Torvstrøfabrikken

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Torvstrøfabrikken ved Vikhammervollen, industri langt til skogs

AV JORALF HALGUNSET

Rester etter industriområdet er så vidt synlig

Kort tid etter krigen, først i 1950-åra, ble det etablert en torvstrøfabrikk på Leistadkjølen (eller Jovasshøgda som Steinar Malvik kaller området) like vest for Vikhammer­vollen og ved vegen over fra Bakken i Mostadmark til øvre Gjervan ved Jonsvatnet.

Her ble det i noen år laget torvstrø av god kvalitet, men industrivirksomheten ble ikke langvarig. Og i dag er fabrikklokalene borte, naturen er i ferd med å ta området tilbake, og aktiviteten på denne myra og i området rundt er også i ferd med å bli glemt. Vi hadde hørt litt om denne pro­duksjonen, blant annet av Karl Ove Bjørnstad som fortalte at han så vidt hadde vært innom der og jobbet en stund en sommerferie. Men vi visste lite, og ble nysgjerrig og ønsket å finne ut mer om den.

— nedlagte indus­triområdet

I første omgang gikk vi til bygdebøkene, men derfra kom vi tomhendt. Der sto ingen ting om denne fabrikken så vidt vi kunne finne ut. Derfor tok vi kontakt til Karl Ove Bjørnstad for å få han til å være med som guide på dette nedlagte indus­triområdet. Karl Ove stilte opp, og han hadde også sørget for å få med Steinar Malvik (f. 1949, fra Malvik Vestre), som viste seg å ha første hånds kjennskap til virksomheten og ste­det. Etter hvert kom vi i kontakt med flere som hadde en del kunnskap om denne saken. Per Arne Midtsand hadde til og med orientert om den i en artikkel i Malvikbladet i år 2000.

— Naturen har vært rask

Naturen er nå i ferd med å ta området fullstendig tilbake. I dag må en være godt kjent i området for å finne at det her har vært industriell virksomhet. Naturen har vært rask og effektiv, så til tross for at det ikke er mer enn femti år siden produksjonen opphørte, er området der de forskjellige byg­ningene sto, nå fullstendig nedvokst av skog, lyng og mose. Hva var det som foregikk her oppe på Leistadkjølen ved Jovasshøgda, på vannskillet mellom Mostadmarka og Jonsvatnet? Her må vi gå litt grundigere til verks for å prøve å finne ut mer om opphavet til denne torvstrøfabrikasjo­nen. Sammenliknet med Jernverksdrifta i Mostadmark og skipsverfta og treforedlingsbedriftene i Hommelvik, var torvstrøfabrikken selvsagt beskjeden, men like fullt vitner oppstarten av en torvstrøfabrikk ute i «villmarka» i Malvik om initiativ og pågangsmot.

Oppstart av denne torvstrøfabrikken kom i stand etter et samarbeid mellom flere instanser. Etableringen skjedde i begynnelsen av 1950-åra. Norge som nasjon begynte å komme på fote etter krigen, men vi var fremdeles i en gjen­reisings- og oppbyggingsfase, og mange hadde mot og til­takslyst og var ivrig etter å skape lokal aktivitet.

Torvstrølag

Når det gjelder torvstrøproduksjon, viser det seg imidlertid at dette er en gammel ide. Malvik Bonde og Småbrukerlag (MBS) som ble dannet i oktober 1921, var generelt på utkikk etter muligheter for tilleggsinntekt for dem om satt på relativt små bruk her i Malvik. Mange bruk var på 20 ­40 mål, slik at det var behov for å kunne ha inntekt utenom det en kunne oppnå fra selve småbruket. De større indus­tribedriftene i området, i Hommelvik og på Ranheim, ga plass til mange, men industri og jordbruk er ikke alltid den beste kombinasjonen, for om det skjedde noe på småbruket med buskap eller i onnene, så var det ofte ikke så enkelt å få fri for å ta seg av gardsstellet. Dessuten var det begrenset med ledige jobber i industrien også. Derfor kunne det være behov for attåtnæring for dem som hadde et lite gardsbruk å passe på.

— utnyttes til torvstrø

En mulighet var å utnytte myr i marka. Myrene her i området ble delvis kartlagt. Det norske myrselskap var visstnok inne i bildet, og det ble slått fast at myrene i Malvikmarka generelt var relativt ferske, og for lite omdan­net til å bli brukt til brenntorv. Men de kunne utnyttes til torvstrø i gartnerier og liknende virksomheter. Allerede under første verdenskrigen, i 1917, hadde herredsstyret oppe spørsmålet om å utnytte myrer i Malvik for å skape arbeidsplasser. Dette skjedde etter henvendelse fra Statens Arbeidsledighetskomite, og allerede da ble det nedsatt en komite for å «undersøke mulighed for anlæg av brendtorv og torvstrødrift m m inden herredet» (Notat undertegnet viceordfører Torstein Buaas). De tre i komiteen var G Gustavsen, P G Leistad og A Sandtrøen. (Dokument utlånt av Gunnar Skansen)

Nesten straks etter at MBS ble dannet høsten 1921, kom spørsmål om torvstrøutvinning opp. Nå var det aktuelt å danne et torvstrølag, og en tremannskomite ble oppnevnt. Disse var Gustav Gustavsen, Johan Leistad og Johan Skjenstad. Johan Leistad frasa seg vervet etter kort tid, og i stedet kom P G Leistad inn. Komiteen fikk i oppgave å undersøke mulighetene for å få hånd om noen av de driv­verdige myrene. De kom så langt allerede første året at de hadde en avtale klar med Ingvald Nordaunet om kjøp av ei myr som så skulle deles ut til interesserte medlemmer.

— Enstemi beslutedes

Men aktiviteten i laget dabbet relativt fort av, laget gikk inn i en dvaletilstand, og planene om torvstrølag kokte bort. De hadde en ny start i 1928, og da tok de opp att spørsmålet om torvstrølag. «Optokes paa nyt til behandling spørgsmaal om indbydelse til dannelse av et andelsselskap for inkjøp av torvstrømyr. Enstemi beslutedes at ansende indbydelse til tegning av saavel som andeler i et opretend torvstrølag». (Forhandlingsprotokoll for Malvik Bonde og Småbrukerlag, utlånt fra Johan L. Bjørnstad)).

De som vedtok dette var G Gustavsen, Johan Skjenstad, Hans Midtsand, Kåre Malvikgjerdet og Olaf Skansen. Året etter fikk laget beskjed fra Sør-Trøndelag landbruksselskap om at de ikke «yder bidrag eller lån til torvstrølag». Det var en lite gunstig mel­ding å få, men da hadde tolv interessenter allerede tegnet seg og de dannet et andelslag som de kalte Malvik myrlag. De inngikk i 1929 en kontrakt med Ingvald Nordaunet, Forbord vestre, om kjøp av tre mål myr kloss inntil, sørøst for,

Forbordsvegen på Klevvollen. Prisen var 150 kroner målet, og med den betingelse at når myra var brukt opp skulle grun­nen falle tilbake til selger. (Møtebok for Malvik myrlag lånt av Gunnar Skansen)

Myrområdet ble delt likt på de tolv andelshaverne, med et kvart mål på hver. Der drev de hver for seg, uavhengig av hverandre, med unntak av en del fellesinnsats for blant annet å drenere ut vann som samlet seg i grøftene der torv var tatt ut. De tolv utnyttet aktivt sin parsell utover på tretti­tallet, og laget var i alle fall aktivt så seint som i 1936. MBS derimot gikk inn i en ny dvaletilstand, og ble ikke skikkelig aktivt igjen før etter krigen.

Industribygging

I 1949 setter Bjarne Malvik fram forslag om en torvstrøfa­brikk, og på ny blir det satt ned en komite, denne gangen med Bjarne Malvik, Oskar Stav og Hans Midtsand. I 1948 blir det dannet et småbrukerlag i Mostadmark, der MBS er en slags fødsleshjelper; og dette laget blir også trukket inn i planene. De får kartlagt myrområdet ved Leistadkjølen i Malvik statsalmenning, langs veien fra Bakken til øver­Gjervan, og finner at området vil være velegnet. Myra ligger på statens grunn ved vegen, så transporten for produktet kan bli relativt lettvint. Slik sett er det gunstige forutsetninger for en fabrikk der, men et alvorlig aber er det at vegen ikke blir brøytet vinterstid. Bjarne Malvik undertegner kontrakten på vegne av laget. Laget gir samtidig myrkomiteen fullmakt til å kjøpe torvstrømaskiner.

— utstyr må de låne

For å få kjøpt maskiner og utstyr må de låne. Det blir tatt opp lån i Strinda Sparebank, og lagsmedlemmene stiller som garantister. I tillegg får de et lån i Det norske myrfond på 22.000 kroner. Samtidig blir det ordnet slik at de får utvist tømmer til fabrikkbygningen i Malvik statsallmenning. I et møte i august 1953 orienterer myrkomiteen om arbeidet, og samme høsten blir det satt i gang hugging av tømmeret. Dette arbeidet blir delvis utført på dugnad.

Maskinene blir kjøpt i Klæbu av Arnt Dragsten. Han er vil­lig til å lære opp folk i bruken av maskinene. Laget får Olaf Dybvadsskog fra Lånke til å planlegge driften av fabrikken. I løpet av 1954 blir fabrikkbygningen satt opp. Samme som­meren blir den første torva stukket og lagt opp i nyoppsatte hesjer til tørking. Så vidt vi skjønner kommer fabrikken i drift høsten 1954, og første året produseres det 1200 baller torv­strø. I hele denne perioden har MBS en nøkkelrolle. De bidrar med kapital og er sentral i arbeidet med å skaffe offentlige tilskudd av ulike slag. De som mest direkte deltar i det prak­tiske arbeidet er nok Bjarne Malvik og Oskar Stav (Sveda».

Produksjonen i gang

Fabrikkbygningen på ca. 10 ganger 25 meter settes opp på pilarer. Den har en innredning om lag som en låvebygning med kjørebru, og med en klopp på den vestre tverrenden. Inn der blir den ferdigtørkede torva fraktet. Når den tørre torva skal i hus, blir fabrikken først fylt opp, og i de siste åra med drift blir det ikke stukket mer torv enn at det er plass for alt der inne. Ellers blir det bygd tre enkle bygnin­ger, tre skur, for oppbevaring av torv. Det ene er bare en liten bu, de to andre er noe større.

Når torva blir hentet fra lagerskurene, blir den fraktet på en kjørejigg som går på egen skinnegang fra torvlageret. Etter at torva er transportert inn i fabrikken, blir den lempet ned i en knuser som består av noen roterende kniver som river opp torva. Knuseren står nedsenket i golvet, med en kant som rager om lag 30 cm. opp over golvnivå. Knuseren består av et sett roterende kniver.

— til dels utstøtt oppå torva

Det er ingen sikring for dem som står og mater knuseren, og særlig i periodene når fabrikken er fylt med torv, og de står til dels utstøtt oppå torva, er det en risikabel arbeidsplass, men heldigvis skjer det aldri noe uhell, Etter at torva er revet opp faller den ned til en vifte, «Blåsa», der strøet blir blåst opp i en silo «Skreppen» som ser ut som en V snudd på hodet. Det vil si siloen har to bein som strøet ryr ned i, og derfra blir det tatt ut. Dermed kan en ta ut strøet fra to sider. Det skjer ved at en luke blir skjøvet til side i botnen på siloen og strøet faller da ned i et rom der det er montert en presse.

Når dette rommet er fullt, blir et stempel presset mot ytterveggen og ved hjelp av et loddsystem har en kontroll med hvor hardt strøet blir presset. Så blir bunten bundet sammen med ståltråd. Samme operasjon foretas fra det andre beinet i siloen. Slik er selve pressingen relativt rasjonelt lagt opp. Nå hender det ikke så sjelden at det blir plunder med vifta, at det går tett i røret opp til skreppen eller i viftehuset, Da er det å demontere og det fyker godt kring ørene når systemet blir åpent igjen. Når fabrikken går for fullt, er det fem mann i arbeid, men i de siste åra blir det laget bunter fra bare den ene sida.

— uhorvelig mye støv.

Denne riveprosessen fører med seg uhorvelig mye støv. Det er nesten så en kan skjære lufta med kniv. Dersom to per­soner står mer enn 5 meter fra hverandre inn i lokalet, kan de ikke se hverandre på grunn av støvet. Det i tillegg til at knuseren står plassert i golvhøyde, gjør dette til en skummel arbeidsplass både med tanke på uhell, og helsemessig på grunn av luftforurensningen.

Til å drive maskineriet i fabrikken får de tak i en diger die­selmotor som de handler til seg fra det militære lageret på Midtsand. Dette er en solid «brumlebasse». Motoren har sine nykker, så det er en fordel å vite hvordan den oppfører seg for å få start på den. Ennå i dag er det mulig å se det støpte motorfundamentet.

Nå har vi startet midt inne i produksjonsprosessen og derfra gått til sluttproduktet. Utgangspunktet for hele produksjo­nene er myra og torva som blir stukket ut i den med spader med en spesiell flat form. Denne myra fant de ut var seks meter djup. Da de stakk torv her, fant Alf Malvik en ullvott og ei trefføl med hull i, nede i myra. Begge deler hadde holdt seg godt. Myr virker hermetiserende, og så lenge det ikke kommer luft til skjer det ingen forråtnelse, og det som befinner seg der, blir liggende beskyttet og uforandret.

De fant også et lag med sot og trekull slik at det var klart at det hadde foregått en eller annen form for forbrenning der. Hva slags virksomhet dette kan ha vært, ble ikke nærmere under­søkt da og heller ikke siden. Men at det hadde vært aktivitet der tidligere, tyder disse funnene på. Treff øla ble levert inn til Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Torv er utgangspunktet for produksjonen

Den aktiviteten som sannsynligvis har foregått der i tidligere tider, finner en ingen synlige spor av i dag. Men en kan relativt lett se grøftene og grøftekanten der torva til torvstrø-fabrikken ble stukket ut.

Hver torv var ca 25 x 30 cm og 7 – 9 cm tjukk. Ble den tjukkere, forsinket det tørkeprosessen. Den ferdigstukne torva ble stilt på kant ved siden av grøfta for at det meste av fuktigheten i torva skulle renne av den. Derfra ble den lagt i hesjer som gikk i hele grøftas lengde. Det var viktig at torva ikke var for blaut når den ble lagt i hesja, for da seig den ned i hesjetråden selv om den var en del tjukkere enn vanlig hesjestreng, og det ble mer plundersamt å ta den av hesja

igjen. Dette var hesjer mye lik høyhesjer, men her var det to staurer ved siden av hverandre i en avstand mellom dem på om lag 20 cm. Hver lengde i hesja var på om lag 2 meter, og det var 10 strenger i høyden, det vil si 2 x 10 strenger. Hesjene var satt opp slik at de kunne benyttes i mange år. Før hver omgang med torv, ble strengene strammet opp. Der ble så torva lagt til tørk. Å legge torv i hesjene, ble ansett for å være høvelig jobb for unger. Steinar husker at han var med på det i 12 — 13års alderen og fikk 50 øre for hver lengde som ble fylt. De lengste hesjene var på over 50 leng­der, det vil si at de var på over 100 meter.

— skjedde med trillebår

Når torva var tørr utpå sommeren, ble den fraktet til torvla­grene. Det skjedde med trillebår. Det var da lagt ut vandring fra hesjene til lagerskurene og fabrikken. Disse vandringene ble også dels nyttet når torva ble lagt i hesjene. Fra lager­skurene ble det som nevnt lagt skinnegang inn på kjørebrua i fabrikken. Kjørejiggen full av torv ble skjøvet med hand­makt, og det var viktig da å få litt fart på kjøretøyet, slik at en fikk jiggen opp på brua og helt inn i fabrikklokalet.

Fabrikk med egen «kantine og bolig»

Det var langt og tungvint å komme seg fra Sjøbygda i Malvik og opp til fabrikken. Derfor fant de det nødvendig å sette opp et hus, der de som jobbet ved fabrikken kunne oppholde seg.

Det ble bygd en enkel hytte, der spiste de og der sov de. Hytta besto av to rom. Det første rommet en kom inn i, var en slags forgang, der var det plass for ved og der var det og rom for et lite matlager, for det var litt kjøligere der. I hovedrommet var det en komfyr med steikeovn, der var to køyesenger ved den ene veggen og en enkeltseng som var litt større og en sengbenk, til sammen fire soveplasser. Men det hendte at det overnattet flere der samtidig, da var det i flatseng på golvet, kanskje under bordet.

Den lille fritida de hadde, benyttet de ofte til fisking i de nærmeste vatna, som Jovatnet og Ertstjønna, og ennå, på tidlig sekstitall, var det ikke vanskelig å få fine ørreter der. Det var kjærkomment mattilskudd til et ellers ganske spartansk kosthold. Hytta var relativt enkel, og det var kostholdet og. De måtte sørge for kokkeleringa selv, og da ble det som oftest den yngste (eller eldste) i arbeidslaget som fikk jobben som kokk. Steinar for‑

teller at han fungerte som kokk før han var konfirmert. Det gikk mye i havregrynsuppe, poteter, spekemat og hermetikk. Joikakaker var populære på den tida.

Hvordan og når sluttet virksomheten?

Fram til 1959 ble fabrikken drevet i regi av MBS. Trolig var det da en fortsettelse av myrkomiteen som hadde ansvaret for drifta. I 1959 ble fabrikken og hele driften av anlegget bortleid til Oskar Stav som fra da av drev fabrikken for egen regning. Også da lagets 40års-beretning ble skrevet i 1961 var det fremdeles Oskar Stav som hadde drifta.

Den tid Steinar Malvik var med på arbeidet som guttunge, i begynnelsen av 1960-åra, var det far hans, Alf, som var hovedansvarlig for drifta. Alf fikk hjerteinfarkt og døde i 1964, bare 54 år gammel. Martin Nøstberg fortsatte drifta året etter med Torbjørn Spets som eneste medhjelper, men Martin hadde også visse helseplager slik at det ble ikke lang tid han drev. Etter han kom Bjarne og Oskar Malvik inn i bildet. Steinar Malvik, som da bare var nykonfirmert, husker han var med og orienterte dem om forholdene da de overtok, for han var godt kjent der da. De to drev virksom­heten ei tid, men Oskar Malvik er i dag noe usikker på hvor lenge de holdt det gående. Han mener de mest trolig drev i tre år 1966 – 68. Men så var det slutt. Anlegget hørte jo til

bonde- og småbrukerlaget, og i deres regi ble hele anlegget demontert. Det var Petter Jøssås (se egen artikkel i denne boka) som reiv fabrikken. Uten at vi kan si det sikkert, så tyder mye på at Jøssås reiv bygningene mot at han fikk overta det han så seg gagn i av maskiner og utstyr og fikk fjernet resten. Det er noe usikkert når dette skjedde, men ting tyder på at demonteringen foregikk i første halvdel av syttiåra. Hytta ble ikke revet da, så den sto ennå i flere år, men nå er den også borte.