Torpaunet mølle

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Torpaunet mølle

AV PAUL LEISTER HAGEN

Ei av de større vassdragene i Malvik er Sagelva. Sagelva har sitt utspring fra Damtjønna ved Hønstad­gjerdet og renner ut i Trondheimsfjorden mellom gårdene Storsand/Skansen og Torpaunet. Nedslagsfeltene ved Vulusjøen, Oppsjøen, Skjeltjønna, Hyllvatnet, Hønstad­vatnet og Damtjønna danner grunnlaget for vannføringen i Sagelva.

I følge Malvik bygdebok fra 1959, bind I, av Leif Halse, har det vært sagbruk på gården Torpaunet helt fra slutten av 1600-tallet. Det er sannsynlig at det har vært sagbruk der enda tidligere. Gården ble også i dagligtale kalt for Saga. Jeg kan huske at eldre folk, tidlig på femtitallet, brukte benevnelsen Saga om gården.

Om det var på grunn av at det allerede var et sagbruk på gården som bevirket at det ble anlagt ei mølle på eiendom­men, er ikke så godt å si, men vannkraften var der, så det var om å gjøre å utnytte den så godt som mulig.

Når det ble startet med møllebruk på gården Torpaunet, er noe usikkert, men i 1805 er møllebruket nevnt. Da selger Anders Olsen gården til sønnen Ole Andersen Torpaunet og tar unna som kår til seg «et på gården underliggende kvern­bruk og den halve del av den på gården værende hummel­have». Også dette ifølge Malvik bygdebok av Leif Halse, bind II, s 318. En må anta at møllebruket er enda eldre enn fra 1805.

— Kvernhuset

Det eldste møllebruket på Torpaunet lå oppe ved gamle E 6, nå fylkesvei 950. Kvernhuset lå på nordsiden av veien. På sørsiden av veien lå sagbruket. Det var min mors onkel, Johan Naustan, som fortalte meg at når han gikk til sko­len på Sandbakken, var det en sport blant ungene å kaste småstein på alle de små glassrutene i kvernhusbygningen. Husene sto da tomme og møllebruket var flyttet ned til sjøen. At møllebruket lå oppe ved gården, vitner også de mange kvernsteinene om som den dag i dag finnes på går­den. Mange er murt inn i murer, og en stor stein var anlagt rundt flaggstangfoten.

Når møllebruket ble flyttet ned til sjøen er litt usikkert, men det er trulig at det skjedde omkring 1885. Da møllebruket ble flyttet, kunne ikke vannet benyttes på samme måte som da mølla lå ved vannfallet. I 1885 er det tinglyst en erklæ­ring som gir eier av møllebruket, Johan Chr. Huun, rett til å anlegge en turbinledning under jernbanen. Samme år er det tinglyst en erklæring fra Huun om at han er ansvarlig for eventuell skade «turbinledningen måtte forvolde på den over eiendommen gående 1. kl. vei».

— 1867

Alt i 1867 er det tinglyst en avtale mellom eierne av gårdene Storsand og Torpaunet om rettigheter til å anlegge en dam på Storsands grunn. Om dette er samme demning som lå bak bebyggelsen på gården Torpaunet og som var inntaket til turbinledningen er usikkert. Men en ny avtale med eier av Storsand er tinglyst i 1896. Turbinledningen som førte vannet fra dammen og inn på turbinen i møllebruket, var et svært rør, ca. 60 cm i diameter. De første 100 meterne av røret var laget av smale trebord med jernringer rundt.

Dette lå oppå jorda før det gikk videre i et stålrør. Røret gikk da under bakken like bak husene på Torpaunet og under gamle E6 og jernbanelinja. Først på 1950-tallet ble trerøret skiftet ut med et stålrør. Det ble da mye materialer liggende langs røret. Dette fikk vi ungene benytte oss av. Jeg vet ikke hvor mange hytter vi bygde oss av disse materialene, men det var mange, og for oss unger var dette et eldorado.

— drev møllebruket godt

Eierne av møllebruket på siste halvdel av 1800-tallet var driftige karer som drev møllebruket godt. I perioden fra 1874 til 1883 var det Christian S. Hammer som eide gården og drev møllebruket. Hammer var fra Bergen. Han bodde på Torpaunet med sin familie I 1883 solgte han gården og mølla til Johan Christian Huun. Han var også fra Bergen. Huun bodde i Trondheim, men flyttet om sommeren med familien til Torpaunet. Huun drev agenturforretning i Trondheim ved siden av å være mølleeier.

Huun solgte mølla og gården til handelsmann Tobias Lund i Trondheim. Han hadde, i likhet med sine forgjengere, gårds­bestyrer til å ta seg av driften av gården og møllemester til å stå for driften av mølla. Lund bodde på gården bare om sommeren. Møllebruket og gården ble skilt med egne bruks­nummer da min bestefar kjøpte gården av Tobias Lund i 1908. Etter at mølla ble flyttet ned til sjøen, ble det anlagt ei kai ut i sjøen. Det ble da kjøpt korn som ble fraktet til mølla på prammer fra større båter som lå lengre ut på sjøen. Ennå på 1950-tallet sto det igjen ei stolperekke etter kaia.

— 1868

I 1868 er det tinglyst en avtale med eieren av gården Hønstad om rett til å benytte de gamle, og å føre opp nye, dammer «i Skjelkjønnen og Hylsjøen». Avtalen sier også at «møllebruket skaffer Hønstads eiere fri formaling av alt det korn disse bruker til sin husholdning». Lignende avtale ble gjort med flere gårder.

På 1880- og 90-tallet ble det gjort avtaler med eierne av alle vannene som tilhører vassdraget til Sagelva. Avtalene ga eieren av Torpaunet mølle rett til å føre opp demninger i samtlige vann. Selv om det var oppført demninger på samt­lige vann til vassdraget, kunne det i enkelte perioder bli lite vatn i Sagelva og følgelig lite vatn til turbinen. Ble det lang­varig tørke om sommeren, sank vannstanden i elva og likeså om vinteren ved langvarig sterk kulde.

— turbinrøret frøs igjen

Spesielt ved kulde var en utsatt for at inntaket til turbinrøret frøs igjen I slike perioder stoppet drifta i mølla helt opp I mellomkrigsåra var det Johan Hov fra ørlandet som eide og drev mølla. Han satte opp en større bolig ved siden av mølla. Der bodde han med sin familie, men boligen hadde også to leiligheter til hvor det bodde familier. Ved siden av mølla satte Hov opp en bygning hvor han lagde forskjellige landbruksredskaper. Jeg mener at han hadde patent på en kunstgjødselspreder som han produserte der.

Det jeg husker av mølledrifta, er fra mine tidlige gutteda­ger først på 1950 tallet og fram til den ble nedlagt først på 60-tallet. På den tiden var det Sivert og Bernt Melvold som eide og drev mølla. Bernt var den som sto for den daglige drifta, og han bodde ved mølla med sin familie. Jeg og min bror, Jon, var jevngamle og kamerater med Bernt Melvolds sine to sønner, Bernt Kristian og Torgeir. Avstanden til mølla var heller ikke stor, så det er klart at det ble mange besøk på mølla. Nå hadde vi ikke lov til å bruke mølla som lekeplass, til det var det for mange reimskiver og reimer som gikk rundt og som gjorde den til et ekstra farlig sted å oppholde seg for mindreårige.

— reimer som gikk fra

Men du verden så spennende det var å se på alt som gikk rundt, reimer som gikk fra den ene etasjen og opp til den andre. Ble det presset havregryn, og det hendte, fant vi oss alltid noe som falt ut av maskinen og ned på gulvet. Og da var det bare å spise det vi orket. Spesielt på kalde vinterdager var det godt å komme inn på mølla. Da oppholdt vi oss på tørka, der var det ekstra varmt, men det var et lite rom så det ble kjedelig i lengden. Men vi kunne være innom tørka for å varme oss flere ganger. Det var en kjempestor kvernstein som malte kornet. Der kunne vi stå i lengre tid og bare se på at den gikk rundt og rundt.

Tidlig på femtitallet ble kornet fraktet til mølla med hester. Hver gårdbruker kom med det kornet som de ønsket å få malt. Det var hovedsakelig bare leiemaling på den tiden. Det var stor trafikk av kjøretøy ned til mølla. Alle skulle de ha malt korn for å få mel til sin husholdning og til husdyra på gården. Vi ble så vant til den trafikken at vi lærte oss å kjenne igjen hestene på lang avstand. Jeg husker ennå hvor­dan hestene på flere gårder så ut. Ofte kunne det følge med en gårdshund når de kom kjørende. Ved mølla var det staller der de kunne sette inn hestene og fore dem. Det var særlig aktuelt for de som hadde lang vei, og som skulle vente for å få med seg melet hjem på samme turen.

— Torstein Buås

Det hendte ofte at noen kom opp til gården til oss når de skulle vente spesielt lenge. Det var gjerne noen som min mormor, som bodde på gården, var i slekt, med eller som kjente henne godt. Spesielt husker jeg at Torstein Buås var innom flere ganger. Grunnen til at jeg husker ham godt er nok at min bror, Jon, og jeg beundret seletøyet til Buås sin hest. Aldri hadde vi sett så fint og velstelt seletøy noen gang. Det var alltid nysmurt og helt i orden.

Så mye trafikk av hester som det var til og fra mølla, obser­verte vi nok at det var stor forskjell på hvor godt og velstelt både hest, seletøy og kjøredoning var. At trafikken etter veien ned til mølla var stor, husker jeg også min far hadde en kommentar til. Når han gjorde våronn på jordstykkene som lå inn til veien, kunne det ta ekstra lang tid. Det var all­tid noen som gjerne ville slå av en prat og sto og ventet til han kom fram til veien.

— kornsekkene

Det som var spennende å se på for oss ungene, var når korn­sekkene ble heist opp og inn på mølla. Når kornsekkene var fulle, var det lite å feste heisekjettingen i og da var det spen­nende å se om festet holdt, og det gjorde det jo som regel. Men det hendte at det gikk galt og sekken løsnet og datt ned. Når vi ble litt eldre, kunne det hende at det var Bernt Kristian som måtte heise inn kornet. Da fikk vi hjelpe til med å trille vekk kornsekkene og sette dem samlet på en plass.

Ut over siste halvdel av femtitallet tok traktoren mer over transporten ned til mølla. Med en uoversiktlig jernbaneover­gang å passere på vei ned til mølla, var det godt at det gikk så bra som det tross alt gjorde. Jeg husker at det var en trak­tor som ble truffet av toget, men det gikk også forholdsvis bra, da traktoren ikke var kommet helt inn på skinnegangen da det smalt.

På slutten av 1950-tallet og først på 1960-tallet var det store endringer i samfunnet. Det var krav til mer rasjonell drift, og industribedriftene ble følgelig større. Samfunnet gikk over fra naturalhushold til pengehushold. Dette førte til at krav til lønninger steg.

Den nye tid gjorde seg også gjeldende for Torpaunet mølle. Behovet for leiemaling av korn falt, bort og driften av mølla ble lagt ned omkring 1960. Selve møllebygget sto i flere år, men ble revet en gang først på 1980-tallet.