Torleif Hernes

Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Torleif Hernes-en fargerik, midtsandbygg

AV ARMAND VALSTAD

Torleif Hernes, født 17. mars 1910, død 11. november 1992, var gift med Gunlaug, født Ottem, og hadde en datter, Bjørg. Han var eier og bruker av Stav Vestre på Midtsand. Det var vel ikke først og fremst gårdsbruket som var hans største interesse og inntektskilde, men det var basen for hans øvrige virksomhet. Det var først og fremst som krøtterhandler og dyretransportør han livnærte seg, og han kunne også trå til litt som bygdeslakter.

— passet godt til situasjonen

Mange av hans kommentarer var sitater både fra Bibelen og fra Håvamål, og han hadde evnen til alltid å komme med et sitat som passet godt til situasjonen. Han var dessuten vel­signet med en utrolig god husk og hadde altså det vi kaller klisterhjerne. Jeg husker en gang Midtsand maskinring etter endt sesong skulle klargjøre skurtrøska for vinterlagring. Da begynte Torleif å sitere hele Terje Viken. Da de andre spurte hvordan han kunne dette på rams, svarte han bare at hadde han lest det en gang, så satt det.

Av vesen var Torleif stille av seg, men han kunne være dre­pende presis i sine kommentarer. Han hadde ingen utdan­nelse ut over folkeskolen, men han var glad i å lese. At han hadde gode evner tyder det vel på, i og med at han ved endt skolegang fikk en stor, fin sølvgaffel av lærerinna, Gurina Naustan – «fordi hun hadde lært så mye av ham».

Torleif var glad i skog og mark og så godt som hver helg kunne du møte ham på tur i marka, gjerne med bikkja, til fots om sommeren eller på ski om vinteren. Årets høyde­punkt var å være med på elgjakta om høsten. Han var med på et jaktlag som leide et vald i Snåsa. Et par år var også Hjallis med på laget.

Han var kjent for sitt faste håndtrykk. Torleif hadde et spesielt godt lag med unger, og fikk god kontakt med både familie­medlemmer og nabounger. Han hadde mye moro med å lære familiens yngste, Gunhild, å drikke av glass uten å stikke nesen nedi. «For det var det «ufint» å gjøre», hevdet han.

Johan Holm

På Midtsand bodde også Johan Holm, banemester på NSB. Han var en svært forsiktig og akkurat kar, som ikke hadde lett for å ta imot råd fra andre. Det sies at da jernbanesporet ble lagt ut til Djupvasskaia, skulle Johan sage av ei sville. Han satte seg ytterst ute på svilla og saget innafor seg. Da en av de andre karene sa at han nå måtte flytte seg på innsida, lot han som om han ikke hørte det og fortsatte saginga, helt til han datt på sjøen, til stor fornøyelse for de andre karene.

En gang hadde Johan fått for seg at flaggstanga muligens kunne ha begynt å råtne. Han ville legge ned flaggstanga for å undersøke den nærmere. Torleif hadde ei patenttalje som ble lånt ut til slikt bruk i grenda. Da de hadde lagt ned flaggstanga grubla Johan på hvordan han skulle undersøke den. Mens han spekulerte på dette, foreslo Torleif at de kunne sage halvveis inn i stanga for å sjekke tilstanden. Da ble Johan så smått arg, og sa: «Det har aldri vorri nå ainna enn fjas og toillsnakk med dæ, Torleif».

Båtturen

En søndag hadde naboen og jeg, sammen med våre respek­tive, lagt ut på båttur til Frosta og Tautra. Det var fin­vær da vi starta, men været slo plutselig om, og da kan Trondheimsfjorden som kjent være lumsk. Vi kom oss over til Frosta, men måtte la båten være igjen der, og ordne oss bilskyss heim igjen. Torleif hadde fulgt med gjennom kik­kerten, og ante nok hvordan det gikk, for kommentaren hans var: «Ingen kaptein forlater sin skute i fremmed havn!».

Travkjøring

En gang jeg var med Torleif på lokalkjøring på Jervvalla, sa han til meg at han angret at han ikke hadde med seg krøtter-bilen. Hadde han ant at det var så mange dårlige traveremner, skulle han ha hjulpet kaillan med å levere hestene direkte på slaktehuset. Dette kunne han selvsagt ikke si direkte til heste­eierne, som så for seg en travstjerne i sine håpefulle firbeinte.

Mor-datter-forhold

Dette er noe Bjørg sjøl fortalte meg. Det hender jo at mor­datter-forhold kan være noe turbulent. Slik var det på Stav Vestre også. Det kunne gå ganske kvasst for seg, og Torleif sa at han ikke kunne gå ut før det var oppnådd våpenhvile. Og som regel roet det seg. Torleif var godt fornøyd med innsatsen sin, og som han selv sa, så visste han ikke av noen som hadde fortjent Fredsprisen mer enn han, for han hadde meglet mellom mor og barn i mer enn førti år.

Godt lag med dyr

Med livet som krøtterhandler gjorde han det nok godt øko­nomisk. Dette var i ei tid hvor bøndene ikke hadde drifts­kreditt. Hvis en oppkjøper kom med ei velfylt pengebok, og gårdbrukeren var blakk, var det fristende å selge krøtter når han fikk oppgjøret rett i handa. Det hendte at oppkjøperen gjorde det godt. Jeg kan også huske Torleifs lommebok.
Den var velfylt, så han var nok forberedt på en handel til enhver tid.

Etter hvert ble det strengere regler med hensyn til veterinæ­re bestemmelser og matsikkerhet Torleif syntes at en del av dette var unødvendig toill, og ga litt blaffen i noen av regle­ne. De som håndhevet bestemmelsene sto på sitt, så det ble litt dårlig kjemi. En gang fikk han pålegg om å skifte sagflis og kutterspon i krøtterbilen. Dette ble bare delvis gjort av Torleif, og en av de unge veterinærjentene påtalte dette og sa at det ennå ikke var nok spon i bilen. Da svarte Torleif at det ikke gjorde så mye, da hun selv hadde mer enn nok av sorten i hauet.

— man­nevond okse

Han var kjent for å ha et ualminnelig godt handlag med dyr. Torleif var bestemt og aldri redd for krøttera. Han kunne gå rett oppi båsen til det som bonden kunne kalle en man­nevond okse, og leie den med seg ut, uten at oksen slo seg vrang. Når det gjaldt vanlig slakting var Torleif rimelig når han skulle ta seg betalt. Var det snakk om nødslakt (et dyr som hadde uheppa sæ eller det var ei ku med krysslammelse i forbindelse med kalving), tok han aldri betaling. For, som han sa til eieren, «Du har lidd stort nok tap som det er».

Når det gjaldt livet som krøtterhandler og slakter, kunne dette ofte være et yrke med dårlig rykte med hensyn til alkohol. Ved handel skulle det som oftest være «kjøpskål», og ved slakting «slakterdram» Dette kunne ofte utarte. Torleif hadde ikke så stor sans for denne skikken, for som han sa, hvis han tok en dram, så fikk han bare vondt i hodet av det. Derfor valgte han å avså fra drammen. Han var nok tilnærmet avholdsmann.

Slagferdig

I nabolaget var flere av kaillan preget av gikt og tidligere sykdom, og av den grunn «drog de mer eller mindre på en fot» alle sammen. Torleif skar alle over en kam og betegnet hele nabolaget som «Haltdalen». Naboen var ikke snauere, for han sa at det så ut som «en gåseflokk som kom vraltende nedover bakkan». Torleif sto alltid tidlig opp og observerte alt som rørte seg. En utpåkar i nabolaget, som ble iaktatt på heimvei tidlig om morgenen, ble karakterisert som «den fjerde nattevakt».

Midtsandan stasjon hadde postkontor i tillegg til jernbane­funksjonen. Kaillan gikk sjøl og henta posten om morran, og slo da gjerne av en prat når de møttes. Så også om morran etter valget i 1965, da AP tapte regjeringsmakta. En av de trofaste AP-støttene her i Malvik, som blant annet hadde sittet i formannsskapet, hentet også posten her. Da kom Torleif med handa og sa «Gratulerer». Den andre var ikke helt med, med det samme, og spurte «Med hva da?». «Med valget», sa Torleif med et innfult glis.
Den andre ble sint som ei fele, ettersom han tok det svært personlig.

— våronn 1. mai

Som mange andre bønder var ikke Torleif så nøye med ikke å drive våronn 1. mai. Det var ei travel tid med mye som skulle gjøres. Gunlaug likte ikke at han dreiv ute på jordene denne dagen, for han behøvde ikke å erge på seg naboene, mente hun. «Hvis du ikke holder opp, så reiser jeg til byen», sa hun, men det brydde ikke Torleif seg noe om, så han fortsatte med våronna. Gunlaug skiftet til byklær og gikk for å ta bussen til byen. Men på grunn av at det var 1. mai, var mange busser innstilt. Det kom ingen buss, og hun måtte tusle heim igjen.
Torleif kom da heim og spurte «Ska æ kjør dæ kanskje?».

En gang etter et årsmøte i Midtsand maskinring gikk karene heim i fint måneskinn. Da så de en personbil som sto parkert ved en garasje nede ved veien. Der var det nok et par som «kosa seg». Det dugget godt på vinduene. Torleif gikk bort til bilen, kakka på vinduet og sa: «Dokker va no heldig med været». Akkurat der og da var det nok ikke været som paret i bilen ga så stor akt på. Da han begynte å dra på årene, sa han om seg sjøl «Det e akkurat med mæ som med gammel­hestan; for dårlig te å arbeid, men for god te å avlives».

Torleif hadde, som vi har sett, mange snedige ord og uttrykk. Han var imidlertid ingen diplomat. Han kunne være veldig direkte i sine uttalelser, og folk kunne av og til ta uttalelsene hans fornærmelig opp. Men fra hans side var det aldri vondt ment. «Det datt no bære tu mæ», sa han.