Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
SVARTEDAUDEN I MALVK,
MIDDELALDERENS STORE PANDEMI.
Av Karl Petter Buhaug
Malvik, som resten av Norge, har nå vært igjennom pandemi, en periode med smitte, nedstenging og strenge restriksjoner. Vi måtte ta hensyn til hvor mange som kunne være sammen, bruke munnbind, holde avstand osv. Ble vi smittet av dette viruset, kunne det gå riktig ille. Sykdom som kunne gi fatale følger har vi hørt om før. Dette ble nok et samtaleemne som mange av oss var innom. Kunne dette bli en ny Svartedaude?
Svartedauden var ingen viruspandemi, men en pestbakterie som først og fremst var knyttet til gnagere. Smitten skjedde stort sett gjennom loppebitt. Når rotter ble smittet, var det kort veg til mennesker. Her må en legge til at rotteplagen nok var noe større i middelalderen enn den er nå. Ble du bitt av en infisert loppe, regner en med at opptil 60 % av de smittede døde. Pesten kunne også smitte ved dråpesmitte, og da var dødeligheten på 90%.
Den svarte rotta var synderen. Rottene hadde lopper med smitte, og loppene hoppet gjerne over på menneskene. (Illustrasjonsbilde)
— Trondheim allerede i september 1349
Vi vet at pesten rammet Trondheim allerede i september 1349, og blant de som først døde var erkebiskopen og mange av hans menn. Erkebiskopen var den største jordeieren i Malvik, og avstanden til Trondheim er så kort at en må regne med at pesten kom hit før året var omme. Et mareritt for de fleste. Ingen kunne være sikker på å overleve, kanskje ville hele bygda bli lagt øde og forlatt? Var dette dommedag? Var dette guds straffedom over de syndige menneskene? Noen steder vet vi at kirka holdt messer, leste bønner og ringte med klokker – men det hjalp nok ikke så mye. Om dette skjedde i Malvik, vet vi ikke.
Svartedauden innledet klart en nedgangsperiode for bygda. Folketallet sank radikalt og førte både til en massenedleggelse av gårdsbruk og til en omlegging av gårdsdrifta. Nye pestepidemier førte til at befolkningen fortsatte å synke. «Barnedauden» i 1359/60 og «drepsotten»i 1371 er eksempler, og de hadde navn som sa sitt om hva folk opplevde når pesten på nytt slo til. Ut over 1400-tallet stabiliserte folketallet seg. På 150O-tallet får vi relativt sikre kilder, slik at vi kan si litt om bosettinga og størrelsen på befolkningen.
— 62 % av gårdene ble lagt øde
Malvik hadde i høymiddelalderen, rett før pesten, 42 navnegårder med til sammen 78 selvstendige bruk. Hvis følgene av pesten var som i resten av landet, skulle 60 prosent av Malviks innbyggere dø og bosettinga trekke seg sammen. Skattelister fra 1520/21 viser store endringer. Nå er bare 16 av gårdene i drift. Det vil si at 62 % av gårdene ble lagt øde. Ser en på antall bruk, er nedgangen like dramatisk. En reduksjon fra 78 til 26 bruk tilsvarer en ødeleggingsprosent på 68,5.
Pesta var ei gammel kjerring, og hun bar på en sopelime og ei rive. (Illustrasjonsbilde)
— Det var mer enn nok ledig jord.
Det første som slår en, er at det ser ikke ut til å være fast bosetting i Mostadmarka. Her nevnes ingen bønder, og seinere kilder viser at gårdene her ble tatt opp igjen som bruk på slutten av 1500 tallet og først på 1600-tallet. Typisk for ødetida i seinmiddelalderen var at bosettinga trakk seg sammen. Utkantbygder kunne bli fullstendig forlatt, og perifere gårder ble forlatt til fordel for de som var mer sentrale. Det var mer enn nok ledig jord. Ødelegginga i Mostadmarka, følger med andre ord trenden fra resten av landet.
De 10 middelaldergårdene var tydeligvis forlatt, men var området helt øde? Navna forsvinner ikke, selv om det tok et par hundre år før gårdene ble tatt opp igjen som selvstendige bruk. Det synes som om kirka på Volden ble holdt i stand. Den var viet til Maria Magdalena, og lå ved den gamle pilegrimsveien fra øst. Nå er det nok tvilsomt at kirka var i bruk etter reformasjonen, men kunnskapen om den holdt seg. I tillegg er det sannsynlig at området ble utnyttet økonomisk, selv om det manglet fast bosetting i grenda. Området kunne sikkert egne seg godt til seterdrift, ekstra slåtteland eller beiteområde. I tillegg må en nevne utmarksnæringer som jakt og fiske.
lndre Malvik, området fra Rota til fylkesgrensa, er også preget av ødelegginga. Her er det kun på en gård, Hommelvik, at bosettinga holdes oppe. Det som en imidlertid kan merke seg, er at det er to brukere, og de er Malviks desidert største skatteytere. En kan være fristet til å tro at det henger sammen med at de disponerte store arealer. Kanskje utnyttet Hommelvikbøndene deler av utmarksarealet i Mostadmarka?
— store konsekvenser for bosettinga i Ytre Malvik
Svartedauden og pestene som fulgte fikk også store konsekvenser for bosettinga i Ytre Malvik, selv om bosettinga har holdt seg bedre her. 15 av de 16 navnegårdene som er i bruk, finner vi her. Disse 15 gårdene består igjen av 24 selvstendige bruk. Her er det godt jordbruksland, forholdsvis flate eller svakt skrånende områder langs fjorden. Det er bosetting på Saksvik, Vikhammer, Haugan, Malvik, Torp, Sand og Stav. På platået ovenfor Vikhammer, er det full drift på Leistad, Bjørnstad, Bostad og Fjølstad. Går en litt lengre opp, ser en at det også var folk på Bromset og Hønstad. På samme måte ser en at bosettinga har holdt stand på Forbord og Vullum, gårder som ligger ovenfor de sentrale jordbruksområdene langs sjøen.
Folketallet i 1520 regnes som middelalderens minimumsbosetting. I den sammenhengen kan det være interessant å beregne folketallet i Malvik. Usikkerheten er stor når en skal gjøre slike beregninger, men vet omtrent hvor mange mennesker som bodde på et gjennomsnittsbruk. Undersøkelser fra nabobygda, Strinda, viser at forholdstallet mellom folketall og brukere i 1520 var på 6,5. (Sandnes 1970) Er vi da litt beskjedne, og sier at det i gjennomsnitt bodde ca. 6 mennesker på hvert bruk i Malvik, skulle resultatet bli 156. Det kan vi runde av til ca.160. Det høres kanskje lite ut, men en må huske på det i hele Norge nok ikke bodde mer enn ca 120000 mennesker.
De gårdene som ble holdt i hevd, hører til blant de største og mest sentrale i Malvik. Her er det god dyrkingsjord, forholdene for jordbruk er blant de beste i bygda. Gårdene er dessuten svært gamle. Alt dette passer godt med det vi vet om ødeleggingen i seinmiddelalderen. Bosettinga trakk seg sammen. Folk slo seg til på de største og mest sentrale gårdene, utkanter og mindre bruk ble forlatt. Reduksjonen i folketallet gjorde at det ble godt om jord, så folk kunne velge ganske fritt.
— forflytting fra «fjellbygd til flatbygd»
De gamle gårdene overlevde ødelegginga langt bedre enn middelaldergårdene. Årsaken var rett og slett at de var plassert sentralt på den beste dyrkajorda. En har også ment det var en forflytting fra «fjellbygd til flatbygd», eller fra «smørbygd til kornbygd». I Malvik har vi ingen direkte fiellbygd eller smørbygd. Allikevel kan en si at forholda innover i bygda, og især innover i Mostadmarka, ikke ligger så langt unna det en vil kalle en «smørbygd». Områdene her egner seg nok bedre til krøtterdrift og smørproduksjon enn til dyrking av korn. Bygda vår føIger med andre ord den utviklingen vi kjenner fra andre steder, enten det er i Trøndelag eller i andre deler av landet.
Lauvskogen tok tilbake dyrkahjorda etter svartedauden (tegning av Magnar Fossbakken)
De som overlevde pestepidemiene i Malvik, fikk det utvilsomt bedre. Avgiftene for den som leide jord falt til en brøkdel. I tillegg arvet de sine slektninger. «Den enes død den andres brød». Vi kan derfor ane at de som nå bor i bygda, er mer velhavne enn de var før pesten. De kunne nyte en økonomisk trygghet mange før dem ikke var i nærheten av. Det som jorda kastet av seg, var som før utgangspunktet for familiens økonomi.
Nå var det jord nok til alle, og de kunne velge jord som var lettdrevet, og som gav gode avlinger. De aller fleste bønder var leilendinger, og de fikk enda en «gave». Prisen på jord gikk ned, og leieavgiftene eller landskylda som den – kalles, sank radikalt. Den nye landskylda ser ut til å ha vært kun 25 % av den gamle. Dette utgjorde et enormt inntektstap for jordeierne, og for Malvik sin del vil det i hovedsak si kirka. For bøndene ble det færre utgifter, og det var nok en lettelse. En kan nesten si at pesten på litt sikt ble en velgjører for folk flest, og ingen katastrofe.
