Stokkdalsgården

Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Familien på Stokkdalsgården og deres tragedie

AV JOAR TAPPER BROBAKK

I blant finner du en tilfeldig løs tråd som du begynner å nøste på uten å ane hva du ender opp med. Dette er en his­torie om en slik oppnøsting som jeg nå har opplevd. For mange år siden fant jeg under rydding, noen gamle, brun­svarte bøker i skinn. De lå under noe rask i halvmørket langt inne på et mørkt loft på Vollan. Jeg tok dem fram og med meg heim for nærmere studium. Etter å ha sett litt i dem ble de lagt til side sammen med en del andre gamle saker. Det gikk noen år før jeg gjenoppdaget dem og begynte å ta dem i nærmere øyesyn.

Bøker var det og hvem hadde de tilhørt?

Det var omfangsrike, skinninnbundne, kristelige bøker med gotisk skrift. Som vanlig var i gamle dager, hadde eierne skrevet inn navnet sitt først i bøkene. Oversikt over disse bøkene, nummerert fra 1 – 8, finner du bak denne historien. I den største av disse bøkene (1), er det på første siden skre­vet med sirlig håndskrift:

Denne Johan Arntz sande Christendom tilhører mig Ole Rasmussen Kraagdahlen kjøbt i Aaret 1857 O.R. Kraagdahl

I en mindre huspostill(6), som mangler de første sidene, er det skrevet Ole Stokdal. I en stor huspostill (2) på nes­ten 1000 sider og i 3 andre bøker (3, 4, 5) står det skrevet Tilhører Jonette Stokdahl.

Hvem er dette paret, Ole og Jonette i Stokkdalen, og hvorfor har denne uvanlig store mengden med kristelige bøker hav­net nede på gården Vollan? Hvor skal vi begynne å nøste? La oss først plassere gården Stokkdal, gnr 29/1, på kartet. Gården er omtalt så tidlig som i 1590 som Stockdall og i følge matrikkelen tilhørte den i 1667 Malvik kirke. Den ligger 6 km fra Vikhammer og 1 km øst for Nedre Jervan ved Jonsvatnet.

Den tilhørte Malvik kommune inntil den ble overført til Strinda ved kongelig resolusjon 1. juli 1953 og grenser nå til Malvik mot øst. Den idylliske og fiske­rike Stokkdalstjønna som ligger nedenfor gården, er popu­lær blant sportsfiskere på begge sider av kommunegrensa. Malvik bygdebok (bind I B, side 228) bekrefter at Ole Rasmussen fikk skjøte på Stokkdal i 1870 og eide gården i 20 år og bodde deretter på kåret. Som skikken den gang var, ser vi at både Jonette og Ole skiftet etternavn da de flyttet dit, og tok da navnet Stokdahl, slik det ble skrevet på den tida.

Ole Kraagdahl ?

Men hvor hadde Ole Kraagdahl navnet fra? Hvor kom han opprinnelig fra?

Vi starter leitinga i folketellinga i 1875 for Strinda. Der duk­ker han opp på side 766 på Stokdahl, gård nr 60. Her leser vi at Ole Rasmussen Stokdahl er gårdbruker og selveier, født 1818 i Ørkedalen og er gift med Jonetha Larsdatter, født 1836 i Malvik, Strinda.

Ole Rasmussen i Orkdal?

Kan vi spore Ole Rasmussen i Orkdal? Ved folketellinga i 1865 er Ole 47 år og forlengst utflyttet fra Krogdahl. Men der finner vi en føderaadsmand Rasmus Erichsen, 73 år og hans kone Johanna Olsdatter, 78 år, bosatt i Kraagedalen. Det må være foreldrene til Ole Rasmussen. Da har vi klar­lagt noe av Ole Rasmussens bakgrunn, han var altså en «utvandra» orkdaling som havnet som gårdbruker øst for Jonsvatnet. Men så langt vet vi ingenting om hans liv og levned før han dukker opp hos Jonette på Ner-Jervan. Hvor fant han Jonette? Vi må lete videre.

Omsider blir det treff (Digitalarkivet) på side 321 i den aktuelle kirkeboka for Lade. Her finner vi at Ole og Jonette giftet seg 19. september 1867. De var da godt voksne. I følge kirkeboka var Ole da 46 år, noe som ikke helt samsva‑
rer med fødselsåret 1818 som vi fant i folketellinga i 1875. Hans yrke oppgis til å være slakter. Jonettes fulle navn er Larsdatter Jervan fra gården Jervan. Hennes alder angis til 32 år, dvs. 13 år yngre enn sin ektemann Ole.

Neste treff i kirkeboka for Wade Sogn er i 1869. Der fin­ner vi at Jonette fikk datteren Ingeborganna Johanna den 22. desember 1868 og hun ble døpt 24. januar året etter. Foreldrene oppgis å bo på Gjervan, dvs på hennes heimgård. Jonettes foreldre, Lars Jonsen Gjervan og kone Maren, var blant fadderne. Det siste faddernavnet ser ut til å være Jon Jonssen Stokdahl. Ner-Jervan-gårdene er nabogårder til Stokkdal, men de tilhørte «Wade Sogn», mens Stokkdal til­hørte Malvik sogn av Strinda.

Livet i Stokkdalen

Nå så livet lyst ut for Jonette og Ole. Nylig gifte og så kom datteren Ingeborganna 15 måneder etter bryllupet. Nabogården Stokkdal hadde gått mye på salg. I følge bygdeboka både i 1835, 1864 (auksjon) og så i 1870 da Ole Rasmussen fikk skjøte. Skal vi tro at svigerfar Lars Jonsen hjalp dem i gang som nye eiere av Stokkdal?
Det ble sikkert lange dager og mye hardt arbeid på Ole og Jonette da de tok over Stokkdal.

Så fikk de ei datter til, Maren Randine 24. juni 1870. Hun ble oppkalt etter mormora. Så kom det en sønn 3. april 1872, som ble oppkalt etter morfaren; Lars Olsen Stokdahl. Nå smil­te livet til familien høgt i det sørvendte tunet på gården.

Kortvarig tykke

Men så rammet katastrofen familien Samme høst døde begge de to yngste barna med kort mellomrom. Toårige Maren døde 9. august og odelsgutten Lars den 2. november 1872, bare 7 måneder gammel. Vi finner ikke opplysninger om dødsårsakene i kirkeboka der hvor dødsfallene er regis­trert. Men smittsomme barnesykdommer var fryktet på den

tida og barnedødeligheten var mye høyere enn i våre dager. Døden var på en helt annen måte mye nærmere hverdagen til folk, da folk flest døde hjemme.

Livet går videre

Hvordan skal en komme seg videre i livet etter å ha mistet 2 barn, det kjæreste ei mor og en far har? En kan undres. I slike tunge stunder søkte nok Ole og Jonette trøst i sine huspostiller og øvrige kristelige bøker. De fikk sikkert også mye trøst og omsorg fra naboer og Jonettes familie ute på Jervan. Men heldigvis hadde Ole og Jonette fått beholde eldstejenta Ingeborganna, og året etter, i 1873, fikk de en ny sønn, Lars Mathæus, som ble født 2. oktober.

Livet fikk sikkert en ny giv og familien strevde nok som folk flest. Stokkdal var en ganske bra gård med mye skog og av folketellinga i 1875 går det fram at gården hadde 1 hest, 6 storfe, 4 sauer og 2 griser. De sådde 3/8 tønne bygg, 2 tønner havre og satte 3 1/2 tønne poteter. De hadde ei tjenestejente og en dagarbeider boende. Familien ser ut til å ha lyktes godt med gårdsdrifta.

Livet gikk sin vante gang oppe på gården. Vår fulgte vinter, og barna vokste til og fikk nok tidlig sine plikter i det daglige arbeidet. Men så rammer tragedien Stokkdalsfolket på nytt, hardt og ubarmhjertig. Seinhøsten 1882, går Ingeborganna i sitt 14. år og veslebroren Lars Mattheus er 9 år. Ved juletider (?) 1882 blir begge barna sjuke og Ingeborganna dør allerede 2. januar 1883 og broren Lars to dager seinere, den 4. januar. På den nærliggende hus­mannsplassen Stokkdalsvold nede ved Vollan, blir 7-åringen Eskild Hansen også sjuk og dør 8. januar. I bygdeboka fra 1957 står det at begge barna i Stokkdalen døde av skarla­gensfeber. Antagelig var det også årsaken til at Eskil døde. Alle 3 barna blir gravlagt på Malvik kirkegård 14. januar 1883. Dette er akkurat på samme tid som alle fire barna hos familien Herjuan dør.

Den ensomme alderdommen

Hvordan foreldrene kom seg gjennom vinteren og kunne leve videre etter denne tragedien, kan en spekulere på. De kunne begynne å gruble: Hvorfor straffet Gud dem så hardt og så nådeløst? I de velbrukte huspostillene ble det nok søkt trøst mang en gang. Men minnet om, og savnet av, de fire barna var nok med dem hver dag og time for resten av levetida. Ole var over 60 år da tragedien rammet, og det ble nok mang en tung stund som barnløs gårdbruker. Men han var seig, og sammen med Jonetta dreiv han videre og solgte ikke gården før i 1890, ca. 68 år gammel. Han tok kår for seg og Jonetta.

Livets siste fase for Ole og Tonetta

Vi vet ikke mye mere om Ole og Jonetta. Men det går fram av klokkerboka for Malvik kirke (1904 – 1940, side 145) at Ole døde 9. september 1910, hele 88 år gammel. Så langt har vi ikke funnet ut når Jonetta døde, og hvor hun ble grav­lagt. I den gamle bygdeboka står det å lese at Jonetta i 1910 bodde som føderådsenke hos Johan og Hanne Stokdalsvold. Johan Stokdalsvold var da forpakter av Stokkdal, hvor Ole og Jonetta hadde kår. Av kirkeboka går det også fram at

Peter, den 4-årige sønnen til Johan og Hanna døde 1. sep­tember 1912. Nok et vitnemål om den høye barnedødelighe­ten for 100 år siden.

Bok 8 i oversikten, se i ramme lenger bak, skiller seg litt ut fra de øvrige. Det er en konfirmasjonsgave, men kon­firmantens navn mangler. Hvem kan så det være? Sjølfolket på Vollan var i 1897 Marit og Sivert Kvegjerdsvoll. Det 6. av deres 9 barn var Martha Serina, født 1883. I 1897 var hun da 14 år og jeg antar at hun er den aktuelle konfirman­ten. Antagelsen forsterkes av at Martha på et innlagt ark i Ole Stokdahls huspostill har skrevet Martha Vollan, Bosta meieri, Ranheim. Dette viser den nære forbindelsen mellom nabogårdene Vollan og Stokkdal og er vel forklaringen på funnet av Jonetta og Oles etterlatte bøker nede på Vollan. Oldemor Marit Kvegjerdsvoll og/eller hennes datter Martha Vollan har nok fåttlarvet bøkene etter Ole og Jonetta. Men de kan også ha kjøpt bøkene på auksjon etter Jonettas død.

Oversikt over de omtalte bøkene:

1. Bok om den sande Christendom, handlende om sande Christnes salige Omvendelse, hjertelige anger og kuelse over Synden, sande Tro og hellige levnet og Omgjængelse, af Johan Arndt, fordum General-superintendent over Fyrstedømmet Lyneburg hvortil er føyet Syv af den salige Mands Sendebreve, samt hans Betænkning over den saakaldte tydske Theologi, hans levnedsløb og tyende testamenter, tilligemed hans Paradis-Urtegaard. Trykket hos Chr. Schibsted i Christiania i 1856. 816 sider.
2. En ruvende huspostille på nesten 1000 sider. Den mangler tittelbladet. Det ser ut til at dette også er ei bok forfattet av ovennevnte Johan Arndt. Av over­setteren, Rasmussens, forord skrevet i Rendall County, Lisbon, Illinois i Nord-Amerika den 23 marts 1855, går det fram at oversettelsen er bygd på en utgave først trykket i Reutlingen i 1768 av hans Evangeliske Postille, trykket på oversætterens eget forlag i Fredrikshald i 1855.
3. Dr Heinrich Millers Aandelige hviletimer. 296 betraktninger til Huus- og Bord-Andakt. Med forfatterens Levnetsløb. Oversatt av 0. Blix, Candidat i Theologien. 318 sider. Utgitt 1855 i Stavanger av Arnt Moe.
4. August Hermann Frandes Katekismus-Prædikener, hvori Luthers liden Katechismi Fem hovedparter til en grundig Opbyggelse i den Saliggjørende Kristendom ere forhandlede. (Frue kirke i Halle, i hertugdømmet Magdeburg). Utgitt 1877 på D. Handegaards forlag i Kristiansund. 348 sider.
5. Innbundne hefter (tredje og fjerde) av det evange­liske tidskriftet Philadelphia. 160 sider. Levanger 1859.
6. Huspostill som mangler de første og siste sider. Over 270 sider.
7. Den forordnede Kirkes Psalmebog til Guds-Tjeneste paa Søndagene, Festerne, Bededagene, og til anden gudelig Brug i Kirken og Huus-Andagt, af gamle aanderige Sange, tiligemed Collecter, Epistler og Evangelier, Lidelseshistorien, Kirke- samt andre Bønner. Af Th. Kingo, Dr. Fordum biskop i Fyens Stift. Trykt hos L. E. Kielland, Stavanger 1849.
8. Vor Herres og Frelsers Jesu Christi Nye Testamente, tilligemed Psalmernes Bog. Andet opplag utgitt i Christiania 1883 på Jakob Dybwads forlag. Påskrift; Erindring paa Konfirmasjonsdagen fra Jonetta Stokdahl den 3dje Oktober 1897.

Alle bøkene er skrevet med gotiske bokstaver. Dette var da en uvanlig mengde tung, kristen litteratur funnet hos småkårs­folk i en tid hvor det vanligvis var svært lite bøker i heimene.

(Merknad: Skrivemåten på gårdsnavn og familienavn varierer. Her har vi valgt å bruke skrivemåten Stokkdal og Jervan på gårdene, men har så langt som mulig prøvd å benytte den skrivemåten de selv brukte på sine familienavn)