Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Minner fra en spesiell nyttårsaften
AV KÅRE STAV
(Fortellingen som følger, er basert på samtaler med Jørgine Vassås, Gammel-Jo Vassås og min mor, Kristine).
Kirkeklokkene nyttårsaften
Det var gnistrende kaldt, det gnall under skoene for hvert skritt de tok og det beit i nasen når de drog etter været ungene der de stabbet seg opp mot Islandshaugen. Det var nyttårsaften 1900. Ungene hadde fått lov til å være oppe til over midnatt, for det hette seg at kom det ei slik natt med kaldvær og rette vindtrekken, så kunne de høre kirkeklokkene fra Malvik-kjerka ringe nyttåret inn helt hit opp til Hønstad og Vassåsen. Der var de samlet alle de største ungene fra Vassåsen og Hønstad.
Det var Jørgine Vassås som fortalte meg denne historien: «Vi var samlet», sa hun,
«alle de største ungene fra vår gård og fra Hønstad. Der sto vi alle, 6 – 7 unger, fra Ingeborg på 15 og ned til Olaf på 5 år. Kaldt var det, men kirkeklokkene ville vi høre».
De holdt pusten og lyttet med åpen munn. Hva var det? – En spe tone – et lite klemt langt bortefra. De så på hverandre, kunne det være sant? Men de hørte det alle. Var det kirkeklokkene? Det ble sterkere, så ble det borte igjen for så å komme tilbake. Det ble sterkere og sterkere. Men dette kunne ikke være kirkeklokkene! Da er det tiåringen Torstein sier at det er sikkert en hest som kommer.
Hest i trav
Og det var en hest i fullt trav ut på Hestsjøen, forbi Sjøvold, ned på Tufttjønna, over Bantjønnmyra og ut på Hønstadvatnet. Det var to stykker i sleden. Natta var klar som dagen. Torstein som var karfolk, var sikker i sin sak. «Dette e han Iver fra Øydalsaunet me skimmelmerra», sa han,
«og travelt må dem ha det slik som han lar merra gå».
Det var Iver ved tømmene, men hvem var den andre, innpakket som i en stor sekk? Ungene sprang heimover, og der sto de vaksne ute på tunet og bivånet den selsomme skyssen nyttårsnatta. Det var hu mor Olina som visste det.
«Det var jordmorskyssen inn til Øydalsaunet, det», sa hun.
«Karen venter ved nyttår, så det er vel dit dem skal».
Øydarsaunet
Iver Olsen Nybrodal, eller Øydalsaunet som han seinere kalte seg, var født og tilbrakte sin barndom, oppvekst og sitt voksne liv inne i Malvikmarka. Der hadde hans foreldre, mine oldeforeldre, ryddet jord og skaffet en leveveg av jordbruk, jakt og fiske tidlig på 1800 tallet. Der inne i svarte marka livnærte de seg, en familie på 6 – 7 personer, og klarte seg bra. Iver kjøpte i 1877 Øydalsaunet og flyttet dit. Han giftet seg og stiftet familie, men det er en annen historie.
Jordmorskyss i Matvikmarka
Gammel-Jo Vassås hadde vært inne på allmenningen den dagen, så han mente at dette skulle gå bra. «Det e frosse mark», sa han, «vatnan e sekker og merra hass Iver e snåp å sterk og han Iver e jo seig som en rognkjepp». Merra til Iver var rask og sterk, og føret var godt. Det var frosne vatn og myrer, og Iver kjente vegen, hver tue og stein. Med nysnøen gikk det både fort og lett. Snart var han oppe ved Skjeltjønna og så var den siste kneiken før Mørkdalstjønna. Derfra var det som en slags tømmerveg før de kom til ei mer åpen glenne før det flatet ut mot Svarttjønna.
Så langt hadde det gått fort, det var så det beit i nasen og augene vassflaug, så det var riktig godt å komme inn i skogen og i ly for vinden. Fingrene var valne, men med de heimsydde pjaskene på beina, så var føttene i live. Opp dalen fra Mørkdalen gikk det tyngre. Det var mer snø, og jordmora var dryg så tung, og sjøl kunne han ikke gå av. Han måtte ha kontakt med hesten for ikke å komme ut av sporet og velte, for det var jo ikke noen skikkelig veg.
— Svarttjørna
Men endelig var de oppe, og det bar over myrene og fram mot Svarttjørna. Terrenget var noe ujamt, så sleden slingret hit og dit og var nære på å velte så det var bare å holde seg fast. Men det gikk bra. Jevn og god fart, opp en kneik og så ned før det bar over osen. Svarttjønna kunne være lumsk. Men nå var det bare opp leia i åsen. Merra kjente det på seg at hun var på hjemlige trakter, og hun la seg flat i selen og ga alt hun hadde, for hun visste at nå var det straks før den lune stallen med høy og vatn. Farten roet seg ned over bakketoppen og snart svingte de opp foran den vesle stua.
Jordmora hadde stivna og måtte ha hjelp for å komme ut av sleden. Han hjalp henne bort til døra som ble åpnet opp, fOr han vendte tilbake til den dampende Skimla. Han spente henne fra og leide henne inn i stallen, lot henne få noen slurker vatn fra ei bøtte som sto der og ventet. «Det er nok no, Skimla», sa han og tok fra henne bøtta. Mye vatn etter en slik tur kunne være farlig. Øydalskallen mista en gjelk her et år i kolikk etter en slik hardtur. Han fant fram noe godt høy og la et kuskinn over hesten før han gikk inn. Her kom Kristine, min mor til verden
— Ingeborg Kristine
Inne var det varmt, varmen liksom slo i mot ham. Borte ved gruva sto Jakop tulling og passa vatnet. Jordmora hadde fått på seg det store forkledet og hadde oppbretta ermer. Hun gjorde klar baljen med vatn, for på brystet til Karen lå en liten rødsprengt bylt. «Har du klart det heilt aleine», spurte Iver? «Nei, Jakop, veit du, han e go». Karen så ned på den lille som klynket svakt. «Ei fin og flott jente, Iver», sa jordmora, «og takk Gud for at de begge er i live.». «Hva ska hu heite?» Iver så bort på Karen. «Som takk til Gud så trur æ vi kalle a Kristine», sa han. «Ja», sier Karen, «men vi sa jo at hvis det vart ei veitj, så skull a heit Ingeborg etter mor?» Iver tenkte seg litt om. «Da kaller vi a Ingeborg Kristine».
Akkurat da kom gutan ramlende ned fra hemsen. Jakop hadde jagd dem dit opp for det her va itjnå for unga, som han sa. Men nå ville dem sjå søster si. Jordmora gjorde jobben sin, og snart sovnet alle inn til den første dagen i det nye året, 1901.
(Historien er historisk riktig. Alle stedsnavn og personer er riktige med navn og bosted. Samtaler er oppkonstruert etter datidens måte å samtale på.)
