SPEIDERARBEID I MALVIK

Gjengitt fra Årboka 2024 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

SPEIDERARBEID I MALVIK

Av Laila Tøndel

BEGYNNELSEN                                                                   

Det internasjonale speiderarbeidet ble startet i 1907 av den britiske general-løytnanten Robert Baden – Powell, født 22.februar 1857.(, død 8. januar 1941.) Han var ansatt i den britiske hæren, han var forfatter og grunnlegger av speider-bevegelsen. Han tjenestegjorde i hæren i 30 år, var i India og Afrika, og han mottok Storbritannia’s høyeste utmerkelse, Fortjenestemedaljen, for sitt arbeid og virke.

Baden-Powell’s kone, Olave, startet speiderarbeid for jenter, og i 1965 besøkte hun en landsleir for jentespeidere i Følling ved Steinkjer, og vi i Egge 1 KFUK-speidertropp fikk hilse på henne da hun kom til speiderhuset. 

Den aller første speiderleiren i verden ble holdt i 1907 på Brownsea Island utenfor byen Poole i England, og 20 gutter deltok. Baden-Powell ønsket å prøve ut en metode for å utvikle barn og unge fysisk, praktisk, moralsk og åndelig til å bli gagns mennesker som kunne ta ansvar i samfunnet. Metoden bygget på patruljesystemet, der speiderne i små grupper ble ledet av en litt eldre speider, patruljefører, og alle patruljene utgjorde en tropp med en voksen troppsleder. Dette systemet virker den dag i dag, og det som kjennetegner speiderarbeidet, var og er: friluftsliv, førstehjelp, knuter og tauverk, primitiv mat, leirslagning, samfunnsengasjement, iakttagelse, leik og moro.

Den enkeltes ferdigheter og kunnskap er viktig, men det er patruljen som skal arbeide og fungere sammen i leik, læring og konkurranser.

I dag er speiderbevegelsen en av verdens største barne-og ungdomsorganisasjoner med rundt 50 millioner medlemmer i nesten alle land.

VEGEN TIL NORGE

Det tok ikke så lang tid før denne ideen spredte seg til andre land, og etterhvert kom også jentene med. 

Norsk speiderguttforbund (NSF) ble stiftet i 1911 av Christian Dons og Hans Møller Gasmann, men allerede i 1908 startet den første patruljen i Kristiania. I 1911 kom selveste Lord Baden-Powell på høytidelig besøk i Kristiania for å møte de nye troppene der og hilse på guttene. Han overrakte et troppsflagg til dem, og han syntes de norske speiderne lignet mye på de britiske!

Den aller første landsleiren i Norge ble holdt på Hovedøya med 200 deltakere.

I 1916 inviterte dronning Maud lederen for de danske pikespeiderne til Kristiania for å holde et foredrag om speiderarbeidet. Dronningen var jo britisk, og hun fulgte med i det som foregikk i samfunnet. På dette møtet var Margrete Parm til stede. Hun var født i 1882, utdannet lærer, og i noen år var hun direktør fo Statens Kvinnefengsel på Bretvedt. Hun var også politisk aktiv, det ble hun som startet Norges KFUK-speidere i 1920, og hun var den første landssjefen. (KFUK står for kristen forening for unge kvinner)

Margrete Parm

Jeg hadde gleden av å intervjue Margrete Parm til en særoppgave på gymnaset i 1965, året før hun døde. Hun var en myndig og kunnskapsrik dame, og hun hadde klare meninger om betydningen av speiderarbeid for jenter. Det var mange som var skeptiske til at unge piker skulle bli speidere, og man sa:» Det er opprørende at piker går med soldathatt og kniv i beltet! Dette vil ødelegge de unge pikene!»

I 1918 kunne man lese i Adresseavisen om opprettelse av pikespeiderarbeid i Trondheim. 

Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) ble stiftet i 1921, og Brit Taraldset var første landssjef. Den første landsleiren for jenter ble holdt i 1921 med 242 deltakere. Leirutstyret var svært enkelt.

Norges KFUM-speidere ble stiftet i 1945 med Finn Hov som første landssjef. I 1947 ble KFUM-speiderne et eget korps i NSF.

— Speiderne i Norge

Etterhvert ble det stilt spørsmål om det kunne være greit å slå sammen alt speiderarbeidet i Norge og ha felles grupper for gutter og jenter. I 1978 slo man sammen NSF og NSPF til ett forbund, og i 2003 skjedde det samme med KFUK og KFUM- speiderne. I 2022 fikk vi en sammenslutning av de to selvstendige speiderforbundene i Norge, kalt «Speiderne i Norge».

Siden oppstarten har det vært drevet speiderarbeid i store deler av verden, og det har vært arrangert turer, leirer og samlinger på troppsplan, kretsplan, landsplan og på internasjonalt plan. Dette er med og fremme forståelse mellom mennesker, og vi som har vært så heldige å få være med på f.eks. verdens-jamboreer, har sett betydningen av dette arbeidet.

Under 2.verdenskrig var alt av speiderarbeid forbudt i Norge, men mange tok vare på drakter og merker, og spesielt tok de vare på sin «indre speider»!

DET LOKALE SPEIDERARBEIDET

Ved gjennomgang av diverse protokoller og dokumenter blir jeg slått av hvor mange som har vært med i speidergruppene i Malvik kommune! Noen har vært innom en kort periode, et par år, kanskje, mens andre har vært med i hele skoletida si, og noen ble ledere og gjorde en innsats for grupper av barn og unge. Mange foreldre har stilt opp med dugnad, praktisk tilrettelegging av ulike arrangement, kjøring og henting, økonomi osv.

Det er ingen tvil om at mange har hatt glede og utbytte av å være med i en speidergruppe, og for en del har det vært med og forme livet deres, gjort dem flinke til å greie seg, ta valg av yrke, skape interesse for naturen og miljøet, fremme synet på det internasjonale samarbeidet og oppleve vennskap som varer livet ut. 

Sollsjøleiren 1976

Når det gjelder speiderarbeidet i Malvik kommune, har det vært grupper i Hommelvik, Malvik, Vikhammer, Hundhamaren og Sveberg.  I dag er det bare 2. Vikhammer NSF som er aktiv, og Hundhamaren KFUK/KFUM- speidergruppe ligger «i dvale» pga ledermangel.

Det er stor forskjell når det gjelder hva som finnes av historikk om de ulike gruppene, men det finnes nok en hel del informasjon og ikke minst gode historier fra speiderlivet rundt omkring i hele Malvik.

I denne sammenhengen er det mest naturlig for meg å legge hovedvekten på den speidergruppen jeg kjenner best og har vært medlem av i nesten 50 år, Hundhamaren 1 KFUK-speidergruppe.

Hommelvik

Den første speidergruppen i Malvik ble startet i Hommelvik; allerede i 1934 ble det etablert en speidergruppe her; det

var Frelsesarmeens tropp (FA) innen NSF, og leder fra 1950-tallet var Henry Røsæg. De hadde møter i Frelsesarmeens lokaler i Hommelvik, og noen av Frelsesarme-soldatene var med som ledere. Randi og Asbjørn Røsæg forteller at det var stor aktivitet i troppen, speiderne dro på turer og leirer, og i 1952 var de med på landsleiren i Voss. Det er flott å se bilder av speidere i sine fine uniformer!

Jostein Rykkvin var en av lederne for de yngste, ulvungene.
Det ble også dannet en FA- gruppe for jenter, med Åse Røsæg som leder. 

Malvik

I 1948 ble Malvik 1 KFUK-speidertropp stiftet med Anne Valsø som troppsleder. 15-20 jenter var med, og de hadde fellesmøtene sine hos Berta og Jacob Valsø, der det) ble servert kakao og boller! Patruljemøtene hadde jentene hjemme hos hverandre, og det var mye sang og moro i tillegg til alt de lærte av speiderferdigheter. Brit (Vikhammermo) Johnsen var med i troppen, og hun forteller at de var med på turer og leirer, bl. a til Verdal og Inderøy, og hun har gode minner fra speidertida.  

Brit Vikhammermo Johnsen

1. Vikhammer NSF-gruppe

Det ble startet en speidertropp for gutter i Vikhammer/ Hundhamaren-området i 1951, og han som begynte med dette, het Otto Møller. Han bodde i Malvik og drev en kjøttforretning i Trondheim. Ifølge opplysninger fra Yngve Andersson gikk denne gruppen senere over til Blå-Kors – speidergruppe (1969), og den ble nedlagt i 1974.

Arnfinn Vikhammermo var patruljefører på Hundhamaren på 50-tallet, og en av speiderne, Per-Jørgen Lorvik, forteller at de hadde møtene hjemme hos lederen Møller. For å få inn litt penger til troppen, arrangerte de flaskeinnsamlinger. Per Lorvik husker godt en overnattingstur troppen hadde ved Stokdalstjønna. En av guttene, «Munne» Håkonsen, hadde ikke med seg sovepose, men Per hadde en sovepose som han fikk av ei tante under krigen og den var laget av flere lag av papir. Per sin bestemor hadde sydd et tynt trekk av stoff utapå. Begge guttene fikk plass i denne posen, men den gikk i stykker, så det ble nokså kaldt etterhvert.

2. Vikhammer NSF

(nå Vikhammer speidergruppe) ble stiftet i 1969, og den første gruppelederen var Bjørn Kyllo. Møtene ble holdt hjemme hos ham, og Per Kristian Rotabakk var troppsleder. Bjørn Kyllo var gruppeleder i 10 år, og etterhvert kom det flere som tok lederansvar både for flokk (de yngste) og tropp. De første flokklederne var Liv Aavik og Bjørg Høydal.

Mellom 1980 og 1983 var Einar Breiset og Erling Kristiansen ledere, og de hadde med seg rundt 15 andre! På 1980- tallet var Jorun Breiset og Inger Johanne Skalle ulveledere. Fra 1991 var Hermod Bjørgen leder, fra 1994 var han gruppeleder. I 1985 kom Ingvar Tøndel med i lederfellesskapet. Senere var også Tor Erik Leistad og Erling Husby med, Bjørn Torkel Dahl var gruppeleder i 1999 til 2002, og Lars Brissach var med mellom 2011 og 2020.

Gruppeleder fra 2003 og til i dag er Ingvar Tøndel.

Det er mange flere som har gjort en stor innsats som ledere, men i denne sammenhengen er det ikke plass til alle.

Speiderne på Vikhammer har hatt mye samarbeid med KFUK-speidergruppen på Hundhamaren, og vi har ofte deltatt på hverandres leirer.

Vikhammer NSF-Speidergruppe er så heldige at de har et speiderhus på Vikhammer der de kan ha møter og samlinger, og der de kan ha plass til utstyr. De disponerer også ei hytte, «Knotten». De har også noen kanoer som de bruker både på Midtsandtangen og i marka.

Hundhamaren 1 KFUK-speidere.

Hundhamaren 1.KFUK-speidergruppe ble stiftet i 1969 av Karin Straume. Hun samlet en flokk jenter i storskolealder, og de første møtene ble holdt hjemme hos henne. Etterhvert ble jentene delt i patruljer og hadde patruljemøtene hjemme hos hverandre. I 1971 startet Ingerid Alfnes opp med en meisering, dvs speiderarbeid for jenter i småskolealder.

I 2003 ble KFUK-speiderne og KFUM-speiderne slått sammen til Norges KFUK/M-speidere, og gruppen på Hundhamaren var åpen for begge kjønn. Det har imidlertid ikke vært gutter med i gruppen.

Sveberg

På slutten av 1990-tallet var det mange på Sveberg som hadde lyst til å begynne som speidere, og Tove og Børge Sørås startet opp en NSF-tropp. Det var mange i troppen, men den ble nedlagt etter noen år. 

SPEIDERARBEIDET I HUNDHAMAREN KFUK-SPEIDERGRUPPE

Vår familie flyttet til Malvik i 1976, og vi hadde klare tanker om at vi ønsket at våre barn skulle få oppleve speiderlivet slik vi selv hadde fått. Derfor ble de to jentene våre med i gruppen på Hundhamaren, og de to guttene våre ble med i gruppen på Vikhammer. Selv ble jeg opptatt som speider i Egge 1 KFUK i 1957, (Steinkjer) og da jeg som 17-åring ble leder i troppen, var det ut fra denne motivasjonen: «Jeg vil gi videre til nye jenter det jeg har lært og opplevd som speider.» Denne motivasjonen gjorde at det lille man hadde av fritid ble brukt til speiderarbeid. 

Vi som har vært speiderledere, har hatt stor tro på denne bevegelsen, og mange, særlig mødre, har gått inn og tatt lederoppgaver fordi de ønsket at både egne og andres barn skulle få være med. 

Speidergruppen vår hadde en aktiv foreldregruppe, som tok seg av økonomien i gruppen, la til rette for ulike arrangement og som holdt egne møter og årsmøter. 

Det er tydelig at mange voksne har gjort en stor innsats som ledere og assistenter for at jenter alderen 7-18 skulle ha et meningsfylt tilbud på fritida. Noen jenter har vært med i ett eller to år, mens andre har vært med i mange år og kanskje fått ledertrening og tatt lederansvar.

Når det gjelder antallet jenter som har vært med i speidergruppen på Hundhamaren, har det variert fra år til år. På det meste var vi nesten 50 medlemmer, og var den største gruppen i Trøndelag krets av Norges KFUK-speidere!

Lederne hadde faste møter (grupperåd) der mye ble diskutert, og på et møte 23.august 1999 sa en av lederne: «Det å være speiderleder er utfordrende, krevende, givende, ansvarsfelt, forpliktende og et privilegium!»

ORGANISERING AV SPEIDERARBEIDET

En hel speidergruppe besto i 1980-90-årene av

• En meisering (7-9 -åringer)
• En stifinnerflokk (10-12-åringer)
• En andrertropp (14-16- åringer)
• Et rangerlag (16 år og oppover)

Hver enhet hadde sin leder, og hver enhet hadde 3-4 patruljer med patruljefører.
Mange steder hadde ikke slike fullt utbygde grupper, og noen steder var det ikke nok ledere til å dele etter alder. 

Hver aldersgruppe hadde sitt program som omfattet førstehjelp, knuter og tauverk, primitiv mat, leirslagning, sporleik, naturkunnskap, internasjonalt arbeid, flagg-kunnskap osv.

Det var populært å ta såkalte dyktighetsmerker i alle slags tema, og mange hadde slike sydd på drakten sin. 
Speiderforbundene har arbeidet mye med speiderprogrammet oppigjennom årene, og det har skjedd mange forandringer. Men man har holdt seg til det som har vært formålet med alt arbeidet.

FORMÅL

Norges KFUK/M-speideres mål er å fremme og drive et speiderarbeid for å hjelpe barn unge å utvikle en kristen tro og oppdra dem til ansvarsbevissthet, selvstendighet, samfunnsmessig engasjement, mellomfolkelig forståelse og respekt for naturens verdi. 

FEM VERDIER som bidrar til å gi mening, formål og retning til speidinga

• 1. Friluftsliv
• 2. Personlig utvikling
• 3. Fellesskap
• 4. Samfunnsengasjement
• 5. Kristen tro

Her er det snakk om åpne og inkluderende fritidsaktiviteter, der alle er velkomne, uavhengig av tro eller tilhørighet.
Strategiplan for forbundet sier: «Rundt våre leirbål er det plass til alle»
Og strategien er: Speiderprogrammet, speidermetoden (patruljesystemet), ledertrening, påvirkningsarbeid og samarbeid.

SPEIDERMØTENE

De første årene hadde speiderne møtene sine hjemme hos lederne, og patruljemøtene ble holdt hjemme hos jentene. 

Etter at Saksvik skole ble bygd i 1974, fikk etterhvert speiderne anledning til å benytte tilfluktsrommet der til speiderlokale. Vi hadde også et lite lagerrom der, og speiderforeldrene snekret og malte noen solide benker og bord som vi brukte i mange år. Mange speidergrupper rundt omkring i landet hadde egne lokaler, enten hytter eller hus som de kunne innrede som de ville, men selv om vår gruppe kunne ha ønsket det, fungerte det greit med skolen. Vi fikk bruke gymsalen til adventsfesten i desember. 

Fellesmøtene hadde en fast ramme, der det først var flaggutrulling eller flaggheising med sangen «Fold deg ut, vårt frihetsmerke, fagre, norske flagg». Så sa lederen: «Speidere, hils flagget!» Og alle hilste med speiderhilsen (tommel og lillefinger sammen, tre midterste fingre mot pannen) På denne måten fikk vi lært litt om hvordan vi behandler flagget.

Det var mye sang på møtene, særlig gode, gamle speidersanger, som:

• «Lord Baden Powell i England satt»
• «Å, min gamle speiderhatt»
• «Som speidere vi moro har»

Lederen hadde en kort andakt

Lederen hadde en kort andakt, noen ord til ettertanke, og så gikk vi løs på dagens tema, som kunne være førstehjelp, knuter, morsealfabetet, kunnskap om ulike tema. I Hundhamaren-gruppen hadde vi i mange år utemøter en gang i måneden, og da trente vi på å lage mat på bål, lære om kart og kompass og om hva som finnes i naturen i de forskjellige årstidene. Det var alltid moro å ha sporleik og konkurranser!

Speidermøtene hadde som regel innslag av leik og konkurranse, med vekt på samarbeid og samhandling. 

Avslutningen på speidermøtet var alltid den samme: Oppstilling i hestesko. Flagget ble rullet sammen mens speiderne hilste med speiderhilsen. Så sang vi Speiderbønnen: «Kjære Far i høye himmel». Lederen sa:» Speidere, vær beredt!» Speiderne hilste og svarte: «Alltid beredt!»

Det at møtene var bygd opp slik, med faste innslag av det seremonielle, tror jeg ga trygghet og system i det hele. 

De fleste jentene hadde uniformer, skjorte og skjørt i begynnelsen, og senere ble det mer vanlig med skjorte og langbukser. Det ble alltid presisert at du kunne være speider selv om du ikke hadde speiderdrakt. Vi hadde ofte brukte drakter som nye medlemmer kunne kjøpe eller låne.

Speidermøte med sang og gitar

AKTIVITETER

For hvert halvår ble det utarbeidet en terminliste, der alle aktiviteter var satt inn. Dette har vært gjort systematisk, og viser at planlegging har vært en viktig del av arbeidet. Mange arrangement ble etterhvert tradisjon, som feiring av Tenkedagen 22.februar i Ilen kirke på fødselsdagene til både Lord og Lady Baden-Powell, St. Georgsdagen 23.april, der det gjerne var stor mønstring av alle speidere i Trondheim, med opptog og gudstjeneste i Nidarosdomen, og Skidag på Knotten sammen med NSF-gruppen på Vikhammer.

Terminlister fra mange år viser tydelig at det var mye samarbeid mellom de to speidergruppene i Ytre Malvik, og de rekrutterte sine medlemmer fra to forskjellige skoler.

Hver høst hadde vi det som kaltes Speiderjobben. Da fikk speiderjentene oppgaven med å skaffe seg småjobber hos familie, venner og naboer. Det kunne være vindusvask, sølvpuss, støvsuging, hagearbeid, barnepass og mange andre småjobber. Det var satt opp en fast timepris, og all inntekten gikk til et veldedig formål som speiderforbundet hadde bestemt. Dette ble en populær aktivitet i høsthalvåret, og det kom inn en god del penger. 

Speidergutter har slått leir med spisstelt og leirbål
(Tegning av Magnar Fossbakken)

17.mai

17.mai var speiderne alltid med og satte sitt preg på feiringen. Først var det flaggheising ved Saksvik skole, der jentene stilte opp og heiste og hilste flagget. Så var det en kort appell ved flaggstanga før alle stilte opp bak Vikhammer og Saksvik skolekorps og gikk i dagens første 17.mai-tog gjennom Saksvik-området til Sakshus Aldershjem, der det var en liten seremoni med nasjonalsangen og et par marsjer med korpset.

Speiderne gikk først i toget med flagg og banner, og senere på formiddagen var vi med i barnetoget fra Malvik kirke via Betania til Vikhammer samfunnshus.

Om ettermiddagen var det arrangement ved Saksvik skole, der speiderne sto for den populære «Fiskedammen», der barna kunne «fiske» premier, og det var napp hver gang! 

Både speidere, ledere og foreldre hadde fått tak i gevinster til denne fiskedammen over lang tid, og det ble noen kroner i kassa vår! Lag og foreninger som hadde inntektsbringende aktiviteter bidro med leiker og konkurranser for barna.

Speiderkretsen avholdt kretskonkurranser med jevne mellomrom, og vår gruppe deltok med liv og lyst! Vi vant flere ganger, og kunne beholde kretsbanneret ett år i gangen. Det å treffe mange andre speidere betydde inspirasjon til å fortsette som speider, og konkurransene var alltid lagt opp slik at det var patruljen som vant eller tapte, og ikke den enkelte jenta. 

Det store høydepunktet i høstsemesteret var Adventsfesten, som ble holdt i begynnelsen av desember i gymsalen på Saksvik skole, der foreldre, besteforeldre og søsken var invitert. Denne festen åpnet alltid med innmarsj og høytidelig opptagelse av både meiser og speidere. Det kunne også være lederinnsettelse, og så var det «stjernedryss», som var utdeling av årsstjerner som skulle syes på drakten. 

Så var det forskjellig innslag på scenen, lysopptrinn, sketsjer, musikk og sang. Det var et stort bord med mye godt å spise, og i pausen var det loddsalg. Alle jentene hadde tatt med seg en gevinst, så det var store vinnersjanser! Etter pausen viste vi lysbilder fra årets aktiviteter, særlig hvis det hadde vært speiderleir om sommeren. Lederne hadde alltid et eller annet innslag med mye tull og artigheter, og vi avsluttet alltid adventsfesten med Lucia- opptog. Det var så fint!

Adventsfesten har blitt arrangert i mer enn 50 år, og vi som har hatt gleden av å delta, er glade og stolte, men det er også vemodig at den ikke er der lenger…….Dette var et høydepunkt i høst-semesteret!

Hvert år pleide de største speiderne å besøke Sakshus Alderhjem med Lucia-opplegget, og det ble godt mottatt.

I desember solgte vi Speidernes Julehefte, og etter noen år, gikk man over til å selge kalendere.

Invitasjon til adventfest i 2002

Speidergruppen vår har vært med i en del gudstjenester i Malvik kirke, på Saksvik skole og på Saksvikkorsen. Det har vært gudstjenester på St.Georgsdagen i april, og i mange år var vi med og forberedte og gjennomførte lysmesser i desember.

TURER OG LEIRER

Hvis du spør noen som har vært med i speiderarbeid en tid om hva de husker best fra den tiden de var med, vil de fleste svare at det de husker best, er alle turene og leirene. Det er påfallende hvor mange som nevner de leirene som var mest preget av øsregn, vind og gjørme, men det handler kanskje om at da fikk man virkelig vise at «dette greier vi fordi vi er speidere!»

Korte turer, dagsturer, ble gjerne lagt til Aunvottan, der vi hadde fine områder både sommer og vinter. Gunn Grav Graffer var lokalkjent, og hun delte av sin kunnskap. Det hendte at de største speiderne overnattet i marka også, i barhytte eller under åpen himmel.

Men når vi skulle ta med speiderne på helgetur, dro vi til Kløverhytta i Smistadmarka i Trondheim. Dette er speiderkretsen sin hytte, og vi har tilbrakt mye kvalitetstid der. Hytta ligger fint til, og området passer godt til natursti, sporleik og leirbål inne eller ute.

Vi dekket langbord til frokost og kveldsmat og satte frem brød og alt pålegget som hver enkelt hadde med. Ofte kunne det bli mange bokser med sjokoladepålegg og nesten ikke noe annet!

I 1998 hadde vi besøk av en speidergruppe fra West Finchley i London, med lederen Patricia Broch, hennes familie og tilsammen 11 jenter som aldri hadde vært ute i naturen før, bortsett fra turer i parken der de bodde. Etter noen samlinger med våre speidere på Saksvik, skulle de ta turen til Kløverhytta, og det ble en stor opplevelse for dem! Først måtte vi få tak i 12 par støvler så de ikke skulle bli gjennomvåte, og da de begynte på den bratte oppstigningen langs den gamle hoppbakken i Granåsen, orket et par av de engelske jentene ikke å gå lenger. Etter noen «Kvikklunsj» gikk turen videre, og da de oppdaget den første frosken i en bekk, var alt perfekt!

De hadde noen gode dager der, og de var veldig takknemlige da de dro hjem til London.

Engelske speidere

Alle som har vært på speiderleir, husker det! Særlig husker vi de leirene der det regnet nesten uavbrutt, der teltene blåste ned, eller der det var så varmt at vi måtte ha våte speiderskjerf rundt hodet for ikke å besvime!

Leirutstyret var enkelt i starten, med små, hvite spisstelt og madrass-trekk som vi fylte med halm og sydde igjen! Stakkars de som var plaget med allergi! Men etterhvert kom luftmadrassene, soveposene ble bedre, og gruppene gikk til innkjøp av solide 6-mannstelt og fine kjøkkentelt.  Leirkassene inneholdt kasseroller, panner, rister til bål og alt vi trengte til ei uke med matlaging i det fri. Spader, spett og store mengder tau hørte med. Speiderne ble veldig flinke til å bygge leir, med surring av oppvaskstativ, bord og benker, portal og graving av kjeller og fettfelle. 

Speidergruppene har selv bestemt når og hvor de vi ha gruppeleirer, men landsleirene er blitt holdt hvert fjerde år. Siden 1953 har KFUK-speiderne avholdt 18 store landsleirer, 4 av dem i Trøndelag. De 5 siste landsleirene har vært for både K og M-speidere.

Speiderne i Malvik har deltatt på hverandres leirer også. Innimellom de store leirene har det vært kretsleirer, der speiderne har hatt glede av å bli kjent med jenter og gutter fra andre grupper. Med jevne mellomrom blir det også arrangert internasjonale leirer, jamboreer, og noen av oss har vært så heldige at vi har fått delta på slike leirer med speidere fra hele verden!

Helt siden Hundhamaren 1 KFUK-speidergruppen ble startet, har noen fra gruppen deltatt på leirer, og med symbolet sitt, hunden og hammeren, satt sitt preg på leiren.

Leirportal med hund og hammer

Hva innebærer det å dra på leir?

Først må du forberede deg, ordne alt du skal ha med deg. Så er det reisen. Den kan foregå med sykkel, bil, buss, tog eller fly, alt etter hvor langt du skal. Det neste er selve leirslagningen, og den kan ta lang tid, avhengig av hvor mye du har trent på det. Man trenger at teltene er skikkelig slått opp, det skal være kjeller, fettfelle, grue og diverse stativer. Så skal du sove i telt, både når det regner og blåser, når kompisen din snorker eller når nabogruppen har latterkrampe like ved.

Mange opplever hjemlengsel på leir, og noen ganger brukte vi lederne fluortabletter uten merke og sa at de hjalp!

Det er faste rutiner og dagsorden på alle leirer, reveljen er tidlig, flaggheising, inspeksjon og mye program. 

Patruljene deler på ansvaret for ved og vann, mathenting og andre oppgaver.

De fleste speiderne har stor matlyst på leir, og det går med store mengder brød, middag og sjokolade-pålegg!

Når leiren er over og du er på veg hjem, har du som regel noen gode erfaringer med deg, du har lært noe nytt, og du tenker at sannelig burde alle mennesker tilbringe ei uke hvert år på leir, bare for å skjønne hvor privilegerte vi er som kan skru på springen og få varmt vann!

Alle leirer har et tema, og aktivitetene på leiren er gjerne relatert til det. Du lærer alltid noe nytt på leir. Uansett hvor stor leiren er og hvor den blir arrangert, opplever de fleste speidere at LEIR er høydepunkt!

På en liten leir i den lokale marka blir man godt kjent med hverandre. Når kretsen samles til leir, knytter man nye kontakter og treffes senere i ulike sammenhenger. På de store landsleirene går det virkelig opp for speiderne at vi er mange!!

Noen våger å ta det enda lenger, som da 14-årige Martine Linea Aune Skjølberg dro til Japan på verdensjamboree som eneste speider fra Hundhamaren!

LEDERE

Alt frivillig arbeid for barn og unge er det vi kaller forebyggende.

Når den oppvoksende slekt har gode interesser og deltar aktivt i lag og foreninger, kan vi holde dem borte fra negativ påvirkning.

Men for at det frivillige arbeidet skal kunne bestå, må vi ha ledere som går inn og tar store og små oppgaver, ledere som både er FRI og VILLIG!

Hvis det hadde vært mulig, skulle vi ha samlet alle som har vært med og gitt av sin tid og sitt overskudd og vært speiderleiren, og så skulle alle ha fått både diplom og blomster som takk! Det er umulig å få med alle navn her, men det er noen navn som går igjen år etter år. 

Den tiende februar i 1979 kom det et telegram fra Karin Straume i Bergen, der sto det: «Jeg er glad og stolt over at gruppen består. Hurra for Hundhamaren 1 og de 10 år!» Senere har vi feiret 20, 30, 40 og 50-årsjubileer!

EN GANG SPEIDER – ALLTID SPEIDER

I en speidersang skrevet av Signe Christie heter det:

Speidersaken samler oss og gir mange gode tanker
og vi blir atter en gang styrket i vår tro på at denne saken vår er god!

Meget kan vi takke for i dag. Tenk på alle gode speiderlag!
Kan vi bringe speidersaken frem, vil den gjøre godt for mange hjem!

Vi som har vært med i denne bevegelsen i mange år, har tro på at den fortsatt har mye å gi til barn og unge i dag!

En stor TAKK til alle speiderjenter og speidergutter og ledere som jeg har blitt kjent med! Det er utrolig mange opplevelser å se tilbake på, og vi må håpe at mange får sjansen til å bli med på dette eventyret!

Med glad og takknemlig speiderhilsen fra

Laila Tøndel

Kilder:
Wikipedia
Hjemmesidene til speiderforbundene
Protokoller, Terminlister, Medlemslister
Fotoalbum
Samtaler med tidligere speidere og ledere