Sommerland

Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

VIKHAMMER – «sommerlandet»

PER OLAV TILLER

Denne skildringen handler om et sted, et lokalsamfunn og en tid. Den er ikke en objektiv, dokumentert beskrivelse, men basert på det forhold at det som er viktig i vårt liv ikke alltid er det som kan telles og måles, men tilværelsens kvaliteter slik den oppleves, sanses, og erindres gjennom livsløpet.

Før krigen var en del av det vi barn i mitt hjemmemiljø i Trondheim kalte «landet», noe som begynte der byen sluttet, en lang rekke av «steder» fra Ranheim og videre østover, langs fjorden, med navn som stasjonene på toget: Være, Hundhammeren, Saksvik, Vikhammer, Midtsand, Malvik, og landet fortapte seg videre innover i en halvt ukjent verden. «Landet» var en del av en families identitet, om de i ferien bodde på Byneset, i Klæbu eller på Malvik eller Frosta. Eller var så uheldige å måtte bli i byen.

Mitt «sommerland» var Vikhammer

– som vi uttalte som Vikamer.

Dette landet omfatter tre ulike steder på Vikhammer. Men på Vikhammer stasjon gikk gjester av toget for å komme til hvert av de tre stedene. Og Vikhammer Samvirkelag var «butikken» for alle i alle tredveåra.  For ferierende som hadde Vikhammer som reisemål utgjorde på et vis ett lite samfunn. (Senere er stedet blitt delt opp i ulike postadresser. Det virker ikke rimelig at middelalderens stormann Sakse på Vik sammen med både Magnus Barfot, Sigurd Slembe og Olav Magnusson er bitt flyttet – av postverket? – fra vika til Hundhammeren.)

Folk som ferierte andre steder, var liksom litt fremmede for oss. Samtidig var sommerlandet vårt et lite «utlandet»: For ferierende i dette «samfunnet» kunne ha navn som Färber, Gärtner, Nancke, Becker, Flood, Riber. Men familier som liknet mye på oss sjøl var også feriefolk, de het f.eks. Bekkevahr, Gerhardsen, Withammer, Hårsaker, Aas, Wold, Erlandsen, Michaelsen, Overland.

— 2 mil av sted

Å dra på landet i den tiden – tredveårene – var rettere sagt å flytte. Vi skulle jo nesten 2 mil av sted! Så vi reiste med lass, medbrakt klær for allslags vær, og sengetøy, duker, servise, håndklær, kjøkkenutstyr, kjeler og panner, og primusen. Og bærspann, sylteglass osv.  Og leketøy: gummiballer, ringspill, baderinger, pil og bue, kortstokker, billedbøker og tegneutstyr. Jeg tror ikke vi hadde med kjøttkverna og syltepressa!

Men ellers omtrent alt som vi kunne tenkes å få bruk for i et par måneder. Pappa hadde vel bare er par ukers ferie, og han måtte ikke brys med å finne frem saker og ta med seg i den korte fritiden han hadde. Og vi skulle ikke bli nødt til å kjøpe på butikken sånt som vi hadde allerede, bare lampeolje, rødsprit og fluefangere utenom matvarer og prospektkort. Og grammofonstifter? Det var ikke alt som var å få kjøpt heller, på landet. Så det ble noen kasser å pakke (en frydefull aktivitet) før vi drog ut i eventyret. 

I mange somre bodde vi hos Olaf Vikhammer, gården du ser fra stranda i silhuett oppe på åsen. Låven er et landemerke. Gården var ikke av de virkelig store i bygda. Om en av gårdene – Leistad? –  som jeg tror vi kunne se fra Olavs gård ble det sagt at der var det «firogtyve kyr og seks hesta».  Men hos Olaf var det i alle fall både dreng og taus. Jeg tror de het Sven og Ella. Jeg hørte tidlig en historie om at hesten hadde slått seg vrang ute på et jorde. Drengen prøvde å få styr på dyret, men det var Ella som mestret det til slutt. Bror Kåre – ti år eldre enn meg – diktet et vers til Ella, og det var omtrent slik:

Mannens kløkt er vel behende,
men kvinnens list er uten ende.

Det var flere unger på gården, jeg fikk en særlig venn i den nest eldste, Asbjørn. Vi var nesten jevngamle, og vi holdt mye sammen. Men det var mye moro med de andre også. Om den yngste gutten husker jeg det vanlige fenomenet hos småbarn at de sier T før de kan si K, og det er fordi han var en liten dikter at jeg husker det: En dag da han feide noen maur nedover på en trestamme, fortalte jeg ham at det betyr godvær når maur kryper oppover. Da laget han helt spontant en liten vise og sang:

La maura vær
så bi det fint vær
så tainn du skjæften din
så tainn du skjæften din

Samme språkfenomenet hørte jeg også hos minstejenta en dag hun oppdaget at sauene hadde kommet inn på et jorde der de ikke skulle:

Sauen e ti återn,
dem e ti återn!

Asbjørn, odelsgutten

Asbjørn, odelsgutten, var ekspert (tok nok etter far sin) med «hamarn og spitelan» (T for K igjen) på tunet, med noen plankebiter og fliser. Det var nokså vanlig i de første somrene å leke orntlig arbeidsmann, snekker. Men det var visst helst vi «byungan» som lekte fjøs og stall og grisehus, med krøtter av gran og furukongler og laget hesjer av små pinner og hyssingstumper. Ungene på gården hadde jo dyra og åkeren som virkelighet, hverdag og plikter. Vi unger fra byen syntes tilmed det var artig noen ganger å tynne i nepe- eller gulrotåkeren, men da lekte vi liksom bønder, og vi kunne jo slutte så snart det ikke var moro lenger.

«Frittgående høns» var en del av den barndommens sommerlandskap. Vi fant egg under bærbuskene til søndagsfrokost, og hønene var i mange farger. Jeg husker de hvite som sjeldne!  Og en flott hane vekket oss til tidlig morgen. Det var en fin stemning å komme ut etter frokost med noen osteskorper og bli omsvermet av flokkken, enda før jeg rakk å lokke «tippa tipp tipp tipp». Jeg husker nå at jeg ble bedt om ikke å gå for nær brønnen, den var like ved låvebrua, i kanten av tunet. 

Bestepappa

En trofast besøkende, nesten hver søndag, var bestepappa, morfar. Vi gledet oss alltid, Lars – to år eldre – og jeg, til å møte ham på stasjonen, fascinert av det store lokomotivet med røyken rett til værs, som oftest. Vi hadde hvittet turnskoene ekstra grundig. En regel var at hvis bestepappa hadde glemt paraplyen, ble det regn, derfor var det et sikkert tegn på finvær at han hadde den med. Vi gikk enten opp elvdalen eller gjennom hyttebakken. Det var ekstra stas når vi hjalp til med å hente inn blåklokker, rødkløver og tiriltunge til pynt på bordet.

Bestepappa lærte oss så mye – ikke bare om maur! –  men om vekster, om groblad, perikum og spiselig småsyre og han var inderlig glad i blomster. Spesielt spennende var ellers besøk av onkel Arvid, pappas bror, han var den eneste i familien som hadde bil, og det hendte – tror jeg, eller håpet jeg bare? – at vi fikk sitte på helt bort til trerekka når han skulle hjem igjen. Tanter på besøk var mer besværlige, de skulle bestandig finne «golfjakken» sin før de våget seg på en tur langs trerekka, alléen bortafor jordet.

— Mor Monsen

Bestepappa hadde alltid med formkake – Mor Monsen? –  til kaffen, som ble servert på hvit duk i gresset i haven eller i skogkanten. Onkel Asbjørn betjente grammofonen, med stor tut, og med plater med «artige» viser fra «moen» om nr. 47 og «Jod på hæla nårn har vondt i hue», eller «Fiskerkjerringens sang, sunget av Adolf Østbye» som plata annonserte. Men fine melodier var også «Donauwellen», «Hochzeit der Winde» og «Over bølgen». Og vi hørte gjerne også populære romantiske plater, f.eks. «En sjømanns vals» med Ernst Rolf:

"Ja, først betog du mig,
men sen bedrog du mig:
og "Vintergatan" med Sven Olof Sandberg.

Og det var aktuelt stoff i revytekser, artige sanger, f. eks. Einar Rose med innlegg om sjofle sportsmenn som mottok penger for å delta. Sånne kryp måtte jo diskes:                             

For det er det store spørsmål
som gjelder først og sist:
Er han amatør
eller er han profesjonist?

Eller «Nå gårn på gummisåler», om korrupsjon i et departement, en «fordektig» fyr av en «fullmektig»:                              

Nå går han rundt og tasser,
nå går han rundt og passer
på om det ikke kan bli en kjangs

Mens de voksne pratet om sitt, lekte Lars og jeg indianer, med fine hanefjær i pappkrone på hodet. Bestepappa hvilte alltid i skyggen, mente det var farlig slik vi utsatte oss for så mye direkte sol. (Han hadde nok litt rett. Men da hadde vi ikke hørt om «solfaktor».) Mest populært var vel gjemsel – «gjøm kul» – på låven, i hagen, eller helst i hesjene på jordet, du kunne krype usett fra ende til annen, uten å bli oppdaget.  Det luktet godt! Det måtte vel klø temmelig mye, men nå huskes ikke det. 

— aktivitet på låven

Jeg kan heller ikke huske at jeg var særlig lei meg for regnvær, for det innebar jo aktivitet på låven, og det var nesten det fineste. Det var ikke bare å hoppe i høyet, eller å «gjøm kul», for vi hadde mye moro med redskaper, f.eks. hakkelsmaskina, kuttet halm og annet materiale, selv om det var litt farlig, og derfor forbudt. Desto mer spennende. Og borte på myra stod det ei lita smie, med pedal til å trå belgen, den larmet, skranglet så storartet til vår arbeidssang: «Artig sjau, artig sjau!» Tordenvær var av og til skremmende, men det gikk jo så fort over, nesten før vi fikk fjernet kniver, sakser og annet «blankt» som var farlig, for det lokket lynet til seg.

Høyonna

Å få bli med i høyonna var fint. Vel, vogna humpet og ristet ille på veg ut til hesjene, for vognhjula hadde ikke gummidekk og gårdsveien var ikke akkurat asfaltert. Men turen hjem, høyt på lasset var belønning både for risting og skumping utover, og for at vi hjalp til med å rake sammen høy som hadde falt av hesjene eller høygaffelen. Og som vi ungene hadde rotet utover når vi lekte.

— Anna Vikhammer

Anna Vikhammer fikk besøk av slektninger fra Møre. Vi syntes de ungene snakket så rart. Noen narret oss til å vise dem en uerhale, om de kunne fortelle oss hva det var. De svarte – uten å blues: «Raudfiskrumpe, vel!» Det hendte at noen unger fra hyttene nedenfor dukket opp til lek på gården. Men vi hadde følelsen av at de folka var av en høyere klasse enn de som bodde på gårder. Et søskenpar var pleiebarn hos presten Hornemann nede i hyttene. Gutten fortalte oss ungene på gården en gang at han ikke var glad i fisk. Da ble søstera opprørt: «Æ ska si det te`n gudfar at du sier æsj te maten!» Det var nok ukristelig. Jeg syntes det hørtes veldig rart ut – og litt nifst – å ha en gudfar.

Men noen folk var virkelig «fine». Som den damen som var litt engstelig her på bondelandet der hester gikk fritt omkring: «Si meg, Vikhammer, spiser hester mennesker?» Olaf så henne litt takserende opp og ned, og svarte:

«Æ trur itj han e så farlig for Dokker, nei».

Han følte seg vel litt på parti med «Lissi», gårdshesten som av og til kunne holde til i skogen mellom gården og hyttene nedenfor.

Engstelig, ja, det kunne jeg selv være, langt ifra som en skikkelig gutt skulle være, men temmelig pysat. Som en gang vi hoppet i høyet og jeg plutselig fikk et stivt strå rett inn i øret, og det gjorde så vondt at jeg hylte (for sikkerhets skyld). Onkel Asbjørn kom løpende og fikk stoppet skriket med å spørre, helt inni øret: «Hører du noe, da?» «Nei, æ hørre ingen ting», forsikret jeg.

Nokså langt til sjøen

Det var nokså langt til sjøen, så når vi først skulle bade, ble vi der hele formiddagen. Hadde med saftflaske og niste, og ukeblar, Allers og Hjemmet, og månedsmagasinet «Vi selv og våre hjem». Det var et blad mest for damer. De smurte seg gjerne i fjeset og armene med Nivea eller Eosan, «snarveien til brunhet», sa reklamen.»Har du fått med deg Allerset?», kunne noe spørre. «Ja, men jeg glemte Hjemmetet»!

På stranda ble ofte Birgit med, en venninne av søster Inger, hun var alltid så vittig og kunne populære sanger, f. eks.

Å, hvor jeg elsker Tyrol

i sne og i sol,
å, hvor jeg elsker Tyrol!
Det står en pike og venter på meg,
Tyrolerpiken er lystig og grei.

Det var så myeTyrol ett år,  jodling var også på moten, som i «schlageren»

Oppe fra seteren høres en sang
fra en seterjente  ---
Hei seterjente, blås i din neverlur,
Hollaloilo hollaloihoho!

Og Lars og jeg hadde fått oss «tyrolerbukser» før ferien, av skinn, det knirket når vi gikk, med svær klaff istedenfor gylf, det var flott! Og moderne!

Men Birgit sang også en rar vise, som var fremført av Ella Peters i Dovrehallen i Oslo:

Her ser du mine himmelblå,
Å, Kiepura!
Til helga skal jeg ha dem på,
Å, Kiepura!

Det handlet visst om en «smørtenor», Kiepura,  som besøkte Oslo. Men mamma holdt seg mest til sine gamle yndlinger, som

På engen blåklockan ringa
och alla sin hjärtanskär svinga
medens harmonikan klinga
hela den långa natt.

Det må da være feil? Sommernatta er jo kort! Men dette er en vanlig feil hos romantiske diktersjeler.

Men Bella, Bergljot, hadde også mange sanger, av typenn «skillingsvise», f.eks.

Bølge, bølge, oh du grumme bølge,
hvorfor har du taget bort min venn!
Så la mig da ham i døden følge,
bølge, bølge, giv ham mig igjen!

Hva spiste vi i ferien

Hva spiste vi i ferien? Det var heldigvis mye «sommermat», men ikke bare. Mest populært var visst pannekaker med nyrørt blåbærsyltetøy, men sommermat var også surmelk med kavring og fenalår eller spekeskinke. Men ellers var det vel fiskeboller i hvit saus, knakkpølser med potetstappe og sånn mat. Og fiskebilen kom ofte, den stanset på hovedveien ved sommerfjøset, og det gikk mye på stekt fersk sild, som jeg ikke var glad i.  Risengrøt var det ofte om fredager, senere ble det rislapper eller skjebladkake av rester.

De medbrakte sylteglass fikk vi bruk for. Ett år ar det så overdådig ned bringebær langs jordet nær gården, at vi budsendte hushjelpa vår, Hjørdis, til å hjelpe å plukke. Det ble en balje og flere bøtter fulle! Ellers var jo sommeren en serie dager med ulik smak og lukt, syltetøy fra rabarbra ved starten til bringebær når høsten smakte av litt vemod, ved nær avskjed.

En høstdag hjemme på Møllenberg hendte det noe forunderlig, utrolig:

Lissi, hesten til Olaf, stod utenfor Flatbrødbakeriet! Jeg løp hjem for å si fra, men snudde, for hesten begynte å gå, og jeg satte etter, men jeg nådde den ikke igjen, og den forsvant bortover Brattøra. Så nå var det bare å komme meg hjem og fortelle. Men ville jeg bli trodd? Men så sa de bare: «Åja, han skulle vel levere noe i bakeriet, da.»  Som noe helt hverdagslig, og ikke som et gløtt inn i paradiset!

Etter mange somre hos hos Olaf Vikhammer bodde vi i to ferier – 1936 og 37 på Saksvik, hos Odd Vikhammer. Dit kom vi sommeren 1936, skrålte underveis på lasteplanet en populær sang, egentlig «Titte til hinanden», som vi hadde fått en ny tekst til

 "Med fløtekrem og nikknakk
kjører vi i sikksakk
i vår lille funkisbil",

hvor vi nå hadde det fra?  Jeg var så full av forventning da vi ankom og flyttelasset skulle svinge inn på tunet gjennom undergangen gjennom låven!  Men jeg fikk en kraftig smell i panna,  jeg var høyere enn jeg visste. Flaut!  Men det gikk visst fort over, for spenningen overtok. Jeg hadde blitt 10 år dagen før, og å få komme på landet var en bursdagspresang som hvert år overskygget de andre. Jeg husker at jeg denne gangen hadde fått en pung, i hesteskoform, og med gjennomsiktig lokk, og en follekniv med mange blad og syl og korketrekker. Pungen ble fort borte, kanskje fordi jeg ikke hadde noen penger å ha oppi, og noen andre hadde vel mer bruk for den.

Cirkus Frisco

Noe av det første vi ungene fant på var å lage «Cirkus Frisco», for San Francisco var en populær filmmelodi og fordi vi hadde fått tak i en reklameplakat for Frisco sigaretter – og så viste vi «balansekunst» med en påfuglfjær som fru Bakkens flotte fuggel nedenfor hyttene hadde mistet, og «kattedressur» med en kattunge som «danset» etter et kjøttstykke som en av oss holdt dinglende i ei snor.

Vi skulle dele ei stue med en annen familie, Hårsakers, som var søster Ingers bekjentskap, med fire barn, de to eldste Ingers venninner. Den yngste av to sønner, Thor, ble min viktigste «kompis» i de to somrene vi ferierte der. Sommeren ble en spesiell opplevelse ved at Hårsakersøstrene hadde besøk av en tysk brevvenninne – Gerda Rotschuh – fra Hamburg. Det var den sommeren at Norge vant over Tyskland i fotball under olympiaden. Vi triumferte visst for mye, for stakkars Gerda gikk ulykkelig til sengs og lå og spilte «Deutschland ûber Alles» på medbrakt fløyte. Hun var ingen nazist, men en dag påstod hun på veg til Samvirkelaget at hun så Førerens profil i skyene

— Tyskland og tysk kultur

Tyskland og tysk kultur satte sterkt preg på disse sommerdagene. Unge fotturister – «Wandervögel» – drog rett som det var forbi på landeveien. Mye av populærmusikken var tysk, og mange Trondheimsfamilier – innvandret i århundret før – hadde tyske navn: Gärtner, Färber o.l., og mange av dem var jøder: Becker, Klein, Abrahamsen.  De hadde for det meste hytter som feriebolig.

Vi hadde en artig lekekamerat på gården, geitekillingen Bukk Jensen, som kom til å følge oss overalt. Gerda var litt redd for dyret og ikke svært begeistret etter at han snappet skrivepapir fra henne, og satte det til livs. Han var virkelig altetende, slukte også noe flatbrød det var sølt sprit på, og oppførte muntre sprang og spring, som en rettelig «foillkaill».

— familien Ås, med sønnen Tor Amund

Nedenfor oss, i lia mot fjorden, var det en flott gård, nyoppført etter en brann. Der bodde også sommergjester, familien Ås, med sønnen Tor Amund, som jeg den gangen ikke kjente så godt, men vi var der på besøk. Mange andre familier var vi – eller foreldrene, eller mine to voksne søsken – mer eller mindre kjent med, «på hils» med.

På Samvirkelaget regjerte myndige men artige Fredrikke Våg, en nordlending, bak disken. En gang noen spurte etter øl der, svarte hun verdensvant at sånt var nok ikke å oppdrive her i «Malvik, det verste håll på jorda». Vi tilga det, det var ikke Vikhammer hun snakket om. Og hun ekspederte oss unger effektivt, om det var spørsmål om «Tre for ett øres drops» eller 5-øres poser med bruspulver. Onkel Asbjørn var helt henfallen til mentol-drops, og når han var på besøk, kappes vi om å gå på butikken for ham, det kunne vanke et av de spennende dropsene.

Ferielandet var et sted for formidling av populær kultur, nye melodier kom med helgebesøk og faste feriefolk med grammofon. De forsynte oss med Sarah Leander, Lucienne Boyer, Marlene Dietrich, Edvard Person, Tino Rossi og mange andre med sine kontinentale «schlagere». Sarah sang:

Du är så väldigt lik en jag känner
och den jag känner
är så hemskt lik dig  

Av og til lånte vi båt og drog ut og fisket. Fikk små flyndrer og småtorsk. En gang fikk jeg en fisk på kroken som hadde slukt en levende fisk!

Den sommeren klarte mamma å få mere skolefri for Lars og meg ved å fortelle oss at ferien var blitt forlenget, og senere skrev hun sykeattest for oss. Det var jo deilig å få hele huset til disposisjon, men det jeg husker aller best er gyllent korn på staur, og en intenst blå himmel. Så vakkert, men aldri så lite ensomt og stille. Og flokker av små, svarte fugler som gynget i lufta mellom nekene.

Det var vel pappa som ordnet med losji igjen, gjennom Samvirkelaget, han arbeidet jo i NKL. Vi fikk hus hos familien Lyng i 1938 og 39. De hadde en rommelig villatomt ganske nær stasjonen. Det var omtrent midtveis mellom Paul Vikhammers gård nær Vikhammerløkka og Odd Vikhammer ved Saksvik, og like ved Samvirkelaget.

Nå var jeg 12 år. Og nå var aktivitetene blitt mer voksen lek. Vi drev på med «mitt skip er lastet med», hviskeleken og å gjette gåter av typen: Rundt som et egg og langt som en låvevegg? Rota opp og toppen ned? Går og går og aldri kommer til døra? Men vi lekte stadig gjemsel, jeg husker et «buskas» av «Skogskjegg» (Aruncus Sylvestris) som et fint gjemmested. Men vi ble stadig mer med i de voksnes aktiviteter, Badminton, trekkspill og ny reisegrammofon som vi sveivet opp til tangoen «Poema» og Einar Roses

"Jeg blir så glad når solen skinner,
jeg glemmer snøen som falt i fjor.
Jeg glemmer årene som svinner,
jeg tror at hårene de gror"

Det var et rart lite hus vi leide, nesten bare en stue med et knøttlite kjøkken og et loft over. Hvordan fikk vi plass? I et skap inni veggen på loftet der vi sov fant vi noe merkelig, ballettsko! Det var Anne Grethe, datter i vertfamilien, som hadde danset. Og en venninne på besøk underholdt med å danse Vals av Sinding, hun ble akkopanjert av en i familie med vertsfolket. Hun spilte også Agathe Backer Grøndahls «Mot Kveld», og mye annet fint.

Strøket liknet nesten et villakvarter, men i den store hagen var det plass til allslags aktiviteter. Og liv å høre fra alle kanter. Kåres skolekamerat, kjent som avis – dikteren Per Arne, bodde i nærheten i en «fyrstikkeske» av et hus, han skrøt av at han hadde en tam kvaks som han hadde malt grønn og som lød navnet Helge. Og vi hørte trekkspilltoner fra Efraim Abrahamsen, han spilte den populære «Bei mir bist Du shein» og sentimentale «Sympathy». Andre nære naboer var Martin Michaelsen, den senere «kroverten», maleren Roar Wold, sosiologen Kjell Sellin og andre senere kjente navn.

Den største opplevelsen den ene sommeren hos Lyngs var nok for meg da vi laget teater! Vi fant et sted boka med «Reisen til julestjernen», og jeg hadde opplevd den på Trøndelag Teater bare et halvår før, så jeg kunne rekonstruere det meste, og det var nok med unger til full rollebesetning. Og jeg hadde lagt inn i stykket for Ole, min rolle, noen solonummer, jeg sang f.eks. «Hei åhå, jungmann Janson, redan friskar morgonvinden», og for Anne Grethe, som var Petrine; «Ole, Ole, du er mitt ett og alt» (Daysie Bell). Og det var rikelig med feriegjester til å fylle plassen med tilskuere. Det ble stor suksess!

Jordbær fikk vi kjøpt hos Hoøen på næmeste gård mot Saksvik. Mamma traff andre ferierende der. Fru Becker fortalte om en nyhet som kaltes dypfryser: «Becker og barna lurte på om jeg hadde plukket jordbær under sneen!» En liten butikk het «Branok», lå bortover mot Hundhammeren (der er det visst nå et «Helsestudio»). En av somrene brygget vi Steinkjer- øl. Lars og jeg ble sendt for å kjøpe noe som het «cremor tartari»  til bryggingen. Og ølgjær.

— kulørte japanske lykter

På Vikhammerløkka var det dans noen augustkvelder, med kulørte japanske lykter i trærne. En nabogutt hjemmefra Møllenberg – vi kalte ham Paganini – spilte fiolin til dans, særlig populær var Evert Taubes «Calle Scheven»: «I Roslagens famn på den blommande ø». Og det var unge gymnasiaster som imponerte med sin engelsk: «The sun shines bright in my old Kentucky home».

Det var bare noen uker til sommerparadiset skulle lukke grinda for alltid. For det hørte barndommen til. Og den var slutt?’ I hvert fall freden: For vi var hjemme, i byen, skolen var begynt. Og vi gikk tur ved Bellevue i Trolla en søndag og hørte fra radioen på restauranten at nå ble det krig, nå hadde de «fått det til igjen», de store maktene, som en møtende kafégjest forklarte oss. Få slutt på freden. Men barndom er ikke så lett å knekke.