Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Sjølyst, gammelhjæmmet, hain PlysterOlsen og Sjølystfolket.

Av Egil Rønning

Gammelhjæmmet var et svært fireetasja hus som nazistene hadde bygd som offisersbolig da Sjølystgrenda var et punkt på kartet de 5 åra Hitler & Co la Europa og andre områder i ruiner. Min far kjøpte huset som hadde vært kjøkken og offisersmesse og det var mange «spor» ette tyskernes virksomhet i vakre Sjølystgrenda da jeg vokste opp der.

Det bodde folk fra forskjellige kanta av landet på Sakshus aldershjem som var navnet på Gammelhjæmmet på Sjølyst. Landområdet Sjølyst hadde tidligere tilhørt gården Saksvik.

På et rom på Sakshus bodd`n Charles, – på ainner rom bodde ho Konstanse og Fru Spakmo og hain Gammelfiske og hain Bottolfsen og ho Karoline som bodd sammen med mora si, – og i kjellern hadd`n Skomaker-Lars skomakerverkstedet sitt.

Fra Plassenhuset som æ bodd i gikk det ei lang steintrapp opp til gammelhjæmmet,- Gammelhjæmstrappa.

Ein dag sto æ oppi Gammelhjæmstrappa og så utover Sjølystgrenda. Herfra koinn æ se det mæste som foregikk. Æ hadde utsikt over riksvei 50 og Trondheimsfjorden og Fosen-alpene og Plassenhuset og Svendsenhuset og Tangvoldhuset og Bjørnstadhuset og Sjølystgården med Olsenhuset og Dahlhuset og gårdshusene og tennisbanen og stabbur og to sommerfjøs, ja heile Sjølystgrenda og næsten heile verden koinn æ se fra Gammelhjemstrappa. Byen koinn æ åsså se, Trondheim altså, –  og murpipa på papirfabrikken på Ranheim, og snudde æ mæ ainner veien, mot høyre, så koinn æ sje Frosta og Tautra og Læksvika og Frosthuset , og dessuten Næsgaardhuset og Hælmersenhuset, som lå i grensesonen mellom Hundhammeren og Sjølyst.

 På øverste trappetrinnet på Gammelhjemstrappa sto`n SkomakerLars å plystra melodien sin. Hain koinn bare en melodi hain SkomakerLars å dein plystran når`n kom opp fra verkstedet sitt for å se på Sjølystgrenda og resten av verden. Forresten så koinne`n itj å plyster sånn som hain PlysterOlsen koinn. Hain PlysterOlsen koinn næmlig plyster ailt som fantes av melodia hain, og så va det fin musikk det hain plystra og deffor kailt vi`n for Plysterolsen, hain plystra næsten bestandig hain PlysterOlsen, – når`n va i godt humør.

Ut av munnen hans Skomakerlars kom det bare sånne puste og blåselyda og det va itj ordnlig plystring det. Nei plystringa fekke`n overlat te`n PlysterOlsen vess det va plystring det skoill værra det hain sto å prøvd på.

Nepå riksvein så æ hain GammelFiske. Hain gikk å kikka ned i veigrøftan for å se om hain faint nokka, og det gjor`n. Hain faint bestandig nokka som bilan hadde mista hain GammelFiske, og i dag gikke`n å bar på en strisekk.

Kanskje hadd`n nokka oppi strisekken åsså, men hain GammelFiske snakka aldri te oss ungan og da snakka itj vi te hain heller, og deffor fekk vi itj vetta om ailt hain fant langs riksvein.

«Skoilla vært artig å sett raritetssamliga hans GammelFiske», tænkt æ da æ så at`n svenga opp mot Gammelhjæmmmet. GammelFiske-navnet fekke`n fordi vi skoill skille mellom hain UngFiske og hain GammelFiske. Hain UngFiske som bodd i by`n va sønnen til hain GammelFiske på gammelhjæmmet og på søndagan syklan UngFiske til Sjølystgrenda for å besøk faren sin og da brukt`n å sætt i fra sæ sykkeln mot veggen på Plassenhuset så hain slapp å dra med sæ sykkeln opp Gammelhjæmstrappa.

Da hain GammelFiske kom halveis oppi Gammelhjemsbakken så æ at`n hadd me sæ en bunt brennhette. Da vesst æ med ein gang at no skoill`n inn te mora mi å kok brennhættsuppe. Æ sto å så på`n te`n forsvaint roindt østvæggen  på Plassenhuset.

Det var spennende å få besøk av hain GammelFiske sjøl om hain itj sa no. Æ sklei mæ neover rækkværket på gammelhjemstrappa og dilta heim. På kjøkkent var mora mi i gang med å kok en stor kjele med vatn og i spisekroken satt`n GammelFiske og sa itj et ord. Hain satt med strisekken i fanget og æ så at det va nokka oppi sækken, men æ torsa itj spør`n ka det va. Mora mi putta brennhætte opp i kjelen og suppa koka sæ ferdig. Hu tømt suppa oppi norgesglass og ga det te`n GammelFiske som takka og gikk. Æ lura mæ ut etter`n og så om hain tok med sæ strisekken heilt opp på gammelhjæmmet ,- og det gjor`n.

Nepå jordet, nedenfor Riksvei 50, var hain PlysterOlsen i gang med slåttonna, – det hadde æ sett fra Gammelhjæmstrappa. Hain PlysterOlsen var forpakter på Sjølystgården, – hain og kona hains, ho Klara og fire unga. Forpakter syns æ hørtes fint ut og så va det fint at det va akkurat hain PlysterOlsen som va forpakter syns æ, og så va`n Nordlænding hain PlysterOlsen og hu Klara var fra Vallersund, – en flott mix!

Aill ainder Sjølystungan va nepå jordet i dag. Dæm hærsa græss på ei lang hærse neafor riksvein. Hain PlysterOlsen handtert slåmaskin og slæpriv sammen med`n Pelle,- Sjølysthesten, en snill gulkvit fjordinghest som hadde godt forhold te Sjølystungan. Det gikk itj fort nok for`n PlysterOlsen i dag. Gråe skya krølla sæ sammen over Fosenalpan og fjorden,  og så lukta det fra papirfabrikken på Ranheim,- væstavær!

Æ hørt smatting og nordlandsord som mora mi nækta mæ å bruk, – hain Pelle å`n PlysterOlsen brøyta sæ gjennom langstrakt, saftig græss. Pelle var svett og fluan summa roindt den blaute hæstkroppen, men hain PlysterOlsen bare jaga på.  Hain hadd itj tid te å plyster heller i dag hain PlysterOlsen og da va det itj så artig for oss ungan.

Hu Klara organisert hærsinga og hysja på`n PlysterOlsen kvær gang hain for forbi hærsa, – men humøret sett og ordbruken sin bestæmt`n PlysterOlsen sjøl,- det hadd vi Sjølystungan forstått tidlig i livet, – hain Plysterolsen va eineste «hjæmmeværende»  mainnfolk i Sjølystgrenda og sånne mainna var gull værdt.

«Der kjæm e`n Gill-Gill å» rope a Klara te de ainder ungan da æ dukke fram fra veikantgræsset.» Æsj», æ likt itj at a Klara sa Gill-Gill te mæ. Det va æ sjøl som hadd foinni på Gill-Gill navnet sa a Klara. Da æ skulle si Egil ble det Gill-Gill isteden sa a. Barnslig å bruk det no når æ næsten hørt te storungan syntes æ, men a Klara va så blid og snill hu, så da fekk a si det da.

Æ faint mæ en ledig plass ved hærsa og så hærsa vi og så hoppa vi i grasdungan og så begynt det å regn og så ble vi lei hele hærsinga, åsså va det itj no artig heller når itj`n PlysterOlsen va i plysterhumør så da mått`n PlysterOlsen og a Klara hærs for sæ sjøl ræsten av dein da’n.

«Ein kveld spælt vi ludo, hainn Rolf – bror min og hu Laila Olsen, dattera hans Plyster-Olsen. Hain Rolf sto på knærne på skobænken i spisekroken i Plassenhuset. Hain sto nærmest hu Laila og hain sprælla med heile kroppen hain Rolf – hain va gjærne litt forælska i hu Laila. Skobænken var bænken ved kortsida av huset, nærmest byn. Langsida vendte mot Trondheimsfjorden og Fosenfjella, der solnedgangen fargela himmelen rød og lavtrykkan fra Atlanterhavet og Norskehavet og Grønlandshavet kom inn te oss. Skobænken var den lengste bænken i spisekroken, på andre sida av bordet var bænken som skjulte tøyrulla, der var plassen til a mamma og mæ. Det var bare Plassenhusfolket som visste at nedi skobænken befant det sæ 1/2 kubikkmeter med sko som hadde hopa sæ opp ætter at skorasjoneringa ætter krigen ble avslutta.»

Det hadde vært sol og regn no annahver gang i fleir daga i Sjølystgrenda. Ein gang skein sola og ein gang regna det. Ein gang var vi inn og ein gang var vi ut. Ein gang leika Sjølystungan sammen og ein gang var æ for mæ sjøl.

I dag var æ for mæ sjøl og det regna og æ va inn. I spisekroken satt a fru Spakmo fra gammelhjemmet å diskutert religion med mora mi. Æ lå på knæ foran divan i lisjstua med hodet gjømt i hendern. I dag skoill æ lær mæ å plyster,- plyster akkurat sånn som hain PlysterOlsen koinn gjøra. Mora mi mått itj hør mæ for hu sa at det va støgt å plyster, det va støggmainn sin musikk sa`a, og så blei det støggvær vess noen plystra sa`a åsså.

No hadd det vært så my støggvær at det koinn itj ha nå å sei om æ å plystra litt æ å, – tænkt æ, og så træng æ itj plyster så høgt at støggmainn høre det. Æ laga munnen sånn som æ hadd sett`n Plysterolsen gjøre det og så blåst æ lufta mellom leppan. Først ble det bare sånne blåselyda som hain SkomakerLars brukt å blæs, men ætter flere forsøk kom det ordntlige plystrelyda, -sånne som æ hadd hørt`n PlysterOlsen laga, og der på divan i lisjstua i Plassenhuset i Sjølystgrenda plystra æ min ailler første plystermelodi. Endelig koinn æ plyster. No skoill æ øv å bli like flenk som hain PlysterOlsen, – no va det itj bare hain som skoill koinn å plyster i Sjølystgrenda nei.

GOD JUL

Hain PlysterOlsen plystra i dag, – åsså løftan litt på eine foten og salutterte te bilan bak sæ. Det hadde laga sæ ei lang kø på fæm, sæks bila no som seig som et likfølge bortover riksvei 50. Først hain U-90, så hain Pelle å`n PlysterOlsen å æ, –  og så bilan.  Æ vinka te bilan da vi svengt inn på Samvirkelaget og hain PlysterOlsen løfta på foten igjæn å avga en siste honnørsalutt te fæm – sæks alvorlige mainna, – det va bare mainna som kjørte bil dein gangen!

Hain U-90 hadde ennå langt å kjøre før hain kom heim te rævfarmen sin,- og riksveien va frøktlig smal og svengat dein sist biten, –  det hadde æ sett fra toget!

Det va bringedag på Samvirkelaget i dag og æ skoill hjælp`n PlysterOlsen og bære vara inn te husan. Dæffor va det at æ satt på hæstesleda’n. Det va bare noen daga igjen til jul og damene hadde bestilt

ækstra mytji vara for å overleve aille høytidsdagan, – butikkan va itj åpen mer einn nødvendig i Julehelga! Næste lasset skoill vi kjør te Være,- te Gammelsmevikan som bodd på ainner sia av kommunegrænsa, – i Trondheim kommune. Vi læssa æsker oppi vogna, hain PlysterOlsen sjekka bestillingan og kommandert to knallflotte og megahyggelige butikkdamer, – Hjørdis og Jorun, – de to første damene i mitt liv utenfor Sjølystgrenda! Så kjørt vi mot Være. Vi passerte Sellereite-butikken og så kjørt vi inn i  Sjølystgrenda. Sjølystgrenda begynner ved Næsgaardskogen og slutter ved Dahlbærget som markerer kommunegrensa. 

Midt imellom de to plassan koinn vi se sjøen og Sjølystgården og Olsenhuset og Gammelhjemmet og Plassenhuset og Dahlskogen og vaskeplassen til Tyskerne fra krigsårene. Æ satt og så på ailt sammen mens vi for avsted i snøføyka. Fjorden lå svart mot kvite Fosenfjellan og sola dalte ned i akkurat som et flammehav på væsthimmelen. Ein og ainna bilen virvla opp snøskyer som laga liksom fine gardinslør mot dein raue himmelrainna. Raufargen fra sola laga farge på fjellan og sjøen og noen skya som drog sæ over fjorden ble rau dæm å..

Det mørkna da vi kom fram te Være. Småbølga skvulpa mot fjærasteinan da vi kjørt ned mot Væreholmen og bortover en liten veistubb der det var plass til hæst og slede mellom sjøen og jernbanelinja. Vi stoppa utafor det værslitte, grågrønne GammelSmevik-huset. Den svære robåten te`n Smevik va trækt opp på land, – en ainnan båt lå inni båthuset og tømmerstokka og feskgarn lå stabla roindt omkring. Tangdonger lå spredt på det lisje potetstøkke som va mellom huset og toglinja. Vindgufset fra fjorden svei på øran og hæstsvetten frøys mæsta te is. Et svakt lysskjær breia sæ bleikt utover blåsvarte holkeisen da hu fru GammelSmevik åpna døra og hain PlysterOlsen bar inn ei lita æske med vara i.

Hu va storvokst hu fru GammelSmevik der a sto i døråpningen med svartkjolen sin og svart skaut over det grå håret,-  åsså så`a så snill ut hu GammelSmevik syntes æ.

Æ hadde sjett a før om sommeran når a gikk te butikken, – da hoildt a en laaang stokk i hainda, kledd i svart ankel-lang kjole og svart skaut, –  og ætterpå brukt`n Gammelsmevik å komma gående med ryggsækken oppå sæ, og krokstokken oinner sæ, –  og en gang fekk æ drops av dæm da dæm kom tebake fra butikken og æ tilfeldigvis satt på melkrampa te`n  PlysterOlsen da dæm kom gåan forbi.

Nå satt`n GammelSmevik på ein stol på kjøkkenet litt oinna en spøttkopp som hain brukt å spøtt oppi når`n mått spøtt og det mått`n ofte hain GammelSmevik for det hadd æ sjett når`n gikk langs riksvein. Hain va litt mye mindre hain GammelSmevik enn a fru GammelSmevik og så va`n krokrygga og så så`n litt stræng ut av å te,- men det hendt sæ at`n snakka te oss Sjølystungan når`n hadde løst te det og ein gang fortælt`n at det for mange år siden hadde stått et hus på Sjølyst nær Dahlbærget , akkurat på grensa til Trondheim. I dag snakka`n bare litt me`n PlysterOlsen inne fra stolplassen sin på det halvmørke kjøkkenet, og så sa vi God Jul og ho fru Gammelsmevik tok fram to appelsina fra vareæska som hu ga ei te mæ og ei te hain PlysterOlsen

Hain Pelle nappa med sæ noen gule græsstrå som læna sæ stivt opp mot GammelSmevikhuset oinder ei isrosat vindusrute før hain PlysterOlsen stramma hæsttauman og turen gikk hjæmover igjæn i kaldsvarte vintermørket. Æ trakk skinnhuva godt nedover øran og det gjor`n PlysterOlsen åsså dær vi fòr over Væresletta. Av å te blenka det svakt lys i snøkrystalla når det fòr ein og ainnan bilen forbi oss. Vi sa itj så my te kvarainder hain PlysterOlsen og æ, men det trængt vi itj heller for vi satt og så på møket og kjente lukta av Pellehæsten og så sang`en PlysterOlsen første værs av «Å æ veit mæ et land langt der opp mot nord» for hain va nordlænding hain PlysterOlsen, –  det koinn æ hør på ordan hain brukt. 

I  Sjølystgrenda lyst det fra aill husan. Æ hoppa av hæstvogna da vi kom te melkrampa. Hain PlysteroOsen sa GOD JUL te mæ og hain kailt mæ for Gill-Gill og da vesst æ at`n va fornøyd med at æ hadde hjælpa`n og da sa æ GOD JUL te`n PlysterOlsen æ å.,-åsså plystra`n PlysterOlsen en julesalme te mæ da`n svengt`n Pelle nedover te Sjølystgården og lune stallen, – åsså hørte æ at ho Klara laga sånn fine melkspainnlyda nede i størhuset der ho vaska opp ætter kveldsmelkinga og æ sprang opp Plassenveien og heim te Plassenhuset. I spisekroken heime satt ho mamma å snakka med en gammel mainn, – det var hain Saugen det, –  med julehæftan fra Sjømannsmisjonen.

Hain hadde smakt på julbaksten te mora mi så æ, og no sto`n på farten te å gå heim igjæn. Plassenhuset va det siste huset hain besøkte på Julhæfteturen sin og no hadd`n bare omtrent ei mil å gå heim te husmannsplassen sin der hain bodd sammen med a Jørgine som æ hadde sett på bedhuset på et møte en gang æ var med mora mi dit. Hain la igjæn fire Julhæfta hain Saugen som skoill sælles te folket i Sjølystgrenda,- så takka`n mora mi for hjelpa og gikk ut i svarte førjulsnatta.

Blåveis te’ Olsenhuset

Dikt skrevet av Egil Rønning

Føglan dæm plystra og sang og dæm hækka,
og snø`n oppi Dahlskogen va bare flækka.
Da hørt æ no ainna,- ein ainna slags lyd,
hæstsko som trampa mot vei længer syd.
Men det va nokka mer æ koinn hør sammen travet,-
æ syns æ hørt plystring fra hæstvogna bak,
- å jo det va sånn som æ likt at det va det
- no plystran igjen og tømman hang slak.
Det va bonden på Sjølyst som sto oppi kjærra ,-
bilan som laga sæ kø,- dæm fekk værra-,
for no va det vårtakt i valsen og polsen,
- hain plystra te mæ hain PlysterOlsen.

———

Æ går over jordet te`n PlysterOlsen,
æ skal nerri skogen,- æ veit om et sted.
Der væks det blåveis å æ plystre polsen
mens æ leite mæ fram og bøye mæ ned.
Æ plukke en bukett og einda no`n fler,
æ har dæm i hainda og æ går å sjer,
og æ kjenne sjølukt,- høre furususet-,
æ minnes bonden og Olsenhuset,-
men ailt e vækk, det e jævna med bakken,-
og blåveisan,- Odd,- får bli siste takken.