Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Oppfølger til fortellinga om Sina og Betzy Ovedie.
Av Ragnar Kokkvoll
Fortellinga om Sina og Betzy Ovedie ble til to bøker.
I årboka for 2012 skrev Øyvind Kristiansen om ”En tragisk hendelse”, om en liten notis han hadde funnet i rørosavisa Fjeld-Ljom fra november 1895. Den fortalte om ei kvinne som hadde gått fra Hommelvika og endt på Nesvollen øverst i Ålen, der hun hadde født ei lita jente i et sommerfjøs. Magnar Fossbakken illustrerte framsida av årboka det året, med ei tegning av den dramatiske hendelsen. Omtrent på samme tid hadde jeg ved en tilfeldighet kommet over den samme notisen, og i årboka for 2015 fortalte jeg i grove trekk hvor veien gikk videre for kvinnen og barnet. Seinere har jeg gitt ut to bøker om de to.
— På flukt
I 2017 ga jeg ut boka På flukt. Den fortalte hvordan det gikk med mora Sina Dale og dattera Betsy Ovedie. Den fortalte også hvordan enslige mødre ble behandlet av de norske myndighetene rundt år 1900. Med mye detektivarbeid, og med god hjelp av Magnar Fossbakken, fant jeg forklaringa på hvorfor Sina hadde lagt ut på den farefulle ferden opp Gauldalen. Hun var bokstavelig talt på flukt. Den beryktede leiermålsparagrafen i kriminalloven av 1842 sendte, fram til den ble avviklet i 1902, rundt 6 700 kvinner – og 1 300 menn – i fengsel, og forbrytelsen var at de hadde satt tre barn til verden uten å være gift. I det året Betsy ble født ble 110 kvinner fengslet på grunn av dette. Sina hadde god grunn til å legge ut på denne livsfarlige reisa.
Boka fortalte også om Katti Anker Møller som tok opp kampen for rettighetene til de ugifte mødrene og deres barn. Det var på grunn av hennes utrettelige arbeid at det norske Stortinget i 1915 vedtok de Castbergske barnelover. De sikret barn i og utenfor ekteskap like rettigheter til navn og arv, samtidig som fedrene ble pålagt strengere økonomiske forpliktelser.
Sina og Betsy ble boende i Ålen, og Sina giftet seg etter et par år med småbrukeren og gruvearbeideren Ole Trøhaug. Tidene var vanskelige, og etter noen år emigrerte familien til USA og deretter til Canada.
— Et liv på prærien
I vinter ga jeg ut boka Et liv på prærien. Den følger den lille familien i jakta på et sted der de kunne begynne et nytt liv. De fant etter ei tid den norske kolonien Dahlton, langt vest på prærien i provinsen Saskatchewan. Her ble Sina og Ole boende hele livet. Dahlton var et grendesamfunn der mange nordmenn slo seg ned i tida rundt første verdenskrig. I boka møter vi nordlendinger og vestlendinger, folk fra Kristiania og fra innlandsbygdene. Vi treffer storfamilien Slind fra Selbu, og også Peder og Karoline Dahl fra Stjørdalen med sine tre barn. I løpet av noen år etablerte denne kolonien et sammensveiset samfunn, hvor alle løftet i flokk for å bygge kirke, skole, veier, butikk og postkontor, samtidig som de ryddet jord til sine egne gårder.
Boka følger naturligvis Sina, Betzy og Ole helt fram til deres graver, gjennom hverdagens gleder og sorger, og også tragedie.
— jordmødre milevis unna
Trettiåra var, der som her, vanskelige år på mange vis. Både depresjon og langvarig tørke satte sitt preg på mange liv. Dette er beskrevet i boka. Et liv på prærien gir også innsyn i hvordan det unge samfunnet anstrengte seg for å bedre helsa for mor og barn. Barnedødeligheten var høy, og det kunne være farlig å bære fram og føde barn langt fra folk, med leger og jordmødre milevis unna. En mor som var både underernært og overarbeidet, kunne ikke føde et sterkt barn inn i en farlig verden, ble det sagt. En grunn til at jeg tar med dette i boka, er at jeg fant ut at Sina ble benyttet som jordmor.
Boka gjør også en sving innom kvinneidrett. Jeg fikk vite at Betsy spilte baseball, og jeg ville derfor finne ut om kanadiske kvinner allerede på denne tida hadde anledning til å drive organisert idrett. Og jo visst, kvinner deltok i både individuell idrett og i lagidrett allerede rundt 1900. Mens vi altså kranglet om kvinnefotball, langløp og skihopp like inn i vår tid.
— lite om Canada
For meg, som visste svært lite om Canada, har det vært ei lærerik reise inn i dette på mange vis eventyrlige og også ukjente kapitlet av norsk historie. Norsk emigrasjon til Canada er det skrevet lite om. I arbeidet med boka har jeg besøkt Dahlton tre ganger. Jeg er blitt kjent med etterkommere etter de som kom på samme tid som Sina og Ole. Jeg har reist rundt på landsbygda, langs endeløse veier, gjennom endeløse kornåkre. Jeg har besøkt små steder der folk fortsatt elsker lutefisk, og snakket med mennesker som fortsatt kan noen ord norsk. Og over alt er jeg blitt mottatt med varme og vennlighet.
Det har vært ei lang reise som startet med en notis i ei gammel avis, og som ble til to bøker. Det er egentlig ganske forunderlig.
