Sedevart Tulluan

Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Sedevart Tulluan 1876 – 1960

AV JORALF HALGUNSET

Bernt Sedevart var navnet hans, men han ble til vanlig bare kalt Sedevart. I bygdebok 1B av Kåre Forbord står det, s. 303, at han var født 12. januar 1876 av foreldre Bergitte Jonsdatter Skjervoldsplads, Skatval, og Sivert Olsen Fjølstadflå. (I bygdebok 1A, s. 494 og hos Leif Halses bygdebok, bind II s. 261, står det at moras pikenavn var Skaret). I bygdeboka 1B fortelles at familien flyttet ut og ryddet seg en plass i utmarka til Buås. Da hadde de først bodd en tid på Vassås der foreldra til Sivert hadde slått seg ned som husmannsfolk. Plassen de ryddet ble kalt Buåsmark. Seinere tok familien navnet Tulluan. Plassen ligger ca åtte kilometer fra Vikhammer, og er i dag, i følge bygdaboka, på ca. 40 dekar dyrket mark og med noe skog i tillegg.

Lilly Hønstad, som vokste opp som nærmeste nabo til Sedevart har lenge ment at folk burde få kjennskap til han. Med god hjelp av Lilly og Torbjørn Hønstad er så denne artikkelen kommet i stand. Opplysninger har jeg også fått av Thore Nybrodahl og slektningene Karen Sæter Olsen og Ola Håkon Sivertsen. I julenummeret av Malvik Bygdeblad i 1986 har AH en kort artikkel om Sedevart og bilde av han og av sagstuggu.

Barne- og ungdomsår

Sedevart vokste opp i Tulluan som den nest yngst i en bar­neflokk på ni. Da han var «i det 7-de aar» som det står sitert i bygdeboka, fikk han skarlagensfeber. Mange barn døde av skarlagensfeber på denne tida, både her i bygda og ellers i landet. Sedevart berget livet, men han mistet hørselen som en følge av sykdommen. Det står i bygdeboka at han ble døvstum, men det stemmer ikke. Han hadde talemål, men i og med tapet av hørselen utviklet han ikke talespråket sær­lig, så han snakket ureint og stokket bokstavene en del.

Fakta om skarlagensfeber:

(Fra Store norske leksikon, utdrag)

Skarlagensfeber er en akutt epidemisk infeksjonssykdom som finnes over hele verden, og som fortrinnsvis angriper barn. Den framkalles av betahemolytiske streptokokker. Inkubasjonstida er 2 – 5- døgn. Sykdommen begynner relativt akutt med brekninger, feber og vondt i halsen. Etter 1-2 døgn opptrer det utslett som dels består av tett-stående fine prikker, dels av intens rødfarging av huden over større områder, særlig på lårene og magen. Tungen blir intenst rød, med framstående papiller (vorteliknende utvekster). Symptomene går tilbake etter en ukes tid. I slutten av andre eller begynnelsen av tredje sykdomsuke kommer en typisk hudavskalling, sterkest på hender og føtter. Komplikasjoner i form av bihule- eller ørebeten­nelse forekommer, også hjerte- eller nyresykdom.

Bernt Sedevart, eller bare Sedevart, fikk dermed en krongle­te start på livsvegen sin. Han vokste opp sammen med søs­kena i Buåsmark. Å livberge en stor familie på bureisings­bruket Buåsmark var sikkert strevsomt nok, og Sedevarts funksjonshemming gjorde det ikke lettere for familien. Men Sedevart måtte nok hjelpe til med de vanlige gjøremål på plassen. Da Sedevart kom i skolepliktig alder måtte fami­lien sende han til byen, på Gløshaugen skole for døve, for på grendaskolen på Herjuan var det ingen undervisning å få. Det ble ordnet med en familie som ble fosterforeldre for han. Der var han i alle år til han var ferdig med folkeskolen og hadde fått opplæring i skomakerfaget. Han ble konfir­mert som attenåring.

Straks han hadde avsluttet skolegangen flyttet han heim att til Tulluan, og der ble han helt til foreldra døde. Han var nok all sin dag preget av livet på døveskolen, og det blir sagt at han ikke var særlig begeistret for døvepresten, og at han prøvde å unngå han når han av og til kom på besøk. De andre barna i familien måtte sikkert som andre husmann­sunger ut og gjøre tjeneste på gardene i området, som gje­tere først og fremst og ellers med annet lettere gardsarbeid.

— hadde ikke samme muligheten

Sedevart med sin funksjonshemming, hadde ikke samme muligheten. Det er mulig at han også bodde hos fosterforel­dra utenom skoletida. Men han var av og til heime på besøk. Da tok han toget til Malvik stasjon, for det var ingen stasjon på Vikhammer ennå, og så var det å gå til og fra Buåsmark. Det var en lang vei fra Buåsmark til byen på den tida!

Selv om han hadde mistet hørselen, så var det ikke noe som feilet forstanden. Han lærte å lese, og etter han ble voksen og flyttet ut, holdt han avis og fulgte med og var orientert om hendelser både lokalt og i den store verden. Heime i Buåsmark som de begynte å kalle Tulluan, ble det sikkert snakket om hva det skulle bli av Sedevart. Han måtte prøve å skaffe seg et levebrød slik at han kunne livnære seg selv og slippe å komme på forsorgen.

— godt handlag

Folkene i Tulluan hadde godt grep om praktiske yrker. Flere av dem utmerket seg med et godt handlag. Brorsønnene Sivert og Lorentz var dyktige
handverkere, Sivert som smed og Lorentz som trearbeider. Sedevart hadde nok en del av de samme genene. Han fikk som nevnt, opplæring i skomakerfaget og fikk også kjøpt nødvendig utstyr og verktøy til å arbeide som skomaker. På Tulluan innredet han skomakerverksted på loftet. Han satt ved en låg benk attom vinduet på tverrveggen som er vist på bildet. Mye av utstyret hans er nå tatt vare på i Fjølstadtrøa.

Det er fortalt at han skulle få være heime så lenge foreldra levde. Mor hans døde i 1918. Broren Mikal hadde stiftet egen familie og skulle ta over bruket (i 1917 i følge bygde­boka), Da ble det vanskelig med plass der for Sedevart, og han følte sikkert også selv at det var best for alle parter at han flyttet ut.

Sedevart i egen heim

Leistad øvre hadde leid eller kjøpt tomt i Bostadtrøa og satt opp et sagbruk der ved Bostadkrysset, på nordsida ved Forbordsvegen. Hvorfor det ble plassert der, kan en undre seg over i dag, men det hang kanskje sammen med transport­veiene for tømmeret, og Bostadkrysset var en sentral plass

i bygda på denne tida. Sagbruket var drevet med dampmas­kin.

Det er ikke så lett å forestille seg i dag at området ved Bostadkrysset var det mest sentrale området i Markabygda for hundre år siden og fram til andre verdenskrig I forbin­delse med sagbruksdriften ble det satt opp et hus der sag-bruksarbeiderne kunne spise og ellers oppholde seg i pauser. Huset sto nord sør og det sies at det fungerte som solur for arbeiderne. Ur var nok ikke allemannseie på den tida. Huset besto av et stort kjøkken og et relativt lite kammers. Under samme tak var det også en stall der Leistad øvre kunne sette inn hester som ble brukt under arbeidet og under tømmer­transporten. Ved siden av stallen igjen var det et vedskjul.

— flyttet inn der

Sagbruket ble seinere flyttet ned til om lag der Leistad­krysset er i dag. Dermed ble husa tomme og Sedevart fikk tatt over dem og flyttet inn der. Her bodde Sedevart store deler av sitt voksne liv, og her drev han skomakerverkste­det sitt. For en skomaker var dette en gunstig plassering. Vinters tid holdt han til i kammerset. Det var et mindre rom, og lettere og billigere å holde varmen der. Der arbeidet han, der åt han og der sov han. Det var to skuvsenger i rommet. Kokemulighetene derimot var temmelig begrenset. Han

kokte det han hadde behov for i åpningen i en etasjeovn som sto der. Når det ble sommerlig og varmere i været, flyt­tet han ut i kjøkkenet. Før han flyttet ut dit, fikk han naboen (mor til Lilly) til å vaske rundt.

Sedevarts dagligliv

Sedevart var eneste skomakeren i Markabygda, ja muligens i hele ytre Malvik, etter at Anders Fjølstadtrø hadde sluttet. Derfor hadde ikke Sedevart mangel på kunder. Det meste av arbeidet besto i lapping av sko, men han gjorde også nye. Han fikk et godt renomme som skomaker. I Malvik Bygdeblad står det at han var ingen vanlig lappeskomaker, men en kunstner ved lesten. Han greide å lage spesialtilpas­set sko, blant annet til en med klumpfot. I følge Karen Sæter Olsen, og også nevnt i artikkelen i bygdebladet, var han særlig nøye på kvaliteten når han handlet inn lær. Han dro selv til byen og kjøpte læret han hadde bruk for i Ravnkloa. Før han brukte læret, la han det i bløytt i bekken som gikk attmed.

Sko var kostbare så det gjaldt for alle å slite dem ut. Derfor var det alltid et stort marked for den som drev med repara­sjon av sko. Sedevart hadde en sterk stilling på skomarkedet, men somtid kunne det ta lang tid å få tilbake sko som var innlevert Lilly unnskylder han litt. Etter hennes oppfatning skyldtes tidsforbruket ofte at han manglet lær, og han man­glet penger til å handle inn læret. Så fort han fikk oppgjør for et arbeid, dro han til byen og handlet inn ny forsyning.

— nøysomt liv

Sedevart var nok vant med et nøysomt liv, og han greide seg uten særlig pengebruk. Det var ikke ofte han var på butikk på Vikhammer. Han leide seg potetland flere plas­ser og hadde små åkrer der han dyrket poteter. Gulrotåker hadde han også, og han fikk stor og fin gulrot, som kunne være fristende for ungene i nabolaget. Han merket nok om noen hadde vært der, men det ble aldri noen brudulje av det. Potetene tok han godt vare på. Om vinteren hadde han dem i stallen, men måtte da dekke dem til så de ikke frøs.

Om våren sørget han for godt grodde settepoteter. Poteter var nok en viktig del av kostholdet hans. Til kvelds var nok kokte poteter og salt vanlig kost. Også etter han flyttet ut, var han titt og ofte i Tulluan og hjalp til med forskjellig arbeid, særlig i onnene. Til gjengjeld fikk han hjelp derfra, for eksempel med bakervarer av ymse slag.

— invitert på søndagsmidda

Naboene hjalp også til med noe husstell Lilly forteller at mor hennes og Cecilie Saksvik som og var en nabo, var der årvisst og vasket både hus og klær, og ikke sjelden var han også invitert på søndagsmiddag. Han var glad i lapskaus, og det var derfor ofte søndagsmiddagen. Lapskaus kalte han for «rappekaus» husker Lilly Det eksempelet sier litt om hvordan han snakket. Den som kjente han, hadde ingen problemer med å forstå han.

Selv var han flink til å lese på leppene når en bare snakket rolig og tydelig. Han var også en ivrig bærplukker, spesielt var han interessert i tyttebær, men som oftest ventet han til det hadde vært en frostnatt. Om det skyldtes at han likte bæra best da, eller at han ikke rakk å komme seg av gårde før i siste liten, skal være usagt. Mor til Lilly kokte mye syltetøy av frosne tyttebær til han opp gjennom åra.

— lita hesje

Han slo også graset rundt veggene. Det ble såpass at han satte opp ei lita hesje hvert år. Han hadde ikke egne husdyr, men hadde høy i tilfelle det skulle komme hesteskyss til gards, for eksempel fra Tulluan. Da var det greit å ha noen høystrå på låven. Veden han brukte til oppvarming bar og dro han heim. Det var kvist han samlet opp i nærheten, og han hadde en fm rødmalt kjelke som han dro ved på. Kjelken var av samme modell som folk i Malvik kalte for «Selbuslae», en modell som i følge Torbjørn bar opp godt i djupsnø.

— Thore Nybrodahl

Han for også litt rundt på gardene på forskjellig gardsarbeid. Thore Nybrodahl husker at han var heime hos dem og hjalp til med grøfting Han for også dit for å låne slipestein og for å få hjelp til å dra den når han hadde behov for å kvesse kniver. Han hadde flere typer kniver som ble brukt i sko­makeryrket, og han var meget nøye med slipinga, etter som Thore husker. Å dra slipestein kan være et kjedelig arbeid, og Thore husker at det hendte når de så Sedevart i veien at de stakk seg unna, for å slippe slipsteinsdraginga!

Sedevart var sparsommelig og hadde en nøktern livsstil. Det forhindret ikke at han hadde lyst på en dram og skjenkte seg hvis anledningen bød seg, noe som ikke forekom ofte. Det fortelles at da han ruslet på heimveg på morraskvisten en vinter etter et feststemt lag, så sovnet han og ble liggende i vegen. Det hadde snødd om natta og da brøytemannskapet kom med hester og snøplog, stoppet hestene og ville ikke gå videre. Karene skjønte at her var det noe foran hestene. De fant Sedevart. Han raknet med seg, kom seg opp og gikk videre i det han sa: «Norske vinter er god og varm»!

— ensomt liv

Sedevart hadde nok et ensomt liv på mange måter selv om han bodde relativt sentralt og hadde gode naboer som så til han og hjalp han med vask av hus og klær, og som også hjalp han med forskjellige ting i matveien. Han kjøpte inn mel og det som skulle til, og så fikk han naboene til å bake for seg. Unger med liv og leik var det og i nærheten. Det flate området ved husa til Sedevart vart brukt som fotball­bane sommers tid så der var det støtt unger. Da kunne han nok være bekymret for at ballen kunne ødelegge vindusru­tene hans. Det hendte og at han da sa til dem at de burde være forsiktig så de ikke sleit ut skoene sine, for da måtte de komme til han og få dem reparert.

Men Sedevart hadde og sine drømmer og ønsker. Det blir sagt at han hadde et særdeles godt øye til Marit Stubbtrø’n, enda hun var en god del eldre enn han. Det blir hermet etter han, noe han ofte gjentok: «Mærit mi, den beste på jord. Tusen kroner i banken i by’n!».

Stubbtrøa var en hus­mannsplass mellom Bromset og Vasseljen og det står i byg­debøkene om folkene som bodde der at de blant annet var ekstra sparsommelig. Det ble sagt at lys var ikke tent der i husa unntatt på julekvelden!)

— Nesset i Hommelvik.

De siste 7 – 8 åra av livet bodde Sedevart på aldersheimen på Nesset i Hommelvik. AH i Bygdebladet skriver at han gråt da han måtte flytte dit, etter at han hadde hatt et slagtil­felle, men at han etter hvert fant seg svært godt til rette der. Brordatteren, Kristine Høyem, bodde en tid i sagstuggu etter at Sedevart flyttet ut, men ikke lenge etter han var borte, ble husa revet og sagbrukstomta ble innlemmet som del av dyr­kajorda i Bostadtrøa.

Kilder:

Malvik bygdebøker av Leif Halse og Kåre Forbord

Malvik bygdeblad julenummer 1986

Samtaler med Lilly og Torbjørn Hønstad, Thore Nybrodahl og Karen

Sæther Olsen (som Sedevart var gammelonkel til)