Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Såing i gammeltida
Av Berit Vikhammer.
Etter å ha sett og skrevet om Lillys sålaup, ble jeg interessert i dette med såing i gammel tid.
I ”Vår gamle bondekultur 1” av Visted og Stigum fant jeg litt om dette temaet og jeg plukker hemningsløst derfra.
– Når jorda var smuldret, kom såmannen. Å så var en stor kunst, og det var helst husbonden som gjorde det, men kvinner kunne også så. Såmannen skulle helst være barhodet. Var det en kvinne, hadde hun et hvitt skaut på hodet. Såkornet hadde de i en lett trebøtte, og noen skar omhyggelig ut dato og årstall i bøtta når de sådde. Siden kunne de lese om sen og tidlig vår gjennom årrekker i disse datoene, for den samme bøtta ble ikke brukt til noe annet enn såbøtte, og den varte i mannsaldrer.
Såmannen tok bøtta på venstre arm og sa ” i Jesu navn”. Noen leste også fadervåret, og så ble kornet kastet jevnt utover åkeren.
— kvinnene som sådde
Tegning: Magnar Fossbakken
I Nordland var det kvinnene som sådde. – Dette arbeide er overladt qvindekjønnet der også skiller seg derfra med ære; thi det er en stor sjeldenhet at finde en øde plet i en ager, og qvinden ved meget vel at uddele til ageren efter dens større eller mindre frugtbarhed – .
Skikken med at kvinnene sådde kjennes også sporadisk fra Trøndelag, men det er uvisst om det noen gang har vært en fast skikk der. På Østlandet forekom det bare unntaksvis. Derimot forekom det hyppigere på Vestlandet.
Først på 1800 tallet var såingen et problem. Det var krig med vanskeligheter med innførselen av korn, og uår med nød og elendighet og vanskeligheter med å skaffe såkorn. Ute i Europa var det konstruert såmaskiner som var mer eller mindre vanskelige å arbeide med, men som sparte såkornet.
— dibling
Dessuten var det kommet en såmetode som kaltes dibling.
Den gikk ut på at en stakk huller i jorda og la korn for korn i hullene.
Det var store besparelser en gjorde på denne måten. I 1809 samlet regjeringskommisjonen inn en del oppgaver som viste at det ble brukt 380000 tønner såkorn i landet. Med en såmaskin ville en spare 25 prosent eller 95000 tønner. Ved dibling ville en spare 75 prosent eller 285000, og enda få like stor avling som ved bredsåing. Dette var store ting i et kornfattig land.
— Om Kornplantning i Norge
I 1807 kom Norge med i krigen og kornspørsmålet ble straks aktuelt. I 1808 ga John Collett ut et skrift ” Om Kornplantning i Norge”. I 1810 begynte Selskapet for Norges Vel å arbeide med saken. Så langt nord som i Vågan i Lofoten ble det satt opp premier for folk som sådde et visst areal på denne måten. Jakob Hoel på Hovindsholm i Hedmark brukte metoden. Han grov to tommer dype furer og la kornet i furene med tre tommers avstand og åtte tommers avstand mellom furene. Han fikk jevnt over 40 foll og brukte en halv skjeppe såkorn der han hadde måttet bruke to skjepper ved bredsåing. Men metoden krevde mye arbeid.
Man vet at diblingen hadde vært brukt i England, særlig i Norfolk, hvor enkelte godseiere diblet hundrevis av mål. I ett tilfelle fortelles det om en godseier som hadde diblet 800 mål åkerland, og det må ha krevd ca. 4000 dagsverk. Det er klart at i et land som Norge, hvor sommeren er kort og våronna må gjøres i en fart, kunne ikke diblingen ha noen framtid. Likevel ble den anbefalt og prøvd.Men fornuftige folk skjønte at en måtte gå andre veier og finne fram til maskiner som kunne gjøre arbeidet. –
