Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Reidar Malvik forteller fra gamle dager
Av BJØRG HERNES
Reidar Malvik i Haset-grenda, eller Reidar Haset, som han gjerne kalles, er full av gode historier, og ed et smittende humør, og det er ikke lenge mellom hver gang han slår opp latterdøra. Her forteller han fra livet sitt, og om hvordan det var i gamle dager.
Reidar Malviks foreldre kom hjem fra Amerika til jul i 1899 for å ta over gården. To av søsknene var født i Amerika. Selv er han omtrent midt i rekka av ni gutter og tre jenter.
Andre boller
Det var annerledes å vokse opp den gang. Ikke som nå.
– Vi måtte lære oss å arbeide fra vi var små; onnearbeid, stein- og potetplukking. Vi hadd’ da vel itj nå vondt tå det, sier han. Faren var streng, minnes han.
– Du må hus’ på, vi va ni gutonga!
På varme sommerdager skyndte de seg å spise, for de ville bade i Sagelva like ved. Ellers ble det badet bare til jul.
– Da tente vi opp i gruva oppe i mastua, og så kokte vi vatn i to store jerngryter. Så badet vi etter tur i to store trestamper, store sirupstønner som var kløyvd i to. Etter badet rullet vi oss nakne ute i snøen, og så skyndte vi oss inn i varmen igjen. Dette skjedde noen dager før jul. Ellers i året vasket vi oss bare i vaskefatet.
At de fikk noen julegaver, kan han ikke huske.
– Vi fikk vel kanskje noen klesplagg vi trengte likevel. Lekene de hadde var hjemmelaget. De lekte seg både med forskjellige skjell og med utrangerte hestesko.
Skirenn
Alle brødrene prøvde etter tur å konkurrere på ski. Reidar, som var med på sitt første skirenn i konfirmasjonsalderen, viser fram mange premieskjeer han har vunnet.
Vi sto i Hommelvik Idrettslag, og vi måtte koste alt selv. Når vi for eksempel skulle til Selsbakk for å gå renn, leide vi Bernhard Forbord til å kjøre oss med lastebil. Vi satt på platten, og det kostet 12 kroner tur/retur for tre gutter.
Da vi skulle på skirenn i Klæbu, måtte vi gå dit. Vi la i vei dagen før på ski over Skarpåsen til Bakken, Foldsjøen, Heimfjorden, langs Selbusjøen og helt til Brøttem i Klæbu. Det var en hel dagstur. Vi overnattet privat i Klæbu.
Dagen etter gikk vi skirenn, og om kvelden var vi på fest. Etter festen ble noen Ranheims-karer, Ferdinand og Ivar Bjørnstad, som også hadde vært med på rennet, hentet av Østmos fiskebil fra Ranheim, og da fikk vi også sitte på sammen med dem.
Tungvint
Det var i det hele tatt litt mer tungvint alt sammen den gang. Til skolen måtte de om vinteren gå på ski nedigjennom marka til Sandbakken. Når det var på det verste, kom faren ridende imot dem for å trampe vei i djupsnøen.
Han forteller om den vinteren faren manglet en sau.
Det kom brev fra Brøttem i Klæbu om at sauen var kommet dit. Det var for lite snø til at vi kunne gå på ski, men vi tok kontakt med skogvokter Arnulf Gjervan, som fortalte hvor det var enklest å gå over skogen.
Jeg var eldst av de som var igjen hjemme, og måtte gå. Jeg var vel en 18 år, kan jeg tenke meg. Lørdagskvelden var jeg på fest på Lidskjalv. Der fikk jeg med meg en kar, Olaf Eidem, som var dreng hos Petter Haugan.
Vi ble enige om å starte klokka seks om søndags-morran, direkte fra festen. Vi gikk via Nybrodal over Jovatnet og fram til Gjervan. Deretter langs Jonsvatnet til Haukåsen og Skivevollen, hvor vi fikk låne et kart.
Klæbu nådde vi i tolv-tida om formiddagen. Etter litt traktering, tok vi samme vei tilbake med sauen i band. Fra Gjervan og heim ble det hesteskyss på sauen, men Olaf og jeg gikk samme vei, beinveien, tilbake, og kom fram før hesteskyssen. Da vi kom heim om søndagskvelden, gikk vi rett på Bedehuset på fest. Der traff æ a Borghild for første gang, og hu vart kjærringa mi, sier han, og smiler.
Æ hadd itj hatt nån kjærest før, men æ hadd no sjett på nån ja, legger han til, og bekrefter at det var nok kjær¬lighet ved første blikk ja.
Tre gutter
I 1933 ble han gift med Borghild Melvold, og de fikk tre sønner. Edvin, som bor i Amerika, Petter, som bor i Forbordsgrenda, og Bernt, som driver Hasetgården. Etter at Reidar ble enkemann i 1983, har han bodd alene. Nå er han 92 år.
Æ har litt hjelp med vasking, ellers greie æ mæ stort sett sjøl ja. Æ både lage maten og tygg’n sjøl, sier han, og slår latterdøra opp på vidt gap.
Skyting og jakt
Etter at han ble gift, begynte han med skyting i Malvik Skytterlag. Det var en kostbar sport, og han drev ikke så lenge med det.
Elgjakt har han også drevet med – i over femti år. Han skjøt sin første elg tjue år gammel. – Den gang var det lov til å skyte en elg på hvert bruksnummer, forteller han. For ti år siden ga han seg som elgjeger.
Travkjøring
Bortsett fra på Leangen, var det bare iskjøring, og hver bygd hadde sitt travlag og sin travbane på et islagt vatn, forklarer han. – Her i Malvik kjørte vi mye på Hestsjøen, sier han, og viser fram mange skuffer med sølvtøy og en rekke store, flotte pokaler og fat han har fått.
De hadde selvfølgelig hest på gården, og hver fredag kjørte de melk til meieriet på Malvik. Dette gikk på omgang mellom gårdene, de kjørte en dag hver.
En gang merra var «hestvill», ble den parret, og året etter, i 1928, kom det første føllet. Dette ble solgt på martna’n som ettåring. Tolv dager etter fødselen var merra «hestvill» igjen, og denne gangen var det jeg som ordnet med parringa, forteller Reidar. – Dette føllet begynte jeg å temme da det var ett år gammelt, etter at jeg hadde fått interesse for travkjøring. Dette ble den første travmerra mi, Haldis. I 1932 lånte jeg en sulky på Stjørdal, var med på et bygdaløp, og vant mitt første løp for treåringer.
— damenes premie
Jeg fikk «damenes premie», dvs. en gavepremie som alle damene (fruene) hadde spleiset på, og gitt som gave premie. Det var ei stor sølvskje, som han stolt viser fram, og 15 kroner i pengepremie.
Etter hvert ble det større premier. – To ganger har jeg vunnet 5.000 kroner på en dag, begge gangene for to løp. I dag er det jo snakk om på hundretusenvis i premier.
Æ har hatt my’ hest ja. Alle hestene hans har vært norske dølahester. Roger, født i 1968, går det ennå frasagn om. «Den røde trønderhingsten med det flotte fakset», sto det i Oslo-avisene etter et løp på Bjerke.
Jeg tok 14 seire på rad, og kjørte inn vel 170.000 totalt på den hesten. Kilometertida hans var 1.29.9. Den falt for aldersgrensa i 1980, 12 år gammel, men levde til den var 17. Den ble brukt mye i avl, i Sverige så vel som på hesteslepp på Dovre og i Valdres. Selv sluttet Reidar med travkjøring da han ble 70 år.
Har reist mye
Sju av Reidars brødre har emigrert til Amerika, og det har også den ene av hans tre sønner gjort, så kontakten med Amerika har alltid vært sterk. – Einn aill søskenbarna æ har der, mein du!
To ganger har Reidar vært i Amerika. Den første gangen var i 1966. Da besøkte han sønnen sin i San Francisco, etter at han hadde vunnet 5.000 på travkjøring. Da syntes han at han hadde råd til billett. Den andre gangen var i 1984, invitert i en av brødrenes gullbryllup. Da var de åtte brødre samlet. Han syntes det var fint i Amerika, men at det var usle hus på farmene.
– Ingen gårder her i landet har så dårlige hus.
Farmerne blir skattlagt etter husstandard, derfor er det om å gjøre å ha litt dårlige hus, forklarer han. Ellers var det store, flotte og delvis nybygde villaer. Farmene var enormt store, og det var svært avstander.
– Kunne du tenkt deg å bo der? Han drar litt på det.
– Jaaa, hvis æ itj hadd nån å længt heim te så.
