Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Veivokter Nilsen og de gamle ploghusene
Fortalt av Erling Nilsen til Berit Vikhammer
I en sving midt i Elvdalen (Vikhammerdalen), like ved elva, stod det for mange år siden et skur, umalt og grått av tidens tann. Mange , særlig barn, syntes det var litt nifst å gå forbi skuret.Det forekom nemlig at omstreifere slo seg ned der for en tid, og rykter om at skumle ting hadde hendt der, florerte også.
Det blir fortalt at ”Lærv-Lars” fra Åsen, som samlet inn gamle filler i området, holdt til der mens han sorterte fillene sine.
Dette grå huset var et ploghus.
For ikke så veldig lenge siden var det mange ploghus plassert rundt i Malvik. Her stod snøplogen parkert i sommerhalvåret. Den var av tre og var svært tung.
Snøbrøyting var et hardt og kaldt arbeid opp til etter krigen (1945). Det har de fleste av oss godt voksne glemt og de yngre har ikke kjennskap til det. I dag er det en selvfølge at store og effektive motoriserte snøryddere har tatt over jobben på de offentlige veiene.
Erling Nilsen (f. 1923) vokste opp i Hønstad. Han ble ansatt som veivokter i Ytre Malvik i 1961 og hadde da vært med Johan Buseth og Gustav Rolstad som assistent fra 1948. Buseth og Rolstad er tidligere veivoktere.
Erling Nilsen har godt minne og kan fortelle om mangt og mye fra langt tilbake. Han husker godt snøbrøytinga fra han var liten. Det var jo spennende med dette kjøretøyet som kom når snøen falt.
RODENE
Erling forteller at veiene i bygda ble delt inn i roder slik at forskjellige gårder fikk ansvar for hver sin rode. Dette gjaldt bare kommunale veier. Han sier han kan kanskje huske noe feil, men nevner rodene i tur og orden.
En rode var strekningen Reitan – Haugan. Der var ploghuset satt opp ved Smihaugen, og Reidar Malvik hadde ansvaret for brøytinga.
Rabillbakken – Bostad var Melvolds område, og ploghuset der stod ved Bostad.
Ved Myrvang stod et annet ploghus, og plogen der skulle betjene området Sjøvold – Kvegjerdet. Dette var Olav Vassås sitt ansvar.
Gården Fevold hadde ansvaret for å holde oppe veien mellom Kvegjerdet og Vikhammer. Plogen til det stykket holdt til i Elvdalen, som nevnt ovenfor. Senere overtok Kvegjerdsfolket dette veistykket.
Først Kvegjerdet og siden Øvre Bjørnstad brøytet strekningen Kvegjerdet – Korsen (ved grensen til Trondheim). Det tilhørende ploghuset stod mellom Kvegjerdet og Kvegjerdsplassen.
Ola Nybrodal og Sivert Tulluan stod for roden Bostad – Herjuan. Der var ploghuset satt opp på Bromsetåsen, ca. en halv kilometer fra Bromset.
Så har vi ploghuset ved Lisbetvollen. Der hadde Torvald Nybrodal og Paul Herjuaune ansvaret for å holde veien oppe mellom Herjuan og Kuset.
Hvis noen i dag vil se et ploghus som er i bra stand, kan de ta en tur til Øydal ved Jonsvatnet. Der står det et like ved veien. En gammel plog, som dessverre ikke er i god stand, kan man se bak husene i Fjølstadtrøa.
BRØYTINGA
Nilsen forteller at det naturligvis var hesten som var trekkraften i denne tida.To hester ble brukt ved mindre snøfall. Kom det mye snø, trengtes det tre og var det sterk vind og snøføyk, hendte det at fire hester måtte til. Folkene som hadde ansvaret for brøytinga, måtte da låne hester på andre gårder.
Dette hørtes ikke enkelt ut.
Hvordan foregikk selve brøytinga
Jo, en mann satt foran på plogen og styrte hestene. Tyngden av mannen kom godt med. En annen stod bak på en platt og styrte plogen til høyre eller venstre med en stang som var festet til meier under plogen. Når snøen var føket sammen i fonner, måtte man ofte gå av og bruke spaden for å komme videre. Var det veldig mye fokksnø, måtte veivokteren leie inn mer hjelp.
Tenk deg å sitte der foran på plogen når snøen kavet som verst og kuldegradene var mange! Det var å kle seg så godt som mulig, det gikk i hjemmestrikka ull undertøy og vadmelsklær. Vadmelsklærne stod seg godt i vær og vind. En overalls utenpå ble også brukt. Skotøyet var nok det vanskeligste. Det ble fort kaldt på beina.
Både arbeidsfolk og hesteeiere fikk betaling for arbeidet, men timebetalinga var ikke stor.
Veiene var mye smalere den gangen enn nå, og ellers var det ikke samme krav til brøyting som det er i dag. Det var stort sett hestekjøretøy som var framkomstmidlet, særlig om vinteren.
Sivert Melvold og Hilmar Bruseth tok over kjøringa etter hvert etter krigen. Sivert begynte med en traktor, men fikk etter hvert en lastebil med firhjulstrekker. Hilmar hadde en vanlig lastebil.
