Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
På skoleskitur for 50 år siden
AV KJELL BONAUNET
Så var det endelig bestemt. 6. og 7. klasse ved Sandbakken skole skulle dra til Storlien på skole skitur. Året var februar 1952, og turen skulle gå med tog til Teveldal stasjon. Videre på ski til Skurdalsvoll fjellstue og deretter til Storlien, en skitur på bortimot to mil i hver retning. Det var passkontroll for å dra til Sverige den gang. Derfor måtte turen gå på ski den siste delen over grensa.
Turen med toget og skituren opp til Skurdalsvollen forløp uten komplikasjoner. Selv om været så ut til å bli litt verre utover dagen. Det ble likevel bestemt at vi skulle fortsette til Storlien over Vindarnas Tempel, en tur på ca. et par timer. Etter opphold på Storlien skulle turen gå tilbake i samme spor.
Ettersom turen skulle gå tilbake til Skurdalsvollen, bestemte noen av oss at vi kunne sette igjen sekkene på Skurdalsvollen for å hente dem på returen.
Dette skulle få konsekvenser som kunne fått fatalt utfall. Til Storlien kom vi da omsider, og som unger flest i den alderen, brukte vi opp de pengene vi hadde og gikk i butikker.
— stiv kuling med snødrev
Utover dagen ble imidlertid været mye verre og det blåste etter hvert opp til stiv kuling med snødrev. Klassen var imidlertid spredt over flere steder og læreren (Peder Berge) hadde vel ikke full oversikt over hvor alle var til enhver tid. På forhånd var det altså bestemt at vi skulle returnere til Skurdalsvollen og ni av guttene bestemte seg derfor for å starte i forveien. Det de ikke visste var at læreren p.g.a. det dårlige været hadde ordnet med togs kyss fra Storlien til Teveldal.
Ni gutter startet altså opp på den tvilsomme turen opp til Vindarnas Tempel som en den dag i dag kan se øverst på toppen av slalåmbakken. Den gangen var utrustningen ikke av samme kvalitet som i dag, knapt noen hadde skikkelige vindklær, noen manglet lue og votter, (de lå vel i sekken på Skurdalsvollen) og noen gikk bare i nikkers og genser. En gikk til og med på hoppski og skismurning var det så som så med, kanskje noe stearinlys og parafinvoks.
— bestemt var bestemt
Vi kom likevel opp til Vindarnas Tempel, som ikke var noe tempel, men kun en levegg som en kunne stå bak i dårlig vær. Da var vinden og snødrevet så sterkt at vi måtte holde oss fast i leskuret for ikke å bli feid av gårde i vinden og sikten var det bare så som så med.
Den gang som nå var løypene merket med staker med ca femti meters avstand, og disse var det som berget oss fram til fjellstua. Uten disse ville vi ikke hatt noen mulighet til å gå i riktig retning. En kan vel undres over at vi ikke snudde, men som sagt, bestemt var bestemt.
På skoleskitur. Tegning: Magnar Fossbakken
Personalet ved Skurdalsvollen fjellstue ble selvfølgelig helt himmelfallen da de åpnet døra for ni blåfrosne gutter i styggværet, og det ble nedsatt forbud mot å forlate fjellstua før været hadde løyet., hvilket det ikke gjorde før et stykke utpå kvelden.
På Storlien satt imidlertid læreren med resten av klassen og det ble stor ståhei da det kom for en dag at ni av klassens elever hadde gått ut i snøstormen og opp i fjellet. Den gang var det verken telefon på fjellstua eller mobiltelefoner å hjelpe seg med så heimevern og politi ble satt i beredskap og startet leting mellom Storlien og Teveldal stasjon. Frykten for at ni skoleelever hadde kunnet omkommet var stor.
— Aksel Aamo
Toget til Trondheim som skulle gå om ettermiddagen/ kvelden, ble holdt igjen på Storlien. Togleder på dette toget var for øvrig en annen kjent Malvikmann, Aksel Aamo, som fremdeles er i bra form og bor på Vikhammer.
Han husker vel denne saken den dag i dag.
Ut på kvelden løyet været såpass at verten ved fjellstua tok sjansen på å følge oss nedover Skurdalsjøen og ned til Teveldal stasjon. Det var da blitt mørkt og i liene ovenfor jernbanelinjen kunne vi se hjelpemannskaper som lette med lommelykter.
Lettelsen var stor da alle var gjenforenet og størst var vel lettelsen for læreren som hadde ansvaret for turen. Det kunne ha gått så mye verre.
Skurdalsvollen er fremdeles i samme families eie og drives i dag av Arve Flaten. Vertsfolket den gang er borte, men datteren Sonja kan enda huske denne episoden.
Vi ni og Sandbakken skole er dere stor takk skyldig for at dere var på rette sted i en for oss farlig situasjon.
