Oppvekst på Brottan

Gjengitt fra Årboka 2011 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Minner om barndom og oppvekst på Brottan ved jonsvatnet

AV INGRID GRIIVIESTAD (Født Stokdal, flyttet fra Brottan i 67/68)

Gårdsbruket lå på den tid jeg ble født, under Malvik, men som flere andre ble også Brottan lagt til Strinda i 1953. Når på året dette skjedde, vet jeg ikke. Angående den saken ble det først i 1954 holdt et menig­hetsmøte på Dalabu (blindehytta) ved Kuset. Der fikk vi overlevert en stor bibel med underskrift, med navn som Ole Winsnes, Skånes og Frisvold fra Lade menighet, denne har jeg ennå liggende. Men for oss unger, som ennå ikke hadde begynt på skolen, betydde ikke dette så mye.

Da den tid kom, gikk vi på gamle Solbakken skole. Det var i grunnen en liten skole, hvor klassetrinn var slått sammen. Første klasse hadde bestandig eget rom, så ble 2. og 3. klas­se sammenslått og 4. og 5., og 6. og 7. Der ble folkeskolen gått før det senere ble både Blussuvold og Charlottenlund. På Solbakken var det ofte kaldt vinters tid, og det ble fyrt opp i vedovner, men vi unger var godt kledd i vadmels­bukser og strikka ullplagg. For å komme til skolen gikk vi fra Brottan og ned til Kuset hvor bussen gikk. Da hadde vi god tid før skolen åpnet, og da ble det ofte til å stå og fryse ute. Av og til fikk vi sitte på med melkebilen. Stene het han som kjørte på den tiden.

— far min forpak­ter

På Brottan var far min forpak­ter. Stokdalsfamilien bodde i tre generasjoner på plassen Stokkdalsvold, senere Øidalsvik, så Brottan. Brottan var en ganske stor skogeiendom, strekte seg fra Gjeddvatnet og nesten opp til øydalen på vannsiden, og dessuten også med skog på øversiden. På gården sto det åtte bygninger, av disse er følgende revet: Fjøs med låve, masstu og bekkhus. Fremdeles står: Stabbur, hovedhuset og gammellåna, vogn­skjul/vedbod/rullebod og en tømmerhytte av litt nyere dato. (Rullebod er et rom der en ruller og glatter større ting som duker, sengetøy o. a etter vask)

Eiere og folk, på gården gjennom tidene

En kvartermester H Lysholm Angel kjøpte parsellen av Olsen Øidal i 1813. Johan Olafsen Vassdal fra Strinda for­paktet bruket i 1875. Anders Torsen fra Rindal, gift med Mette Ingebrigtsen, eide bruket i år 1900. Mette ble drept ved et lynnedslag på gården, ble det fortalt.

Advokat Berg kjøpte gården i 1905. Senere kom den inn i slekten Kjendlie, og eies den dag i dag av etterkommere av denne slekten, bosatt i Oslo.

Johan Odin (Olsen) Stokdal og Hanna-Gurine – min farfar og farmor – ble senere forpaktere. Farfar Johan Odin, døde i 1941, så han fikk jeg ikke oppleve. Farmor, Hanna-Gurine, bodde med oss på gården og holdt til på kammerset. Hun var et arbeidsjern og deltok i alt arbeid på gården. Hun karet ull og spann på rokken. Senere ble dette til sokker og van­ter, og det vi trengte. Hun kokte og lagde såpe i masstua, i store, svarte jerngryter over ildstedet. Denne såpa husker jeg godt, den luktet sterkt, og ble brukt til husvask og klesvask. Hun hadde stor omsorg for alle dyra på gården.

— bytur for å besøke noen

Av og til tok hun seg en bytur for å besøke noen av barna sine i byen. Når hun kom hjem, hadde hun bestandig kjøpt kamferdrops som vi fikk smake, og de var sterke! Ellers var jeg ofte med farmor på turer i skog og mark, blant annet til hemmelige moltemyrer. Turen gikk ofte opp fra Brottan, over åsen til Herjuvatnet og videre til Nybrodal, hvor hen­nes datter Gudrun, min tante, bodde. Det var en lang, men fin tur når det var godvær.

Vi samlet kjerr og kvist til sauene, tror det skulle være noe slags tilleggsnæring ved siden av høyet. Det var jo ikke inn‑ lagt strøm på denne tiden, så det var Petromax og vanlige parafinlamper som gjaldt, både inne i huset og i fjøset. Min farmor døde i Trondheim i 1957. Når jeg tenker tilba­ke, lærte jeg mye av henne. Det var en fin plass å vokse opp på, ved siden av Jonsvatnet. Men vi unger måtte tidlig være med å hjelpe til, ute som inne, det var ikke bestandig vi likte det. Vi ville heller leke.

Livet på gården vinterstid

Når isen var trygg på Jonsvatnet, var det å få på seg skruskøytene. Var det blåis, kunne vi skøyte tvers over van­net. Det ble ofte store råker, så vi måtte være ytterst forsik­tig. Var det snø på vannet, kunne vi ofte se biler, traktorer og hester med store tømmerlass kjøre over. Det gikk et rykte om at det en gang i tiden hadde vært en tømmerkjører som hadde gått gjennom isen med både hest og lass. Far lagde skøytebane nede ved land til oss. En og annen elg dro også over. Mange gikk skiturer langs og rundt vannet. Når hesten var skodd, kunne jeg ta den, holde i tømmene og stå bak på ski eller skøyter. Isfiske var det også mye av, så det ble mange middager med ørret og røye.

Ellers kunne vannet fryse oppe i huset på vinteren. Da var det å slå hull i isen og frakte vann opp så vi hadde til dyra og til husholdningen. Jeg husker det som om det var mange harde vintre på den tid, med mye snø og kaldt vær. Jeg kan huske at inne på loftet der vi sov, var det is på innsiden av vinduene. Mor pleide å ta med teppene ned for å varme dem, så var det å løpe opp mens de ennå var gode og varme. Vi fikk ofte flasker fylt med varmvann med en ullsokk over, for å holde beina varme. Ellers var det å være med i vedskjulet og hjelpe til med å dra saga, og å bære inn store stabler med ved.

— Skogsarbeid

Skogsarbeid var jeg også med på, sammen med far. Da tok vi hesten og støttingen. Alt ble gjort for hand. Trær var blinket ut på forhånd. Saging, kvisting og barking og så å få stokken opp på støttingen for så å bli kjørt ned til veien. Ofte måtte hesten og vi bakse i mye snø. Hesten ble jo brukt til alt på den tiden.

Rundt juletider ble ofte sluffa tatt fram, samt dombjella. Godt innpakket med skinnfeller og varme klær dro vi av gårde. Vi kunne kjøre fra Brottan, forbi Herjuan, ned Elvdalen som ofte var veldig glatt. Da for vi på besøk til fars bror som bodde på Malvik, nå kalt Haraldhaugen. Eller vi dro opp til Nybrodalen. Far og mor var også godt kjent på Kvegjerdet, så dit ble det også turer. Ellers ble jo sparken tatt i bruk mye, spesielt til disse jule-festene som ble holdt etter juledagene. Det var til øvre Gjervan, Sjøvold og sko­lestua ved Herjuan.

På Herjuan bodde det en lærer på den tid med sin familie som het Hallset, men skolen var ellers ikke i bruk. På Sjøvold kan jeg huske de strødde gulvet med potetmel før dansen begynte. Det var ufattelig hvor mye folk som kom til disse plassene, spesielt etter at alle hadde fått gjort unna fjøsstellet.

— snømåking

Ellers var det mye snømåking, både fra tak og på veier, og ski, rattkjelke, skøyter og hest ble mye brukt. Ovenfor huset, ved en bakke lå også et ploghus, derfor ble bakken hetende Ploghusbakken. Jeg var med far og kjørte den store treplogen med hest. Ellers var det Ola Aunegrind som sto for sin del, han som drev øydalen på den tid. Ploghuset på øydalen står den dag i dag, mens det ved Ploghusbakken for lengst er revet. Ola Aunegrind fikk etter hvert kjøpt seg bil, eller traktor, og en plog, så da ble veien brøytet med denne. Ellers var det jo veivoktere på den tiden. De holdt orden med å strø sand og rake over hull i veien. En veivok­terbrakke sto like ved Kuset.

Sommertiv

Jeg lærte å svømme i Jonsvatnet, og svømte ofte over til disse skjæra som er nevnt i årboka i 2003. Disse lå vel ca 50 meter fra land. Denne drukningsulykken i 1826, som er omtalt i årbok 2003, hørte jeg aldri om. Når det var lite vann, kunne skjæra stikke opp, og det var en passe tur å svømme over dit for å ta en liten hvil. Men det var nifst syntes vi, for rundt disse skjæra var det veldig dypt. Været og vannet skiftet fort. Det kunne blåse fryktelig opp. Vi var mye ute i robåt og fisket, både storgjedde og ørret. Flue, sluk eller oter ble brukt. Nede ved stranden lå det ofte store gjedder og solte seg i sivet. De prøvde vi å fange i snurru! På en hytte, et stykke fra øydalen, var det en som het

Løkkeberg som holdt til om somrene. Han drev også et sag­bruk på nedsiden av veien. På hytteveggen hang det noen inntørkede gjeddehoder, store som bare det, så han fikk nok noen store fangster. Gjedda ble lagd til gjeddekaker, noe vi unger ikke syntes var noe særlig. Høsten satte vi garn etter røye og fikk utrolige mengder. Mye av dette ble gitt bort for alt kunne ikke vi beholde, noe slikt som fryser fantes ikke, da vi ikke hadde elektrisk strøm ennå. Så vi vokste opp på mang en fiskemiddag!

— være med i slåttonna

Ellers var det å være med i slåttonna, rake og hesje. Hadde man tid, hjalp man til på nabogårdene også, det gjaldt også når det var potetferie. Kyrne var jo ute og gikk fritt i skogen deler av sommeren, og det hendte mang en gang de ikke kom hjem til melking. Da var det å gå over dalen og komme ned på nedsiden av Moan gård, der Ola og Anna Mo bodde. Videre var det ofte vi måtte nesten til Vasseljen for å finne dem, for så å få dem hjem igjen, og det var ikke like lett bestandig å skille dem fra andre kyr.

Om sommeren kom familien som eide gården fra Oslo for å tilbringe uker der. De var fine folk som kom fra hoved­staden syntes vi, men det var også mye moro. De hadde jo med seg barn som vi lekte med. Ellers deltok de i alt arbeid på gården, og det tror jeg de satte pris på. Når de var der, var det ingen andre som fikk lov å sette seg nede ved stran­den, det var for privat bruk, og et skilt ble satt opp. Det var oss og fars familier og kjente som fikk lov, alle andre fikk beskjed om å fjerne seg.

Høsten innebar å gjøre alt klart for vinteren, kornband på staur ble tatt inn, trøskverket kom til gårds og gikk ut i seine kvelder. Det gikk på omgang så man kunne ikke ha det alt for lenge. Slakting var en aktuell aktivitet om høsten. Da kom ofte Nikolai Hugås og hjalp til, og vi unger sprang og gjemte oss. Vi var jo blitt glade i disse dyra. Buhunden vår var også veldig sint på slakteren når han kom. Mor lagde all slags kjøttmat, alt ble brukt, store spekeskinker ble hengt opp i stabburet.

Saftet og syltet ble det også. Jeg kan huske at vi av og til kjøpte gomme, sætersmør og ekte geitost fra Stokkdalen. Den hadde de laget selv. Potet og kålrot var vi selvforsynt med og hadde det hele vinteren i gjennom.

— ingen elektrisk strøm

Det var ingen elektrisk strøm på denne tiden, så melk og mat ble sommers tid oppbevart i store bøtter og spann i bekken som rant ved gården. Strømmen kom, så vidt jeg husker, ikke før sent ut på 50-tallet. Da ble det magasinovn, kjøleskap og vaskemaskin.

Min far var også landpostbud og hadde en lang vei å kjøre i all slags vær og vind og føre. Først med motorsykkel, for senere å kjøpe bil, en Austin varevogn, kan jeg huske. Men postruta var da også blitt lengre, helt opp til Dragsten. Den begynte på meieribakken, ved Døsvik som drev butikk og postkontor. Ruta gikk innom Engelsåsen, nesten inn til Bratsberg så oppover hele vannet opp til Dragsten. Jeg var med på disse turene av og til, og da ble vi ofte bedt inn til en kaffedråpe og litt prat på de forskjellige gårdene.

Mor var med i saniteten, og det innebar også en del besøk på gårdene rundt. Det gikk jo på omgang, og vi unger fikk ofte være med. Husker godt Karen Herjuan som bodde på Herjuan, sammen med sin datter og mann. Karen hadde en helt utrolig god husk og kunne bursdagene til de fleste rundt omkring. Meg kalte hun «dråkja» på Brottan. Ola og Anna Mo på Moangården var vi også ofte og besøkte. Ola hadde mange spennende historier å fortelle fra Amerika.

— sluttet som forpakter

Far sluttet som forpakter i Brottan i 1968. De kjøpte så et hus av Klara Lindgjerdet som hun skulle selge, Skogly ble plassen kalt, og lå ved grustaket, eller «hyttebyen» i Malvik (mellom Herjuan og Kuset). Mor døde i 1972 og far i 1985. Etter fars død solgte min bror og jeg eiendommen som i dag er på fremmede hender.

Eiendommen Brottan er fremdeles i eie av etterkommere av Kjendlie-slekten, og blir vel av og til tatt i bruk litt som-mers tid. Men jordene er vokst igjen av trær som nå er blitt store. Fars slekt, brødre og søstre, til sammen ni søsken, er alle borte nå. En bror emigrerte til Canada, og hans etter­kommere bor fremdeles der. Ellers er slekta spredd vidt omkring, men alle har vi røtter tilbake til Stokkdalen og Stokkdalsvold som den gangen hørte Malvik til.

Historie om Ola Mo

Ola Mo hadde to store arbeidshester og de kjørte han i spann. Vi var en gang ute og rodde på Jonsvatnet neden­for gården, da vi hørte et fryktelig spetakkel komme langs veien. Det var Ola som kom kjørende med begge hestene, og både hestene og vogna var jernskodd. På avstand kunne vi ikke se at det satt noen og styrte, men da de kom nærme­re kunne vi se Ola ligge og klamre seg fast. Hestene hadde løpt ut og lot seg ikke stoppe. Vi var redde for feristen nedenfor gården, men hestene hoppet over og forsvant i full galopp videre. Hestene lot seg ikke stoppe før de kom opp til øvre Gjervan Det var jammen bra det ikke var mange biler på den tid. Ola Mo gikk det bra med. Han var en hard­haus.