Olympiadeltakere fra Marvik

Gjengitt fra Årboka 2010 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Noen bilder er tilføyd fra bildearkivet til HHV. (tar et lite forbehold om konverteringsfeil)

AV JORALF HALGUNSET

Vinterolympiader med Malvikinger

Malvik kommune idrettsmuligheter har fostret mange olympiadeltakere opp igjennom tidene. Her beskrives 2 utøvere innen skøyteløp.

I vinter var det olympiske leker i den kanadiske byen Vancouver, som de fleste ennå vil huske. Fra starten på vin­terolympiadene, i Chamonix i 1924, og til i år, har de endret seg radikalt både i omfang og opplegg. Vi skal kort sveipe innom vinterolympiader der malvikinger har deltatt. Hvis noen er glemt, ber vi om unnskyldning. (Vi kan nevne at miniatyrskytteren Siri Landsem Lorentsen også har deltatt i olympiader, men da i to sommerolympiader, i 1984 og 1988).

Malvik har kanskje ikke utmerket seg med store stjerner i vinteridrett, men noen har vi. I dag har vi snøbrettkjøreren Lisa Hegertun Wiik som har tilknytning til Malvik. Hun deltok i år, og var også med i 2002. Hun er fortsatt aktiv, og slik holder hun fremdeles på å skrive skihistorie. På ski må ellers, først og fremst nevnes Berit Kvello, oppvokst på Hundhamaren, gift Aunli. Hun deltok i tre OL. I 1976 i Innsbruck under pikenavnet, og med femteplass i stafett som beste resultat. I 1980, i Lake Placid, hadde hun giftet seg og deltok da under navnet Aunli. Fremdeles var det sovjetisk og finsk dominans i kvinnelangrenn, men de nor­ske jentene med Berit Aunli på laget tok bronse på stafetten. Men så i 1984 i Sarajevo hadde de norske jentene kommet fullt på høyde med konkurrentene. Der oppnådde Berit å ta sølvmedalje på 5 km og 4. plass på 10 km, og så ble det gull på stafetten der Berit gikk siste-etappen. Hun ble et av de store navnene i denne olympiaden. Selv om vi gjerne ville ha henne som malviking, så hadde hun giftet seg med hemn-vætingen Ove Aunli, og media gjorde sitt til at hun egentlig ikke lenger ble betraktet som malviking.

Nevnes må også Sverre Stensheim. Han deltok både i 1960 i Squaw Valley og i 1964 i Innsbruck, begge ganger på 30 og 50 km. Beste plassering fikk han på 50-kilomete­ren i 64, der han ble beste norske, på 5. plass, bare 17 sek­under fra bronse. Han har bodd i Malvik lenger enn han har bodd noe annet sted, men den tid han var aktiv gikk han for Snøhetta, Oppdal, og i skisammenheng blir han nok fremde­les av de fleste oppfattet som oppdaling.

Men vi har to olympiere som begge er født i Malvik, og som har vokst opp og bodd i Malvik i all sin tid. Denne artikkelen skal handle om dem. Begge utmerket seg på skøy­ter, og begge utviklet seg til sprintere i verdensklasse. I sin aktive periode gikk begge for Trondhjems Skøiteklub (TSK). Men verken de selv, eller andre, har vært i tvil om at de er malvikinger. De vi tenker på, og som vi skal fortelle litt om i denne artikkelen, er Thomas Byberg og Arne Herjuaune.

Thomas Byberg er den eldste av disse to, og la oss begynne med han:

Barndom og oppvekst

Thomas Byberg var fødd i Hommelvik i 1916 og bodde i barndomsheimen i Sandmarkveien hele livet. Han døde i 1998. Han var den eldste av to brødre og tok over barn­domsheimen etter foreldrene som bodde i samme huset mens de levde. Han ble gift med barndomskjæresten. Det sies at de treftes i første klasse på folkeskolen. Da kom en liten jente bort til Thomas, så på han og sa han hadde så fine blå øyne. Dermed var det gjort! De holdt sammen siden, ble gift og fikk to døtre, og forelskelsen varte hele livet.

Thomas Byberg viser her fram en del av premiesamlingen sin

Thomas vokste opp i en typisk arbeiderfamilie der faren arbeidet på Hommelvik Bruk, og der mora spedde på hus­holdningspengene med å fare rundt i heimene for å hjelpe til med vasking, baking og slakting. I tillegg strikket hun, blant annet selbuvotter, og strikkevarene leverte hun på handelsfo­reningen. Thomas og broren måtte lære seg å bidra med å for­berede middag og med å strikke vrangborden på selbuvottene.

Et idrettstalent

At Thomas ble skøyteløper på toppnivå, var mye en tilfel­dighet. Helt fra guttealderen var han med på alt det som gutter flest drev med på denne tida. Han var en atletisk spreking og hevdet seg i flere idretter. I følge datteren Brit, var Thomas et typisk konkurransemenneske. I konkurranser var han fokusert, for han likte å vinne. Han opplevde at han i særlig grad lyktes på skøyter, og skjønte han hadde talent i den retning. Det var is på Mojalet om vinteren og de for også ofte til Hestdammen og gikk på isen der. Leif Halse var aktivt med i idrettsbevegelsen i tillegg til å være skole­mann. Han la merke til Thomas og oppmuntret han til å satse på skøyter. For å komme videre, søkte han derfor til skøytemiljøet i Trondheim og meldte seg inn i Trondhjems Skøiteklub (TSK). I Trondheim var det et godt skøytemiljø, med mange aktive løpere både i TSK, og kanskje særlig i Falken med toppløpere som Henry Wahl, Sverre Farstad og Hjalmar Andersen. I dette miljøet kom Thomas med, og løperne utfordret hverandre og gjorde hverandre gode.

Ellers var dette med trening mer tilfeldig enn i dag. Trening var noe de måtte drive med på fritida etter at dagens arbeid var over. Ingen var idrettsmann på heltid, det var det ikke økonomi til.

Det å ha hatt en oppvekst med allsidig fysisk aktivitet betydde mye. I sin tidlige ungdom arbeidde han en periode på havna i Muruvik. Der var noe av arbeidet å skyve kis-vogner. Det var kanskje ingen spesielt givende jobb, men arbeidet var utmerket for å utvikle muskulaturen i beina. Etter at han begynte mer aktivt med skøyter, var det kunsten å utnytte de muligheter som var til å få trening. Slik hendte det at han satte mora på sparkstøttingen, snørte på seg skøy­tene og sparket med mora til Trondheim og heim att. Det var fin trening for beina! Ellers drev skøyteløperne en del med sykling om sommeren. Etter krigen hendte det enkelte ganger at de var på treningssamling hos Gøsta Olander i Vålådalen. Men sammenliknet med dagens systematiske tre­ningsopplegg, var treningsarbeidet beskjedent.

Her er Thomas i sitt rette element.
Han ble blant annet karakterisert som en smidig løper.

Andre ting å tenke på under krigen

Krigen ødela mye for all idrettsungdom som normalt skulle ha hatt sine beste år da. Slik var det og med Thomas. Han var 24 år da krigen kom, og folk fikk andre ting å tenke på enn idrettskonkurranser. I likhet med mange andre ungdom­mer ble Thomas med i motstandsbevegelsen. Han hadde flere turer som kurer over Tydalsfjella. Videre fikk han fra motstandsledelsen i oppdrag å komme i lag med tyske flygere som var stasjonert i Hommelvik. I samvær med dem røpet mange av dem at de skulle på tokt, både hvor de skulle, og når de skulle ut. Dette rapporterte Byberg til sine kontaktpersoner. Disse opplysningene bidro til at flere av flygerne ble tatt under sine raid. På sine eldre dager var dette noe som plaget Thomas en del, for som han sa, «disse tyske flygerne var som oss, alminnelige gutter som var kommandert ut i krigen». Under krigen var det knapt noen i Hommelvik som visste om at han slik levde et dobbeltliv en periode av krigen.

Kongelig takk for innsatsen under krigen.

Første OL etter krigen i St Moritz

Men nå må vi fortelle litt om Thomas sin olympiske innsats. Han deltok i de V olympiske leker som ble arrangert i St Moritz i januar – februar 1948. Først litt om opptakten til dette arrangementet. Etter opplegg for olympiaår skulle de femte olympiske leker ha vært arrangert i 1940. Men OL i 1940 ble avlyst. Japan var opprinnelig tildelt arrangemen‑tet, men så gikk de til krig med Kina, og dermed falt de ut. Norge tilbød seg deretter å stå som arrangør, men så ble Norge tildelt VM på ski i 1940. Denne kollisjonen skyldtes strid mellom Den olympiske komite og Det internasjonal skiforbund. Kollisjonen gjorde det umulig for Norge å arrangere OL samme året. Men så kom krigen, og både VM og OL ble avlyst. OL i 1944 var ikke å snakke om en gang, da sto hele verden i brann. Men ikke lenge etter at krigen var avsluttet, ble det bestemt at neste OL skulle arrangeres i 1948 i St Moritz. For mange av landene som hadde deltatt i krigen, kom disse olympiske leker i tidligste laget. I stedet for satsing på idrettsaktiviteter og idrettsanlegg, hadde lan­dene mer vesentlige gjenreisingsoppgaver å konsentrere seg om. Men OL i St Moritz ble det. De V olympiske leker ble arrangert samme sted som i 1928, og den olympiske ild ble tent den 30. januar.

Kvalifisert til OL-deltakelse

Thomas Byberg ble tatt ut til å representere Norge på 500 m skøyter. Når det gjaldt uttaket til vinter-OL i 1948, så begynte kampen om å bli tatt ut tidlig i sesongen, og den spisset seg til straks over nyttår. De fleste skøyteløperne ble tatt ut etter et nasjonalt stevne på Bislet den 12. januar. NM gikk helga etter, den 17. og 18. januar, og Thomas ble nor­gesmester på distansen. Med de resultater han hadde opp­nådd tidligere i sesongen, var han og Finn Helgesen fra Oslo selvskrevne på laget. Men det var kamp om de to andre plassene. De som aspirerte til en plass, blant andre trønderen Sverre Farstad, måtte gjennom ekstra uttakingsløp etter de kom til St. Moritz.

500-meteren – første skøytekonkurranse

Så til selve løpsdagen. Den kom allerede den 1. februar. St. Moritz, ligger i Alpene og skøytebanen er en typisk høy­landsbane. På lengre løp, kunne den tynne lufta være skum­mel for løperne, og flere av dem kollapset på grunn av den.

Banen hadde selvsagt naturis. Under de rette forhold, kunne den gi glatt «oljeis», men en visste og at isen kunne variere. Særlig ille kunne det bli hvis varm fønvind kom strømmen­de ned fjellsidene. For sprintøvelsen var ikke værforholdene så avgjørende, men det var ingen fordel å gå utpå dagen. Det var en tendens til at isen ble bløtere etter at sola hadde virket en stund.

Thomas var slik sett uheldig med trekningen. Han skul­le gå i det 21. og siste par. Det verste med det var kanskje likevel ikke isen, men påkjenningen med å vente hele dagen på å få starte. Derfor drøyde han en god stund før han dro til stadion. Like fullt var ventingen en tøff affære.

Før det ble Tomas sin tur, hadde først en amerikaner Fitzgerald gått inn til ny olympisk rekord med tiden 43.2. Så i 12. par fikk Finn Helgesen til et nærmest perfekt løp og ble klokket inn på 43.1. Igjen ny olympisk rekord. Sverre Farstad, som av mange ble ansett som kanskje Norges mest formsterke, var ikke helt heldig. Løpet ble litt masete, og han fikk «bare» 43.6. (Han fikk seinere revansje med gull og olympisk rekord på 1500 m). Samme tid fikk også Torodd Hauer som var fjerdemann på det norske laget. I 19. par kom amerikaneren Barthelomew og kanadieren Mac-kay. Det ble et svare strev med å få dem av gårde på regelrett vis. I følge enkelte kilder hadde de 13 tjuvstarter (ny olympisk rekord det 6g!) før de fikk seg en liten pause for å roe seg ned. Da de stilte opp igjen kom de av gårde, og Bartholomew gikk som ei kule og kom inn på samme tid som Fitzgerald, 43.2. Adresseavisens referat nevner ikke at det ble så mange tjuvstarter. Også Adressa skriver at de fikk en pause før de stilte til start igjen, men i følge avisa kom det av at starteren nølte så lenge med å konstatere tjuvstart at kanadieren hadde kommet langt nedover langsida før de ble kalt tilbake. Derfor fikk de vente ett par for at særlig han skulle få ta seg igjen. Hovedpoenget er imidlertid at alt dette styret tok tid, ventetiden for Thomas ble lenger, og isen ble ikke bedre ut over dagen.

Så var det Bybergs tur. Han hadde og en tjuvstart,

Medaljevinnerne på 500 m.
Fra v: Kenneth Bartholomew USA, Finn Helgesen, Thomas Byberg og Robert Fitzgerald USA

men fikk roet seg og kom fint av gårde i neste forsøk, og kom kjapt inn i en fin rytme. Tidtaking underveis kunne slå fast at Byberg hadde best tid av alle etter 400 meter. I mål ble tida hans det samme som de to amerikanerne 43.2. Sølvmedalje, delt med de to, og norsk dobbeltseier på 500 m. Det var fantastisk.

At skøyteløpernes prestasjoner var strålende, det syntes også nordmenn flest. Det var skøyteløperne og hopperne som tok medaljene i St. Moritz. På ski ellers var det bare sorgen, og ikke slik vi nordmenn var vant det.

Kongelig mottakelse i Trondheim

Da de trønderske skøyteløperne kom nordover med nattoget, ble de på formiddagen, stoppet på Støren. Der ble de invitert inn på middag på Støren gjestgiveri med taler og festivitas. Fra Støren til Trondheim ble de fraktet med kongevogna,

Her er sølvmedaljen fra OL i 1948.

og da de kom til Trondheim om kvelden den 9. februar var det samlet en hel folkemengde, Adresseavisen anslår det til 7000 – 8000. Massene trengte seg på og laget kaos, så løper­ne kom seg ikke av toget før politiet greide å lage en liten åpning. Medaljevinnerne Farstad og Byberg ble båret på «sterke skuldre» og «folk oppførte seg som ville» som det heter i Adressas reportasje. Triumfferden gikk oppover byen til hotell Astoria der varaordfører Trønsdal holdt velkomst­tale fra balkongen i andre etasje. Etterpå ga kommunen som vertskap en velkomstmiddag til skøyteløperne som hadde gjort en så god innsats.

Ettertanke og oppsummering av OL

Thomas var selvfølgelig både glad og stolt over å ha tatt olympisk medalje på sin spesialdistanse. Det ga han mange ganger uttrykk for, og han tok vare både på medalje og lykkønskninger han fikk Men han hadde selvtillit nok til å antyde at han på denne tida var i god form og god nok til å vinne med en annen startrekkefølge.

Ser en på tida, blir en ikke imponert i dag. I dag går de nesten ti sekunder fortere på samme distanse. Men det er ingen vits med en slik sammenlikning Hele situasjonen, alt, er så totalt forandret fra 1948.

Under alle skøyteløpene i dette OL var det problemer med isen, og den tynne lufta var de ikke akklimatisert for. Spesielt ille var det på 10 000-meteren der tre av de fire nordmenn som deltok brøt løpet.

Brå stutt på skøytekarrieren

1 1948 var Thomas Byberg 32 år. Han nærmet seg en «aldersgrense» for aktiv skøytekarriere på toppnivå. Men karrieren tok raskere slutt enn forventet. Han ble nemlig alvorlig sjuk. Etter å ha hostet og vært uvel en stund fikk han en kraftig blodstyrtning i 1950, og det ble konstatert at han hadde fått tuberkulose. En lunge var angrepet. Han hadde opphold på Ringvål sanatorium både i 1950 og i 1953. Nye medisiner med antibiotika hadde kommet på markedet, men han ble ikke kurert av dem. I 1956 ble han operert. I en stor operasjon ble deler av den sjuke lunga fjernet. Etter det ble han erklært frisk. Og frisk følte han seg og. Men sjukdommen og operasjonen hadde redusert hans fysiske yteevne såpass at en videre karriere innen skøyter var utelukket. Han fikk for øvrig et lite tilbakefall noen år seinere.

Livet utenom skøytebanen

I yrkeslivet var Thomas innom flere yrker. Nevnt er arbeidet i Muruvika. Det varte en kort tid. Han tok handelsskole (det var den videregående skole ungdom med dårlig råd så seg i stand til å gå etter folkeskolen) Under krigen jobbet han en stund som assistent på lensmannskontoret i Hommelvik. Han drev som kjøreskolelærer i Trondheim en kort stund og fikk så jobb på bensinstasjon i Hommelvik. Der fikk han nærkontakt til bilbransjen og begynte som bilselger. Som bilmann var han innom flere merker. I sine siste yrkesaktive år var han banemester på øya i Hommelvik, etter å ha kur­set seg til nødvendig kompetanse for en slik jobb. Gjennom den jobben fikk han være med på å legge til rette for idrettsaktiviteter for barn og unge, noe han så på som særlig meningsfullt.

Interessen for skøyteløp hadde han hele livet, også etter at han selv la opp. Ved overføring av løp i mesterskap måtte familien være stille. Da satt han med stoppeklokka og noter­te tider. Og – det må innrømmes – med en røyk i nærheten, og kanskje og en pjolter ved spesielle anledninger. Skøyteløp i radioen var spenning og høytid for den avdanka løperen.

Da sjukdommen gjorde skøyteløp umulig, begynte han med skyting, for han like å konkurrere. Han fartet rundt på skytestevner i mange år, og ofte hadde han familien med. Han ble en habil skytter, men nådde aldri opp på landsskyt­terstevner.

Ellers betydde musikk mye. Thomas var tidlig med i ledelsen av juniorkorpset (eller guttemusikken som det het i starten). Han fungerte og tidvis som dirigent og instruktør på øvinger. Selv spilte han althorn og deltok på konserter. Men etter han ble operert, greide han ikke å spille samtidig som han marsjerte. Derfor fikk han rollen som tamburmajor i stedet. En rolle han fylte godt.

Det er dattera Brit, som gir de fleste av opplysningene i denne artikkelen. Hun er glad for alle gode minner hun har om faren. Hun husker han som én full av humør, med glimt i øyet. Han kunne godt finne på å lure kjentfolk på en harmløs måte, og når han fikk dem på limpinnen, koste han seg. Brit, sier han var glad i og stolt av familien sin. Det ga han også ofte uttrykk for. Som Brit, sier: «Når vi ungene var med og vi traff folk som vi ikke kjente, sa far ofte: Dette er døtrene mine, er de ikke fine! Det ga oss sjøltillit!», sier Brit. Hun gir faren på denne måten kanskje den fineste attesten en far kan få!

Arne Herjuaune

Arne Herjuaune 1960

Arne Herjuaune er den andre innfødte malviking som har oppnådd å få delta på skøyter i olympiske vinterleker. Det skjedde i Grenoble i 1968. Herjuaune er født i 1945, og var dermed bare 23 år. Vi har hatt en lang og hyggelig prat med Arne som i dag bor i Vikhammeråsen sammen med kone Ingrid. Han stilte med både kaffe og kake til samtalen. Vi ønsket å få høre hovedpersonens egen versjon av hvordan han ble en av verdens beste skøyte-sprintere, og det i løpet av kort tid.

Arnes bakgrunn

Arne er født på gården Bostadtrøa som den yngste av fire søsken. Alle barna var aktive innen idrett, og viste talent i flere retninger. Foreldrene hadde ingen bakgrunn fra idrett selv, men de viste interesse og støttet opp ungenes aktivi­teter så langt de evnet. Arne fikk tidlig godt tak på skøyter. Men han prøvde seg også innen andre idrettsgrener, blant annet orientering og seinere skyting. I orientering ble han danket ut av søstera Kirsten. Men på skøyter ble han etter hvert en som hevdet seg godt. Det ble en del vintrer på isen på Hestsj øen, men det var slik den gangen at bane måtte en ordne med selv. Arne forteller at det flere ganger ble bort­kastet arbeid. Somme tider hakket de hull i isen og hentet opp vann som de slo utover for å få isen blank og glatt. Når det var tid for å haste seg heim til mat og skolearbeid, så hendte det flere ganger at det kom snø om natta, og dermed var arbeidet bortkastet. Arne nevner spesielt at dette skjedde den 28. februar i 1958. Det var det berømmelig snødøgnet da det kom vel en meter snø på et døgn. Før det snøfallet hadde de nettopp preparert isen på denne måten etter et trav­løp. Det var ikke mye skøytebane å se da de kom oppover dagen etter!

Rundt 1960, da Arne for alvor begynte å få smaken på skøyteløp, var det bygd opp et skøytemiljø i Malvik idretts­lag. Det var flere voksne som var interesserte og hjalp til.

Men spesielt John Thorvaldsen var en ildsjel. Han hadde mange timer på Viksletta med vanning for å få til brukbare forhold. Banen hellet litt slik at det måtte mye vann til i den ene svingen for å få en jevn isflate. Kom det så mildvær, kunne mange kvelders arbeid være bortkastet. I tillegg ble banen brukt som leikeplass av skolen på dagtid, og det var heller ingen fordel for is-kvaliteten. Men innimellom var det brukbare forhold, og det ble arrangert flere stevner der på denne tida. I idrettslagets historie er det et kjent bilde fra Trøndersk mesterskap i 1963, med Magne Thomassen på banen og fullt av tilskuere.

Til byen for å trene og bli god

Men likefullt ble det for få dager med brukbare isforhold på Viksletta. Løsningen ble derfor å dra til Trondheim. Der var det og et mye større miljø. Så Arne fant det hensiktsmes­sig å gå over til klubb i byen. Valget falt på Trondhjems Skøiteklub (TSK). Der var det på denne tida flere habile løpere, med Magne Thomassen som den fremste, men også Bård Henriksen kom etter hvert på topp nasjonalt nivå. På nivå under var det og en gjeng som trente godt, og som var med på å skape et godt miljø.

«Jeg kom inn i skøytesporten på et heldig tidspunkt»

sier Arne. «Jeg sto i MIL ennå på den tida Stein Johnsen kom med sine treningsprinsipper som var med og revolu­sjonerte skøytesporten. Men John Thorvaldsen krangla til en plass for meg, slik at jeg fikk være med på en trenings­samling der Johnsen var inspirerende leder. Det var ved innledningen til 1963-sesongen. Det var jo han som fikk skøyteløperne til å trene» sier Arne med et smil. Nå ble det barmarkstrening som besto av intervalltrening, bakkeløp og imitasjonstrening der en gikk i lavgang med skifte av tyng­depunkt fra side til side for å trene styrke i beinmuskulatur. Treningen ga resultater nokså fort. I EM på Nya Ullevi i 1963, tok Norge de fire første plassene sammenlagt. Videre utover på 60-tallet hevdet norske skøyteløpere seg svært godt i alle internasjonale mesterskap og i OL. Nye navn

Arne i OL-sesongen 1968

dukket også opp på den nasjonale arena, og ett av disse nav­nene var Arne Herjuaune. Det var på sprinten han begynte å markere seg. I 1967 sesongen etablerte han seg i norgestop­pen. Folk som fulgte med begynte å skjønne at denne ung­gutten kunne bli god. At han skulle kvalifisere seg til olym­piaden i 1968, hadde nok likevel gitt høge odds våren 1967.

En storsprinter er i emning

Men så løsner det tidlig i oppkjøringen til olympiaden i 1968. Før sesongen starter, har Arne en bestenotering på 500 m på brukbare 41.7 sekunder. Tidlig i sesongen går han, i et nasjonalt stevne, 3000 m mot Per Ivar Moe og gjør en miserabel figur. Så kommer det et internasjonalt stevne på Trondheim stadion 2. juledag. Der slår Arne til med et kanonløp på 500 m, setter personlig rekord og banerekord. Tida blir 41.1, en personlig rekordforbedring på 0.6 sek­under, og han får stort oppslag i Adressa. Dagen etter er det landsdelskamp mellom Mmtland/Håljedalen og Trondheim. Der er distansene 1500 m og 5000 m. Men i et ekstraløp på 500 m forbedrer Arne den nye rekorden med 0.1 sek da han går på 41.0. Det viser tydelig at løpet hans dagen før ikke var noe flaksløp. Med de to løpene i romjula har han med stor kraft meldt seg på i kampen om å bli olympiadeltaker i Grenoble.

Kvalifisert til OL

Arne holder seg jevnt i toppen i løpene han deltar i fra nytt­årsløpene på Bislet og seinere i januar. Dermed har han opp­nådd det som har vært en drøm, men som han ikke helt har tort å tro: Han blir tatt ut på det norske skøytelandslaget til OL. Som oppladning til OL-konkurransene drar skøyteland­slaget til Davos. Der ligger de og trener helt fram til konkur­ransene begynner. Det betyr at løperne ikke får anledning til å delta i selve åpningsseremonien. Arne sier i dag at, det sikkert var fornuftig med tanke på forberedelsene og evne til å yte maksimalt under løpene, men likevel var flere av deltakerne litt lei seg for at de mistet muligheten til å være med på åpningen. De prøver riktignok å ta sitt monn igjen på avslutningsseremonien, der de deltar for fullt.

Rekordløp i Davos før OL

Isforholdene i Davos er av ypperlig klasse. For dem som kommer fra knudrete lavlandsis er isen så glatt at de får problemer med teknikken Arne er av dem som sliter litt. For å holde seg på beina i svingene må skøytene kantes på en litt annen måtte enn en er vant til. Slik sett mener Arne at all-roundløperne får en liten fordel, for de går flere løp på denne isen og får dermed bedre anledning til å bli fortrolig med de uvante forholdene.

I 1968-sesongen er vest-tyskeren Erhard Keller det store navnet på 500 meteren. Han virker nærmest uslåe­lig. Uka før OL arrangeres et stevne i Davos under gode forhold. Keller deltar sammen med bl a hele det norske OL-laget. Helga før har Keller satt verdensrekord på 500 m med tida 39.2, og han vinner også løpet i Davos, denne gan­gen på tida 39.4. Men det som er virkelig gledelig sett fra norsk side er at to nordmenn for første gangen i skøytehistorien går under 40 sekunder på distansen. En av disse, som der skriver skøytehistorie, er malvikingen Arne Herjuaune. Den andre er Roar Grønvold. De får samme tid, 39.6. og de viser at de er på talefot med favoritten Keller.

Oppholdet i Davos gjør godt for selvtilliten, så da de ankommer OL-byen Grenoble er de tent på oppgaven og godt forberedt.

Utklipp fra Adressa som beskriver rekordløpet i Davos, første helga i februar.

OL-konkurransen

500-meteren er første øvelse i skøyter for menn også under dette OL. Den går onsdag 14. februar på en ny kunstisbane, med hard, glassaktig is. De fire som er tatt ut til å gå på det norske laget er trønderne Magne Thomassen og Arne Herjuaune, de to andre er all-round-løperen Roar Grønvold og den mest rutinerte av sprinterne, Johan Lind. Thomassen går allerede i 3. par mot Ard Schenk. Han får til et godt løp og kommer inn på 40.5. Arne går i 8. par mot amerikane­ren John Wiirster som ikke er særlig kjent, men alle vet at amerikanerne er skumle på sprint. Etter en tjuvstart kommer Arne meget godt i gang og etter tre hundre meter har han en klar ledelse på parkameraten. Men Arne har siste indre, og med den farten han har ved inngangen til siste sving, får han alvorlig trøbbel. Han må reise seg nesten helt opp for å holde seg på beina gjennom svingen. Oppløpssida bærer og preg av at han har mistet fart og amerikaneren kommer opp på sida. De får samme tid 40.7 i et ikke helt vellykket løp. «Det var en olympisk debut som Arne fra Bostadtrøa i Malvik kan være bekjent av », skriver Adressa. Keller kommer i paret etter, og han tar det gullet som var forventet, på tida 40.3. Thomassen deler sølvet med gullvinner Mc Dermott fra Insbruck i 1964. Arne blir nummer fem etter Grisjin som klemmer seg inn foran på 40.6. Grønvold og kanskje særlig Lind skuffer en del.

Lite glamorøs heimkomst

Dermed er OL over for Arne. Han kan slappe av og kose seg. Han prøver å få med seg en del andre øvelser, men uten å beherske språket er det ikke lett å få fullt utbytte av til­skuerrollen.
Heimkomsten kan ikke sammenliknes med den mot­takelse som Thomas Byberg fikk tjue år tidligere. De trøn­derske OL-deltakerne kommer med fly fra Fornebu. De kommer nordover, kretser noen runder over Værnes og må returnere til Fornebu, på grunn av sterkt snøvær. De som har møtt opp på Værnes, må bare dra heim uten å ha møtt sine favoritter og idoler.

Videre karriere

Arne fortsetter også i årene etter, og han får en god sesong i

Selv om skøytekarrieren ble relativt kort, fikk han en rekke utmerkelser. Her er en del samlet.

1969 uten at en kan si at framgangen fortsetter i samme takt, som rimelig kan være. Som han selv sier i dag: «En kan si at karrieren flata litt ut». Rundt 1970 skjer det en endring i organiseringen av skøyteløpene. Fra nå av blir det egne sprintkonkurranser, og med det også en større grad av spesia­lisering. Arne er med på denne endringen. Han prøver å kva­lifisere seg til OL i 1972, men kommer ikke med dit. Noe av forklaringen ifølge Arne er: «Jeg utvikler en stil der jeg gjør noen tekniske feil. Jeg får ikke lenger fullt trøkk i frasparket. Denne utviklingen sniker seg inn over tid, og det er ingen som greier å plukke de tekniske skavankene av meg».

I denne sin aktive periode er han i full jobb, og bor heime hos foreldrene. Han har utdannet seg via lærlingekon­trakt til elektroinstallatør, og har fått jobb hos Fjellseth. Det er ikke snakk om noe godtgjøring fra forbund eller spon­sorer, så han er i likhet med de andre aktive, avhengig av å jobbe og tjene penger for å leve. Arbeidsgiver er imøtekom­mende slik at han får permisjon uten lønn i vintersesongen. Men det gir jo lite å leve av. Så lenge han bor heime, har

han få utgifter til livsopphold, men i det lange løp, er ikke dette noen holdbar situasjon.

Da han ikke kvalifiserer seg til Sapporo i 1972, mister han litt av motivasjonen. Han velger å trappe ned og alle­rede året etter gifter han seg og stifter familie. Dermed er hans skøytekarriere over. Den var kort, men glimrende den tida den varte.