Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Oliver Rinnan på gården Forbord
AV EDIT FORBORD
En høstkveld i 1943 fikk Edit Forbord besøk av Oliver Rinnan og hans bande på gården Forbord. To biler med tyske sjåfører stoppet ute på gården. Edit sto ved kjøkkenbenken og forberedte mat til neste dag. Her forteller hun om den dramatiske opplevelsen.
Det ble bråk og tramping ute i gangen, vi bodde i «gammel-låna» enda da. En mann i uniform kom inn og stilte seg ved siden av meg og pratet litt om det jeg drev på med. De andre ransaket et siderom pluss stuen. Tilbake i gangen igjen kom det en ordre til meg som jeg ikke besvarte. Den var fra «sjefen».
Et nytt hardt:
«Du har med å lystre ordre, frue!»
«Jeg hørte ikke hva du sa først», svarte jeg.
«Du må bli med og vise dem rundt», sa han ved siden av meg.
— tok ladningsgrep
Han het Grande fikk jeg høre senere. Jeg gikk da ut igangen. Rinnan tok ladningsgrep, presset maskinpistolen i ryggen på meg mellom skulderbladene og hadde fingeren på avtrekkeren. Slik ble jeg geleidet opp loftstrappen og måtte vise ham soverommene.
Hjelperne hans rotet og kastet utover, tømte kleskister og så videre. Til slutt havnet vi på det ytterste rommet, klesloftet, men intet var å finne!
Så sier Rinnan til meg:
«Uthusene, er det de ute her?»
«Ja, vi har dem ute!» svarte jeg.
Da dro han på smilebåndet, la hånden på skulderen min og ba om unnskyldning for at de hadde rotet sånn, men det var så nødvendig. Og det forsto jo jeg, selvfølgelig! Han skulle bare ha visst hvor jeg hadde løyet for ham angående alle spørsmål jeg måtte besvare. Godt var det at de ikke dro til uthusene, for under gulvet i stallen var det gjemt radioer og geværer for flere eiere da!
Det var veldig aktuelt å høre på «stemmen fra London» om kveldene.
Vi ble informert på forhånd om at det kom til å bli ransaking, fordi at en svoger av oss og en kamerat, som begge var med i en illegal gruppe, måtte stikke over til Sverige, fordi den gruppen sprakk og livet sto på spill.
— forhørte ham
John kom akkurat hjem fra trøsking på nabogården og møtte disse folkene ute. Når de forhørte ham om denne Hjalmar de var ute etter, når han traff ham sist, så stemte ikke det med det fruen hadde sagt. Så slo de ham over munnen med skinnhansken og spurte sjefen om de skulle ta ham med seg til byen? Men, nei, det var ikke nødvendig. Fruen hadde jo vært så grei! Jo, visst!
Jeg var ikke direkte redd ved denne hendelsen, for jeg tenkte som så:
«Du kan ikke bare uten videre skyte meg», men nifst var det. Dette hendte for 60 år siden, men jeg glemmer aldri det kalde stålet i ryggen.
Hytten var låst så døren ble åpnet med en skuddsalve.
Angående Rinnanbandens besøk, så startet det hos familien Haug, som da bodde nede på Malvik sentrum, hos onkelen Ole Forbord. Slik det er blitt meg fortalt, så satt Olina ved kjøkkenbordet og ga lillebarnet mat da de stormet inn. Et nitidig forhør startet, om hvor hennes mann, Asbjørn, var! Hun svarte at det visste hun ikke, han var bare dratt sin veg. Etter flere inntrengende spørsmål, uten å få nærmere opplysninger, ropte Rinnan:
«Du lyver!»
«Det gjær itj æ, nei!» nærmest freste hun.
De måtte bare gi opp.
— skjulte seg et par døgn
En av dem ble satt igjen som vakt, mens resten dro oppover hit for å undersøke hytten til Haug her oppe på åsen. Onkel Ole ble tvunget til å være med som vegviser. Det var på denne hytta, Hjalmar, Asbjørns kamerat, skjulte seg et par døgn. Han var heldigvis forsvunnet derfra allerede. Hytten var låst, så døren ble åpnet ved en skuddsalve. Sporene vises enda! Alt ble ransaket. En flaske fin cognac som skulle gjemmes til det ble fred, pluss en skrivemaskin tok de med seg. Olina anmeldte dette som tyveri, pluss ødeleggelsen av døren. Døren ble plombert, låsen var jo ødelagt
Et halvt års tid senere kom det politi og forhørte meg om denne hendelsen, om hvordan disse folka så ut, hvordan de oppførte seg og så videre. Denne politimannen var meget høflig og korrekt. Om Haugs fikk noen erstatning, husker jeg dessverre ikke lenger.
