Olav Vollan

Gjengitt fra Årboka 2024 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Olav Vollan, – en sprek 99-åring på Saksvik

Av Odd Bjørkli

Vi har tatt en samtale med Olav Vollan som bor på Saksvik. Han fylte 99 år i februar 2024, og har dermed lang livserfaring. Han har bodd i Malvik siden 1974, og har hatt sin yrkesakive gjerning i det norske forsvaret.

Over en kopp kaffe får vi ei intressant fortelling om et allsidig liv, – i langt oppimot 100 år.

Han er født og vokst opp på gården Flaten ved Jonsvatnet. Solbakken skole ble arena for   opp med ett år på «Fortsettelsesskolen» som holdt til på Ranheim Skole. Dette var jo før det fantes noen skoleskyssordning, så det var å gå eller sykle til skolen i barmarkstiden, – og på ski om vinteren.

Olav Vollan april 2024         (foto Odd Bjørkli)

Det var kort vei fra Flaten til Solbakken, men til Ranheim ble det oppunder ei mils vei. Dette er i perioden som er blitt kalt mellomkrigstida, – Olav kaller det depresjonstida og «de harde tredveåra». De som hadde eget gårdsbruk klarte seg ganske bra, men han husker flere familier som bodde ved Jonsvatnet i riktig dårlige fjølbuer, var arbeidløse, fikk ingen trygd, og hadde det meget dårlig. For ungdommen som vaks opp ved Jonsvatnet i mellomkrigstida var det også heller skralt med tilbud av fritidsaktiviteter, så gårdsarbeide var det Olav og søsknene brukte energien sin på. Idrettslaget ble stiftet i 1938, og ga med en gang noen flere fritidstilbud.

Da han er 15 år og ferdig med «Fortsettelsesskolen», kommer 2. verdenskrig til Norge. Nazityskland okkuperer landet vårt og mange ting blir snudd på hodet.

Olav deltok i hel oppveksten i arbeidet på gården heime. Foreldrene hans var kommet fra Skatval og hadde kjøpt gården Flaten i 1918.  Olav var i ni år yngst i en søskenflokk på 5, tre gutter og to jenter, men i 1934 kommer det en «attpåklatt» i søskenflokken. Eldste bror var født i 1913, så søskenflokken hadde aldersspredning på 21 år. På spørsmål om etternavnet har noen tilknytning til gården Vollan (Tapper) I Malvik, sier Olav at det ikke er noen forbindelse, men han husker fra barndommen ei omreisende sydame derfra; Marta Vollan, som flere ganger bodde heime hos dem på Flaten mens hun sydde klær til familien. 

(Red.anm: Vi finner Martha Serina Vollan f. 1883, d. 1962 på si. 155 i K. Forbords Malvik Bygdebok Bind 1B).

Olav forteller at det også i tilknytning til skolen var bolig for læreren, og det var et uthus med husdyr og de hadde noen jordflekker der de dyrket både gras, korn og grønnsaker. Olav og en bror ble hyret av læreren til å luke i nepe-åkeren hans. Dette fikk de litt betaling for. Læreren var også medlem i trøskarlaget, så Olav husker også å ha vært der på trøsking i ungdomstida.

Olav sliter i dag med dårlig hørsel. Han har høreapparat, så en samtale med én person går rimelig greit, men dersom det blir mange stemmer og masse lyd, så får han problem med å følge med. Men, det største savnet han har etter at hørselen sviktet, er at han ikke lenger klarer å høre fuglesangen. Heime på Flaten hadde de en naboeiendom med et herskapelig hus og en romslig hage omkring. Her var det en nærmest eventyrlig fuglesang om våren. Dette er nå et av minnene fra barndom og oppvekst.

Faren til Olav forpaktet også en naboeiendom etter hvert, – det ble masse gårdsarbeid, så en arbeidsstyrke med fire sønner kom godt med. Det var bevissthet rundt det å veksle på hvilke vekster man hadde på de enkelte jordstykkene, slik at man ikke utarmet jorda, samt at vekselbruk også hindret utvikling av soppsykdommer på grønnsakvekster. Etter hvert med mer mekanisk drift så man ut til å glemme dette, så man endte opp med nokså ensartet drift på de fleste bruka.

Men Olav ønsket å få mer skolegang, og man hadde gjennom bekjente fått kjennskap til Orkdal Landsgymnas på Follo. Det ble sendt søknad dit, og Olav ble tatt inn, og startet der høsten 1941. Her traff han medelever fra omtrent hele landet, – ikke minst fra Nord-Norge. Han husker at flere av guttene var sønner av bergverksfunksjonærer, og som hadde intensjon om å bli ingeniører. Det var ca. 90 elever i det aktuelle kullet, så de var delt i tre klasser. Det var ikke internat på Follo, så elevene som ikke bodde heime, ble bosatt på hybler i husene rundt omkring på Fannrem og Orkanger. Orkdal landsgymnas hadde et fireårig løp, som var en kombinasjon av middelskolen (realskolen) og gymnas.

Tyskerne hadde okkupert Norge og dette satte også sitt preg på livet i Orkdalen. Her hadde man Orkla Metall, gruvene på Løkken, Thamshavnbanen og havna på Thamshavn. For tyskerne var det viktig å få tilførsel av de metallene man utvant på Løkken, og for de allierte var det viktig å prøve å få stoppet denne tilførselen. Det ble gjennomført flere sabotasjeaksjoner i regi av Milorg i distriktet og det skapte en spent situasjon, noe som også preget hverdagen for ungdommene på Follo. Olav husker at etter at lokomotivene på banen var blitt sprengt og ødelagt, planla de tyske myndigheten å få nye lokomotiver fra Tyskland. Disse var bygd for standard sporbredde, mens Thamshavnbanen var smalsporet. Dette problemet startet de å løse ved å legge ei tredje skinne utenfor det eksisterende sporet. Dette arbeidet ble aldri fullført innen kapitulasjonen 8. mai 1945.

På april i 1942 beslagla tyskerne bygningene på Follo, skolen ble stengt og elevene ble sendt hjem. Utpå høsten kom det brev om man vill forsøke å starte opp skolen igjen. Det var etablert ei ordning med Orkanger Folkeskole, slik at gymnasiastene brukte bygningene på formiddagstid, og folkeskoleelevene gikk skole på ettermiddagene. De neste tre årene var det skole på Orkanger for Olav. Tross noen problemer, så sitter han i dag igjen med et inntrykk av å ha vært skikkelig heldig som fikk tilbringe det meste av krigstida som elev ved Orkdal Landsgymnas.

8. mai 1945 kapitulerte nazistene og Norge ble et fritt land igjen. Olav var i avgangsklassen på gymnaset, og eleven der erklærte seg selv som «Fredsruss». Oppstyret rundt fredsslutningen førte til at eksamen ble avlyst, men de fikk sin Examen Artium, basert på standpunktkarakterer. De fikk dermed ei lang russetid, og den ble markert med mye spell og leven i Orkdalsdistriktet. De hadde ikke mye russeutstyr, men Olav husker de hadde en russestav og ei russelue.

Som yngste sønn i søskenflokken på Flaten, innså Olav at han ikke kom til å få overta gårdsdrifta. Han ville derfor søke videre utdannelse. I 1945 var det fire-fem årskull som søkte høyere utdannelse, så det var høye krav til karakterer for å komme inn. Olav valgte å søke på infanteriets befalsskole, og fikk tilsagn. Det norske forsvaret hadde i løpet av krigsåra blitt nokså ribbet for ressurser, og for å få utdannet et nødvendig antall befal, fikk man til en avtale med det svenske forsvaret om at befalskoleelever kunne få opplæring i Sverige. For Olav ble det derfor kun oppmøte på befalsskolen på Terningmoen ved Elverum før det ble togreise til Uppsala. Der ble det under særdeles dyktig ledelse, et år med militær grunnutdanning. Olav var imponert over hvor skikkelig og gjennomført alt virket der ved befalsskolen i Uppsala. «Ordning och reda» var et begrep han fikk et godt forhold til, og som han har forsøkt å følge opp i alt sitt arbeid videre i livet. Skolegangen i Uppsala var en ettårig kombinasjon av rekruttskole og befalsskole. Olav ble ved slutten av kurset beskikket til sersjant, og fikk avtjene et år plikttjeneste i Norge. Han søkte seg til IR 12 (Red.anm. Infanteriregiment 12 Trondheim), og ble sendt dit. Allikevel ble første tjenestested Vatneleiren ved Stavanger, der han tjenestegjorde ved et sersjantkurs. Siste del av pliktåret var tjeneste på Steinkjersannan, der man forberedte sending av soldater til Tyskland, – Tysklandsbrigaden. Under oppholdet på Steinkjer kom muligheten til å søke Krigsskolen opp, og Olav søkte seg dit. Dermed ble han ikke i første omgang sendt til Tyskland. To år på Hærens Krigsskole ble gjennomført på Akershus Festning i Oslo. Forlegninga var i Tollbugata 10 en ærverdig bygård i hovedstaden. Nå er vi kommet til september 1949, Olav hadde bestått eksamen ved Krigsskolen og var beskikket til løytnant.

Da var han yrkesoffiser, og yrkesvalget var gjort, – det ble militær karriere. Yrkesmilitære har 60 års aldersgrense, så Olav ble pensjonist i 1985, altså for 39 år siden. Han har dermed vært pensjonist omtrent like lenge som han var yrkesaktiv.

Perioden 1949 til 1959 hadde Olav det han kaller «troppstjeneste». Har var offiser med diverse lederfunksjoner, – som troppssjef og kompanisjef. Han ble først beordret til tjeneste som nestkommanderende for et kompani i tysklandsbrigaden, og dermed til tjeneste i Tyskland, og seinere som kompanisjef for Støttekompaniet for 2. bataljonen i Brigade 512 i Kiel/Holtenau i Nordtyskland.

Akkurat kommet heim fra Tyskland ble det beordring til Setnesmoen ved Åndalsnes, – instruktør ved et sersjantkurs der. Deretter en lengre periode på Steinkjersannan med opplæring av vernepliktige soldater som fikk sin rekruttutdannelse der, før de skulle tjenestegjøre ved Brigaden i Nordnorge.

Olav var nå, – i 1952 blitt beskikket til kaptein, og hadde blitt gift og stiftet familie. Flyvåpenet søkte etter en hær-offiser til tjeneste som nærforsvarssjef på flystasjonen på Værnes. Han søkte og fikk denne jobben og var der i tre år. Nå fikk han for første gang tildelt offisersbolig, – på Stokkmoen i Stjørdal. I denne jobben inngikk å utarbeide en omfattende plan for nærforsvaret av den militære flyplassen på Værnes. Han hadde også jobb med å lære flyger-aspirantene militær disiplin. Det ville de få behov for når de skulle fortsette til videre jagerfly-opplæring i USA.

I 1958 tok denne tjenesten slutt, og Olav søkte seg da til staben for Distriktskommando 12 i Trondheim, med tjenestested øverst i Munkegata.

Men Olav ble ikke lenge i Munkegata. Det ble utenlandstjeneste igjen, – nå som kompanisjef i en nyopprettet FN-styrke, – DANOR bataljon, som skulle sørge for ro og orden på Gaza-stripen. Dette var et eksperiment med et samarbeid mellom det danske og det norske forsvaret. Det var allerede da konflikter mellom de forskjellige aktørene i Midtøsten om hvem som skulle ha rettigheter på denne kyststripa. Det ble en halvt års periode med tjeneste i Gaza for Olav. Han syntes dette var lærerikt og interessant, men det ga ikke nok mersmak til at han søkte om fortsettelse. Han hadde familien i Trondheim, nå i en borettslagsleilighet på Byåsen.

Arbeidssituasjonen ble nå mer stabil og forutsigbar. Olav fikk jobb som mobiliseringsoffiser for Sør-Trøndelag Infanteriregiment, – IR12 i Trondheim, og med kontor i Persaunet leir. Jobben var knyttet til organisering av mobiliseringshæren, – altså de soldatene som hadde gjennomført førstegangstjeneste, og var værnepliktige fram til fylte 44 år. Disse ble innkalt til repetisjonsøvelser, og dette ble gjerne gjort i tilknytning til større øvelser, både reint nasjonale, men også internasjonale i NATO-regi. For å kunne holde tritt med en rivende teknologisk utvikling var det i denne perioden behov for mye påfyll av egen opplæring for alle offiserer i det norske forsvaret. Integrasjonen i NATO satte stadig nye krav til kompetanse i alle ledd. Vi er nå i den perioden som blir kalt «Den kalde krigen», der Sovjetunionen, som hadde vært en alliert under krigen, ble fienden. NATO-medlemskapet sørget for at Norge kunne bygge et troverdig forsvar, mener Olav Vollan.

På tampen av yrkesaktiv karriere fikk Olav en ny oppgave i Midtøsten. Han ble kalt ut til å delta i den nyopprettede internasjonale FN-styrken i Sør-Libanon. Israel hadde i mars 1978 brutalt gått inn i Libanon og besatte hele den sørlige delen av landet, helt nord til Beirut. Det førte til at FN iverksatte en såkalt «Fredsbevarende» styrke, – betegnet med UNIFIL, for å påse at Israel trakk seg ut igjen. Norge bidrog med en bataljon  i UNIFIL , – NORBATT allerede fra april i 1978. Denne styrke ble trukket ut i 1998.

Olav ble med i den styrken i NORBATT som mønstret på i 1982, etter at den israelske hæren IDF på nytt hadde okkupert Sør-Libanon i en aksjon de kalte «Operasjon fred i Galilea». Olavs oppgave var knyttet til staben for NORBATT, som etterretningsoffiser, og var stasjonert i byen Nakura. Hans tittel var «Senior military information officer». Military information var begrepet som i FN-språk ble brukt om det man normalt kaller etterretning, eller på sivilt språk spionasje. Denne toårs perioden hadde Olav en meget interessant jobb, og han fikk mye innsikt i problemene som rår i Midtøsten, – også nå i 2023. «Etterpå forstod vi hvor lite vi hadde forstått på forhånd», sier Olav.

Under dette oppholdet ved NORBATT hadde Olav med seg kona Åse. De hadde ingen barn, og hun bosatte seg i en by helt nord i Israel, og Olav kunne enkelt, – som FN-soldat pendle over grensa til jobben i Nakura. Dette ble siste utenlandsoppdraget han hadde som offiser i den norske hæren. Hans militære grad i denne perioden var oberstløytnant.

I 1985 nådde Olav pensjonsalderen, men også etter den tid tok han noen korte tjenesteperioder for forsvaret. Dan var et år som nestkommanderende for infanteribataljonen på Sætermoen i Troms, og han har bidratt til overordnet forsvarsplanlegging med kontorsted på Reitan utenfor Bodø.

Olav har allerede nevnt at han hadde stiftet familie tidlig på 1950-tallet. Han forteller nå at det ekteskapet førte til tre barn, men endte i skilsmisse etter ca. 20 år. Olav sier at hovedsakelig årsak til dette var religion. Hans kone ble etterhvert medlem i Jehovas Vitner, og det regimet som dette påførte hele familien, syntes Olav ikke noe særlig om. Også de tre barna, en sønn og to døtre ble med inn i denne sekten, og på tragisk vis døde den ene av døtrene av forhold som var knyttet til religiøse spørsmål. De to gjenlevende barna har ikke brutt fullstendig med sin far, så de har i dag god kontakt med ham.

Etter noen år traff Olav ei ny dame, – Åse Dahle, som jobbet i ekspedisjonen for Adresseavisen i Trondheim. De giftet seg i 1970. Hun ble «nøkkelen» til at Olav ble malvikbygg. Åse hadde ei hytte oppe i Stibakken, og de bygde hus på denne tomta i 1974.

Med dette utgangspunktet fikk Olav stifte bekjentskap med et nytt utfartsterreng. Han hadde brukt Bymarka mye mens han bodde på Byåsen, men nå ble det Malvikmarka. Han sier at han regner med at hans utgangspunkt ved Jonsvatnet, førte til at det ble de vestlige områdene av Malvikmarka som ble hans turterreng. Mostadmarka og Hommelvikmarka har han utforsket i mindre grad.

Olav hadde etter at vi avtalte å møtes brukt litt tid på å gjøre seg litt kjent på kartet over Hommelvik, og hadde funnet både navnet Bjørkli og Damjale, som han husket var tema i en artikkel i Årbok 2023. Sjøl har ikke Olav vært aktiv i DFS (Det frivillige Skyttervesen), men hans far hadde vært medlem av Aglo Skytterlag på Skatval, og han viser meg et diplom faren hadde fått etter et lagsmesterskap i 1914, – 25 år gammel. Olav har ei klar formening om at DFS har gjort et viktig arbeid med å holde forsvarsviljen og -evnen oppe på et høyt nivå i Norge de siste 150 år.

Olav penser nå på nytt samtalen inn på hans forfatterskap i lag med Helge Berg. Boka om Gratangen var blitt meget godt mottatt, både av krigsveteraner og i offiserskorpset i den norske Hæren. Også krigsmuseet i Narvik ble begeistret for denne boka, og bestyreren der, Nils Ryeng tok kontakt med Helge og Olav og sa han hadde liggende en mengde materiale om krigshandlingene på Bjørnfjell først på juni 1940.  

Spesielt hadde han dokumenter fra aksjonen til Infanteribataljon nr. 16, – ledet av general Nils Jacob Hunstad. General Hunstad hadde vært sjef for Distrikskommando Trøndelag i perioden på 1960-tallet da Olav tjenestegjorde som kaptein der, så han kjente generalen.Museumsbestyrer Ryeng gikk hardt på, og fikk de to forfatterne av boka om Trønderbataljonen i Gratangen til å ta på seg oppgaven med å skrive ei bok også om kampene på Bjørnfjell,

– det som er blitt kalt «Fjellkrigen

Olav presiserer at under arbeidet med de to bøkene, ble det lagt særlig vekt på å kontrollere at alt som ble skrevet måtte være korrekt. Det var historiedokumentasjon de bedrev, og i slikt vil man kunne bli tatt hardt dersom noen kunne vise til at det som var skrevet var feil.

Det var blitt et nytt århundre, og nytt årtusen. De hadde det fint i huset i Stibakken. Kona Åse var fem år eldre enn Olav, og hun fikk en kreftsykdom og døde i 2001. Olav var blitt enkemann.  I 2012 sto første byggetrinn i blokkbebyggelsen på Saksvik ferdig, og Olav var en av de første som flyttet inn der i en lettstelt leilighet i 1. etg. – en perfekt bolig for en 88-åring. Nå, når han nærmer seg 100, har han søkt Malvik Kommune om å få tildelt en omsorgsbolig. Med en slik plass vil han føle seg tryggere på å få rask hjelp, om noe skulle støte til.