Olaf Midtsand

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Olaf Midtsand 1884 – 1972

Småbrukeren – bygdesnekkeren – tømreren og organisasjonsmannen

AV PER ARNE MIDTSAND

Olaf Midtsand ble født 16.08. 1884 på husmannsplassen Midtsandtrø Vestre under Midtsand gård. Foreldrene var Fredrik Hansen Ibsen Skjenstadbakk f. 1852 på Skjenstadbakken, død 1914 på Midtsandtrø, og Marta Kristine Petersdatter Haugberget, født 1855 på Haugberget, død 1888 på Midtsandtrø. Hun vokste opp som fosterdatter på gården Malvik Lille.

Fredrik var i 1876/77 blitt forpakter på Midtsand gård under assessor Timmes eie av gården. Ekteparet bygsla og bosatte seg på husmannsplassen Midtsandtrø og brukte dette navnet som etternavn frem mot 1880-årene, senere ble navnet Midtsand brukt.

Fredrik og Kristine får seks barn i årene mellom 1876 og 1886, dette er Beret Marta, Hanna Bergitte, Gustav, Marie Fredrikke, Olaf og Helene. I 1888 dør hustruen Marta Kristine og Fredrik blir gift for andre gang med Karen Anna Tømmerås fra Åsen, født 1857. Hun kommer som arbeidshjelp til gården Midtsand, og dermed blir bekjentskap til ekteskap i 1889. Fredrik og Karen Anna får fem barn i årene mellom 1889 og 1899, dette er: Marius, Ole, Hans Kristian, Karl Georg og Bjarne. Av en søskenflokk på totalt elleve barn dør tre tidlig, ytterligere to dør i 25 – 30-årsalderen, mens de resterende seks søsken blir gift og danner familiegrener.

— sine begrensninger

Når jeg nevner «vokste opp i en søskenflokk» så har dette sine begrensninger. På denne tiden kom barn tidlig ut i arbeid, og ofte ble arbeidsted også boplassen. Slik var det også i denne barneflokken med stort alderssprang. I 1891 er Olaf registrert som dagarbeider ved kornmølle – sju år gammel. På dette tidspunktet er barna Olaf, Marie Fredrikke og Helene registrert som hjemmeboende.

Olaf kom etterhvert i huset til Kristen Toresen Forbord på Forbord Nordre som var i familie. Her arbeidet han som gårdsdreng og hjelpesmann samtidig som han gikk på skole på den nye grendeskolen, Sandbakken. I årene før århundreskiftet kom han som arbeider og dreng til gården Stav Østre hvor han også ble boende i noen år. Eieren av gården hadde en sønn – Olaf Eskildsen Stav, også født i 1884. Han var både skolekamerat og nå arbeidskamerat på gården. Med to Olaf-er på gården kunne det oppstå forvekslinger når arbeid skulle utføres og i det daglige ellers. Dette løste man ved å sette et «kallenavn» på Olaf Midtsand. Fra da av kom navnet Litj-Olaf inn, et navn som skulle følge han livet ut. Dette var navnet de fleste brukte. Navnet hadde sitt utspring i personhøyden, Olaf var ikke av de høyeste.

Etter hvert kom han inn i husbyggingsfaget. Tidlig startet han opp på egen hånd, og mange bolighus, hytter, uthus, fjøs og andre bygg ble reist både i Malvik og i omegnen. Han kunne utføre de underligste skjøteknuter og sammenbindinger og han laftet flere bygninger.

— gift med Sigrid Larsdatter

I 1914 ble han gift med Sigrid Larsdatter fra Lillesand gård. Hun var født 16.06. 1891. I årene mellom 1913 og 1918 fikk ekteparet fire døtre, Marta, Lise, Anna og Tordis. Olaf kjøpte (og fikk i medgift) 17 mål av Lillesand gård for 750 kroner. Her ble det bygd opp en heim – Utsikten I – som fikk preg av et lite småbruk med en besetning tilpasset selvhushold. Tiden ble besatt med småbruket og diverse oppdrag innen byggfaget og med kortvarige engasjementer for eksempel ved Jemtlandsbruket. Familien klarte ved felles innsats å opprettholde en noenlunde bra levestandard. I året 1919 ble han hyret til å utføre en grundig reparasjon av Malvik kirke. Men tragedien berørte den lille familien. I 1922 døde Sigrid, etter lengre tids sykdom, i tuberkulose. Tilbake satt Olaf med fire barn i alderen fra sju og et halvt til tre og et halvt år.

— bibelskole i Trondheim

Tilhørigheten til Lillesand gård var sterk, her var Sigrids bror Tølløv Larssen, født 1887, ikke bare en svoger, men også en god kamerat. Tølløv var i 1918 blitt gift med Anna Martine Hegdalsaune, født 1891 på Inderøy. Hit til gården var en søster av Anna kommet på 1920-tallet. Dette var Peolive (Pea) Hegdalsaune, født 12.10.1894. Hun hadde avsluttet bibelskole i Trondheim og ventet på plass for videre skolegang innen syke-/barnepleien. I 1922 var hun en av de som var med på å stifte Sudan misjonsforening i Malvik, den ble senere en del av Det Norske Misjonsselskap. Peolive kom inn som hushjelp til Olaf, og ganske raskt ble disse to et par. Peolive kom ikke til å gjennomføre skoleplanene, men ble gift med Olaf i 1925.

Olaf var interessert i samfunnsspørsmål og engasjerte seg i Arbeiderlaget og i Malvik Småbrukerlag som var blitt stiftet først på 1920-tallet. Her var han over flere perioder også leder, ofte med en annen Olaf som han vekslet styreverv med, nemlig Olaf Skansen, og man kan påstå at disse to var noen av de siste som drev laget før det avsluttet sin virksomhet rundt 1965. (Siden har småbrukerlaget gjenoppstått, men det er en annen historie).

— Bremsetsve og Bakkan på Skatval

I 1923/24 kjøpte han småbruket Bremsetsve og Bakkan på Skatval for 14 000 kroner, på auksjon. Olaf solgte unna fire mål tomt med bolighus og uthus på Midtsand, dvs Utsikten I. Familien flyttet så til Skatval og bosatte seg på småbruket. På Skatval kom ytterligere tre barn til, Petter, Finn og Ole, født mellom 1924 og 1927. Søskenflokken besto nå av sju personer. Peolive arbeidet hjemme på gården sammen med Olaf og de eldste barna. Tidvis var Olaf ute på byggeoppdrag, for nå ble også kjørerett for bil anskaffet, og en lastebil innkjøpt. Nå ble både varefrakt og persontransport en del av inntektsgrunnlaget. Persontransporten ble utført ved at to langbenker ble montert på hver side av den åpne platten. Han hadde flere biltyper og –merker: Det kan nevnes Chevrolet, Ford, Fargo, Austin, Hillman og enda var det flere andre.

Arbeidet besto ikke bare av nybygg, men også riving og bortkjøring av eldre bygninger. Her kunne materialer gjenbrukes og det var slik han kunne bygge et hus til sin tante Oline Regine Skjenstad på den gjenværende delen av eiendommen på Midtsand. Hus ble revet på Skatval, fraktet til Midtsand og satt opp på nytt. Dette bolighuset sto helt til ut på 2000-tallet da det brant ned. Da var denne delen for lengst utskilt som egen eiendom. I 1928 døde sønnen Ole, bare 11 måneder gammel. Samme året solgte Olaf småbruket Bremsetsve og Bakkan for kr 16 500 kroner til Bernhard Jonson Røkke. Familien flyttet nå fra Skatval og til Ranheim hvor de ble boende i en kort tid, før de flyttet tilbake til Malvik og Grønberg.

— meieri med butikk

På Grønberg ble de drivere av meieri med butikk, det vil si, der var utsalg av enkelte handelsvarer tilknyttet lokalt landbruk. Peolive og de eldste døtrene sto for utsalget, mens Olaf fartet rundt på ulike oppdrag som ga innkomster. Dette var på en tid som var preget av politisk kamp, hvor fraksjoner innad i partier og fagorganisasjoner brukte makt for å oppnå styring og øke medlemskapet. Hommelvik var intet unntak i så måte. Her var Arbeiderparti-sympatisører og kommunistsympatisører i stadig konflikt – og brukte alle tenkelige midler.

Melkeutsalget på Grønberg, det vil si Olaf og Peolive «kom i konflikt» med Arbeiderparti-sympatisører når de lot personer som hadde uttalt seg negativt om Arbeiderpartiet handle på utsalget. Disse personene hadde blitt nektet handel på Handelsforeningen i «Vika». Olaf og Peolive brydde seg ikke om politisk ståsted når nøden var stor med arbeidsløshet, dårlig økonomi og store barneflokker. Da kunne Olaf bli arg og i klartekst fortelle de politiske agitatorene hva han mente om slik oppførsel og førsøk på styring.

— tilbake til Midtsand

På Grønberg ble datteren Ruth født i 1928. Søskenflokken var dermed igjen kommet opp i sju personer, fra 15 år og ned til spedbarn. Familien flyttet etter hvert tilbake til Midtsand og bosatte seg på eiendommen Lunheim som er var blitt ledig. Denne eiendommen grenset opp mot det arealet som Olaf fortsatt eide – ca 14 mål. I tillegg kjøpte han i disse tider nye arealer av Lillesand gård, slik at totalt besto eiendommen nå av 21- 22 mål. Denne eiendommen fikk benevnelsen Utsikten II, gnr 44, bnr 7 og 8. 

På denne eiendommen ble det i 1930-årene oppsatt et bolighus av brukte materialer, nytt stabbur, uthus, låve, fjøs og stall, og et saghus med gårdssag. Nye arealer ble ryddet og dyrket, bekker og adkomstveier flyttet, tømmer saget i almenningsskogen og kjørt frem til gården med hest hvor det ble bearbeidet til plank og bord.

I disse årene ble de to siste barna født, Olaf i 1930 og Hans 1932. Olaf senior var engasjert i det sosiale. Han kom inn i styret i Malvik Småbrukerlag, var aktivt medlem av Arbeiderlaget og Handelslaget.  I 1935 påpekte han det store behovet for en filial eller kiosk på Midtsand. I 1937 åpnet Malvik Handelslag butikk i fru Beret Gjervans hus. Dette huset sto ved gamle Riksvei 50, på nedre side av jernbanesporet, ved det tidligere stoppestedet på jernbanen.

Musikkorps i bygda

På et møte i Malvik Arbeiderlag i 1936 ble et nedsatt en komite for opprettelse av et musikkorps i bygda. Sammen med to andre dannet han komiteen som fikk gjennomført at Sandbakken Musikklag i 1939 ble dannet. Dette ble senere Malvik Musikkorps. Det som kan være mer ukjent er at flere av møtene ble avholdt i boligen til Olaf og Peoliove.  

Olaf spilte fiolin til husbruk og var musikkinteressert, selvfølgelig lærte han seg hornblåsing og var aktivt med i den første perioden. Som fiolinspiller kunne han fortelle om da noen ungdommer ble engasjert som musikere til en sammenkomst hos generalkonsul Øien på Midtsand gård. Inne i boligen gikk dansen for åpen dør og vinduer, men spillemennene måtte stå ute i hagen, de var ikke verdige til å komme innendørs.

— ny hovedbygning

I 1940 startet arbeidet opp med å skaffe småbruket ny hovedbygning på to etasjer på 94 kvadratmeter, ni rom, kjøkken, veranda, kjeller, elektrisk lys og brønnvann. Det kan nevnes at en fullstendig ferdigstillelse først skjedde i 1950, men da hadde boligen vært i bruk i mange år, ja endog et tredagers bryllup var gjennomført der gjestene ble forlagt både  i gammelbygningen og i den nye.

En opptegnelse fra tidlig på 1950-tallet forteller at småbruket da hadde en besetning på to kyr, to kalver, en hest, okse, seks høns, to griser og tre sauer. Eieren har vært medlem av idrettslaget, sangkoret, skytterlaget og er medlem av kooperativstyret. Han er kasserer i Sør-Trøndelag Småbrukerlag

På 1930-tallet var han også engasjert i et snekkerverksted på Malvik.

— samtale med en NS-sympatisør

Inn mot 1940-tallet og utover ble familien mindre i antall på småbruket. De eldste døtrene flyttet ut og skaffet seg arbeid i Trondheim. På Olaf sin 53-årsdag (i 1937) døde datteren Anna etter langvarig sykdom, bare 20 år gammel. Olaf var oppfostret i en tid med plikter og ansvar fra tidlig alder, noe han også hadde med seg og førte videre til sine barn. Han kunne fremstå som streng om noen sluntret unna, men glimtet i øyet var som oftest ikke langt unna. Han la ikke skjul på sitt ståsted, noe som fikk konsekvenser da han i krigsårene brukte sterke ord i en samtale med en NS-sympatisør.

Dette ble rapportert, og han måtte møte til forklaring i Trondheim. Han dro med morgentoget og kom ikke hjem før langt på kveld. Da var avhør blitt utført flere ganger utover dagen. Det gikk bra, sa han i ettertid – de skjønte etter hvert at vedkommende angiver ikke var av de skarpeste knivene i skuffen. Olaf hadde sine meningers mot i mange sammenhenger. Småbrukerlaget la ned sin virksomhet i krigsårene, men medlemmene var registrert og ble av okkupantens medhjelpere pålagt å være med på gårdene i bygda når det skulle registreres og innkreves landbruksprodukter.

— Okkupantene

Okkupantene hadde full oversikt over størrelsen på besetningene og hva som ble dyrket hvor. Men de hadde ikke oversikt og kjennskap til alle tilpasninger som ble utført for å lure unna for registrering. Olaf ble også pålagt denne oppgaven, men som han sa i ettertid – det var en ufyselig oppgave. Det forekom at det hørtes grisegrynt fra en binge under låvebrua, da var det om å gjøre å avlede oppmerksomheten fra lydene og engasjere den tyske vaktsoldaten i en helt annen retning. For Olaf og Peolive gikk krigsårene og livet sin vante gang med slit og arbeid, slik det var for de fleste familier i Malvikgrendene.

Bilde 4

I frigjøringsdagene, den 12. mai 1945, ble Olaf oppnevnt som en av Arbeiderpartiets varamenn til kommunestyret. Dette midlertidige kommunestyret skulle ha funksjonstid til nye styrer, utvalg og råd ble valgt. Det ble bare med dette politiske innhoppet. Olaf var ingen politiker. Han var en organisasjonsmann som likte å delta i lag og foreninger til det beste for bygda, hvor man sto for det som ble avtalt. Men det var ingen tvil om hvilket politisk ståsted han hadde i samfunnsspørsmål. Organisasjonslivet skulle bli hans store interesse, dette på flere områder. Det å være med i samfunnsnyttige lag og foreninger til beste for bygda var drivkraften.

— Midtsand Vel

Midtsand Vel ble stiftet i 1964, som et lag som skulle arbeide for lokalgrendas interesser. Her var Olaf med på stiftelsesmøtet som en av de eldste (80 år) som underskriver av protokollen. Interessen for boområdet var stor – og som han pleide å si: Jeg bor på Midtsand, hvor Midtsandan er eiendommen til NSB.

Som sønn av en tidligere rossdreng (hest- og redskapsansvarlig dreng) ble han engasjert i hestesporten ut på 1940-tallet. Travlaget ble stiftet i 1944, og på Bjørnstad Nordre var det et føll som han gikk og så på. Det var et avkom etter en topptraver, Gelmin, fra Gjølme gård i Orkdal. Det ble avtalt pris og henting, og det ble montert en binge på høyvogna som gammelhesten Luna ble spent for, Slik kom et lite, svart og sprelsk føll til småbruket på Midtsand. Navnet var gitt på forhånd fordi det helt svarte føllet hadde en hvit stjerne i panna. Dette ble Stjerna som senere ble kjent som Midtsand-Stjerna innen travmiljøet.

— ikke ville presse hesten unødvendig

Det viste seg fort at dette var en hest som var svært hurtig. Det fortelles at han ikke ville presse hesten unødvendig, noe som ergret de andre i miljøet som ville se rekordtider. På en samling på Hestsjøen i Malvik var Stjerna uten konkurranse – hun tok alle løpene. De andre ble irriterte og samsnakket seg om at ikke alle startvoltene skulle gjennomføres på det kommende løpet. Som avtalt, så gjort. Olaf fullførte voltene og satte etter de andre som hadde fått et forsprang, tok dem igjen og gikk forbi og vant. Men nå var han blitt så irritert at etter målgang – uten stans – tok han veien rett hjem til Midtsand. Premiene fra den gang ble ofte fremvist for oss barnebarna med fortellinger om når Stjerna var unghest.

Det var små pokaler og skjeer i sølv. Hesten var på småbruket helt opp mot 1965, da var den blitt 25 – 26 år gammel og hadde i mange år vært en lekekamerat for oss barna. Stjerna var ikke bare en traver, men arbeidshesten på gården som ble brukt i tømmerskogen og til et hvert annet gjøremål der det var behov for trekkraft. Olaf og Stjerna hadde et helt spesielt forhold. Hesten forsto alt hva som ble sagt, for eksempel ett skritt frem – eller tilbake, ble til ett skritt, to skritt ble to, og var kommandoen et lite skritt, ja, så ble det et lite skritt…

Bilde 5

— hesten Stjerna og Olaf

Som nevnt, tillitsforholdet mellom hesten Stjerna og Olaf var særskilt, men også de andre dyrene på gården skulle behandles med respekt og verdighet. Derfor ble det noe spesielt for oss barnebarna på gården når vi skjønte at den årvisse slaktetiden var i emning, med alle forberedelsene, Bøtter og kar ble vasket og skurt, og fyringsved båret inn i størhuset – hvor  det på vedovnen sto en stor vannkjel. Så kom slaktesleden frem, stigen satt opp langs fjøsveggen, og innendørs ble kjøttkvern og annet utstyr klargjort,

Nå var det bare å vente på slakteren, og var vi heldige så kom slaktedagen på en fridag fra skolen – vi gikk annenhver dag. På selve dagen var alt organisert til den minste ting, men som i alle år forut ble vi barna forskånet for den første delen i prosessen med påfølgende avliving og blodtapping. Dette var Olaf påpasselig med, og han sto selv for «vaktholdet». Vi lurte og spurte men fikk  ikke svar. Mange år senere fikk vi forklaringen. Olaf hadde som liten gutt på Forbord Nordre fått oppgaven å røre i blodkaret ved slakting. Dette hadde han med seg, og mente vi barna burde slippe denne delen av prosessen.

— kjøtt og flesk ble kvernet

Når alt var overstått, fikk vi delta som ivrige håndtlangere både ute og inne, hvor kjøtt og flesk ble kvernet, tarmer renset og vasket, hvor både blodpølse og hakkelsepølse ble sluttresultatet. På stabburet ble den store fleskestampen fylt opp og kjøtt lagt i saltlake. Skinker ble behandlet og hengt opp sammen med pølser og mye mer. Gjennom hele året var det mange forberedelser på en gård og kanskje var det dette som var mest spennende for oss barna. Da var vi med på det meste når ting skulle etterses, repareres smøres justeres og skrus på., og Olaf var en ivrig læremester som forklarte, men vi skulle ikke røre noe uten tilsyn, og slåmaskinen var forbudt område. Det samme var saghuset med gårdssaga.

— råd til noe byggteknisk

Til småbruket på Midtsand kom det til stadighet folk på besøk, eller skulle ha hjelp eller råd til noe byggteknisk. Her ble det holdt møter, og diskutert, og var det noen som trengte saging eller dimensjonering av en sagstokk eller grovplank så ble gårdssaga startet opp. Når det kom folk til gårds, ja, da likte han seg. Når julen var overstått og feiret hos den enkelte av barna, ble det juletrefest med samling av barn, barnebarn, naboer og av og til også venner på småbruket. Det kunne være stor forsamling som ble traktert på all slags vis. Det var gang rundt juletreet og det ble en lang rekke som gikk gjennom rom etter rom – og Olaf var kanskje den ivrigste.

Det kan nevnes at Olaf i 1913-14 ble nummer to i et sykkelritt som gikk fra Hommelvik til Skatval og tilbake. Grunnlaget for seigheten var antagelig slitet i det daglige virke sammen med vanlig kosthold. Spesialdietter, treningsstudio og alskens pulver på boks var ikke denne generasjonens tidsfordriv!

Utholdenheten og seigheten opparbeidet over år med kroppssarbeid kan beskrives med følgende episode. Som 60-åring dro han på skitur sammen med to sønner på 19 og 14 år. Olaf la i vei først, i lange seige tak, og slik fortsatte det i lang tid. Sønnene syntes det gikk vel fort, de ble slitne, men å snakke til Olaf var umulig. Da samsnakket de seg og mobiliserte alle sine krefter, nå skulle kallen knekkes. De dro forbi i hurtig tempo, gikk på alt hva de hadde samtidig som de så seg tilbake. Men Olaf hang på. Guttene ble etter hvert utslitt og sakket på tempoet. Da kom Olaf glidende forbi i sine lange tak, sa ingenting, og fortsatte videre. Den skituren ble ikke glemt.

— gårdsdram sto i fare

Tiden med lite tilgang til «edle dråper» kunne bli noe stusslig når helgebesøk og tradisjonen med en gårdsdram sto i fare. Dette løste de ved hjelp av dyrlegen som kunne foreskrive sprit på resept. Slik var det også på gnr 44 bnr 7 og 8. Om dyrene var syke eller ikke, kan en overlate til fantasien å bedømme.

Da alderspensjonen ble aktuell, nektet han lenge å ta i mot den. Antagelig assosierte han pensjonen med den kommunale forsorgen og fattigkassa. Han var da ikke trengende, han klarte seg selv.

— uttrykk Olaf brukte

«Æ e so krimfoill å kjett i hærsa», var et uttrykk Olaf brukte. Olaf var sjelden syk, men måtte godta at slit og lange dager hadde satt sine spor, noe som ble merkbart på eldre dager. Da ble han en gang sengeliggende med diffuse brystsmerter. Lege ble tilkalt og det møtte opp en ung kvinnelig turnuskandidat som foretok den nødvendige undersøkelse. Hun påpekte at hjertet var det ingen feil på, det slo som på en ungdom. Da svarte Olaf fra sykesengen: «Det e da itj så merkele når det sitj ei sånn fin taus på sengkainten». Han bodde på småbruket helt til han etter kortvarig sykdom døde på Trondheim Sentralsykehus den 24.9.1972, 88 år gammel.

Den småbrukergenerasjonen som Olaf representerte, og til dels den påfølgende generasjon inn mot 1960-tallet, kan trygt sies å være de siste slitergenerasjonene. Dette var generasjonene like før landbruket var fullmekanisert med traktor og motorsag med mer. Tenk bare på skogsdriften med hest, støttinger svans, øks og barkspade, der driften var hesten, og kallene i vadmel, med kanskje en liten traktor med halvbelter og en motorsag som noen hadde investert i. I god tid før selve driftsperioden, måtte karene ut på ski med øks og spade. Da ble bekker, juv og andre hindringer utbedret med snøbruer, og snøskavler slettet ut. Byggverkene og utbedringene skulle herdes og sette seg før driften kunne settes i gang. Dagene var lange og besto oftest i slit, slit og atter slit.