Gjengitt fra Årboka 2024 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Alfred Svingen i Hommelvik hadde en stor glede av å lage forskjellige skrifter for lag og organisasjoner. Han laget
faktisk også i en periode, ei lags dagsavis som ble distribuert blant arbeidskamameratene på Hommelvik Bruk. Her brukte han pseudonymet: «Filar’n». Hans sønn Trond Kvendbø Svingen har sent oss et utvalg av skriftsamlingen Alfred etterlot seg, og her gjengir vi noe av dette. Vi synes å se en satirisk tone, a’la den vi kjenner fra NRKs serie «Nytt på Nytt» i beskrivelser og kommentarer til forskjellig som var hendt i lokalmiljøet på den tida, dvs. perioden tredveåra og okkupasjonstida. (Red. anm.)
Velkomstprolog
For «Sag-Tomtas julefest 1932
(Fra Alfred Svingens skriftsamlinger)
Vi er kommet fra hverdagens larmende jag,
gamle og unge for å feste i lag.
Og vi hilser hverandre velkommen til festen,
hvor mannen er verten og kvinnen er gjesten.
Vel kan det hende vi strides i blant,
og kjevles gjør vi, det er sant.
Men i kveld skal vi danne en brorskapets ring,
og glemme de tusen små, bittesmå ting,
som kan skapes i hverdagens strid.
Det er en ting vi unge kan glede oss ved,
at det er en fest hvor de eldste er med.
De som bygget et hjem under karrige kår.
De som fostret oss frem gjennom dager og år.
De som viste oss veien som vi skulde gå,
de som lært oss det store og elske de små.
Og så vil vi ønske til lykke med dagen.
Velkommen fra tomten fra høvel`n og sagen.
Og Audun som arbeider nerst ned ved bukten,
velkommen til festen med Dagmar fra frukten.
Og Fossum som ror så det fosse(e)um om baugen.
Og Oskar på brua og Petter på haugen.
Velkommen er alle, velkommen til fest.
Velkommen til Hofstad med bangsjur og stivert,
og Sæther og Myran og E, P og Sivert.
Og Henrik fra løfta og Henrik fra Lia,
Torstein fra «huset» og Torstein fra smia.
Og stabbleggere med sin sprudlende makt
i fra sviktende vandringers gyngende takt.
Og Oskar den fanten, og Skauge prellaten,
og Myhre fra kanten og snekkar`n fra snaten-
Velkommen er alle, velkommen til fest
Og Arne med Reidun, vi ønsker deg hell,
fra svigermor og`n Evensen du kommer vel i kveld.
Og du lystige Arnold, hvor du svinger deg hen,
som Tiedemanns Teddy er du Alma`s venn.
Så lover vi alle, hver kvinne, hver mann,
å hjelpe hverandre så godt som vi kan,
til å skape en hyggelig fest.
AVIS
Til Handelsforeningens betjeningsfest
21. Januar 1933
«Betjeninga på foreninga» – Slik lyder det , og hvem kjenner ikke disse ord?
Over alt lyder de hver eneste dag – betjeninga på foreninga!
Skulde det finnes nogen uriaspost, så måtte det bli den.
Midt i Vikas sentrum, omgitt av skuelystne mennesker
som søker higen efter bittesmå ting,
til de endelig kan finde noget skum å boltre seg i.
Og straks dukker hodene på kjerringer i tørklær og «kjerringer»
i bukser dypere enn før, og de kjente ord lyder igjen:
Betjenin`ja på foreninga, o.s.v. osv.
Så e det ditt å så e det datt.
Så helj`n Bjarne Haldberg te`for my nedpå hjørnet.
Så e a Margit Olsen for læng bort når a e på et visst sted.
Så e bakeran for feit. Så e kjødet heinnes
Laura for gammelt, så e uggur`n hass Fredriksen for salt.
Og så selges det natron i stan for bakepulver.
Og så følge det med så my mjøl med klea`n hass Bernt Løvås
når`n går heim, at`n heill sæ tørmat`n gratis.
Og heinne det ein gang at det står ei Stjørdalsbil i fra Lånk
og tute utafor vinduan hass Iver og Martha Haugen om natta,
så kjem`n Hasth sættan ut å bruke kjeft,
og så e det betjeninga på foreninga som får skylla.
Så e arbeidstia for lita, så e lønna for stor, og så e det ailt mulig.
Og heinne det at dem e ut å spassere ein tur om helgin,
så står det folk på hjørna`n å naustirre på fotan,
for å sjå om dæm har kjøpt sko`n åt`n Brakstad
Itj har dæm lov te og hæls på`n Karle Strand,
og itj har dæm lov te å kåmmå for nere krambua hass kjøpmann Wahl.
Og ailt mulig, så passes det på.
Ja bære dei`n gången hain Sivert Næsbak å`n Egil Røsten og det derre kompisan hass skoil`l te by`n å sjå «Tarsans sønn», så vart det itj rætt åt ein del at dæm gjekk inn på «Middagsbørsen» å fekk sæ et glass øl først, og at dæm vart trøitt at dæm at dæm mått gå å lægg sæ på et hotæll i ner`by`n.
gjørrå det no når Petra e her, og de e at at når`n våkna om mårrån, så lå
Tarsans datter» i sænga attme`n.
Ja slik er menneskene. De leter etter de små ting, trasker og tramper og søker, akkurat som a Selma Auran når a fer å snåve ætt`n Stokke.
Hommelvik Aktie Handelsforening – foreninga!
Det lyder så underlig og minnevekkende. I en tåkeomvsvunnen drøm kan jeg se meg selv. Hengende i skjørtene stavrer jeg inn -og som jeg vet alle de andre hommelvikinger en gang har gjort- slenger jeg meg rundt jernrørsstolpen som en gang stod midt på gulvet, og beundrer de skjønne, kjappe kvinner som beveger sig som ånden bak en disk.
Men tiden gikk, stolpen kom bort, men de skjønne kvinner blev igjen, og de blev skjønnere enn før. Deres blikk blev som Amors piler, og deres smil kan få ungguttens hjerte til å klapre heftigere og heftigere og farve kinnene blussende rød, som nas`n på`n Iver Berntsen.
Og se- se på Julie Berg -hvor mang en unggutt har ikke løpt forgjeves for å få følge henne hjem. Men som en sommerfugl fløy hun bort, høyt på kvisten fløy hun og satte sig ned og ingen kunde nå henne.
— stjerneskudd i natten
Og Gudrun Jøssås – som et stjerneskudd i natten iler hun hjem om kveldene, med Ola Sneisen som stjerneskuddets hale.
Og Laura Jakobsen, som flesket i danskrull`n er hun, smuldres bort når man tar i henne. Og Bibbi Wehn`s sprudlende latter og reven i øyekroken, som gjør henne så smekkende vakker, men ingen unggutt kan føle sig «trygg ved» henne.
Og Ingrid Arntsen, engelen av et menneskebarn, hvem kjenner ikke henne?
Tålmodige kan mannfolkene stå der og vente og vente for å få et glimt av henne, når hun iler hjem. Og når hun endelig viser sig , løper pulsen feberhet gjennom unge gutters legeme, gjennom voksne karers senesterke kropp, gjennom oldingernes inntørkede blodårer, og ti, tyve, tredve, firti stykker står vi der, måper , stirrer, stirrer til halv åtte-toget endelig tar henne bort for vore øine.
Og se mennesker, se Klara Brandslets øine, kjenn hvor de borer sig ned i vort innerste sinn. De er dype, de er mørke, de er blanke, de skinner som hauskolten på`n Arne Dahl.
I sannet – den kooperative kvinne er skjønn!
I går vart det danna ein jo-jo klubb opp åt a Jørgine Jensen.
Klubben fikk en god start.
Fra betjeninja på foreninja møtt a Bibbi Wehn og a Selma Auran.
Hu Selma vist sæ som en heil ekspert på jo-jo, men kjæm te å få ein hard konkurrent i a Bibbi som va nere på å slå a aillerede i går, einda a Bibbi mått bruk ein krembolle te jo-jo, da a itj har vinni å rådd sæ me nå ainna.
Sagbladet
Julen 1933
No 3
Jul! Jul igjen! Solverv!
Lysets budskap midt i mørket! Jul!
Lysets høytid, sa`n Willy Halseth da høylasset hans brant opp utpå Malvik. Ååå, måtte det høres et budskap om solverv i menneskers sinn, et budskap om stigende sol, om en sol som kan trenge seg fram overalt. I vårt hjerte, vårt sinn, skap liv, skape røre, skape håp og tro, skape liv i døde ben, skape liv i Peder Sæthers selvdøde smågris…. Sol! Solverv!
Sol på vandring!
I hundreder, i tusener av år gikk den slik, skapte og drepte, drepte og skapte…, Vår skapte den, sommer og høst, og vinter. – og vår igjen på ny.
Og vårsolens varme gir skapende makt. Det spires og gror overalt. Det er liv,
Det er vår, det blir sommer, og multkartens blomster står kvit over Myran… og Oskar Lundberg drages av våren til Engvollens halvgrønne tun, og dveler ved minner fra fjorårets sommer. Minner om natta i Bellblommas seng – Våren den skapende tid.
Også mennesker har sin vår, også mennesker kan kjenne vårflommens brus i sine årer, og kjenner seg kaldet til å dyrke livets mark.
Da Andreas Skauge i sine guttedager kløv i bjørketoppen utenfor badehuset for å få et glimt gjennom basturommets gisne vindu, så var det våren i ham som drev ham til det. Det var vårens første symptomer som gjorde seg gjeldende i dette menneske-treet.
Og når den eldede Tore Husdalh i sine velfortjente fem-minutterskvil fordyper seg i nakenkulturens glansmagasin, så begynner vårflommens brus så sakte å yre i hans ellers så tørre blodårer, og denne aldrende livets – menneskelivets bonde, kjenner seg ennu en gang kaldet til å dyrke livets mark og til å så.
Og da Hans Fossum i sommer lå på Engvollens trapp og klappet den Creepe de sau – chine og klødde Tyra Sesseng på hofteskålin, så var det våren som drev ham til det.
I mange, i forskjellige utslag viser menneskevåren seg,
og overalt dyrkes den mellom roser og liljer, mellom nellik og asters.
I Tines-gårdens blomsterbed dyrkes den av John Lundli,
mens Simon Iversen energisk dyrker den i krybben i stallen ved Kvamreinas fot.
Intet i verden kan stanse et menneskets vår. Intet.
Den er stor ved sin styrke, den er makt.
Hvor mang en gang drev den ikke denne tørre gråhårede Lars Larsen
med sine 75 øre i lommen på trappen til sin elskede Agnes.
Nei, ingen kan stanse den. Den vil komme nå, som den gang Adam spiste
«gravensten», og fortsatt vil den virke og fortsatt vil den gå. Og fortsatt vil Egil Røsten så livets nellikfrø i Petra Tømmerviks blomstereng.
Så står vi atter på terskelen til et nytt år. Ett år er atter rullet inn i evighetens dunkle mysterium siden sist vi hygget oss i fest. Atter et år har menneskene kjempet, kavet og stridt. Tiden går.
Vi mennesker er seilere på livets hav. Vi kjemper for livet mot uvær og storm. Videre seiler vi, mens somme har bukket under og vandret i stillhet til vår mor jord.
Men hvad har vi gjort i året som gikk, hvad har menneskene, skipene på livets hav skapt i året som gikk? Jo vår kasserer, panserskipet Henrik Høyby, har lagt sin slagside opp til Kaia og forært verden en liten underkasserer.
Skonnerten «John Stokke» har kjempet som en helt. Med fullriggeren «Selma» på slep har han redet stormen av og krysset seg fram mellom holmer og oppskjær og søkt ly i Lauras lune havn.
Men Johan Kristiansens lystjakt «Anny» har forvillet seg utenskjærs og blitt overrasket av livets sjø-gang som skremte ei lite liv ut av henne.
Vi går et stormfullt år i møte. Kanskje vil mange av oss forlise og gå under, og begynne sin vandring til vår mor jord.
Kanskje får vi høre at Aksel Løvseth en beksvart, stormfull sengevarm natt går under teppet og «får Lise» for så å begynne all kjødets vandring til vår Jord-mor.
En av de største begivenheter her på stedet i året som gikk, må vel uten tvil være John Myres selbureise. Det var en kald oktoberkveld. Jeg sto som «Sagbladets» referent på Granås-hjørnet, nedom vinduan åt jordmora for å sjå på nedkomsten. Hain ha go fart da`n kom stiman, og humøret va på toppen. Med hurrarop fra hundreder av struper, stime`n inn på Jørgina-kafeen å tok sæ et glass poff.
Vi har en samtale med`n John straks ætter nedkomsten. Du va dresti, sei vi, når du la i vei på ei slik reis på den her tida av året. Å ja , sei`n , saint å sei
Så ha itj æ stor tru om at æ skoill grei det heiller, men merkelig nok, sa`n
Æ vart som en søttenåring når æ fekk tredd på mæ riddebuksa heinnes fru Jensen.
Fotan b`ynt å gå sjølsæ. Salva å potetmele`æ ha me for å smør mæ med, fikk æ itjnå bruk for, for æ formelig flaug oppover læksdal`n sei`n.
Du har vel tenkt å gå deinn her ruta fler gang spør vi. Å nei det ha itj æ sei`n ,
Men det e da vest dæm som spekulere på det, sei`n. Ja, ja fortsett`n, det va da vel ein som prøvd å gå i ruta me det såmmå æ kom ned å.
Trur du slike selbureisa har nå innflytel`s på barneantallet i Hommelvik, spør vi. Men da dreie`n sæ på hel`n å svårrå lik æns som`n Litj-Henrik svårrå`n Nelberg Sivertsen: Kyss mæ der æ e høgast nå æ tar opp gulrot.
Forlovelse
Forlovelse er inngått mellom trall`fører Tore Tellefunken Husdalh og Frøken Radionette Fillipsen f.t. Warsava
Bokanmeldelser
Petter Sandemose Lundli: En hårrå krysser sitt spor
Arne Røsten: Folk ved sjøen
Gustav Spets: Mennesker underveis
Anders Skauge: Mens hårene går
SAGBLADET
Julenummer 194X
(skrevet i krigsårene av Alfred Svingen.)
Deilig er jorden med lik i store lass. Og prektig er Guds himmel med bombefly og gass.
Slik lyder vel verdens julesang i år. Skal vi også synge med? Nei, vi nynner ikke en gang, vi synger vår melodi som før og tror på den kommende vår.
Hvad skjer i verden i dag? «Hvem rider så sakte på svarte hest? I natta drypper det blod».
Det e`n Hans Brun som kjøre vedlass, mens hesten strør sine visittkort.
Glatt ut din rynkete panne og kam dine bustede bryn. La dine nordiske øine skinne gjennom opptimismens brilleglass, og livet blir lekende lett.
Svart kan nok livet være for Waldemar Forslund, mørkladen som han selv er, og attpåtil forlovet med frøken Sorte. Men godt mot unge mann. Med tro, håp og urasjonert kjærlighet, kommer nok «lysningen» så sikkert som amen i ubleinna kjerk.
— Julenissetur
Vår heimbygd har aldri sett en julekveld så svart. Ingen lys strålte fra juleglade vindusglass. Stillheten ruget som aldri før, da vår medarbeider gjorde sin vanlige julenissetur til bladets abonnenter. Mørket knuget. Bare ved Meieridammen strålte en «Femtilys-Per», ellers var intet å se.
Men på Koinntrø-berg-toppen sat Johan Myran og Aksel Næss og nynnet på «Ella mi».
Bare svak sang lød fra Spets, badstuens nabomann. Det var sønnen Einars stemme, blandet med damen Gundersens høie sopran. Og Oskar selv, så spilte han Birger Mabel Moans largo på bortkomne tomflasker.
Var det ingen «Helga-stemning» hos Alfred Spets? Hadde han ikke den feiteste grisen i år kanskje?
— Indiske osean
Hjalmar, du formannen vår, satt du ikke på blomsterkledd bakke i år?
Vi bare spør. Kanskje satt dere alle sammen renvasket og kledd i dyster stemning og småspiste på greske mandler eller italienske blodappelsiner, med hamstra strøsukker på? Det er ingen som vet, vi så ingen ting for de bleinna så forbasket godt.
I 1941 vil det bli en partiell måneformørkelse hos Tilbert Larsen. Den er ikke synlig når`n har hatten på. Formørkelsen er størst straks efter Anny har lagt sig.
En tredjedel av månediameteren er da dekket. Den er ringformet og vil strekke seg over det Indiske osean, i stripe tvers over meieridammen inntil Sofie hvor den vil høre på Per Sæthers nye radio. Edvard Sandmark vil se den som en utsolgt forlovelsesring.
På grunn av mangel på kaffetalonger, kommer «Sagbladet» for første gang i Norges historie ut som avholdsblad. Vårt mål er å tørrlegge heimbygda og all trelasten på tomta.
— mødres fotspor
Våre sønner, så vil vi tørre dem bak ørene med kutterspon og sagflis. Våre velskapte pikebarn vil vi trygge og verne om, så de ikke lever et tysk og fuktig levnet, men i all ærbødighet følger sine mødres fotspor. O, du sagbrukets arbeider, hvor prektig er ikke din kvinne. Fattig, javel , men rik tross alt.
Hvor ufattelig nøisom er hun ikke, og uendelig kjærlig og god.
Se, kammerat, bruk dine øinepar i frokost- pausens spisesal. Vi begriper deg ikke Alma Wehn, i denne vareknappe tid hvor du kan sende med din Arnold,
— festklett kjøttrul
Vaffelkak og potetkak bedekket med kjøttrikt flesk, så din manns korpus på en faretruende måte begynner å nærme sig vårt høyt elskede og dypt savnede husdyr grisen.
Og du Anny Kristiansen, hvorledes tryller du fram dette smellfeite pølsepålegget? Han sveller jo ut som en sperreballong, denne Johan, din mann.*Hvad som er opp eller ned på`n er vanskelig å se, for ikke å snakke om att eller fram. Men det vet du nok sikkert selv.
Nelly sivertsen, hvad i allverdens navn gjør du med pappa`n din?
Onde tunger eller vittige hoder sier han likner en festklett kjøttrull. Og hvad er det som holder Tore Husdalh så evigung? Vi spør bare. Hvilket et pålegg er lagt på hans brød? Vi vet ikke, vi kan bare Ane. Vi får aldri vite det – for han en bestandig en halvtime førri de ainder.
Og du Martin Røstens Olga, hvad bærer du inn i din manns mavesekk?
Det rinn jo formelig feitt tå`n. Feitkulene slår ut på`n både her og hist. – I sær hist.
Når vi vet at Rolf Nevermos eneste husdyr er en lun og husvarm hankattepus, men likevel han gasser seg i blodpølsemat, da nekter vårt hode å tenke no mer. Vår hjerne har slått av til stopp.
Vi bare beundrer vår driftige kokk av en kone. I sannhet, våre kvinner er prektige skapt. Men du skapningens Herre, tre ikke inn i hennes budoir, la alltid hennes vilje skje. Og taler hun, «da vokt dig arbeider, hold skikk og orden, ti Åsgårdsreien er snart i gården».
Vi er et avholdsblad som sagt, men vi roper en skål for våre kvinner for det.Og vi bruker Hamsuns ord; «En stormende skål for den villkatt som ligger på strupen og sikter og pønser- på Knut Vuttudals varpesjuke høne».
Æ veit itj æ, men æ tru det e mangel på vitaminer som gjør det, at ein drømme så meiningslaust n o for tia. Ei natt drømt æ at så alt så borti natta bakveint. Det va snudd opp ned alt i hop. Æ drømt æ va ut og gjekk. Æ gjekk på heinner`n natrurligvis. Sko og kalsosja hadd æ på heinnern å.
På høgerfoten ha æ tredd ein skinnhanske, og den snobben æ va, så bar æ deinn ainner hansken i vensterfot`n,
Æ labba og æ gjekk. Da æ kom ne på sainnan, møtt æ a fru Næss. Hu gjekk på heinnern. De va et syn av ein ain verden å skriv om, men sensuren e så formastelig streng og nøie no for tia. Vi fothælst på kvarainner og æ strauk viar.
Dess lenger æ gjekk, dess mer støgt såg æ. Da æ kom te Brukesbakken, fekk æ sjå`n Magnus Iversen å`n Jo Haug kom ranglan.
Dem va godt på`n å`n Jo bar ei halvflask heimbreint i baklomma.
Hain Kleivsve og`n Benjamen for å lura å skoill arrester dem.
På idrettsplassen hoilt`n Sivert Vuttudal å træna på femhoinner`n.
På hjørne`så æ det tristase syn æ ha sjett i mitt levende liv. Å æ vil sei æ som`n Birger Berg sa da`n kom fra hytt-tur forri høst`n «Det herre einne me forferdels det, Magnhild»
Æ møtt`n Oskar Lundberg. Han ha krømpa sæ liten som ein firåring, og faren kom leiean på`n. Det verste va at`n ha det såmmå klean på som sist da va på arbeid. Kor det ha virti tå dæ gut sa æ. men haurt bære det småpistra i klepanken.
Æ gjekk i frå`n , men æ ha itj gått langt så fekk æ sjå einda ett syn. Det va så fælt å støgt at æ prakkast med å få trøkksverta te å sett på papiret.
Å fekk sjå`n Litj-Henrik Wehn. Hainn ha viksi sæ stør, eiller normal lengde som på`n Oskar Lundberg, men gjekk i de vanlige klean sin- Frakken på`n va som ein armlaus sjelevarmer. Håråt som`n va på leggin, så gjekk`n i ei litavoli knebuks å halvstrømpa å lågsko. Folke på hjørne` sprang oinna`n, så det mint mæ om et poliitisk møte. Æ såg snert`n i`n Jo Stokke me det såmmå hain smatt innpå kjøttbua, og`n Nelberg Sivertsen stakk innpå Frukt`n.Hain Per Moan stima i aill hast opp åt jordmora, og i trappa møt`n Willly Halseth. Bære snu om sa`n Willy, hu e opp åt`n Arne Undhjem einno.
Da vakna æ tå banskrik…
Til Jernmannrennet
Hommelvik 12. mars 1944
Av Alfred Svingen
Mel: Maren i Myra
Når vi nu skal holde et renn
her ved Stavsjøens kjente terreng
:/: for å kjempe om prisen
om ikke på isen,
men til sneen vi holder oss hen :/:
Og alle ble så satt i sving
med å skaffe forskjellige ting
:/: fra kjøtt og poteter
kasseroller og hytter,
stoler og knakker og ved. :/:
Fra 'n Kristian lød det så søtt:
æ trur kain skaff dokker kjøtt
:/: Men som vanlig så ble det
bare dikt av det hele
og kjottet det rant opp i sø. :/:
Og så skulde Jacob ta fatt
for å skaffe denne dyreste skatt.
:/: Men hain Jacob hain mista
nok teften tå nista
så det enda er like svart. :/:
Men så kom det ein ein vind
og det var den guten hain Slind.
:/: Hain skaffa oss kjøttet
ja uten å prutte,
for peng har vi nok av hos oss.:/:
Som ener i rennet vi sætt
en main av en eldgammel ætt.
:/: Den kroken på nesen
forteller oss resten
at hain er en romer av rang. :/:
Hain Røstad e' gårdbruker hain
0g skaffer oss melk hvis ‘n kain,
:/: men kyr’n, dem e' haustbær
det fins itt en skvett de
så hain e' nok undskyldt no hain. :/:
En svenske i laget vi har
det e' nokkå snarrvinn en kar.
:/: Hain riv i å renne
å slit i å spenne
æ trur hain drep sæ en dag. :/:
Også. har vi ein som e' sein
og i olan e' adskillig mein
:/: Men hain Olaf e' stødi
og sikker når’n tar i
så æ trur hain blir nummer ein. :/:
Hain Ingvar hain sei det te mæ
æ har snakka med kokka jer æ
:/: Hu sei at litt grønnsaker
må vi få tak i,
foruten lapskausen flau. :/:
Hain Emil å n' Reidar dæm sei:
itt grønnsak i lapskausen nei,
:/: Hvis grønnsak de har i
vi plokke ut den vi,
men det e' no simpelt syns jeg. :/:
Ein ongdom i laget vi ha
og Harald det navne hain bær.
:/: Hain e' glad i det sterke
å ture med lerke,
så om mandan hain kjem itt sæ opp. :/:
I Svingen en skribent vi ha
med lokal avisa og blar
:/: Men hain Albert e' busen
når n' bare har snusen
da e'n da en trivelig kar. :/:
Når langrenn og hopp er forbi
til hytta vi drager på ski
:/: hvor lapskaus og (s)ølet
setter fart i humøret
så alle i kretsen glir inn. :/:
Når musikken så spiller opp
vi samles i en sluttet tropp,
:/: til dansen og gleden
så Erling på sleden
får samle kadavrene opp. :/:
