Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Muntre historier om Ola Mo
FORTALT TIL BJØRG HERNES AV REIDAR HASET
— tomflasker
Mora hans Ola Mo holdt på å vaske til helga en dag, og da fant hun så mange tomflasker.
– Æ begrip da itj kor dæm kjæm ifra aill de derre tomflaskan?
– Nei, det begrip itj æ heiller, sa’n Ola Mo, for æ har nå ailler kjøpt nå tomflaska.
Han var glad i øl han, sjø.
— Sykebesøk
Så måtte Ola Mo på sykehuset en gang. Ja, ikke bare en gang, han var der mange ganger. Han måtte inn på røntgen for å ta bilde for å finne ut hva som feilte. Da han akkurat var kommet inn, ble sykepleiersken i all hast budsendt til operasjonsstua, det var kommet inn en pasient som krevde øyeblikkelig hjelp etter en ulykke. Så hun måtte bare springe i fra han Ola Mo. Resultatet var at han ble avglemt, og han ble der sittende. Langt om lenge kom en annen sykepleierske forbi. Hun så på Ola Mo, og sa
«Nei men, Herre Gud, sett du her du da?»
«Nei, det her e ‘n Ola Mo, det.»
De fant etter hvert ut hva som feilte han, og han skulle opereres. Først måtte de sette klyster for å tømme magen. Han hadde vært i Amerika en tur også, han Ola, og da sykepleiersken holdt på å sette dette klysteret, sa hun.
«Har du vært i Amerika og du, Mo?»
«Ja, æ har da det, men kan du virkelig sjå det baki der?»
— intervju
Ola Mo kjørte som oftest med tospann, og store hester hadde han også. Så skulle han på ferie en sommer, og fikk
med seg en nabokar. Begge var glade i øl, så de satt og drakk litt. Etterpå kjørte de gjennom byen. Der var det ei avis som ble oppmerksom på ekvipasjen, og de ble stoppet for å intervjues.
– Men koffer kjøre du med to hesta? undret journalisten.
– Ja, æ har no itj fler, sa’n Ola Mo.
— begravelse
Ei gammel tante av Ola Mo, som bodde i Hommelvik, var død, og Ola måtte være med i begravelsen. Utstyrt med krans kjørte han med hest inn til Hommelvik. Der satte han fra seg hesten hos en kar som hadde stallplass. En nabokar, som kjente Ola godt, ba han hjem til seg, da det var god tid til begravelsen skulle ta til. Det ble noen drammer å få der i huset, for det var de glade i begge to.
Dermed gikk det sånn at Ola glemte hele begravelsen, og han ble sittende der og drikke til begravelsen var over.
Da syntes han ikke at han kunne dra bort på kirkegården, så han måtte bare kjøre hjem igjen. Da han kom ut til
Blåhammeren i Rota, kasta han kransen utover sjøen, med følgende hilsen
«Farvel da, kjære tante!»
— Amerika
Det var flere episoder om han Ola Mo, da han var i Amerika. Han arbeidet på flere anlegg borti der, og der kom han jo i kontakt med flere nasjonaliteter. Deriblant også noen irlendere, og de var ikke akkurat holdt for å være mors beste barn. Lusete var de gjerne også. Dette var smittsomt, og Ola hadde vært i byen og kjøpt seg nye klær for å bli kvitt lusa. Irlenderen hengte imidlertid klærne sine utenpå Olas nyklær, på samme knaggen.
– Men da vart det slåssing ja, sa’n Ola Mo,
– og det te gangs å, for einten så vart’n oppsagt, eller så slo æ i hjæl’n, for æ såg itj att’n nå mer.
— elektrisitet
Så var det på den tida folk drev og la inn strøm i husene sine. Det var rundt 1920. En av Reidar Hasets naboer torde ikke legge inn lys i huset sitt, for de var redde for alle disse ledningene langs husene. De var litt attafor der. De mente det kunne bli brann. Da sa han Ola Mo:
«Det må nå bli langsamt for dæm å vårrå igjæn alein, når det har brinni hos aill de ainneran.»
— postkasse
Ola Mo fikk postbudet til å komme helt hjem til seg. Dermed måtte han sette opp postkasse. En gammel elektrisk komfyr fikk gjøre nytten, og den satte han opp ved veien som postkasse.
– Når det kjæm verdipost lyse det rødt i pæra på komfyren, sa’n Ola Mo.
— under krigen
Under krigen måtte Ola Mo, som så mange andre, levere en hest til tyskerne. Den skulle leveres på Kongsgården, så Ola red ned til byen. Da han kom til Kongsgården, og gikk av hesten, bar han seg for at han hadde så vondt i fotan, «for han hadde gått med en hest mellom fotan heile Strinda nedover».
