Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Mitt barndoms Vikhammer
AV SOLVEIG (LORVIK) SVENDAHL
Min barndoms Vikhammer står for meg som selve paradiset. Jeg ble født i Nystua, det som nå er Rønningsveien 18. Mor og far, Marie og Ole Lorvik kjøpte huset i 1936, der ble jeg født i 1937, med storebror Arne på 8 år. Vikhammer den gang besto av villaer, sommerhus og noen gårdsbruk. Ellers var det samvirkelaget, stasjonen, snekkerverksted og Hansenbutikken.
Eiendommene hadde store tomter så vi ungene hadde god plass å boltre oss på . Vi hadde fire mål stor eiendom hvor vi dyrka poteter, korn og gras som vi hesjet, for vi hadde sauer, griser og høner som trengte mat. I mellom eiendommene var det store trær som var fine og klatre i. Jeg hadde ei gammel rogn som favoritt, og under var det bringebærkratt med fine bær (sikkert mark også).
— trafikken var ikke stor
Om vinteren var det fine bakker å renne på ski i. Etter hvert som vi ble større gikk vi til Lauglobakken hvor det var hoppbakke. Kjelke og ski ble flittig brukt. På riksveg 50 (nå fylkesvegen) som det het den gang var det fint føre til og med for skøytegåing. Trafikken var ikke stor, og heller ikke farten på bilene, så på sommeren hoppet vi paradis på vege for det var asfalt der , og fint å tegne opp paradisene. Vi drev også forsjellige gymnastiske øvelser der, sto på hender, slo hjul etc. Det var tider det. Jeg husker for en spennende tid det var om våren når «byfolket» kom for å ta i bruk hyttene og sommerhusene sine. Bydamene var mer moderne i klærne enn mødrene våre var. Når de var i fjæra hadde de fine badedrakter og badesko og så kunne de svømme.
— Voldfjæra
Jeg minnes at mor ikke var så glad i å gå i fjæra den tida, men vi ungene var der og vi lærte tidlig å svømme. Det ble laget en stor flåte som det var moro å svømme til, men sånn som nå var været lunefullt, og flåta ble lagt ut når det var en finværs periode, ofte ble det væromslag når den var på plass. Jeg husker det var mye klegg i fjæra, for i Voldfjæra (nå Stasjonsfjæra) gikk det krøtter på beite.
Hytter og sommerhus ble brukt fra tidlig vår, det var ingen som hadde egen bil, så toget ble brukt til og fra arbeid. Det var mest mannfolk som reiste til arbeid, men noen damer også som arbeidet på kontor. Jeg syns det var artig å se på damene når de kom fra toget, elegante med drakter, sko med høye hæler og hatter.
— Skotthyllkasting
De fleste av de fastboende leide ut rom eller små leiligheter til byfolk om sommeren. Vi hadde to familier Tvedt og Vold. Familien Vold hadde en sønn som het Roar som i voksen alder ble anerkjent kunstmaler. Mor, far og Arne og jeg flyttet ut i mastu som vi kallte det, det var artig syns jeg. Jeg kan godt kjenne lukten fra vår sommerbolig som ble vasket med grønnsåpe før vi flyttet inn. Skotthyllkasting var populær fritidssyssel for sommergjester og fastboende.
Vikhammer sett fra luften i 1950-åra.
— samvirkelaget
Butikken for meg var samvirkelaget, et blåmala hus med veggepletre på østsida og en slags bom for å feste hestene i. Innenfor døra på butikken sto det en spyttbakke, hvor mannfolkene kunne spytte ut snusen. Det var mange forskjellige lukter i butikken• kaffe, sild og grønnsåpe – og så var det et spennende firkantet glasskap på hjørnet av disken med sjokolade i. Utvalget var ikke så stort, men jeg kan huske Lorengreen, banansjokolade og karameller. Jeg hadde oppgave å hente melk inn i «Vikhomra» Vikhammer Øvre, hver kveld.
Det var spennende for det var mange katter med søte kattunger der. Jeg prøvde å fange dem, men de var ganske ville, men det hendte at jeg fikk i en som jeg hadde med meg hjem til mors fortvilelse, jeg bar den innenfor jakken , blåholdt den med ene handa og melkespanna i den andre, det var ikke enkelt det var tross alt en kilometer å gå. Hos Anna fikk jeg Tropisk Aroma før jeg gikk hjem. Fiskebilen til Johan Østmo var et innslag i hverdagen, når den tutet opp på «gammelvegen», og sjåfør og selger Ferdinand Bjørnstad åpnet bakluka på bilen og tilbød fersk fisk.
— svart Citroen nr. U 201
I Herjuan Snekkerverksted var det mange av fedrene våre som arbeidet, blant annet far. Verkstedet ble ryddet til jul og det ble holdt juletrefest der for ungene. Martin Herjuan var en av få som hadde bil, en svart Citroen nr. U 201 tror jeg, det hendte at vi fikk sitte på, det var stas. Far ble snekker på jernbanen etter hvert og vi fikk fribillett på tog, jeg var den eneste av ungene som kunne fortelle om turer til Oslo, Bergen og Mo i Rana.
Ole Lorvik med hesten Blakka fra Granheim. E v. Marie, Arne og Solveig. Ca. 1935.
— Leistadmoen Skole
Skolevegen vår var opp Elvdalen til Leistadmoen Skole. Om vinteren når det var riktig kaldt ble vi fulgt av voksne for å holde farten oppe for ikke å forfryse oss. Elvdalen var et ekstra kaldt område, ikke uvanlig med 20 – 25 minusgrader. Vår og høst var det fint å gå der, masse hvitveis og gullstjerne om våren, så det var store buketter med hjem. Det var spennende også om det var taterfølge ved ploghuset, når det var det, var vi ikke høye i hatten når vi passerte, for det var mye bråk der, av unger, kjerringer karer og hester og kjerrer med mye rart på.
— rivende utvikling
Dette var noe av det som var min barndoms Vikhammer, kanskje står det i rosa skjær. Det har vært en rivende utvikling av området, og ikke et eneste hus fra den tida står der som da. Stasjonen, Samvirkelaget, Hansenbutikken, snekkerverkstedet og Vikhammer Vestre er revet, private hus er revet eller bygget om. Til og med elva har vært nødt til å vike, for å gi plass til mer trafikk.
Har vi det bedre nå? Alle haster forbi, hvem har tid til litt skotthyllkasting om sommeren, nei det er så mange ting vi må. Dette var noen barn-doms minner, fremdeles i rosa skjær, fra en 67-åring.
