Minne fra skoletiden

5 historier fra skoletiden fortalt av:
Sigurd Vasseljen
Lilly Høinstad f. Leistad
Hildur Bruråk f. Herjaune
Målfrid Fossen
Bergljot Hansen

Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Minner fra min tid ved Leistadmoen skole

SAMLET INN AV BERIT VIKHAMMER

Sigurd Vasseljen

Høsten 1937 var min første dag på skolen. Mor var med. På en liten gutt virket klasserommet stort. Det var pulter i to rekker, gutter og jenter på hver sin rekke. Det var plass til to på pulten. Svart tavle på veggen bak katetret. Over tavla hang det ruller med kart over Norge og fra verden. Ved siden av inngangsdøra en stor svart vedovn. Jeg fikk Erling Vikhammer som min pult-kamerat og vi holdt sammen heile skoletida.

For ungan i Markabygda var det lang skoleveg, fem kilo­meter. Johan Bromset hadde bil og han kjørte oss til skolen. Jeg tror det var få steder det var skoleskyss på den tida. Vi hadde skoleskyss til den 9. april 1940. Det var ikke bensin å få under krigen.

Vi gikk tre dager i uka, mandag, onsdag og fredag eller tirs­dag, torsdag og lørdag. Det var flere klasser sammen: første og andre, tredje og fjerde og femte og sjette, og 7. klasse var alene. Det var sikkert ikke så enkelt for lærerne. Det var rart det vart folk tå oss med så lite skolegang.

Skoledagen startet med religion i første time. Da var det alltid sang først. Så var det regning, norsk, historie, geo­grafi med mer. I friminuttene var det forskjellige aktiviteter: Fotball, slå på stikka, kanonball. Var det godt sparkføre var Elvdalen en yndet plass. Vi kjørte helt til Vikhammer, og da ble friminuttet i korteste laget.

— Tyskerne tok skolen

Tyskerne tok skolen etter 9. april. Den skulle brukes som lasarett. Det ble ikke skole før til høsten. Første del av kri­gen var en urolig tid for skolen. I 1942 var det lærerstreik. Lærerne nektet å følge kravet fra de høye herrer om å melde seg inn i lærersambandet slik det ble krevd. Skoledagen var fra halv ni til to for alle klasser.

I åttende klasse fikk vi ettermiddagsskole fra klokka tre. Fagområdet var utvidet med ett fremmedspråk som skulle være tysk. Vår lærer, Peder Berge, mente vi fikk mer behov for å kunne engelsk. Det ble sene kvelder før skoledagen var slutt. Av skolefagene likte jeg regning og historie best. Norsk stil var et mareritt som ble utsatt til siste liten.

Skoletannlegen var på Sandbakken. Vi var tre eller fire elever som dro fra Leistadmoen når vår skole hadde tur. Det var ingen behagelig dag med instrumentene som var den gangen. Særlig ille var det med boring i tennene. Da lukta det svidd.

Lilly Høinstad f. Leistad

Lilly begynte på Leistadmoen skole i 1944. Moren hadde da fått en telefon fra lærerinnen, Kari Homes. Det var tydelig­vis ikke så mange barn i kretsen som var kommet i skole­pliktig alder for hun spurte om ikke Lilly kunne begynne på skolen dette året i stedet for å vente til neste år. Det var så vanskelige tider at moren hadde tenkt å holde Lilly hjemme et år til. Men Lilly begynte, og dermed ble det syv elever i første klasse, derav var det en gutt.

I storskolen hadde hun først lærer Sundset. Han døde i januar 1950, og da fikk de først datteren Liv som vikar i en måned. Deretter fikk de lærer Gjelset fra Møre fram til sommerferien. Om høsten skulle de få ny lærer, og alle var naturligvis veldig spente. Det var Olav Engen fra Singsås som fikk stillingen, og han ble veldig godt likt.

På spørsmål om det var et spesielt minne hun kunne trekke fram, fortalte Lilly:

«Vi hadde en skitur den vinteren (1950 – 51). Klassen reiste med tog til Kotsøy. Der viste Engen oss sko­len han hadde vært på før. Vi ble invitert inn på skolen, og der ble vi servert boller og kakao før vi startet på turen. Fra Kotsøy gikk vi over fjellet til Singsås. En lærer fra Kotsøy med klasse var også med. Oppe på fjellet tente vi bål og kokte kaffe og koste oss veldig. Fra Singsås ble det togtur hjem igjen. Det var en enestående opplevelse for oss å få være med på en slik tur. Skiturene ellers pleide å gå fra Leistadmoen til Martinstugu som vi kalte det. Herjustugu sa noen. Det var stua på en gammel husmannsplass oppe i bygda der Martin Herjuan ble født».

Hildur Bruråk f. Herjaune

Et lite, men hyggelig, minne fra skolen: Jeg gikk på Leistadmoen i syv år, og fra fjerde klasse hadde vi hånd­arbeid i to uker om våren. Det ble bygget et lite tilbygg på uthuset, som vi brukte som håndarbeidsrom. Det var lyst og trivelig og luktet helt nytt.

Jeg husker spesielt en dag i femte eller sjette klasse (1947 – 48). Vi sydde hvite søsterforklær, som vi senere brukte på skolekjøkkenet. Det var nydelig vær, varmt og godt og vi satt tre jenter ute på trappa og sydde knapphull i forklærne. Vi pratet og hadde det veldig hyggelig. Dette uthuset står fremdeles der, så enda i dag, når jeg går forbi Leistadmoen, kommer dette minnet for meg.

Målfrid Fossen

Fra Vikhammer Ovre.

Fortalt til Per Iver Fossen i august 2011.

Jeg begynte på Leistadmoen skole i 1928. Den gang var elevene i første til tredje klassetrinn i samme undervisnings­rom. Det var Helma Jakobsen fra Nord- Norge som var lærerinne i småskolen. ( Helma ble siden gift med stasj ons-mester Jansen). Guttene og jentene satt på hver sin rekke i klasserommet. Vi jenter satt nærmest ovnen. På Leistadmoen var det to klasserom, et i første etasje og et i andre etasje. De yngste elevene hadde klasserommet i første etasje.

Når vi gikk på skolen, var det skole annen hver dag, inklu­dert lørdag. Vi begynte i halv ni-tiden og avsluttet klokka to. Skoleåret begynte først på september og ble avsluttet i slutten av mai. Lærer Haugan var skolebestyrer, og han bodde på Leistadmoen med sin familie Haugan hadde undervisningsansvaret for «storskolen» som var delt i to trinn med fjerde og femte klasse sammen og sjette og syvende i samme klasserom.

— Lærer Haugan

Lærer Haugan var myndig, og han kunne ha et variabelt humør. Spesielt husker jeg når han kom med hendene på ryggen og nøkkelhanka i hånda. Da var humøret svært dårlig, og vi elevene ble stille. Når vi hadde Haugan, ble vi alltid satt til å skrive skjønnskrift den første timen etter at avisa var kommet. Haugan ville ha fred når han skulle lese Nidarosa. Haugan ble pensjonist mens vi ennå gikk på Leistadmoen. Etter han kom Anton Sundset fra Mosvik, som ble lærer på Leistadmoen i mange år. Han bodde også på skolen. Jeg husker også at vi hadde en lærervikar som het Refseth. Han var ekstra trivelig.

Det var ofte kaldt i klasserommene på Leistadmoen. Det var kun enkle vinduer. Klara som bodde på Malvik, var hus­hjelp hos Haugan. Hun hadde ansvaret for opptenningen av ovnene i klasserommene om morgenen, og hun stod også for renholdet. Klassens «ordensmann» var ansvarlig for å legge ved i ovnen i løpet av skoledagen.

— parishopping

I friminuttene drev vi med forskjellige leker som parishopping, kjørte kjelke ned til Buenget, og i langfriminuttene kunne vi kjøre spark helt ned til butikken på Vikhammer Guttene kunne være rampete. Blant annet var det flere epi­soder der de kastet gangen til Haugan full av snø.

De fleste elevene på Leistadmoen kom fra gårder i nærhe­ten. Jeg var ofte i samme klasse som mine søstre, ettersom vi var fire søstre med en aldersforskjell på 5 år. Det var fra Brynhild som var den eldste til Randi som var yngst.

Da Herjuan skole ble nedlagt, kom elevene derfra til oss på Leistadmoen. Det var bl.a. Karen Sjøvold og Kjellrun Herjuan. De hadde lengst vei, men kom først på skolen om morgenene. Jeg gikk også i samme klasse som Gunlaug Bjørnstad og Gudbjørg Leistad. Jeg husker også at Oddvar Leistad, Erling Saksvik, Odd og Marit Lyng, Rolf Arntsen, Tormod Juberg og Rolf Herjuan var elever ved skolen i den tida. Gida Rønning gikk vi alltid sammen med fra butikken til skolen.

Hver 17. mai møtte vi opp på skolen og gikk til kirka. På kvelden var det samling på Steffensflata ved øvre Leistad. Da var foreldrene også med.

Bergljot Hansen

Fra Vikhammer søndre

Det første som dukker opp når det er snakk om skole­historier fra Leistadmoen, er noe som ikke er så hygge­lig kanskje. Det var noe som skjedde omtrent hver dag vi var på skolen. Det var en gutt som bodde på en gård oppe i bygda, og så var det en annen som bodde nede i Vikhammerområdet. Når sistnevnte var kommet til Moasvingen, ropte han opp til den andre: Grautbon’! og så løp han alt han orket nedover Elvdalen. Den andre reagerte likedan hver gang. Han sprang etter, men måtte alltid gi opp å få tak i ham. Det stod en stender ute i skolegården der vi drakk vann. Der hendte det at Vikhammergutten ble dukket nedi, så da gikk det vel opp i opp til slutt.

En annen gang vi ungan lekte nede ved leirmælen ved Granheimsbrua, var det en gutt som falt og brakk armen. Flere tok tak i armen for å prøve å dra den på plass. De ville bare hjelpe, men de ville hylene fra guttungen glemmer jeg ikke.

Det manglet stormkroker på vinduene, husker jeg. Derfor måtte vi stå og holde vinduene oppe i friminuttet. Det likte vi ikke noe særlig. Det var utedoer den gangen. Kroker manglet ofte i dørene. En tid var det også borte en planke eller to på baksiden av jentedoen, og det var jo særlig inter­essant for guttene.

— ansvaret for fyringa

Det stod en rund koksovn i klasserommet, og om vinteren var det ordenseleven som hadde ansvaret for fyringa. En gang var det en elev som fyrte så ovnen var helt rødglød­ende. Den samme gutten satt en gang og trampet med foten en lang stund i timen, og han stoppet ikke ved tilsnakk. Omsider holdt han opp. Er du bensintørr? spurte læreren. Dermed satte gutten i gang igjen.

Bergljot forteller at hun gikk på fortsettelses-skole fra høs­ten 1939 på Leistadmoen. Læreren var Peder Berge, og klassen holdt til i andre etasje. Det ble brått slutt den 9. april i 1940, da tyskerne tok skolen.