Min reise til Amerika

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Dagbok fra reisen over til Amerika

AV JORUNN FISKE OG KARI KNUDSEN

Bersvend Torp, født 18. januar 1841 var sønn av Sivert Jonsen og Brynhild Andersdatter, og onkel til Pauline (Lina) Torp Leistad. Han utvandret til Amerika i 1866. Der giftet han seg med Beret Malvig i 1869. De fikk 7 barn.

Turen over tok ca. 2 måneder. Bersvend skrev dagbok fra sin reise med båten «Jupiter» til Amerika. Her presente­res dagboka i sin helhet, med Bersvends små og større opp­levelser og vurderinger på denne langvarige turen. Vi har endret språkdrakten til dagens skrivemåte, men ord og inn­hold er ellers uendret. Dagboka gir godt inntrykk av hvor langsommelig og til dels strabasiøs reisen val; og hvor pris­gitt de var naturkreftene.

Forfatteren i sin fineste stas. Foto: privat

Min reise til Amerika

Skrevet av Bersvend Torp i 1866

På våren 1866 bestemte jeg meg for å forlate min fødeplass og emigrere til Amerika med en seilbåt kalt «Jupiter». Jeg, sammens med flere andre, gikk om bord i skipet kl. 2030 på kvelden den 25. april 1866.

Etter en stopp for å ta med flere passasjerer på havnen i Bergen, startet vi reisen den 26. april ut den siste fjord og kom ut på havet kl. 1900. Det var mye liv og røre blant pas­sasjerene med musikk og dans på dekk.

27. april 1866

Vi kom ut for uvær. Nesten alle av passasjerene ble sjøsyke, også jeg, men ingen av alvorlig karakter

30. april 1866

Fin vind igjen og alle passasjerer er oppfordret til å gå opp på dekk for første gang for å røyke og slappe av i frisk luft. Det var sørgelig å se at det fortsatt var så mange syke pas­sasjerer. Jeg føler meg fin.

2. mai 1866

Fremragende vær og fordelaktig vind. Alle passasjerer er frisk unntatt noen få. For det meste er alle i godt humør og benytter tiden til musikk og dans så snart været tillater det.

3. og 4. mai 1866

Veldig fint vær under hele dagen, men sterk sørlig vind på nat­ten gjorde at mange av passasjerene ble urolige og bråkete.

6. mai 1866

Fremdeles sørlig vind, alt er som det bruker å være. I dag er det søndag, men passasjerene holder ikke søndagen hellig. Hvis noen begynner å synge en religiøs sang, begynner andre å synge hva de måtte komme på.

7. og 8. mai 1866

Sørlig vind og liten framgang for skipet. Kl. 0800 skjedde det en ulykke på skipet. En mann kom opp på dekket, skipet krenget og han mistet balansen og slo seg mot noen trinn. Han brakk foten og han må derfor ligge til sengs resten av reisen. Han har en kone som er syk og 2 barn med seg, som helt klart vil komplisere det hele for han.

10. mai 1866

Stilt vær. Bråk og dans til langt på natt.

13. mai 1866

I dag er det søndag igjen. Vinden er rolig. Etter middag hadde vi en religiøs stund av en mann fra Stordalen, men på kvelden ble det igjen dans og musikk. Den religiøse stem­ningen fra tidligere forsvant.

20. mai 1866

En eller to salmer ble sunget og en mann leste dagens tekst, men det var så mye uro om bord slik at det var vanskelig å konsentrere seg om religiøse ting. På kvelden startet en sterk sørlig vind og vi gjorde god framgang.

21. mai 1866

Fordelaktig vind, samme som i går, men rett etter formidda­gen kom en fæl storm, men ingenting fælt skjedde fordi Gud er med oss, og når Gud er med oss trenger vi ikke å frykte at noen vind i verden er imot oss.

22. mai 1866

Stormen avtok i løpet av natten (sist natt) og i dag er været strå­lende med nord-østlig vind og den alltid tilstedeværende dansen og musikken. Jeg liker ikke all den uroen og bråket om bord.

25. mai 1866

Vinden er i mot oss med noe regn og tåkete vær noe som ikke er nytt nå når vi nærmer oss elvebredden til New Foundland. Det er stor fare for å treffe et isfjell også, men ingen har så langt sett noe. Vinden kom ifra nord igjen så vi kunne sette kursen mot øst igjen.

26. mai 1866

Vi har på reisen sett over 30 skip og ca. 20 av dem startet på forskjellige tidspunkter. Vi ble fulgt av flere små skip over flere dager.

27. mai 1866

I dag opp i mot kl. 1200 snudde vinden til nord-vest og vi fikk feil kurs. I dag var ikke en av de beste dagene om bord. Været var ok, men det var veldig kaldt på grunn av isfjel­lene, men takket være Gud har vi ikke sett noen isfjell.

28. mai 1866

I dag stilnet vinden helt. Vi lå nesten helt i ro i 2 til 3 timer. Det begynte å blåse opp senere på dagen, uten at det hjalp mye.

30. mai 1866

I dag er det klarvær og ingen tåke. Kl. 1300 så vi land i nord, nesten ikke synlig med det blotte øye og vanskelig å si om det var sør-spissen av New Foundland. Vinden var frisk denne morgenen, og etter middag begynte det å blåse slik at vi gikk riktig vei. I kveld ble det mye regn. Vi er nå i nærhe­ten av St. Paul (en kanadisk by).

31.mai 1866

I natt mellom kl. 0200 og 0300 ble vi tatt av en voldsom storm. Vi hadde nesten ikke mulighet for å feste seilene og noen ble også revet i filler. Mange av passasjerene ble syke av både frykt og spenning på grunn av stormen. Ikke bare kopper og kar var løse på dekk, men også tunge kister og kofferter ble slengt fra vegg til vegg i rommene under dekk. Vinden begynte rundt kl. 0500 og kl 0700 roet den seg

betraktelig. Ca. kl. 1330 passerte vi St. Paul. Vi er nå på St. Lawrence River. Ca. kl. 1600 hadde vi mulighet for å se WSW a Roike (et lignende skip) kalt «Bird».

2. juni 1866

Ca. kl. 2000 begynte de med musikk og dans, men dette varte veldig kort tid fordi skipet skulle snu rundt og derfor måtte alle sammen være stille slik at mannskapet skulle høre kapteinens kommandoer

4. juni 1866

I dag er været helt strålende, solen skinner og vannet er helt rolig og skinner som et speil.

5. juni 1866

I dag like ved kl. 1200 kom en sørlig vind og på ettermidda­gen hadde vi en god bris, men ved midnatt var det helt stilt igjen. Vi er nå i Roveret og vi har nå mulighet for å se Amerika’s hovedland. Et skip signaliserte til oss, og kl. 1800 kunne vi komme så nære at de heiste et flagg som en hilsen fra en nordmann til en annen. Skipene var helt nære og seil­te side om side. Det var et emigrantskip fra Christiania med kaptein James Roe fra Tønsberg. Skipet hadde 407 passasje­rer, mens vi har 313 passasjerer. Begge skipene forlot Trondheim på samme dag. Kapteinene tok hverandre i hen­dene. Vår kaptein heter 0. Tjonsen og er også fra Tønsberg. De hadde besøkt hverandre for en tid tilbake. Ca. kl. 1900 begynte musikerne å samle seg på dekk og dansingen begyn­te på begge skipene. Dette foregikk til kl. 2200 og kl 2300 sa alle godnatt til hverandre og skilte lag for kvelden.

8. juni 1866

Vi har nå en fordelaktig vind og seiler raskt oppover St. Lawrence River. Vi har sett mange andre skip og de fleste av dem skal samme vei som oss. I går kveld passerte vi en rekke fyr. Vi kan nå være veldig fornøyd med den tanken at vi nærmer oss solid grunn etter så lang tid på havets bølger. Vi kan nå se grønne trær og nydelige åser og fruktbare daler på begge sider av oss. Det er som om en mann våkner opp fra en drøm etter en lang reise og ser land igjen. Jeg håper og tror at Gud vil fortsette å følge oss også i fremtiden sånn som han har holdt oss unna det temperamentsfulle Atlanterhavet. Ca. kl. 1300 kastet vi anker på grunn av karantene. Det ble foretatt fysiske tester. Ca. kl. 1700 ble dansingen veldig livlig og kl. 1800 kom doktoren om bord på skipet. Han fant alle oss helt friske og han forsikret oss om at han hadde vært om bord på over 100 immigrantskip, og på ingen andre skip hadde det vært så rent, i orden og med så mange muntre mennesker om bord. Kapteinen ble roset for at han hadde slik god orden om bord. Ca. kl. 2000 tok vi opp ankeret igjen. Ca. et dusin skip lå med anker og i hvertfall 20 skip hadde kommet før oss til Quebec. Ved Ben Gros tok et annet skip fra Trondheim «Neptun» opp ankeret på samme tid som oss. Været er bare nydelig. Landet er helt flatt med mange små hvite hus og her og der en liten by på veien. Jeg kan ikke beskrive hvor nydelig det er å se over hunderede skip komme opp og ned St. Lawrence River

9. juni 1866

I dag kastet vi anker ved Quebec havn ca. kl. 1400. Nå kan vi se byen med egne øyne liggende på en ås med mange kaier ved elvebredden. Vi må alle takke og prise Gud for den beskyttelse han har gitt oss over havet hvor ingen har funnet sin grav i bølgene og for den grunn heller ingen sykdom av betydning. Jeg ber for at han vil fortsette å velsigne oss over kontinentet i Nord-Amerika. Her i Quebec er det mange skip i forskjellige størrelser. Været er mildt, men vi hørte at en eller annen krig pågikk og at det var mange soldater som ble sendt inn i krigssonen. Vi ble holdt tilbake i Quebec på grunn av alle immigrantene som kom før oss. Mange av passasje­rene utforsket byen og de resterende ble igjen om bord.

Vi gikk om bord på toget den 15. juni. Toget hadde 90 vogner og passasjerene hadde nesten bare ståplasser. Vi dro gjennom mange byer, noen på natten som vi da ikke fikk se. Vi ankom Chicago den 21. juni. Vi ble der til 22. juni kl 1630. Denne byen var den største byen jeg noen gang hadde sett. Bråket og trafikken gjorde meg nesten helt svimmel. Man måtte ha øynene med seg for å ikke bli kjørt over. Grunnen for at vi måtte være igjen her er at vår bagasje ikke kom til rett tid.

Etter å ha forlatt Chicago passerte toget mange byer og tettsteder og vi kom til slutt til Dunleith som ligger rett imot Dubucke på Mississippi River. Hit kom vi den 23. juni kl. 1100. Vi ble her til morgenen etter. I følge vårt pass var dette siste stoppested på vår reise med tog. Jeg trodde at jeg skulle reise med tog hele veien til Red Wing ifølge det jeg betalte i Quebec. Mange av de andre passasjerene fortsatte med toget, mens jeg gikk om bord i en dampbåt som forlot Dunleith kl. 0800 24. juni.

25 juni 1866

Vi ankom Red Wing, vår destinasjon kl. 0800 25 juni 1866. Vi kunne nå slappe av etter en lang og hasardiøs reise og sette våre føtter på fast land igjen!

Vi var 3 menn som holdt sammen, og vi ble i Red Wing i ca. 2 dager. Deretter møtte vi en bonde som ga oss skyss vestover i landet ca. 18 miles. Deretter gikk vi til neste dag hvor vi fant en plass hvor vi kunne oppbevare bagasjen. Mine to partnere er Anders Haugan og Anders Offsti. Jeg hyret inn til en bonde for ca. 2 måneder hvor jeg hjalp han med innhøstingen o.s.v. Deretter dro jeg 20 miles vestover til en by kalt Farebo (Fairbault) hvor jeg møtte mine 2 venner fra Norge og der så vi indianere for første gang. Vi fant ingen jobber der. Deretter etter 3 dager med leting fikk vi en jobb i 8 dager, men vi likte ikke jobben så vi dro videre og møtte en mann kalt Fenke. Han trengt to menn og vi ble hyret inn i en måned. Vi likte jobben godt og ble derfor i 2 uker til.

Deretter flyttet vi til en plass kalt Losfei hvor vi ble i flere dager. Etter dette dro vi tilbake til Farebo hvor vi for 2 uker hugget ved. Deretter bestemte vi oss for å slutte å jobbe da det kun var 12 dager igjen til jul. Vi gikk på et eng­elsk kurs i noen dager og flyttet tilbake til vår tidligere plass for å fire jul, den første i Amerika.

Snart er året 1866 slutt. I dette året har jeg hørt og sett mange ting og gått igjennom mange forandringer siden jeg forlot Norge.

Bersvend Torp