Mildrid Kristine Kvegjerdet

Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Mildrid Kristine Kvegjerdet 1886- 1967

AV BERIT VIKHAMMER

Det snakkes i dag om at stadig flere kommer under fattigdomsgrensa. I tidligere tider har det også vært perioder der det har vært ekstra vanskelig å få midlene til å strekke til. På 1860 tallet var det flere dårlige år for jordbruket. Det førte til at mange familier ikke klarte å betale renter og avdrag slik at de måtte flytte fra gårdene sine.

Familien på gården Kvegjerdet måtte også pakke sammen og flytte. I 1867, 43 år gammel, bygslet Jon Jonsen Kvegjerdet Kvegjerdstrøa og bygde opp hus. Plassen ble kalt Kvegjerdsplassen

Som husmann måtte han betale 2 spesidaler i årlig avgift til eieren av sin tidligere gård, og han måtte gjøre pliktarbeid på gården.

Jon Jonsen var gift med Marta Kristensdatter Bostad, født i 1821. De hadde 7 barn i 1867, av dem var 5 ukonfirmerte. Den yngste var 4 år.

Jon og Marta ble Mildrids besteforeldre.

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken fortvilelse og hvilke vonde følelser som rørte seg i familien da de måtte flytte fra gården sin på denne måten. Bitterheten som opplevdes i slike tilfeller, kunne ofte følge slekter i flere generasjoner.  Barn nummer tre var Kristen, født i august 1851. Han ble gift med Marit Jørgensdatter Sletten, født i Lille-Elvedal i Folldal i 1846. Disse tok senere over Kvegjerdsplassen, og de ble foreldre til Mildrid.

De andre barna til Jon og Marta ble da onkler og tanter til Mildrid. To av dem utvandret til Amerika, Ole f. 1855 og Karen f. 1863. Marit f. 1847 ble gift i nabolaget med Ole A. Torsteinsen på Buås ytre. Jon f. 1845, ble lærer i Frol ved Levanger og Johan f. 1857 flyttet til Trondheim. Inger f. 1860 ble gift med Edvard Estensen Fossli.

Kvegjerdsplassen

Plassen lå der Elvdalsvegen fra Vikhammer sentrum kommer inn på Markabygdvegen. De gamle husa på plassen lå vakkert til mellom store trær, slik vi kan se dem på et bilde fra 1913. Den koselige stua med smårutete vinduer, lå langs vegen. Den var som en liten trønderlån. Stabburet var plassert bak til høyre og uthuset mot venstre. Det ga et trivelig tun mellom husa.

Om våningshuset kan Oddleiv Lium (O.L., senere eier av eiendommen) fortelle at i rommet i den sørligste delen av huset var det jordgulv med en grue i det ene hjørnet. Det var det gamle kjøkkenet. Mildrid hadde et nyere kjøkken, et kammers og en finere stue. Den siste ble, som skikken var, sjelden brukt. Hun brukte kammerset som stue og soverom til daglig.

Jeg vet ikke hvor stor plassen var i utgangspunktet, men etter hvert var det omkring 35 mål innmark og ca. 15 mål utmark. Husene ble revet omkring 1970, og O. L. satte opp en enebolig og låve på tomta. I dag er eiendommen ført tilbake til hovedgården igjen.

— flere hjelpetrengende

Jenny Johnsen med trekkspillet vokste opp her på plassen «i forpleining med off.understøttelse». (Folketelling-ft- 1910). Hun var fra Tromsø, f. 1897. Det var vanlig på gårdene at de hadde en eller flere hjelpetrengende personer i såkalt forpleining. Det ga tiltrengte kontanter i kassa. Jenny var ei kvikk jente, og hun ble som en søster i huset. Hun ble gift oppi Søråsen, og hun har barn etter seg.

Mildrids yngre søster Josefine er den siste i rekka. Hun må her være 24 år, født i 1889, og hun står for «husgjerning» (ft). Josefine ble gift til Hukkelås på Geitastranda. Hun har også etterkommere. Mildrid er nok ikke heime denne dagen ettersom hun ikke er med på bildet.

Familien.

Kristen Jonsen og Marit Jørgensdatter giftet seg 30. august 1883 i Malvik kirke, og de flyttet inn på Kvegjerdsplassen hos Kristens familie. De hjalp til der med arbeidet ute og inne, men det trengtes mer innkomme enn det plassen kunne kaste av seg. I kirkeboka ved de første barnas fødsel, er Kristen titulert som dagarbeider. Han tok tilfeldig arbeid i nærområdet; når det trengtes en ekstra mann i onnene, for eksempel.

Kristen og Marit hadde en trist opplevelse i 1884. Sjette juli det året opplevde de å få tvillinggutter, men de var svakelige ved fødselen og ble derfor hjemmedøpt av jordmora Marte Børsting. Det gikk ikke så bra med guttene. John og Jørgen Christian ble henholdsvis bare 25 og 17 dager gamle.

To og et halvt år senere, 27.desember 1886, kom et nytt barn til verden på Kvegjerdsplassen. Det var ei jente denne gangen, Mildrid Kristine. Hun var tydeligvis også svakelig ved fødselen for hun ble også hjemmedøpt. Lærer Lorents Vold stod for dåpen med Marta Kristensdatter Bostadtrø som vitne. Dåpen ble stadfestet i kirken 13. mars 1887, og Mildrid vokste opp og ble sterk, med god helse. Hun ble koppevaksinert 2. desember 1889.

Flytting.

Men foreldrene Kristen og Marit var nok på utkikk etter bedre levekår. En gang før 4. april 1889 hadde de flyttet til Charlottenlund. Det ble nemlig oppgitt som bosted da Mildrids lillesøster Josefine ble døpt i Lade kirke den datoen. Kristen arbeidet da som «bruksfullmektig». Jeg vet ikke hvor han var bruksfullmektig og jeg er ikke sikker på hva tittelen innebar. Kanskje han var bestyrer på en av gårdene i det området.

I følge ft av 1891 bor de ikke på Kvegjerdsplassen under tellinga, men i 1900 er de på plass med hele familien igjen. Faren til Kristen døde i 1898. Kanskje det var grunnen til at Kristen og Marit flyttet tilbake for å ta over plassen. Moren Marta levde ennå, hun døde i januar 1913.

Mildrid Kristine

ble hun døpt, men alle brukte bare det første navnet. Mildrid Kvegjerdsplass eller bare Mildrid Plassa. Etter å ha bodd på plassen i vel to år sammen med storfamilien, flyttet hun altså med foreldrene til Charlottenlund. Mens hun bodde der, fikk hun en lillesøster, og hun må også ha begynt på skolen der i 1893/94. Hvis vi regner med at familien flyttet tilbake i 1898, fortsatte Mildrid skolegangen derfra på Leistadmoen skole.

Ja, slik skrev jeg her først. Men så tok jeg en tur til det interkommunale arkivet i Trondheim og bladde opp i « Hovedprotokoll for Bjørnstad krets. Det 3. distrikt. 1876-1907.» I skoleåret 1894/95 i første avdeling er vakkert ført inn: Mildrid K. Kvegjerdspl. Begynt i skolen 12/9 1894. Læreren het Jonetta Mæhre. Skolestedet var i nystua hos Johan Johnsen på Bjørnstad nordre. Dette skoleåret varte i 72 dager. Det var karakterer i mange fag, men jeg tenker det var ikke greit for læreren som skulle vurdere og sette karakter i «fatteevne».

— Leistadmoen skole

Fra midt i skoleåret 1895/96 flyttet elever og lærere inn i den nybygde Leistadmoen skole. Nå  undres jeg på om hele familien hadde flyttet tilbake til Malvik, eller om Mildrid bodde hos besteforeldrene siden hun da fikk en veldig kort vei til skolen. På Charlottenlund ville hun ha hatt lang vei til Ranheim skole.

 Mildrid ble konfirmert i Malvik kirke 6. oktober 1901 med Meget godt minus i kristendomskunnskap. Det tyder på at hun nok hadde et godt hode for teoretisk kunnskap, men skolegang utover folkeskolen var det liten mulighet for i den tida. Hun måtte som så mange andre, ut og tjene til livets opphold. Det var mange nok som bodde på Plassen. Ft. 1910 gir oss et bilde av det. Det var foruten Mildrid, foreldrene hennes, søsteren Josefine som stod for «husgjerning», det var bestemor Marta på føderåd og dessuten to i forpleining, Jenny Johnsen og Kristoffer Støen (60 år) fra Kvikne. I alt syv personer.

Etter hvert som tida gikk, ble Mildrid alene på Kvegjerdsplassen. Søsteren og Jenny giftet seg og flyttet. Bestemoren døde i 1913 av «alderdom». Moren og faren døde henholdsvis i 1927 og 1937.

Søm

Mildrid begynte tidlig å sy for folk. Om hun hadde gått i lære hos noen, eller om hun bare hadde med seg kunnskap om søm hjemmefra og fra skolen, vet jeg ikke. Jeg har snakket med mange som kjente henne, men ingen av dem vet noe om noen opplæring.

Ved ft i 1910 var Mildrid i midlertidig arbeid hos naboene Odin og Sigrid Lyng på Granly. Jeg regner med at det var sying det var snakk om ettersom mange av mine intervjuobjekter har fortalt at det var det hun drev med rundt omkring.

Bjørg R. Bjørnstad (Bjørg RB) fortalte at Mildrid en gang skulle sy en julekjole til min tante Gunlaug av et rutete stoff. Mildrid kom, og det ble tatt mål. Det ble kaffeservering, og praten gikk om stort og smått. Etter noen dager kom Mildrid igjen. «Jeg får ikke til å sy av dette stoffet», sa hun. Etter en del overtalelse skulle det bli sying likevel. Ny kaffeservering. Min mormor hadde nå bakt fattigmann til jul, og det ble en smak på Mildrid. «Jeg har hørt at du baker gode fattigmann, Helga, men at de var så gode hadde jeg ikke trodd»! Det ble sagt at hun visste å snakke folk opp når hun så dem i ansiktet, men og at hun var kjent for å kunne servere sterke uttalelser ellers.

«Syinga tok tid. Hu for og prøvd og prøvd. Fikk mat da, sjø». Dette blir nevnt av flere. Samtidig ble det anledning til å utveksle nyheter om smått og stort. Hun for og farta mye selv om det ikke gjaldt sying også.

En original.    

En som kjente henne godt, kunne gi meg noen beskrivelser:

• Hun hadde en spesiell sterk gange så hun var lett å kjenne igjen der hun kom gående.
• Hun var pratsom og hadde en grop stemme.
• Hun hadde sterke egne meninger, men hun blandet seg ikke med folket.
• Hun var god til å sette utnavn på folk, og disse navnene var ofte utrolig treffende.
• Hun beskrives som slagferdig.
• Det blir ennå snakket om mange av hennes slående replikker, men de fleste egner seg ikke til å sette på papiret.
• Hun var en original.

En annen som kjente henne da hun var kommet godt opp i årene, hadde også litt å berette.

— hadde ikke råd

Jeg fikk høre historien om den gangen symaskina hennes Mildrid gikk i stykker. Hun hadde ikke råd til å få den reparert i første omgang, men hun fortsatte med den kjolen hun var i gang med. Hun sydde så smått og nøyaktig at folk nesten ikke kunne se forskjell på hennes søm og maskinsømmen.

En av bygdas beboere ga henne ved, lange strengler. Veden ville hun sage selv, og som arbeidsklær hadde hun den ene «lerva» utenpå den andre. Hun ble en gang gitt et gulvbelegg av balatum slik at gulvet hennes skulle bli litt penere. Det ble så fint at hun måtte legge avispapir oppå for å bevare det. Like innafor døra stod en sinkstamp med eggeskall. Min forteller visste ikke hva hun skulle bruke dem til.

På 60-tallet hadde vi fiskebilen som kom en gang i uka. Likeens hadde vi margarinbilen som ikke kom så ofte. Mildrid ville ikke slippe selgeren inn, men en nabo kjøpte for henne. Mildrid kom like etterpå oppover med betalinga, nøyaktig på øret, innpakket i avispapir. Det var for øvrig bare utvalgte personer som fikk slippe inn til henne.

I den tida var Mildrid veldig nøye på at ungene hilste pent på henne. Gjorde de ikke det, fikk bygda høre at den og den var en uhøflig unge. «Vi torde ikke snakke når vi gikk forbi huset hennes». De små var litt redd henne.

Trafikk.

Mildrid bodde like inntil vegen i en sving ved foten av en bakke. Alle bilene som passerte, måtte skifte gir der. Dette ergret henne. Jeg kjenner ei som ble stoppa av henne og fikk høre at «denne geareringa får du gjøre fra deg i byen»! Mange fikk høre dette. Hun uttalte ordet bokstavtro. Ei som øvelseskjørte var uheldig og kjørte inn i et stort løvtre utenfor huset hennes. En stor barkbit falt av. Mildrid gikk inn og hentet hammer og spiker og spikret barkbiten på igjen.

Festlokalet Vidarhall lå like ved. Hun kunne bli ganske redd utpå natta når folk kom i flokker på hjemveg og kanskje ikke var helt edrue heller. De kunne rope og dunke i veggene når de gikk forbi. Men hun likte også å ha god oversikt over festfolket. Hun var alltid oppdatert på nye pardannelser. Hun var forresten selv medlem av ungdomslaget Vidar.

Flere som er godt oppe i årene, har fortalt meg at det ikke var bare snille barn før i tida heller. Ungene på Leistadmoen skole som bodde oppe i bygda, måtte gå forbi Kvegjerdsplassen til og fra skolen. De kom jo ofte i flokk, så det ble nok litt skrik og skrål. Det likte hun ikke. Hun var «skarp mot ungan». Det førte til at de ropte Mildrid, Mildrid når de gikk forbi, og så sprang de. Det hendte at hun sprang etter dem.

— kastet småstein

Det ble kastet småstein på huset også. En gang de gjorde det, kom Kristen, far hennes Mildrid, rasende, farende ut med en stor staur og stengte veien for dem. Etter det var det noen som var så redde at de gikk omveier for å komme seg heim. De husker skrekken ennå. Skolelæreren på Leistadmoen fikk klager på ungene, og etter at han ga dem en reprimande ble det bedre, sies det.

Wienerbrød

Før i tida hadde vi landpostbud. Han kjente folket langs ruta si godt, og han kunne gjøre småtjenester og ærender for folk når det trengtes. Jeg husker godt postmann Asbjørn Olsen. Han for rundt på sykkel. Sverre Saugen var vikar for han i ferier. Det hendte at Olsen stakk innom der han visste at eldre folk bodde alene. Hver fredag hadde han med seg wienerbrød til Mildrid som hun hadde bestilt på samvirkelaget, og han hadde alltid tid til en prat.

O.L. forteller at når han og faren hadde arbeid på jorda i nærheten av Kvegjerdsplassen, hendte det at hun kom ut med kaffe og småbrød (kaker) til dem. Ja, av og til vanket det et glass med heggbærlikør også. Hun var godvenner med dem, men mor til O.L. likte hun ikke. Om det var fordi hun var kvinnfolk, eller om det var fordi det var hun som hadde tatt over gården Kvegjerdet (hun var gårdtaus), eller om det var noe annet, er ikke godt å si.

Kjærester

Mildrid ble aldri gift, men hun hadde hatt sine kjærester. En ungkar opp i bygda hadde en grå elghund som fulgte ham over alt, men om lørdagskveldene når han gikk utpå til henne, stengte han den inne i fjøset. Noen skøyere slapp den ut en gang, og om morgenen satt hunden på trappa hos Mildrid. Det som skulle være hemmelig, ble således avslørt. Folk hadde moro av dette i årevis etterpå.

«Æ koinn’ ha vore gift æ å, hadd’ det ikke vært for at’n Iver var så emen». Dette er et utsagn som også huskes av flere..

— samling Amerikabrev.

Joar Tapper Brobakk har en rikholdig samling Amerikabrev. Johan Tapper bodde på Kvegjerdsvollen. Ca. 1920 hadde han hatt besøk av broren Sigurd fra Amerika. Litt senere fikk Johan et brev fra den yngste broren Andreas der han på slutten av brevet spurte om Sigurd hadde besøkt Mildrid da han var heime. Mildrid var således ikke glemt.

Mildrid var en del oppi «Buåsa». Hun hadde slekt der, som tidligere nevnt. I alle bursdager og ved store anledninger var hun en av gjestene. En gang hun selv fylte et rundt år, hadde hun avertert at hun ønsket ingen oppmerksomhet på dagen. Derfor kom det jo heller ingen.

Det blir fortalt at hun hadde dekket på i nystua med sitt fineste servise og hadde ellers også ordnet seg for gjestebud. Det kom fram etterpå at hun hadde ment å gjøre folk oppmerksomme på at hun hadde stordag. Ja, ja. Bestyreren på samvirkelaget ville ha litt moro med henne. Han fortalte at det hadde kommet flere store bløtkaker til henne, men ettersom hun ikke ville ha noen oppmerksomhet, hadde han ikke sendt dem oppover. «Å, du kunne ha sendt opp ei, da», mente hun.

Mildrid kom en dag innom i Granheim mens tausa holdt på å lage tyttebærsyltetøy. Mildrid fulgte med og sa:» Du må itj ha oppi så my’ sukker, da blir det altfor godt og det blir skrypar» (udrøyt).

En dag skulle Mildrid på samvirkelaget for å handle. Nede i Elvdalen holdt noen mannfolk på med veiarbeide. De hadde akkurat en pause da hun gikk forbi. «Signe arbeidet!» sa hun. Hun var borte lenge og vel, og da hun kom tilbake satt karene der igjen. «Det er rart raua hell (holder)», kom det tørt, mens hun langet ut videre oppover dalen.

Den siste tida.

Da hun ble gammel og skrøpelig, kom hun til gamlehjemmet på Nesset i Hommelvik. Mildrid var veldig bilsyk. Hun klarte ikke å sitte inne i en bil. Derfor ble hun kjørt til gamlehjemmet sittende på lasteplanet til en lastebil. Bjørg R.B. var med i sangkoret da det var der og underholdt beboerne. Da husker hun at Mildrid  satt der og hørte på. Mildrid trivdes ikke der på Nesset, og hun bodde der visstnok ikke så lenge heller. Jeg opplever det slik at Mildrid gjorde rett for seg til enhver tid. Bygda så på henne som en original person, og de fleste synes det var greit og litt moro når hun kom og fortalte nytt. Når hun ble budt servering, dro hun alltid på det og måtte nødes før hun satte seg innåt bordet. I flere julaftener ble hun bedt til naboene på Fevold. Det var hyggelig å høre, synes jeg.

Mildrid døde 17. desember 1967 og ble begravet på Malvik kirkegård 22. i samme måned. 

Til slutt tas med et lite dikt om Kvegjerdsplassen skrevet av Ivar Stenkløv. Han har også laget illustrasjonen.