Gjengitt fra årboka 2001 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Et kvart århundre siden Midtsandan stasjon ble nedlagt
FORTALT AV ROALD E. BERG TIL BJØRG HERNES
I januar 2001 var det 25 år siden Midtsandan stasjon ble lagt ned. Fram til da hadde stasjonen vært et viktig samlingspunkt for den lokale befolkningen i Midtsand-området.
Nå er både stasjonsbygning, og alt som minner om at det her noen gang har stoppet tog, for lengst borte. Dersom det ikke er kryssing, haster togene forbi i full fart. Det eneste som stopper for reisende som vil til og fra Midtsand nå for tida, er busser.
Roald E. Berg, som nå er pensjonist, kom til Midtsandan stasjon som telegrafist tidlig i 1947, og her ble han helt til stasjonen ble lagt ned i januar 1976. Det var litt av en forandring han fikk være med på i løpet av disse årene, kan han fortelle
«Kjerringstasjon»
I riktig gamle dager, mens Midtsandan bare var et stoppested, ble stoppet betegnet som en «kjerringstasjon». Dette ville si at det var betjent av jernbanefruer. For å øke framkommeligheten på strekningen, ble både Vikhammer og Midtsandan etter hvert utbygd med krysningsspor, og ved Midtsandan ble det under krigen også bygget sidespor til tyskernes militærleir.
Da jeg begynte på Midtsandan, som yngstemann, var vi tre personer med innvendig og to med utvendig tjeneste. Det måtte alltid være én til stede inne og én ute. Den som var ute, skulle legge over vekslene og sette opp signalene. Dette måtte gjøres manuelt. Nå for tida gjøres alt dette automatisk.
Vi som var inne, hadde både mange, og svært varierte oppgaver å utføre. Stasjonen fungerte både som bank, postkontor og telegraf, i tillegg til at vi selvsagt solgte togbilletter.
Store summer
En gang i året som det en kar fra Postverket og en fra Jernbanen for å revidere kassene våre. Postverket og Jernbanen hadde strengt atskilte kasser.
Det var viktig at regnskapet stemte på øret. Ikke det minste avvik ble godtatt. Det var store summer vi tok hånd om. Jeg mener bestemt å huske at vi pr. år håndterte tre millioner kroner med alt som ble ut- og innbetalt gjennom oss. Vi måtte regne alt i hodet.
Regnemaskin fikk vi ikke før mange år etter at jeg begynte. Slikt fantes det ikke penger til.
Telegraf
Som telegrafstasjon måtte vi blant annet også behandle private telegrammer. Dette ble ofte benyttet i stedet for blomster ved festlige anledninger. Vi fikk som regel telegrammene pr. telefon.
Deretter måtte de håndskrives på festblanketter, og bringes ut til mottakerne, dersom disse ikke bodde lenger enn en kilometer fra stasjonen. På dette viset fikk vi god kontakt med lokalbefolkningen.
Jernbanestasjon
Bussene gikk bare til Torp i den tida. Derfor stoppet alle lokaltogene her, og det måtte alltid være noen til stede. Til og med på julaften måtte en av oss holde på fra halv tre til halv tolv om kvelden.
Neste morgen var det på’n igjen, fra 0730 til 1230, tror jeg det var. Etter pause til 1430 måtte vi holde på til 2330 igjen. Både andre og tredje juledag var likedan, men så hadde vi fri resten av jula. Vi fikk ikke fem øre ekstra for julevakta
Gods
Alt godset gikk på jernbanen den gang. Det fantes jo ikke mange bilene like etter krigen. Saueeierne sendte ull til ullvarefabrikker i Namsos om høsten, og fikk stoff og garn i retur. Stjørdal Apotek sendte medisin til bygdefolket, og vi måtte ringe til de som hadde telefon, og gi beskjed.
Mjølne Fabrikker hadde store forsendelser, både innenlands og til utlandet. Dessuten hadde vi posten, og spesielt før jul var det mange brev og pakker å ta hånd om.
Boforhold
Jeg bodde de første årene i en brakke på stasjonsområdet her, så det var heldigvis kort vei. Brakka lå bare et par meter fra sporet.
Det skulle vært nå for tida!
Jeg husker vår to-årige datter satt på trappa og så på hurtigtoget som suste forbi et par meter unna. Det var jo et under at det ikke skjedde en ulykke.
Strøm og vann
Det var to leiligheter i brakka, hver med ett stort rom, pluss delt kjøkken på midten. Husleia pr. måned var på kr 13,08. Det var
dårlig med elektrisitet der. Vi hadde bare 300 watt på deling, så koking måtte stort sett foregå på primus.
En vinter var det spesielt ille. På grunn av en feil i strømproduksjonen, måtte Hommelvik og Ytre Malvik hele vinteren dele på strømmen. Vi hadde vekselvis fire timer med strøm og fire timer med strømstans. Da måtte vi ty til parafinlamper.
Strømmen var i det hele tatt mye borte. Jeg har hørt sagt at når folk på Frosta, rett over fjorden her, så at strømmen var borte hos oss, så visste de at de kunne forvente styggvær med det første.
Stasjonen hadde den gang verken innlagt vann eller utslagsvask, og det var selvfølgelig utedo. Vannet kom med lokaltoget fra Hommelvik, i 50 liters meierispann. Under krigen ble det bygget et større vannanlegg ovenfor Midtsand gård, og dette forsynte både militærleiren og gården med vann.
Omkring 1960 fikk stasjonen koble seg til dette anlegget, mot at NSB deltok i vedlikeholdet. Dette var svært godt drikkevann, og konduktørene benyttet ofte anledningen til å etterfylle vannkaraflene på toget mens de sto her.
Overnattingsgjest og stortjuv
Kan du huske noen spesielle hendelser fra den gang? – Å, det var så mye rart som skjedde. Jeg husker en gang det kom en kar med siste toget om kvelden. Han hadde til hensikt å overnatte på en båt som lå ved kaia her. Båten var imidlertid dratt, viste det seg. Karen hadde ikke noe sted å gjøre av seg om natta, og ville vente ute til han kunne dra igjen med første morgentog. Jeg kunne jo ikke la stakkaren sitte ute og fryse i vinternatta, så etter å ha tenkt meg litt om, tilbød jeg han å overnatte i brakka. Hvis han skulle fryse i hjel om natta, ville jeg jo ha fått mer prakk. Han tok i mot tilbudet mitt, men jeg sørget for å ta fra han fyrstikkene først, for sikkerhets skyld.
Så husker jeg spesielt en gang det kom en kar med toget. Konduktøren fikk gjort meg oppmerksom på at karen hadde revolver.
Han kom inn på venteværelset og viste fram massevis av dameklokker, som han prøvde å prakke på meg. Jeg sa som sant var at jeg ikke hadde anledning til å kjøpe noe.
Da han dro med neste tog, ringte jeg til politiet, slik at de kunne ta han da han kom til byen. Jeg kunne jo ikke ringe mens karen var her, for han hørte jo alt jeg sa. Jeg fikk også gjort den nye konduktøren oppmerksom på fyren med revolveren.
Etter at politiet hadde tatt mannen, ringte de meg og takket. Dette var en fyr de lenge hadde hatt i sikte. Han hadde vært på tyveriraid hos alle gullsmedene og urmakerne oppover Vestlandet.
