Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Midtsand gård og tangen fra gammelt av
AV BJØRG HERNES
Harald Midtsand (80) har så å si hele livet har vært nærmeste nabo til Midtsand Gård, som eies av Adolf Øiens Legat. Født og oppvokst som han er på en av husmannsplassene utskilt fra gården, har han mye å fortelle om både gården og tangen fra gamle dager.
— Min bestemor, Karen-Anna, var tjenestepike på Midtsand gård i sin ungdom. Hun ble siden gift med min bestefar, Fredrik Hansen Midtsandtrø, som var husmann under Midtsand gård. I ca. 1930, etter at bestefar var død, kjøpte bestemor plassen vår, Sandtrø Vestre.De andre husmannsplassene under gården var Sandtrø Midtre, hvor familien Sandtrø bodde og Sandtrø østre, hvor familien Olsen bodde. På vestsiden av gården lå Sandbogen, hvor familien Holm bodde. Bruket Sandvik er også i sin tid utgått fra Midtsand gård. Alle husmannsplassene ble rundt 1930 utskilt fra gården og kjøpt av beboerne.
— hver vår flyttet hun til Midtsand
Generalkonsul Adolf Øien døde allerede i 1918. Etter den tid var det hans søster, fru Charlotte Øien, som uinnskrenket hersket over alt som foregikk på gården. Så vidt jeg husker var hun også formann i Adolf Øiens dødsbo. Vinters tid bodde hun i Trondheim, men hver vår flyttet hun til Midtsand, og bodde der til langt utpå høsten.
— Charlotte Øien var en meget myndig dame som vi hadde stor respekt for, forteller Harald. – Selv om hun var en streng dame, var hun også både snill og omtenksom. Min bestemor fikk for eksempel til hver jul sendt et stort hvete¬brød, med sukat og rosiner, fra baker Wilhelm Hoff, med julehilsen fra fru Øien. Til konfirmasjon fikk alle vi ungene på husmannsplassene under gården 50 kroner fra Charlotte Øien. Det var mange penger den gang.
— Charlotte Øien
— Charlotte Øien fulgte nøye med på hva som foregikk på gården, og i viktige saker måtte hun alltid forespørres. Hun var ofte oppe til seint på natta, og det var ikke uvanlig at hun gikk rundt i hagen og sang om natta, helt alene. Det hendte også at vi ungdommene, hvis vi hadde vært ute og kom seint hjem, plutselig måtte gjøre rede for hvem vi var når vi gikk forbi. Like før krigen, mens Thomas Buaas var forpakter, arbeidet også Harald, som da var i konfirmasjonsalderen, på gården. Han hjalp til med å fli i parken, slå gresset med ljå, og fli ut gammellauvet fra hekkene om våren. — Det va itj nå toill, ska æ si dæ, smiler han.
— Det var lange grusganger gjennom hagen, helt fra gården og ned til jernbanen (dette var mens riksveien gikk nedenfor jernbanelinja), og disse skulle rakes med rette streker til hver helg. Dette var veldig høytidelig.
— Ellers var det vanlig onnearbeid. Alt måtte gjøres for hand etter at hesten og slåmaskina hadde gjort sitt. Alt ble gjort på gammelmåten, men det var jo moderne den gang, forteller Harald.
— ofte med på høykjøring
— Vi ungene var ofte med på høykjøring, og vi hadde streng beskjed om at hesten skulle hvile to ganger oppover all&n, om den gang gikk fra gammelveien nesten nede ved sjøen, over jernbanelinjen og opp til gården. Dette sto hun i vinduet og passet nøye på. Det skulle også legges steiner bak hjulene, slik at hesten slapp å holde lasset mens den hvilte.
— Når jeg tenker tilbake, er det mange pussige episoder som dukker opp. Det var for eksempel ei gammel merr blant hestene som nektet å gå et skritt lenger når matklokka på gården ringte, ler Harald.
Jeg husker at det var store, fine hveteåkrer nedpå tangen. Helt ytterst var det gjerne potetland. Omtrent 150 mål var dyrket opp.
— Opprinnelig var det en husmannsplass nede på tangen, forteller Harald. – Her drev Even og Ingeborg Tangen småbruk.
Harald Midtsand
Herfra hadde de også navnet sitt. De ble kjøpt ut av øiens Legat og flyttet like før krigen med sine barn til Stavset i utkanten av Smiskaret boligområde. Husene deres, pluss en potetlåve som gården eide, ble deretter revet.
— Rundt hele tangen er det bare stor kuppelstein. Selve badestranda er ikke så mange meterne, bare fra Midtsandbekken og innover mot tangen Familien øien hadde et badehus der, hvor de kunne skifte. Vi badet også der, men det var bare familien Øien, forpakterens familie og oss fra småbrukene under gården som hadde adgang. Skulle vi ha med andre, måtte vi ha tillatelse. Alle andre ble avvist. Det sto plakater både på badestranda og ved en hytte ved Lauvtjønna, tilhørende gården, om at gården var fredlyst.
— Jeg kan ennå huske teksten fra disse plakatene: «Midtsand Gård i Malvik fredlyses herved. All ferdsel, jakt og fiskeri på eiendommens skog og mark er forbudt. Bading forbydes både på stranden og i tjernet. Overtredelse vil bli påtalt.»
— krigen kom
— Da krigen kom, okkuperte tyskerne så å si all jorda på nedsiden av jernbanen, og bygde brakker der. De rekvirerte også øiens sommerhus som bolig for en offiser (sjefen for leiren) og en oppasser.
— I noen av brakkene bodde det russiske fanger. Det var én russerleir i østre del av leiren, og én på Sandfoten, der hvor Storsand camping nå er. Hele veien nedenfor her, fra almen og innover mot der jernbanestasjonen lå, var det lagerbrakker. I den ytre delen av leiren, vest for alle;en, var det kontor, storkjøkken, festsal og forlegningsbrakker for de tyske troppene.
— Under krigen var jeg med i Feltbataljon 6. Etter krigen, i 1945, da vi kom fra Sverige, overtok vi forlegningsdelen. Feltbataljon 6 hadde hovedkvarter der, og mannskapene ble sendt ut i de forskjellige distrikter for innsamling av tysk ammunisjon og våpen etter hvert som tyskerne leverte det fra seg. Mannskapene hadde også mange vakttjenester over forskjellige lagre, ubåtbunkersen i Trondheim m.m. Lagerdelen, som besto av lagre av forskjellig militært materiell, var alliert eiendom, og ble overtatt av engelskmenn på vegne av de allierte.
— Brannen
I 1941 brant Midtsand gård. Brannen oppsto på grunn av en lekkasje i murpipa i størhuset i enden av fjøsbygningen. Det var jeg som oppdaget brannen, forteller Harald. Bare gammelburet, øiens sommerhus, et par vognskjul og en låve sto igjen av gården. De to vognskjulene, låven og sommerhuset ble seinere revet, mens buret fortsatt står der, og er et velkjent landemerke på Midtsand. Gården ble seinere bygd opp igjen, men ble flyttet litt lenger opp, til der den nå står.
I Adolf Øiens testamente står det faktisk at det skal bygges et aldershjem for Trondheims handelsstand i østre del av eiendommen, mot Lillesand, ovenfor Midtsand grendahus. På tangen skulle det bygges et gravkapell for familien Øien.
— Dette ble det aldri noe av, fortsetter Harald Midtsand. Både Adolf Øien, hans kone Karen, og hans søster Charlotte, ligger begravet på Malvik kirkegård.
