Marvik kirkegård

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

En rusletur på Marvik kirkegård

AV BERIT VIKHAMMER

Jeg går av og til en runde på Malvik kirkegård og leser på gravstøttene. Etter hvert er det blitt mange jeg har kjent som ligger der, og jeg går og minnes dem. Det er også en god del navn på folk jeg bare har hørt om, men når jeg vet litt om deres livshistorier, blir de også interessante å tenke på.

Folkehøyskole lærer Olav Sand

På høyre hjørne ved foten av bakken som går opp til kirken, står en gammel, litt uanselig, grå støtte. Den er spesielt interessant for meg, blant annet fordi han som er gravlagt der, er bror av min oldemor. Men den kan være av interesse for andre også, fordi den har en spesiell innskrift på siden som vender fra kirken. Lærer Olaf Sand hviler her. Han ble født på Storsand 12. april 1860 av foreldrene Ole Andersen og Serina Gurina Johansdatter. Hun var fra Ranum østre på Strinda. Faren var gift for tredje gang med Serina. Ole var opprinnelig fra gården Hommelvik øvre østre.

— giftermål

Han ble gift første gang med datter på Storsand, Marit Pedersdatter. Hun døde tidlig, og Ole ble andre gang gift med søsteren hennes, nemlig Marta Kristine. Da hun også døde etter kort tid, ble det giftermål med Serina. Ole og Serina fikk seks barn, og Olaf var nummer fem i rekken. En eldre bror, Anders, gikk på Klæbu Seminar i årene 1872 til 74. Dette fant nok Olaf interessant, og han ønsket også å ta fatt på en lærergjerning. Han kom inn på Klæbu Seminar og gikk der fra 1877 til 1879. Ifølge Malvik bygdebok arbeidet han først en tid som lærer på Vonheim Folkehøgskole. (Mb 2003 bd 1B s. 453). Senere arbeidet han på Kongsberg.

Wikipeda sier om denne skolen: «Vonheim var en fol­kehøgskole i Gausdal i Gudbrandsdalen. Skolen var en av de første i sitt slag i Norge, og ble grunnlagt av Christopher Bruun, som holdt folkehøgskole i Sel i Gudbrandsdalen fra 1867. Derfra ble skolen flyttet til Gausdal, hvor det ble byg­get lokaler på Vonheim i 1875. Skolen var en av grunnene til at Bjørnstjerne Bjørnson flyttet til Gausdal; Aulestad er like ved. Bjørnson holdt ofte foredrag ved skolen».

— bare 26 år gammel

Olaf Sand fikk ingen lang levetid. Han døde hjemme på Storsand i 1886, bare 26 år gammel. Han har fått tittelen folkehøyskolelærer i kirkeboka, og det er ikke oppgitt noen dødsårsak der. Navn og data står på den ene siden av støtta. På den andre siden er det hogd inn noen ord. Det er ikke så lett å se dem, men jeg leser dem slik:

Tænk naar en gang løst
er hver jordisk gåde
besvaret hvert hvorfor
jeg grundet på

Det er noe som blir kalt de evige spørsmål!

Grava tit Karen Henriksen Bjørnstad

Det er en annen stein jeg også vil dvele litt ved denne gang­en. Sør for kirken ligger gravsteinen over grava til Karen Henriksen Bjørnstad. Jeg tenker med varme på Karen. Hun var en kvinne med stor omsorgsevne.

Hun hadde ikke hatt det så enkelt i livet. Hun var født på Stokkdalsås i Malvik i 1846. Hun måtte tidlig ut og klare seg selv, slik det var vanlig på den tiden. Hun giftet seg aldri, men hun fikk to barn, en sønn og en datter, med to forskjellige menn. Å få barn utenfor ekteskap var som regel en stor belastning den gang, men hun stod på for dem.

— sy for folk

I 1875 (folketelling) losjerte hun på Vikhammergjerdet med sin nyfødte sønn, Kristian Olsen. Hun livnærte seg ved å sy for folk. Odin Lyng med kone og datter bodde forresten på samme sted det året. Jeg vet ikke når hun kom på Bjørnstad, men i år 1900 var hun der i hvert fall.

Min mormor, Helga, kom til Bjørnstad nordre i 1909 som meget ung kvinne, gift med Olav. Hennes svigerfar, Johan Kristian, var blitt enkemann noen år før og hadde i 1909 barn som ennå ikke var konfirmert.

Karen hadde kommet på gården som hushjelp, taus, for noen år siden. Etter at fruen på gården døde i 1904, var det Karen som kom inn i hennes sted. Jeg har hørt fortalt så meget godt om Karen av de som var barn den gangen; de satte henne svært høyt.

— neste arbeidsøkt

Men min mormor, Helga, fikk også i mange år gleden av å ha Karen på gården. Helga fikk syv barn på forholdsvis kort tid, og hun fortalte meg mange ganger om hvordan Karen hadde vært til støtte og hjelp. Mormor fikk for eksem­pel ikke stå opp om morgenen før Karen hadde tent opp i ovnen på kjøkkenet og kokt kaffe til henne. Hun hadde også beordret henne til å ta middagskvil etter at arbeidsfolket hadde gått ut igjen etter middag. Det fortsatte mormor med all sin dag. Jeg husker fra somrene da jeg var barn at hun tok en times tid oppe på loftet sitt på den samme tida. Da leste hun bøker og koste seg, og så var hun godt opplagt til å ta fatt på neste arbeidsøkt. Veldig klokt gjort, synes jeg!

Olav, min morfar, døde allerede i 1923 etter lang tids sykdom. Da var Karen en klippe å støtte seg på. Hun døde i 1925 omtrent samtidig med kårmannen, Johan Kristian, og det ble til at disse to skulle begraves samme dag.

Nå var skikken den gang slik at den døde ble «sunget ut» fra hjemmet. Det vil si at presten holdt seremonien hjemme, og derfra ble kisten ført direkte til graven. Men i enkelte tilfelle var det annerledes. Johan Kristian hadde vært prestens medhjelper. Derfor skulle han føres til kirken for en seremoni og deretter ut til graven. Men Karen hadde vært som en mor for alle på Bjørnstad, og alle ville at hun også skulle inn i kirken! Men, nei, det gikk ikke an, sa presten.

Det hele endte med at det ble holdt seremoni på Bjørnstad for begge to, og deretter ble de kjørt direkte til graven. Alt dette og mer til tenker jeg på når jeg står ved det vesle gravminnet