Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Malviks sykepleieforeninger, opptakten til hjemmesykepleien
FORTALT til Bjørg Hernes
av Gudrun Andersen, Karen Leistad, Reidun Malvik og Inger Ørsjødal.
ALLE FRA DET SISTE STYRET I MALVIK SYKEPLEIEFORENING, SOM BLE STIFTET I MALVIKKIRKE 4.juni 1905.
Før i tida var de fleste kvinnene hjemmearbeidende, og å gå på kvinneforening en gang i blant, var en akseptert måte å komme seg litt ut på. «Alle» var med i en eller annen forening. På denne måten ble bygdas kvinner kjent med hverandre, og de dannet sosiale nettverk. Som regel arbeidet kvinneforeningene for ett eller annet godt formål, enten det nå var misjon eller sykepleie.
Når mødrene ikke hadde anledning til å gå, ble døtrene medsendt noen øre og sendt i stedet.
De få mannfolkene som var med, og alltid bare en om gangen, var bare med som styremedlem, revisor eller kasserer.
Sognepresten var som regel formann, men da sogneprest Fosse i sin tur skulle ha dette vervet, mente han at han selv hadde for mye å gjøre, og at «dette greier dere selv».
Karen Leistad ble dermed Malvik Sykepleie forenings både første og siste kvinnelige formann.
Den eldste foreningen er Kindseths indremisjonsforening. Den ble stiftet allerede i 1897,
«med henblikk på indremisjons saken og sykepleien i Malvik», av fru Marie Kindseth, som også var foreningens formann i 22 år.
De vedtatte regler for foren ingen var som følger:
- Der holdes et møte for hver måned. Møtene begynner med salme 238 i Landstads Salmebok: «Dype, stille, sterke, milde», og et stykke leses av det Nye testamente. Til opplesning holdt de fra først av «Kristelig ukeblad».
- De skulle ikke legge byrder på hverandre i noen henseende. Det skulle stå enhver fritt å få komme og delta i møtene, om de ikke hadde anledning til å ha foreningen hjemme hos seg. Stor eller liten kunne komme, og hadde de 10 øre å legge på bøssen, så var det bra. Hadde de ikke det, så sto de ikke i noen gjeld til foreningen. De kunne støtte foreningen med ett eller annet ved fester og basarer.
- Medlemmene i foreningen skulle ikke tale ille om hverandre. I så fall utelukket vedkommende seg selv fra foreningen. De skulle bære hverandres byrder og således oppfylle «Kristi lov». Den 3. desember 1900 ble en indremisjonsforening stiftet på prestegården ved sogneprest Nordtømme. Møtene skulle holdes på prestegården hver første mandag i måneden, og fru Nordtømme ble valgt til formann. På første møte kom det inn i bøssen kr 3,80.
Takkebrev fra Nordtømme
Ved 30-årsjubileet kom det følgende brev til Malvik sykepleie forening:
«Min hjertelige tak for hilsenen i anledning av foreningens 30 års-jubileum. Det gledet mig såre at motta som et minde om, at det lille frø, som blev lagt ned, har fått leve og vokse.Mit trette gamle hjerte banker endnu for den kjære Malviks menighet, det følte jeg grant ved den vennlige hilsen.
Wergelandsveien 5, Oslo, A. Nordtømme»
Leistadmoens kvinneforening ble stiftet på Leistadmoen skole 2. april 1902. Der ble det bestemt at møtene skulle gå på omgang i hjemmene hos medlemmene, og bevertningen skulle være enkel. Kaffe med boller og kringler til, så alle kunne se seg råd til å ta mot foreningsmøtene.
Reidun Malvik forteller at når de skulle ha møte, så var det fest, og huset var nyvasket. Det var skikken at de håndhilste på hverandre både når de kom og når de gikk.
— bøttevis med kaffe
Sykepleie foreningen lå under kirka, så opplegget var religiøst og ikke spesielt løssluppent. Vi drakk bøttevis med kaffe og spiste mange slags hjemmebakte kaker. Så sang vi salmer og leste fra religiøse tidskrifter og bøker..
På møtet 1. desember 1902 ble spørsmålet om å få en menighets sykepleierske drøftet. Det møtte også noen fra Leistadmoens og Kindseths kvinneforeninger, og begge disse arbeidet for saken.
Disse foreningene er faktisk forløperne til hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien har ikke, slik mange i dag tror, alltid vært kommunens oppgave.
Det var først i 1973 at hjemmesykepleien ble et kommunalt ansvar.
Det var så som så med hygienen på den tida. Spyttebakker sto strategisk utplassert, og mange eldre vil sikkert huske skilt med oppfordring om «Host ikke mot nogen! Spytt ikke på gulvet!» Så sykepleieforeningene gjorde også en stor innsats ved å opplyse om hvor viktig det var med god hygiene. Tuberkulose var en vanlig følge av dårlig hygiene.
— Møter
På møte 2. februar ble det besluttet at sognepresten skulle skrive til «Diakonisse anstalten» for å høre om den til våren samme år kunne ta imot en elev fra Malvik til utdannelse ved et ettårig kursus for sykepleiersker.
På møte 2. mars 1903 ble vedtatt å sende Marit Stubbe til utdannelse av sykepleierske ved «Diakonisse anstalten», med kursstart 1. april 1904.
«Kvinneforeningen bærer utgiftene ved utdannelsen. Som lønn for sykepleiersken, for det første året, ble bestemt 300 kr pr. år, utbetalt kvartalsvis. De tre foreningene, Kindseths, Leistadmoens og Malvik skulle hver betale kr 100,- til sognepresten, som så satte pengene inn på bok lydende på «Malvik sykepleie». Av denne boka skulle han så ta det nødvendige til søsterens utdannelse.
Det kostet 50 øre for enkelt besøk av sykepleiersken, og dette var også prisen for bytting på sår. I 1923 ble det besluttet å forhøye dagpengene for benyttelsen av sykepleiersken fra 50 øre til 1 krone, og for de tilfeller da fattigvesenet betalte, fra 80 øre til 2 kroner. Bygda ble inndelt i kretser for oppkreving av årskontingent, som ble forhøyet til 1 krone. Både Gudrun Andersen, Karen Leistad, Reidun Malvik og Inger Ørsjødal forteller at de har gått omkring i bygda og krevet inn kontingent.
I 1920 var årskontingenten 50 øre for voksne og 25 øre for barn. Gudrun Andersen, som begynte i 1950, minnes at kontingenten for voksne da var steget til hele 3 kroner. Denne gikk vi fra hus til hus og krevde inn, forteller hun. Det er nesten uforståelig hvordan de greide å lønne en sykepleierske, selv om årslønna til denne sykepleiersken i 1908 ikke var mer enn 400 kroner. Så var det heller ikke hvert år de greide å gi noe lønnspålegg.
Mange har nytt godt av sykepleie foreningene
Å stå i Trygdekassen var frivillig den gang, og dette var det ikke alle som hadde råd til. Gudrun Andersen, Karen Leistad, Reidun Malvik og Inger Ørsjødal forteller om utdeling av ulltepper til syke, pengeutdeling til jul, utlån av barnevekter, kapper og ny testamenter til konfirmantene, turer og juletrefester for eldre og senke apparat til bruk ved begravelser.
«Billig melk»
«Billig melk» til utdeling blant forsorgsunderstøttede og arbeidsledige var ett av tiltakene.
Mandag den 28. januar i 1935 ble det holdt styremøte i Malvik sykepleier forening sammen med styret i Malvik tuberkulose forening. Da ble behandlet «Reglement for
ordeling av billig melk til forsorgsunderstøttede». Det ble besluttet å utskrive rekvisisjon fra Malvik tuberkulose forening og Malvik sykepleier forening på billig helmelk til utdeling blant forsorgsunderstøttede og arbeidsledige. Prisen ble bestemt til 15 øre pr. liter, idet tuberkulose- og sykepleier foreningen skulle yte et tilskudd på 4 øre pr. liter.
Oppslags plakater på Malvik, Bostad, Vikhammer og Midtsand hadde følgende tekst:
Billig melk
Ifølge Stortingets bevilling og Norske melkeprodusenters landsforbunds tilskudd og Malvik sykepleier forenings og Malvik tuberkulose forenings tilskudd, blir nysilt melk å erholde for en pris av 15 øre per liter ved Malvik og Bostad meierier fra 1. februar d.å. inntil videre. Det er forutsetningen at melken fordeles blant trengende arbeidsledige, og at den kommer spesielt barn til gode. De som ønsker å komme i betraktning ved fordelingen, må melde sig innen mandag den 4. februar 1935 til meierskene ved Malvik og Bostad meieri.
Sykepleier foreningen er villig til å halvere utgiftene ved utdelingen.
