Malviks siste iskjører

Gjengitt fra Årboka 2008 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Malviks siste iskjører

AV BJØRG HERNES

I gamle dager var det ikke så enkelt å kjøle ned melk som det er i dag. Da måtte melkeleverandørene selv sørge for kjøling, også etter at de hadde levert melka til meieriet. Den gang bruktes det is, også hele sommerhalvåret igjen­nom. Dette varte helt til meieriet ble nedlagt i 1949.

Morten Leistad på Vikhammer er muligens bygdas eneste gjenlevende som har vært med på å kjøre is til Malvik Meieri. Han er født i 1922, og allerede tidlig på 30-tallet var unge Morten med på å kjøre is. Dette deltok han i helt til meieriet ble nedlagt.

Issaging

– Isarbeidet, som foregikk på Hestsjøen, ved Sjøvold i Malvikmarka, begynte gjerne i februar, og pågikk bare et par ukers tid. Det var aldri noe snakk om hvem som eide tjønna, så vidt Morten Leistad kan huske.

Isblokkene var på 50 x 80 cm x isens tykkelse, og det skulle aller helst være stålis.

— oppåsager og poinnisager

– Når vi saget tømmer­stokker, med en mann i hver ende av saga, ble disse karene kalt «oppåsager» og «poinnisager«. Vi vitset mye med at når det skulle sages is, noe som foregikk på samme viset, var det verst å være «poinnisager«, for han måtte sitte nedi vatnet, på bunnen av tjønna, ler Morten

– Jeg husker at i 1943-44, altså under krigen, var jeg den eneste som hadde tette støvler. Dermed måtte jeg stå ute i isvatnet når vi tok opp blokkene. Det hendte av og til at vi datt uti. Da vart vi blaut! Da måtte vi enten springe til Sjøvold, eller ta hesten og kjøre til Randi Forbord, for å få byttet på oss tørre klær. Det skjedde heldigvis ikke så ofte. Morten Leistad presiserer at han aldri har saget is. Det var de som leverte inn anbud som gjorde det. Ti-femten karer i Malvik leverte inn prisanbud pr. blokk. Einar Stav forlangte for eksempel at det skulle sages minst 1.200 blokker i 1943. Prisen var 33 øre pr. blokk. Som eksempel kan nevnes at i 1934 var prisen bare 6 øre pr. blokk. Dette innbefattet både saging og stuing, men ikke transport. Det var bøndene selv som sørget for transport.

Transport

• Alle gårdbrukerne som leverte melk til Malvik Meieri måtte kjøre is. Hvor mye hver enkelt skulle bidra med, var utregnet i forhold til hvor mye melk de leverte.
• Dette var «pliktarbeid». Alle melkeleverandørene var inter­esserte både i å holde melka avkjølt – for kvalitetens skyld, og å holde meieriet i gang. Melka ble siden transportert til Trondhj ems Melkeforsyning.

Før 1930 ble melka sendt med jernbanen til Trondheim. Etter 1930 ble den sendt med lastebil, og det var Arne Malvik som hadde denne kjøringa.

• Søstrene Karen og Marie Faldbakk bestyrte meieriet. De to drev også melkeutsalg. Det var de som varslet hvilken dag vi skulle kjøre is, minnes Morten.
• Vi på Leistad hadde såpass mye melk som skulle leveres at vi hadde mye is å transportere. Vi kjørte med både tre og fire hester samtidig. Vi kjørte med hest og slede, dvs. det var en tømmerdoning med platt oppå. Den måtte være stø­dig så den ikke veltet.
• Enkelte år ble isen kjørt med bil. I 1937, for eksempel, måtte vi kjøre med bil, for da var det ikke sledeføre. Da leide vi lastebil med sjåfør til transporten. Arne Malvik og Jacob Valsø var to karer som hadde biler og drev med transport.
• Jeg mener å huske at isen også ble kjørt med bil de siste årene – av Jacob Valsø, sier Morten.
• I 1947 fikk Valsø 75 øre pr. blokk (13 kroner pr. lass) for transport fra Hestsjøen til Malvik Meieri. Ti år tidligere, i 1937, var transportprisen pr. blokk bare 33,5 øre.

Ishuset

– Vi kjørte is fra Hestsjøen til Malvik Meieri, rett overfor jernbanestasjonen på Malvik sentrum. Her ble isen lagret i et hus med doble vegger, isolert med sagflis i mellom. Dette var god isolasjon, men aberet var at det var umulig å holde det helt tørt, og når sagflisa ble fuktig, råtnet den fort. Dermed måtte det stadig reparasjoner til, utført av lokale snekkere. De skiftet både panel og sagflis.

Kjølerommet

Det var i naborommet melka var. Den sto i stålkar, nedsen­ket i isvatn, i store, støpte kummer.

• Sånn ble melka avkjølt. Det var ingen pasteurisering den gang, det var om å gjøre å få melka fortest mulig kald.
• Isen holdt seg hele sommeren, men ut over høsten begynte isblokkene å bli små. Vi greide oss imidlertid til det ble vinter og minusgrader igjen, forteller Morten Leistad, Malviks siste iskjører.