MALVIKBYGG

Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

BYJENTE BLE MALVIKBYGG I 1960

Av Tove Nordtvedt Isachsen

På oppfordring var jeg ikke tungbedt om å fortelle min historie fra ” huset i skogen” ovenfor Elvetun.

Så langt tilbakesom jeg kan huske, ble mine somre tilbrakt i Malvik. Familien på fire teltet nesten hele sommeren, mens far pendlet til byen på jobb. Teltturene varte hele sommeren på samme plass. Av og til var vi to familier, og fedrene dro til byen på jobb enten med buss, tog eller motorsykkel alt etter hvor årets camp var. Jeg husker med stor glede somrene i telt på Vikhammerløkka, i stasjonsfjæra på Vikhammer, ved Hyllvatnet og ved Skjeltjønna.

I 1958 ble det hyttebygging, og ved en tilfeldighet ble stedet mellom Elvetun og Vollan. Det var etter å ha jaktet på hyttetomt over lengre tid, og etter å ha spurt på mange gårder at det omsider ble napp hos Asbjørn Aunemo. Og vi fikk ei tomt på enden av myra med utsikt ned til fjorden. «Fjordgløtt» ble navnet.

— gode lekekamerater

Oddmunn og Brit Aunemo ble gode lekekamerater. Den gang var vi vel såpass isolert at vi ikke hadde «råd» til å være uvenner, men i dag er Brit og jeg fremdeles de beste venner med god kontakt.
Mye av materialene, to bilkasser (som biler ble importert i på den tiden), ble båret fra Kvegjerdet, ned lia og opp bakkan. (Det var ikke vei fra Herjuan og ned til Bjørnstad den gangen).
Jeg husker godt at vi dro opp til Stokdalen og fikk halm til å ha i teltet som var bosted under byggetida. Det var en sen, varm sommerkveld. Vi hørte orrhanen, og vi bada i Stokdalstjønna rundt midnatt. Det var spennende for ei åtte år gammel jente.

Hytta kom opp og pappa brukte seljekvist, «ønskekvist», og fant vann. Brønnen var ved siden av hytta, med ei hylle nedi til matvarer som skulle være avkjølt. Med handpumpe ble vannet pumpa opp til ei tønne som lå på bjelkene over kjøkkentaket. Derfra fikk vi vann i springen. Men siden tønna kom fra et apotek, kunne vi nok kjenne at vannet hadde en anelse peppermyntesmak. Senere fikk vi brønn under huset og elektrisk pumpe.

— 1960 flytta vi fra byen

Det ble ei hytte der vi trivdes så godt at i 1960 flytta vi fra byen og opp dit.
Det ble stor kontrast fra å bo så og si midt i byen.

Jeg var ti år da jeg hadde min første skoledag på Vikhammer skole. Da var det ikke lenger snakk om å være redd for kyrne som gikk nedi bakkan, ikke for hestan på beite i skogen heller. Det gikk veldig fmt.
Jeg gikk innom Oddmunn på Elvetun, og så fortsatte vi videre sammen opp lia til Kvegjerdet. Der ble vi henta av skoleskyssen, bygdas drosjebil. Det var en bra skoleveg, men om vinteren var det ikke alltid like greit. Med lommelykt fulgte vi sporene etter min far som dro tidlig på jobb. Men var det snøføyke, ble sporan borte og brua over elva ikke lett å finne.

Noen ganger hadde Steinar Tapper kjørt melka og laget fine spor til oss. Det hendte også at han kom så vi fikk sitte på, og det var stor stas. Da var det om å gjøre å holde seg godt fast, for det kunne hende at både spann og unger trilla av når hesten tok fullt firsprang opp motbakkan.

— skobytte.

Hos oss var det vinter lenge etter at våren var kommet til Vikhammer og alle på skolen gikk i småsko. Vi hadde et sementrør som lå i grøfta ved Kvegjerdet. Det fungerte fint som sted for skobytte. Støvlan lå der mens vi var på skolen, og skoene lå der ellers. Slik hadde vi det, ungene på Elvetun og jeg i alle år. Aldri en sko i manko!

Jeg ble fort vant til å bo oppi skogen, og jeg var aldri redd for å gå noen kilometer om dagen for å møte andre unger. Jeg var jo mye på Elvetun sammen med Brit og Oddmunn som var på min alder. Men treffstedet på den tiden var «Meierikrysset» på Bostad, og dit gikk turen ofte.

Skolen

På skolen hadde vi flere å være sammen med, men det var jo så avsides hos oss at det ikke ble særlig mer enn i skoletida. Men på Meierikrysset kunne vi treffe de som bodde lengre opp i bygda, som Anne Grete og Liv Nordahl, Nils Sjøvoll og Judith Jensen, Arve Bekken og noen til fra Forbordsgrenda. I tillegg kom det opp hyttefolk i helgene.
Det var alltid spennende å se hvem som kom med 3- bussen på lørdag. Det var helg fra lørdag til søndag på den tiden. Av og til hadde noen med reise-grammofon og noen få plater. Det gikk på Elvis og søstrene Bjørklund, og noe midt imellom.

Grindvakt nederst i Bromsetkleiva kunne være lønnsom aktivitet, spesielt i helgene for da kom det noen flere biler. Om vinteren kunne det bli livat når vi rente hele gjengen på flere rattkjelker ned Flåttabakken (siste bakken mot Meieriet fra Sjøvoll ) . Da vi fant ut at det gikk fint an å spise sjokolade som egentlig var til grisene på Sjøvoll, var det nok mange vonde mager rundt om.

— kino på Malvik

Det kunne bli flere turer om dagen ned bakkan og opp lia og tilbake igjen. Om vi fant ut at det var kino på Malvik, eller at vi skulle bade i Hestsjøen, var det bare å ta turen hjem etter penger eller badetøy. Så var det samme veg igjen og videre ned Forbordsgrenda til kinoen i Malvik sentrum. Da kunne det bli sein kveld før jeg var heime igjen.

Om vinteren var det ofte glatt, og da kunne det være et kunststykke å bære hjem melkespannet fra Kvegjerdet. Det endte med seiltur både for meg og spannet nedover bakkan mer enn en gang.

Allerede i 1960 var vi, ungene på Elvetun og jeg, på besøk oppi Stokdalen for å få se TV. Der ble vi tatt vel imot og vi fikk sitte inni stua og se det som var av sending. Det var like stor stas enten det var barne-tv med «Mr. Nelson og Pernille» eller » Perry Mason», konkurranseturn eller bare Televimsen som varslet teknisk feil.
Men nyhetens interesse bleknet, og igjen var det ut og farte. Det ble fisketurer til Vasseltjønna og badeturer til Stokdalstjønna.

— plukke poteter

Jeg likte godt å få være med på å plukke poteter rundt på forskjellige gårder. Det var penger å tjene på potetplukkinga også. Som tolv- trettenåring var det fint å få tjene egne penger, syntes jeg. I tillegg var det både sosialt og trivelig.

Jeg kan huske at på Øver-Leistad var det alltid lange middagskviler og mer tid til leik. Bromsetgårdan hadde alltid så veldig lange potetrender. Og om noen retta ryggen for ofte, hørtes en røst fra nederst i bakken : Plukk, plukk, plukk, plukk. Steinar Tapper betalte ekstra godt, og ikke trengte han så mye hjelp heller, så den jobben beholdt Oddmunn og jeg for oss sjøl.
Jeg husker også at vi hadde både kopplam og høner. Den eldste delen av uthuset som det står rester igjen av ennå, var verksted da vi flytta oppover i 1960. Her ble det produsert «sorte negerdamer» som var så populære på den tiden. De ble solgt på et par krustøybutikker i byen, og mange har nok stiftet bekjentskap med en av disse.

Selv om jeg er proppfull av gode minner om hvordan det var å bo oppe i skogen, kan jeg også huske hvordan det var å komme med bussen fra realskolen i Hommelvik når den kom for seint til å korrespondere med bussen opp Elvdalen. Da var det bare å traske i vei oppover dalen og heimover. Det ble en ekstra lang skoledag da. Bilveg fikk vi ikke før på syttitallet.

— huset i skogen

Det var fint å bo i «huset i skogen» og å gå på Vikhammer skole og på realskolen i Hommelvik. Det var stor overgang fra skolen i byen med rene jenteklasser til blandaklasse på Vikhammer. Jeg husker godt at jeg syntes guttene var litt vel oppfinnsomme, både i — og utenom timen. Som klasseforstander hadde jeg først Kåre Hallset og senere Unn Pedersen. Lærere jeg husker fra Malvik Kommunale Realskole, som det het, er bl.a. Flægstad, Malvik, Pedersen og Aud Johnsen.
Jeg kan også huske at det var noe klasseskille mellom folk fra bygda og de som bodde ved riksvegen. Uvisst av hvilken grunn, og vi hevet oss nok over det.

Min tilknytning til Malvik, og det at mine foreldre fremdeles bor i Malvik, har også gitt mine barn en tilknytning til bygda. De fikk ta del i livet oppi skogen før steinbruddet til Brende kom, og idyllen gradvis ble borte. Mine foreldre flytta ned til riksvegen i 1990, huset ble solgt til Brende, og bare få år etterpå brant «huset i skogen» ned til grunnen.

Jeg var nylig på vandring langs mine gjengrodde stier. Det hender jeg gjør det, om ikke så ofte lenger. Nå synes jeg det er trist å se branntomta og restene etter flere hytter i området.
Naturen burde kanskje fatt noe menneskelig hjelp til å ta sitt tilbake. Det er i alle fall et lite sjarmerende innslag i det som vel er for friluftsområde å regne.

Ps. Ord kan vel ikke helt beskrive hva årene jeg bodde i Malvik har betydd for meg.