Malvik sentrum

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Malvik sentrum slik jeg minnes det fra krigens dager og ut over i 1950-årene

AV JAN ARNE MALVIK

Innledningsvis må jeg presisere at dette ikke på noen måte vil være en fullstendig og i alle detaljer utfyllende oversikt over de virksomhetene som fantes i og omkring Malvik sentrum på denne tiden. Leserne får ta det som grov oversikt, og mitt håp er at noen andre vil bli inspirert til å gå dypere ned i detaljene for å dokumentere det liv som utspant seg i dette området på denne tiden.

Her er en liste over de arbeidsstedene jeg husker:

1 Smia til Hjalmar Austvik.
2 Den tyske fangeleiren.
3 Telefonsentralen.
4 Sementvarefabrikken.
5 Lidskjalv.
6 Bakeriet.
7 Togstasjonen med poståpneriet.
8 Meieriet.
9 Naustan kafe. (Nøsten keif i dagligtale)
10 Handelslaget/Samvirkelaget.
11 Landhandelen.(Garisim i dagligtale)
12 Betania.

Felles for alle disse bedriftene er at de er forsvunnet, med unntak for Betania som fortsatt eksisterer om enn i en helt annen form enn den gang.

Så en kortfattet omtale av punktene på lista:

1 SMIA

lå mellom Hauganvegen og jernbanen mellom øvre- og Nedre Haugan der det ligger et bolighus i våre dager. I smia fantes selvsagt alle de innretningene som en smie måtte ha: Esse med håndtrukket belg, ambolt og diver­se slegger, hammere og tenger og mange andre redskaper som smeden turnerte på sin suverene måte. Til smia kom alle som hadde noe av metall som skulle repareres, det være seg bønder med landbruksmaskiner eller guttunger med brukne sparkmeier. Alle fikk hjelp til slutt. Hjalmars svar på spørsmålet om når ting kunne hentes var alltid: «Siden, efter de hundre år». Han var ikke bare grovsmed, men også litt av en kunstner i sitt fag.

Det finnes sikkert den dag i dag eksempler på meget forseg­gjorte jerngrinder, stakitter, gnistfangere og peissett som ble til i smia hans Hjalmar. På slutten av sin tid som smed flyttet han noe av virksomheten til hjemplassen sin like ved meieriet og handelslaget.

2 DEN TYSKE FANGELEIREN

(en noe spesiell innretning selvsagt, men den lå jo der.) Den lå på oversiden av Riksvei 50 som den het den gang, Malvikvegen i våre dager, like ved avkjørselen til Revdalen. Det var en tradisjonell tysk fangeleir med et antall tyskerbrakker, høye piggtrådgjerder og vakttårn i nordøstre hjørnet. Der var det internert fanger fra flere land blant annet fra Frankrike, Russland og Polen Vi som bodde i nærheten, ble kjent med flere av fangene ettersom de på slutten av krigen fikk noe frigang og utførte småjobber på gårdene i omegnen. Alle fangene vi var i kon­takt med, lovte å sende brev etter at de kom tilbake til sine hjemland. Mine foreldre fikk brev og kort i mange år fra flere av dem, men hørte aldri noe fra russerne, vi trenger vel ikke å spekulere lenge på årsaken.

3 TELEFONSENTRALEN

lå i et hus ved Hauganvegen. Der fantes et stort sentralbord med alskens ledninger og plugger som sentralborddamene plasserte i sine rette hull for de enkelte samtalene. Damene på sentralen (det var alltid bare damer) var den tidens opplysningsbyrå. De hadde rede på det meste som rørte seg i lokalsamfunnet på godt og ondt.

4 SEMENTVAREFABRIKKEN

lå også mellom Haugan­vegen og jernbanen like østafor bakeriet. Der ble det laget sementstein, rør og takstein.

5 LIDSKJALV

var forsamlingslokalet som ble brukt til alle slags anledninger. Mange fra den eldre generasjon i Malvik husker nok kveldene med Norsk Bygdekino sittende på tre­benker uten ryggstø og filmer som hoppet og spraket. Etter forstillingen var det nok mang en øm bak og stiv rygg, men artig var det lell. Lidskjalv ble også brukt som øvingslokale i mange sammenhenger, blant annet for Malvik Musikkorps i mange år. Ellers var det lørdagsfester for mange foreninger og lag og tombola for veldedige formål. Noen av de tilstø­tende rom ble brukt til servering av kaffe og middag til faste og tilfeldige gjester. Min tante, Oline Haug, drev denne virksomheten i mange år.

6 BAKERIET

lå også mellom Hauganvegen og jernbanen ved undergangen ned mot sjøen. Jeg husker godt bakermes­ter Andersen, hans svigersønn, Trygve Winum og broren Rolf, og deres meget gode wienerbrød og andre ettertraktede bakervarer som man fikk kjøpt varme rett fra bakerovnen. Husker også den eiendommelige gode duften som møtte en så snart en åpnet døren.

7 TOGSTASJONEN/POSTÅPNERIET

hadde en hovedbyg­ning med kontor for ekspedisjon av togene og venterom. Dessuten var det en lagerbygning med lasterampe på bak­siden. Alle togene stoppet for av- og påstigning og mye folk reiste med tog, de fleste att og fram mellom Malvik og byen. Stasjonsmesteren fungerte som postekspeditør, og man kunne sende og hente post derfra.

8 MEIERIET,

hvor melkebøndene leverte melk i større og mindre spann tilkjørt med hest, var nærmeste nabo til han­delslaget. Melken ble tømt over i renner av blankt, rustfritt stål hvor melken ble avkjølt ved hjelp av is og vann som
omsluttet melkerenna. Senere ble noe av melken foredlet til blant annet fløte og skummetmelk. Meieriet hadde også utsalg hvor man kunne kjøpe melkeprodukter av ymse slag.

Bak meieriet var det et stort ishus hvor is til kjølesystemet ble lagret året rundt, spesielt viktig med tanke på somme­ren. Ishuset hadde doble vegger hvor mellomrommet var fylt med sagflis som effektiv isolasjon. Isen ble saget på Hestsjøen oppe i bygda med lange issager til store blokker og fraktet til meieriet med hest og slede. Senere ble transpor­ten overtatt av lastebiler. Jeg var ofte med min far som drev lastebiltransport og hadde istransport blant sine oppdrag. I meieriets andre etasje var det en forsamlingssal, meierisalen, som ble brukt til møter og fester. Etter at meieridriften ble nedlagt, ble deler av første etasje brukt til folkebibliotek.

9 NAUSTAN CAFE

(Nøsten keif i dagligtalen) Den lå ved Riksvei 50, Malvikvegen, der avkjøringen til Betania er i dag. Det var vel nærmest ei lita hytte med et lite rom med noen bord og stoler og en disk. Den var ikke alltid betjent, men ved å ringe på en klokke kom Eline Naustan springen­de, og vi fikk som oftest det vi etterspurte.

10 HANDELSLAGET/SAMVIRKELAGET

lå med front mot gamlevegen, (Hauganvegen) med en bratt trapp som førte inn til en gammeldags forretning med disker, hyller og skuffer hvor varene, som oftest i løs vekt, ble oppbevart. Alskens vekter og måleredskaper ble brukt til å måle opp mel, sukker og gryn og andre varer og fylt opp i grå papir­poser. På golvet, i hjørnene av disken, var det plassert runde spyttbakker av støpejern med sagflis og granbar i botnen. Der kunne gammelkarene henlegge sine spyttklyser med skrå eller snus. (Ikke særlig hygienisk, spør du meg.)

Muligens for å motvirke dette hang det et hvitt emaljeskilt med svart skrift på veggen: «Spyt ikke på gulvet, host ikke mot nogen». På utsiden var det en lasterampe hvor varer
ble tatt inn og sendt ut. I andre etasje var det lager med en meget spesiell heis som jeg ikke i detalj kan beskrive her, men den var veldig morsom å se i funksjon.

11 LANDHANDELEN

(kalt Garisim til daglig. Bakgrunnen for at den ble kalt Garisim er ukjent. Det er navnet på et fjell som er nevnt i Bibelen, der samaritanene blant annet bygde et tempel og et alter). Den ble opprettet etter disku­sjoner og uenigheter blant kundene i handelslaget. Den lå på oversiden av Riksvei 50 hvor det i dag er restaurant.

12 BETANIA

ble drevet som gårdsbruk og hotell og etter krigen brukt som tilholdssted for evakuerte fra Nord-Norge.
Som sagt er alle så nær som Betania nedlagt, men nåværen­de virksomhet der er så langt fra den opprinnelige at vi vel kan si at Betania også er forsvunnet.
Som jeg sa innledningsvis, er dette ikke på noen måte en utfyllende skildring av alt som foregikk på alle disse foreta­kene, men snarere en liten smakebit av alt livet i og omkring gamle Malvik sentrum. Derfor vil jeg håpe at noen føler seg inspirert til å gå i dybden og detalj skildre en eller flere av disse bedriftene for å få mer «kjøtt på beina».

Denne korte oversikten viser i alle fall konturene av et vel-fungerende lokalsamfunn i alle dets fasetter i tiden like etter 2. verdenskrig.

Med hilsen fra en som var heldig nok til å få oppleve Malvik sentrum på denne tiden.