Gjengitt fra Årboka 2024 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
To helt ekte malvikinger fra Malvik sentrum
Av Ester Sandtrø
Da kommunen vi bor i ble skilt ut fra Strinden herred, fikk den navnet Malvik. Bakgrunnen for det var mest sannsynlig at gården Malvik, som strakte seg fra Naustkleiva til Sagelva på Storsand, var den største og viktigste gården helt fra før år 1350. Kirka og skyss-stasjon på gården gjorde dette til et sentralt sted.
Utbygging av jernbanen i 1880-åra hadde også stor betydning for at Malvik sentrum ble der det ble. Stasjonen på Malvik ble hovedstasjon, med postkontor i lokalene. Og slik var det helt til beslutninger om å flytte hovedstasjon jernbane og postkontor til Vikhammer. Malvik sentrum ble liggende i skyggen av Vikhammer, og i dag er det bare to blå skilt med teksten Malvik som markerer hvor sentrum i Malvik var tidligere.
Malvik Sentrum. 1: Naustankafeen, 2: Meieriet, 3: Bakeriet, 4: Smedgården, 5: Lidskjalv og 6: Landhandelen.
(Flyfoto Fjellanger Widerøe 1963)
Jeg har snakket med to av de som vokste opp i Malvik sentrum på 1950- og 60-tallet, Tordis Stokdahl og Pål Malvik. To som kan kalle seg ekte malvikbygg, og som kan fortelle om et levende lokalsamfunn med 150-200 innbyggere, industri, handel og kulturtilbud. Et lite sted som hadde alt, og hvor det var fint å vokse opp.
Tordis forteller
Tordis Stokdahl (født Vikaunet) ble født i 1947, og vokste opp midt i Malvik sentrum. Hun fant også sin kjære Jan Stokdahl i nabolaget, og de giftet seg i 1971, bygde hus og bodde der til 2014. Da flyttet de til Hommelvik.
Tordis forteller om en trygg oppvekst i et mangfoldig lite lokalsamfunn, som hadde alt de trengte. Det var samvirkelag, landhandel, betjent stasjon m/post, telefonsentral, meieri, bakeri, snekkerfabrikk, taksteinsfabrikk, fryseri og smie. Og ikke minst Betania sykehjem, den største arbeidsplassen.
Vi hadde også en kafe ved riksvegen, Naustankafeen, og en kiosk i Naustkleiva, forteller Tordis. Naustankafeen lå der oppkjøringa til Betania er nå.
Meieriet
Meieriet var nærmeste nabo til handelslaget/samvirkelaget og tok imot melk fra melkebøndene tilkjørt med hest i større og mindre spann. Melka ble tømt over i renner av blankt, rustfritt stål hvor melken ble avkjølt ved hjelp av is og vann som omsluttet melkerenna. Meieriet hadde også utsalg hvor man kunne kjøpe melkeprodukter.
Bak meieriet var det et stort ishus hvor is til kjølesystemet ble lagret året rundt, spesielt viktig med tanke på sommeren. Ishuset hadde doble vegger hvor mellomrommet var fylt med sagflis for effektiv isolasjon. Isen ble saget på Hestsjøen oppe i bygda med lange issager til store blokker og fraktet til meieriet med hest og slede. Senere ble transporten gjort med lastebiler (hentet fra årbok 2014, s 16-17, skrevet av Jan Arne Malvik)
Meieriet husker jeg bare så vidt, sier Tordis. Det ble nedlagt først på 50-tallet. Bygningen sto likedan i mange år etter nedleggelsen. Det eneste som var annerledes var at det flyttet inn en familie i andre etasje. Og ei tid var det bibliotek i 1. etasje.
Meieribygningen var stor og det var også et uthus på området. Arealet rundt meieriet ble et stort friområde for unger i alle aldre. Vi spilte kanonball over taket, slo på stikka (de kalte leken å slå Jeppe) og spilte basse.
Området rundt jernbanestasjonen ble også brukt til leik, forteller hun. Der var det fotball og slåball. Det var også en skotthyllbane der, som ble flittig brukt av voksne på søndag ettermiddag.
Bakeriet
Bakeriet var en stor bygning ved jernbarnelinja. Det var en familiebedrift (bakermester Ragnar Andersen, svigersønn Trygve Winum og hans bror Rolf jobbet der). De leverte brød til alle butikker i Malvik kommune. Det manglet ikke på brødsorter minnes Tordis, verken i storbrød, kaffebrød eller bløtkakaer. Det gikk “jetord” om finbrøan te’n Trygve og romkakan te baker Andersen, sier hun.
Hun husker at de stakk innom bakeriet og kjøpte med boller før de gikk til fjæra for å bade.
Taksteinsfabrikken
Like nedenfor bakeriet lå taksteinsfabrikken, forteller Tordis. Der produserte de fine røde takstein. Det var 3-4 mann som jobba der. Vi ongan syntes det var mye spennende å sjå på i fabrikken. Hvis vi var heldige fikk vi være med å gjøre taksteinen rød.
Jeg husker en gang jeg var i fabrikken. Klesvalget var ikke helt godt for arbeidet: lyseblått volangskjørt. Vi fikk lov til å hjelpe til med å sikte rødt pulver over sementsteinen, før den ble satt på tørking. Idet jeg skulle sikte pulveret over steinen, blåste skjørtet opp og kom i berøring med pulveret.
Jeg sprang heim, men venta med å gråte til jeg var på trappa heime. Jeg så at mor ble lei seg, men hun sa bare: du må bytt klea. Det ble ikke no lyseblått valangskjørt på meg etter det!
Telefonsentralen
Nede ved fabrikken lå også telefonsentralen, minnes Tordis. Det var tre damer som arbeidet der. Det var ikke vanlig på den tida at alle hadde telefon. Vi ungene stakk ofte innom sentralen, men først måtte vi undersøke hvem som hadde vakt. Hvis det var hu Margit på loftet, gikk vi ikke inn. Vi kalte henne Margit på loftet, hun bodde i andre etasje hos bestemor og bestefar. Margit på loftet var litt streng. Men var Margit Nøstberg der, da fikk vi se på innplugginga av samtalene. Det var fascinerende å se hvordan hun satte de røde og svarte pluggene på rett plass. Og vi syntes hun snakka veldig fint når hun hadde på seg øretelefonen.
Damene på telefonsentralen var den tidens opplysningsbyrå. De hadde rede på det meste som rørte seg i lokalsamfunnet, på godt og vondt.
Telefonsentralen ble mye brukt til å sende telegram til bryllup og konfirmasjoner. Tordis husker at telegrammene hadde utsmykking øverst på blanketten. En gutt på kne med blomsterbukett, og en annen logo var blomstereng med sol i bakgrunnen.
Smia
Smeden het Hjalmar Austvik, og han var Tordis sin bestefar. Smia lå først mellom Hauganvegen og jernbanelinja, men ble flyttet til heimplassen deres midt i sentrum i 1957. Tordis husker det var mange kara som enten var i smia for å slå av en prat eller for å få sveisa ett eller annet. Gårdsplassen var som regel full av traktorer, gravemaskiner og skurtresker som skulle repareres, og sprukne sparkmeier som måtte fikses.
Bestefar var en flink smed, som fikk kongens fortjenestemedalje, forteller hun. Han var nok en kunstner i sitt fag. Hjemme hos oss hadde vi både stålampe, lampetter og lysestaker i smijern, som han hadde smidd. Han laga også jerngrinder og gelender til trapper, stakitter, gnistfangere og peissett. Han ga jerngrinder til 100års jubileet i Malvik kirke i 1946. Ei dobbelgrind, en port med innskrift INRI, kors og ei sol, samt ei litt mindre grind med et stort kors midt på. Porten har jeg ikke sett etter at innkjørselen til kirka ble flytta, men den lille grinda sporet vi opp og fikk satt opp ved Forbordsvegen lengst øst på kirkegården.
Lidskjalv
Lidskjalv var et forsamlingslokale. Det var et flerbrukslokale med arrangement som minnesamvær etter begravelser. årsfester for lokale organisasjoner som skytterlag, bondelag, helselag og avholdslag. Det ble brukt til kor- og korpsøvinger, og sagnomsuste dansefester på lørdagskvelder.
Snekkerifabrikken lå først i 2. etasje på bakeriet, og flyttet i 1965 til Lidskjalv. Aksel Jørstad eide snekkeriet.
En fredag i måneden i en ti-års periode fra 1955 – 1965 var det kino i lokalene. Barnefilm kl 18 og voksenfilm kl 20. Mange fra den eldre generasjon husker nok kveldene med Norsk Bygdekino sittende på benker uten ryggstø og filmer som hoppet og spraket. Det kom oppslag fra Bygdekinoen på meieriveggen om hvilken film som skulle vises. Dette var et populært tilbud i bygda, og det kom ungdommer helt fra Hommelvik og Ranheim for å gå på kino, forteller Tordis. Det var ikke kino i Hommelvik på den tida. Dette førte også til godt besøk på Naustankafeen, som lå ved riksveien. Ungdommene samlet seg på kafeen før filmen startet. Etter at filmen var ferdig gikk vi til kiosken i Kleiva, og der var det også plass til litt kjæresteri, minnes Tordis med et lurt smil..
— folketallet i Malvik sentrum til det tre-dobbelte
Fra midten av 60-tallet til 1980-tallet økte folketallet i Malvik sentrum til det tre-dobbelte. På småbrukene fikk døtre og sønner fradelt tomter til å bygge egne hus.
Men selv om folketallet økte, ble en etter en bedrift lagt ned. Bedriftene var for små, og klarte seg ikke i konkurransen.
Samvirkelaget ble Trondos avd 30, jernbanestasjonen ble nedlagt og postkontoret ble 7563 Malvik. Samvirkelaget og posthuset holdt stand til først på 1990-tallet. Da hadde utbygginga på Vikhammer og Saksvik gjort at vi fikk et senter på Vikhammer, og butikk og post ble flyttet dit.
Tordis syntes det var synd at all aktiviteten i Malvik sentrum gradvis ble borte, men er takknemlig for at hun fikk vokse opp i ei tid og på et sted som hadde så mye for både store og små.
Pål forteller
Pål Malvik ble født i 1946, og vokste opp i Revdalen. Revdalen ligger rett øst for Malvik sentrum.
På spørsmål om minner fra oppveksten har han mye å fortelle, om sommer- og vinteraktiviteter og om en stor gutteflokk i Revdalen, som var svært aktive i hverdagen. De gikk annenhver dag på skolen, og “den andre dagen” ble brukt ute og til mange ulike sportsaktiviteter. De var 13-15 gutter og bare 3 jenter, og det var unntaksvis at jentene deltok i guttenes verden.
Kjernen i Revdalsgjengen var Terje, Dagfinn, Rolf, Per, Leif, Steinar og Pål. Alle med etternavn Malvik. Knut og Johannes Valsø og Tor Jørstad var også sentral i gjengen.
Pål Malvik
Fotball for alle pengene
Pål forteller at de hadde eget fotball-lag i Revdalen. De tapte stort sett kampene mot Malvik sentrum, – der spilte nemlig Karl Ove Bjørnstad, en meget habil fotballspiller. Dette snudde da Terje Malvik klarte å overtale Karl Ove til å bytte lag mot at han fikk velge to egg fra eggsamlinga hans (trost- og småfuglegg), og Malvik sentrum fikk 50øre i overgangssum. Revdalen fikk dermed Malviks første profesjonelle fotballspiller! Etter det vant vi så og si alle kampene, minnes Pål.
Forbilder er viktig, og i Revdalen var den ti år eldre Otto Rønne er stort forbilde for guttene. Han var en uredd og offensiv fotballspiller som inspirerte dem.
Den viktigste fotball-plassen var Steffensflata (nord for Leistad øvre). Der måka de av “kuskit” og satte opp staurer til mål. Der møttes de nesten hver dag, delte opp i lag og spilte fotball til langt på kveld om sommeren.
Pål forteller at kampene mot Forbordsgrenda nok var de hardeste, med svært mye kjeftbruk og krangling. Arnfinn Bekken var spillende dommer, og ble ikke opplevd som nøytral. De spilte med beksemsko -fotballsko hadde de ikke og turnsko var for mjuke! Det ble en del harde taklinger, som de mente Arnfinn overså i favør av Forbordsgrenda. Kampene i Forbordsgrenda ble spilt på den lokale “Prærien” – en åker på Forbordgården.
De spilte også fotball ved jernbanestasjonen i sentrum, – ofte med blandalag fra Revdalen og Malvik sentrum.
Ved stasjonen spilte de også basse, og Pål husker at Tordis var spesielt god i det. Hun var også en ener i skoleballturn – ball ble kastet mot veggen, med diverse øvelser underveis.
Revdalen, Kutrøa med 1: Fotballbane og 2: Hoppbakke.
(Flyfoto Fjellanger Widerøe 1963)
“Olympiske sommerleker” i Kutrøa i Revdalen.
I flere år ble det arrangert olympiske sommerleker i Revdalen. Det var i all hovedsak deltakere fra Revdalen, og noen få av “de nærmeste” fra Malvik sentrum.
Det ble laget hoppegrop for høyde og lengde, og gjennomført 40m løping ( de hadde ikke rett strekning som var lang nok til 60m) Det var ballkast, kulestøt og spydkasting, med egensmidde spyd, smidd av or eller einer.
Fotball var også en olympisk gren.
Demmet opp Revdalsbekken
En annen sommeraktivitet var å demme opp Revdalsbekken og bygge bruer og lage fergetransport over dammen. De bygde biler og ferger selv, av treklosser og med tipp på bilene. Nederst i vegen sto et fløttsagbruk/leiesagbruk, og sagflis derfra ble fraktet over dammen og brukt til veier og gårdsplasser i den lille verden de bygget opp rundt denne demningen. Pål husker at bestefar Johan Åsphaugen var ikke særlig begeistret for at de demte opp og dro utover sagflis, og de på sagbruket var heller ikke spesielt positive til det. Sagflisa skulle brukes til nyttigere ting.
Om vinteren hoppet de på ski
Når snøen kom ble skiene tatt fram og brukt hver dag så lenge det var mulig, forteller Pål. Det ble gått opp skispor, og det ble bygd mange hopp-bakker. De hadde bare ett par ski, så de ble også brukt til hopping. Det var både oppgåtte skispor og hoppbakke i Revdalen; Åsphaugbakken. Bakkerekorden der var 16-17m.
Stubbanbakken ved kirka var samlingspunkt på søndager. De som måtte i kirka på søndag for å få stjerne i søndagsskoleboka, satt på galleriet og så lengselsfullt mot bakken, minnes Pål. Når gudstjenesten var over var de lynraske til å dra hjem og skifte til skiutstyr.
Bakkerekorden i Stubbanbakken var 35m, satt av Håkon Renanger. Ellers var Dagfinn Malvik en av de store hoppere i denne bakken. Det var mange knall og fall i bakken, men det største uhellet var da Per Nilsen brakk foten. Dette ble det snakket om i mange år etterpå.
Når guttene fra Revdalen dro til Stubbanmarka og til Bernhardskulen og Serinabakken ved Betania var de sammen med gutter i Malvik sentrum. Pål husker spesielt Karl Ove Bjørnstad, Per og Tore Haugan, Per Pettersen, Tor og Claes Gjølmesli og Reidar og Ove Winum.
Skøyter på Karrusdammen og Kjøllmoen
Karrusdammen på Forbordsåsen/Leistadåsen ble hver vinter klargjort for at de kunne gå på skøyter der. Sandbakken skole arrangerte skolemesterskap i skøyter på Karrusdammen på slutten av 1950-rallet og begynnelsen av 1960-tallet.
Kjøllmoen var en liten dam med ei lita øy midt i, som lå ovenfor Naustan. Der gikk vi også på skøyter om vinteren, forteller Pål. Etter utbygging på Vikhammeråsen begynte de nyinnflyttede å kalle den for fiskedammen. Og nå er vel denne dammen helt borte.
Pål er glad for at han fikk vokse opp i ei tid da unger fikk tre dager hver uke hele skoleåret til fri lek og aktivitet. De fikk masse frisk luft, lagde lekene og aktivitetene selv, og ble sosiale og selvstendige. Livet i Revdalen var godt!
