Malvik kirkestue

Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Historien om Malvik kirkestue

Av Joralf Halgunset

Starten på prosjektet

Historien om Malvik kirkestue startet på slutten av 1990-tallet. Da ble det kjent i «informerte kretser» at familien på Malvik Store planla å gjøre endringer på bolighus og tun på gården. De hadde kommet til at de ville være best tjent med å rive den gamle stuebygningen og bygge nytt. Den gamle tømmerbygningen – som egentlig var en sammenbygging av to hus – var etter deres mening i en så skrøpelig forfatning, at de så som den mest realistiske løsningen å rive den gamle stuelåna og sette opp et moderne bolighus på tunet i stedet. De hadde bestemt tomt for det nye huset, og fra kommunen hadde de fått grønt lys til å sette i gang. Det inngikk i planene ar den gamle stuelåna skulle rives.

Da disse planene ble kjent, reagerte mange utenforstående på at denne stuelåna skulle rives. I første rekke var det personer med interesse for lokalhistorie og kulturminnevern som kom på banen. Vi er ikke kjent med i hvor sterk grad de prøvde å påvirke familien til å endre sine planer, men det er rimelig å tro at familien ble bearbeidet en del. Men fokuset ble relativt raskt dreid bort fra familien og over på spørsmål om hva en kunne gjøre for å ta over bygningen og  bevare den for ettertiden.

— historisk betydning

De viste til Malvik Stores sentrale plass i den lokale bygdehistorien, og at det derfor ville ha stor historisk betydning å ta vare på bygningen. Dette ønsket ble koplet sammen med et gammelt ønske fra menighetsråd og enkeltmennesker med tilknytning til kirka, om å få en kirkestue for menigheten i Ytre Malvik. Ved å berge den gamle stuelåna på Malvik Store kunne ønskene til begge grupperingene bli oppfylt. Det ble dannet en egen stiftelse med formål å løse denne oppgaven.

Nå viste det seg ganske snart at ikke alle i menighetsrådet støttet tanken om en slik kirkestue ved kirka. Blant menighetsmedlemmene som soknet til Saksvik, var det for eksempel flere som var sterkt i mot planene. De var redde for at bruk av penger på dette bygget ville forpurre, og kanskje helt gravlegge, planene om å få kirkelige bygg på Saksvik. Malvik kirkelige fellesråd, og Hommelvik menighetsråd, gikk derimot inn for å flytte stuebygningen og ta den i bruk som kirkestue. Stiftelsen prøvde å manøvrere seg mellom de ulike interessegrupperingene, og å berolige folk fra Saksvik, slik at også Malvik menighetsråd kunne støtte arbeidet for en kirkestue i den gamle stuebygningen på Malvik Store. Stiftelsens leder på denne tida, Pål Malvik, tonet ned kirkestuplanene.

— ta vare på bygningen

Han uttalte til Malvik-Bladet at det viktigste motivet ikke var kirkestue, men å ta vare på bygningen. Oppfatningen hos styret i stiftelsen på denne tida var at bygningen klart var verneverdig. De innhentet også støtte fra, blant andre, fylkeskultursjef Knut Møller som uttalte at det var viktig å verne denne bygningen. For å styrke verneargumentet ble det og pekt på at i den delen som var bygd som tilbygg, trolig var benyttet tømmer fra den gamle Malvik kirke som var bygd i 1650. Etter blant annet god argumentasjon fra styret, ble kirkestua nominert som kommunens tusenårssted, uten at det fikk noen avgjørende effekt.

Styret var optimistisk med tanke på den tilstanden bygningen var i og mente at en kunne beholde dører, vinduer og store deler av panelet, men at taket måtte skiftes. Stiftelsen greide ved kontakt med eieren å få utsatt rivingen. Familien gjorde det tidlig klart at de gjerne kunne gi bort stuebygningen mot at den ble fjernet fra der den sto. En forutsetning for å bruke den som kirkestue, også fra eierens side, var at bygningen måtte flyttes bort fra tunet. Eieren hadde, mens denne prosessen var i gang, ført opp et nytt bolighus kloss inntil den gamle bygningen. Dette var gjort under den forutsetning at gammelhuset skulle bort,

— byråkrater

Nå ble det behov for å klarere ny tomt, og med tanke på at det kanskje lot seg gjøre å flytte bygningen hel, var det viktig at den nye tomta ikke var for langt unna. Ny tomt ble valgt, om lag tretti meter nærmere kirka, men så viste det seg at tomta delvis lå på kirkas grunn. Dermed måtte det statlig godkjenning til for å føre opp bygg der. At staten ble involvert, gjorde at avklaring av tomtespørsmålet tok ekstra tid, og det arbeidet skaffet en del «mat» for byråkrater. Men etter en del tid ble tomteønsket oppfylt.

Flytteplanene gjorde det klart at flytting ville koste penger, og mer penger enn de hadde. Stiftelsen fikk som en vesentlig oppgave å finansiere prosjektet. Skjebnen til den rivingstruede bygningen ble tatt opp i kommunen, men kommunestyret var negativ til hele prosjektet. I kommuneforvaltningen ga enkelte positive signaler, men det ble ikke mer penger av det!

Pengemangelen var et problem, og mange ideer til mulige finansieringskilder ble luftet, blant annet å søke om midler fra Norsk Tipping. At stiftelsen hadde slike planer, førte til et harmdirrende innlegg i Malvik-Bladet der innsenderen mente at det måtte være måte på hva Norsk Tipping skulle bruker penger på.

Det ble en langvarig, og dels smertefull fødsel for kirkestueprosjektet. Men ledelsen av prosjektet ga ikke opp. Både de med verneinteresser som sitt hovedmotiv, og de som her så muligheter for å få realisert ønsket om kirkestue, sto på for å skaffe penger til flyttingen som var første, og helt avgjørende steg i prosessen.

Dugnadsarbeid en helt nødvendig del av prosjektet

Kirkeverge Jan Rynning var nå blitt leder av stiftelsesstyret, og han kom til å spille en helt avgjørende rolle for gjennomføringen av hele prosjektet. Han brukte mye tid og kløkt på å skaffe til veie økonomiske midler, og i begynnelsen av februar 2003 var styret kommet så langt at de mente de kunne starte opp. Styret fikk også med seg arkitekt Bjørn Solberg som ble en viktig fagmann i planleggingsfasen. Om de hadde en del midler til å kjøpe materialer og tjenester, var det likevel innlysende at de var totalt avhengig av frivillig dugnadshjelp. Her gjorde stiftelsen et godt valg da de sikret seg Per Jørgen Lorvik som dugnadsgeneral. Han var positiv til prosjektet fra første stund og han stilte opp og utførte sine første dugnadstimer den 11. februar i dette året. Sammen med han møtte Per Overvik, Per Norum og Kåre Enge.

— dugnadsprotokoll

Dugnadsgjengens innsats er det lett å få oversikt over, for Per Jørgen har gjennom hele prosjektet ført en dugnadsprotokoll for hånd. I den har han i tillegg til en kort redegjørelser for utført arbeid hver dag, og hvem som har deltatt, summert antall dugnadstimer, også limt inn bilder tatt i løpet av prosjektet, utklipp fra Malvik-Bladets omtaler underveis, og ellers andre begivenheter som har skjedd den tida det har vært aktivitet ved kirkestua.

Fra dugnadsprotokollen kan vi lett finne ut at dugnadsgjengen har vært stabil. I løpet av hele prosessen, fra de første rivningsarbeidene og til avslutningen med innredning av andre etasje, inkludert også det nye inngangspartiet med toalett og garderobe, er det utført om lag 8000 dugnadstimer, fordelt på, i gjennomsnitt, en seks- sju karer. Arbeidet har foregått i perioden fra februar 2003 til mai 2015, med en del lengre opphold underveis. Hvis en regner at et årsverk er ca 1600 timer, vil det si at dugnadsgjengen til sammen har utført om lag fem årsverk i denne perioden.

Flytting av bygningen

Som nevnt var det fra første stund avgjort at bygningen måtte flyttes fra tunet på Malvik Store dersom den skulle bevares og tas i bruk som kirkestue. Etter en del om og men, hadde de vinteren 2003 endelig kommet så langt at de kunne begynne å forberede flyttingen. Da hadde de vurdert flere alternative flyttemåter. Én måte var å rive ned bygningen og bygge den opp igjen stokk for stokk på den nye tomta. En annen måte var å trille den på ruller som ble lagt på bakken. De endte opp med å godta en metode som et Verdalsfirma foreslo, nemlig å heise bygningen på plass ved hjelp av kraftige løftekraner.

Første trinn i flytteprosessen var å strippe bygningen både utvendig og innvendig. Panel ble tatt av, og vinduer og vindusrammer tatt ut, Opprinnelig var meningen at en skulle sette inn igjen de vinduer som ikke var skadet av råte eller på annen måte. Det viste seg imidlertid at treverket var såpass redusert av tidens tann at alle vinduer ble skiftet ut med nye. Dette ble også situasjonen for det utvendige panelet. Da de skulle til å bordkle bygningen igjen, ble gammelpanelet vraket. Gulv ble tatt opp, og skorsteinene revet. Da panelet var tatt av, og en kom inn på tømmerkassen, ble det avdekket større råteskader enn de tidligere hadde antatt.

— like optimistisk

Dette skapte en del betenkeligheter hos dem som ivret for vern og som hadde sett for seg en restaurering ut fra antikvariske prinsipper. Rynning, derimot, var like optimistisk og offensiv som før. Han uttalte blant annet til Malvik-Bladet at han så ingen problemer med å få bygningen til å bli en tjenlig kirkestue.

I løpet av sommeren 2003 ble det satt opp grunnmur på den nye tomta, om lag 30 meter nærmere kirka. Det var Karl-Ove Bjørnstads firma som tok ansvaret for å få satt opp den. Før flytting av tømmerkassen, ble det klart at den måtte sikres og avstives slik at veggene holdt seg på plass under flyttemanøveren. Dette arbeidet ble mer omfattende enn de først hadde forestilt seg. De regnet i starten med at de skulle greie å få huset på ny grunnmur før året var omme, men det greide de ikke.

Selve flyttingen skjedde lørdag 24. januar 2004.

Dette var en merkedag i prosjektet, første etappe var unnagjort.

Nødvendig pause i prosjektet

Etter flyttingen måtte prosjektet ta en nødvendig «pustepause». Det var smått med midler til det videre arbeidet. Etter at huset var på plass, ble det mindre aktivitet for dugnadsgjengen. Bortsett fra prosjektledelsen, og noen andre ildsjeler, var det ikke vanskelig å finne folk med sterke innvendinger mot å bruke penger og arbeidskraft på dette restaureringsprosjektet, som av enkelte ble betegnet som et eventyrprosjekt. Ribbet for panel, vinduer og gulv så bygningen ganske mistrøstig ut, og flere i gruppen som hadde gått inn for bevaring ut fra verneinteresser, fikk kalde føtter og bakket ut.

— var sterk i trua

Det verste som nå kunne skje, var at det tomme skallet skulle bli stående uten at noe mer ble gjort. Det var nok noen av de mest ihuga motstanderne som gjerne hadde sett at prosjektet havarerte på den måten. Men ingen innvendinger beit på lederen, Jan Rynning. Han var sterk i trua på at dette skulle bli en verdig kirkestue med tida. Det var først og fremst arbeid som måtte til, og der stilte prosjektet sterkt, for de hadde en ivrig og habil dugnadsgjeng, med Per Jørgen Lorvik i spissen.

Rynning sørget også for å få sendt søknader til ulike fonds og institusjoner om økonomisk støtte. Sammen med støtte fra Malvik kirkelige fellesråd greide de på relativt kort tid å skaffe til veie over en million kroner. Til dem som mente at disse pengene heller skulle ha gått til nybygg enn å lappe på den gamle bygningen, hadde Rynning klar beskjed: Etter hans mening var det mye lettere å få støtte til å restaurere en gammel bygning enn å få penger til nybygg. Derfor var det fremdeles den beste planen å fortsette slik de hadde startet, En del av disse midlene ble brukt til innleid snekkerhjelp for å rette opp veggene utvendig og for å utbedre råteskadene i veggene. Huset ble nå kledd med asfaltplater for å gjøre det tett til vinteren 2004 – 5. Det ble dermed lite dugnadsarbeid i 2004.

Dugnadsarbeid i gang for fullt i første etasje

Vinteren 2005 var det slutt med den ufrivillige pausen. Nå hadde de fått noen penger, og arbeidet med å sette huset i stand innvendig kunne starte. I samband med restaureringsarbeidet måtte de inn med konstruksjonsmessige forsterkninger, og i dugnadsgjengen hadde de også folk som hadde forstand på slike problemer. Her var Peder Emstad en krumtapp. All den kunnskap dugnadsgjengen kunne mobilisere, kom godt med, og de sto sjelden fast.

Hele vinteren 2005 arbeidet de to dager i uka fra 10.00 til 15.00, medregnet en god matpause. Da de kom til sommeren, var pengene brukt opp, og de ble tvunget til å ta en lengre sommerferie. I løpet av denne perioden tok stiftelsen opp et lån på 500 000 kroner, og disse midlene dannet basis for dugnadsarbeidet som startet igjen i november. Noe arbeid ble gjort før jul, men først på nyåret i 2006 ble det full fart i arbeidet. Da arbeidet 6 –7 personer på dugnad to dager i uka hele vinteren gjennom, og til midtsommers. Karl-Ove Bjørnstads mannskap murte opp ny skorstein denne våren

Prosjektet utvides med et tilbygg

Nå ble det bestemt at de skulle bygge et tilbygg over inngangspartiet, der det kunne innredes toalett og garderobeplass. Arbeidskostnadene knyttet til dette utbygget, ble etter avtale dekt av kommunen. September 2006 startet de opp igjen og fortsatte med samme intensitet helt til jul. Da hadde de kommet så langt med utbygget at de hadde fått det tett med tak og vegger.

De holdt fram med samme opplegget også vinteren 2007, helt til sommeren. Men da begynte de å se enden på arbeidet i første etasje. Ut på våren fikk de en gledelig overraskelse da de fikk en pengegave på kr 11 000 fra Ytre Malvik Velferdsforening som var oppløst, og som hadde bestemt at de midler som sto igjen skulle gå til kirkestua.

Høsten 2007 hadde de bare et par dugnadsdager for å ta etter noen småting, og for å henge opp gardiner. Rynning hadde møte med dugnadsgjengen og presenterte planer for restaureringsarbeidet i andre etasje, og det virket som karene var glad for å kunne få fortsette!

Kirkestua tatt i bruk

Fra årsskiftet 2007-08 var første etasje ferdig, og kirkestua ble fra nå av tatt i bruk. Onsdag 5. mars ble det holdt en sammenkomst for dugnadsfolket, og søndag 9. mars var det offisiell åpning av stua. Mange interesserte kom, og ordfører Granmo uttalte i følge Malvik-Bladet: «Jeg er mektig imponert! Det er fantastisk å få stua her like ved kirka, og dette er en flott gave til innbyggerne i Malvik kommune.» Lions stilte opp og donerte 23 000 kroner til teleslynge i huset.

Midlene kom fra Prestegårdens kvinneforening som ble startet opp etter krigen, og som hadde samlet penger i et fond for tiltak for eldre i Ytre Malvik. Per Jørgen orienterte litt om dugnadsarbeidet og fortalte at dugnadsgjengen stort sett hadde levd på daggamle wienerbrød sponset av Prix-en. (Seinere ble Bunnpris hovedsponsor av wienerbrøda!). Han pekte også på at nå sto andre etasje for tur. Den ville bli delt inn i flere rom; noen kunne bli benyttet til for eksempel kontorer. Dugnadsarbeidet som var gjort, imponerte mange, og dugnadsgjengen ble også nominert til kommunens kulturpris i 2008.

Styret i stiftelsen var nå moden for å overlate hele bygget til menighetsrådet, men det kom en del motforestillinger mot dette. Malvik-Bladet hadde blant annet en elder der dette ble frarådet. Argumentene var at bygget fremdeles var så uferdig at menighetsrådet hadde verken apparat eller kompetanse til å ta over et så uferdig bygg. Slik ble det også.

Kronerulling for skifertak

Dugnadsgjengen var selv svært oppmerksom på at det gjensto et stort arbeid før bygget kunne sies å være helt ferdig utvendig. Kirkestua manglet skikkelig tak. Her burde det legges skifertak. Takstein var kjøpt inn, men nå satte flere av ektefellene til dugnadskarene foten ned. De mente at taket var både for høyt og for bratt til at disse «gammelkara», med en gjennomsnittsalder på langt opp mot åtti år, og der den eldste var 86, skulle ta den jobben. Det betydde i så fall at de måtte leie inn fagfolk, noe som ville koste penger. Og penger var det jo alltid mangel på. De hadde fått et tilbud på jobben på 200 000 kroner, så de visste hvor stort pengebehovet var.

For å skaffe de nødvendige pengene startet de i august 2009 en kronerulling. Det gikk relativt fort å få inn de første tusen, men etter å ha passert 90 000 stoppet det nesten opp. Det så mørkt ut for takprosjektet. Men så i desember kom Lions Club Malvik inn og donerte den summen som gjensto, kr 36 500, for at prosjektet kunne bli gjennomført etter de siste forhandlingene med takleggerne. Dermed var pengevanskene borte, og skifertaket ble lagt i 2010.

Andre etasje

En viktig milepæl var nådd i 2008, men egentlig var bare halve bygget ferdig. Hele andre etasje sto igjen. Fram til høsten 2011 hadde Paul Vikhammer begynt så smått med innredningsarbeidet i andreetasjen. Men skulle en få mer fortgang i arbeidet, som ville bli omfattende, var det behov for å mobilisere til dugnad igjen. Stiftelsesstyret innkalte til møte i november 2011. Nå fikk de med Peder Solem som arkitekt og planlegger, og på nyåret 2012 var dugnadsgjengen i gang igjen for fullt. Per Jørgen Lorvik fortsatte som dugnadsleder, og mange av den gamle gjengen stilte opp igjen. Men nå bestemte de at én dag i uka fikk være nok. Slik holdt de på til sommerferien. Da hadde de en pause fram til slutten av oktober.

Pausen skyldtes mest pengeproblemer som gjorde at de manglet nødvendige materialer å jobbe med. Men fra oktober arbeidet de én dag, helt til pengebeholdningen var slutt igjen i april 2013, Pengeproblemene ble slått opp i Malvik-Bladet, der det gikk fram at de manglet 50 000 kroner for å få gjort det de ønsket. Enda en gang kom Lions til hjelp, denne gangen var det Lions Saxedatter som kom med en gave på kr 10 000. Det var nok til at arbeidet kunne fortsette. I samarbeid med Malvik kunstforening hadde de fått i gang et kunstlotteri, der arbeider fra kunstforeningen ble loddet ut, og pengene gikk til kirkestua. Arbeidet i andre etasje fortsatte høsten 2013 og våren 2014. Da sommeren kom, var andre etasje så godt som ferdig. Det som sto igjen var innredning av toalettrom.

Slutten på prosjektet

Høsten 2014 ble de på ny sponset av Lions. Dugnadsgjengen var nå så innkjørt på en fast dugnadsdag ved kirkestua at de takket fornøyd ja til å fortsette med et nytt prosjekt, nemlig å føre opp et tilbygg til redskaps- og toalettbygget som var blitt for lite! Dette arbeidet startet de høsten 2014, og det er ennå ikke ferdig.

Men selve kirkestueprosjektet kunne en nå anse som sluttført. 13. mai 2015 inviterte stiftelsen i kirkestua, sammen med menighetsrådet, til fest. Festen markerte at arbeidet på kirkestua var ferdig. Den ble overdratt til menighetsrådet som fra nå av ville få ansvaret for den videre drift av Malvik kirkestue.