AV Ole Christian Iversen
Disse fire ordene avslutter et brev som den ferske matrosen Magnus Gerhard Iversen sender fra en trang kahytt på den andre siden av jorden 1904. Hjemme i Hommelvik venter Martha Olausdatter Brandslet spent på flere livstegn fra sin kjæreste. Men dette brevet skal bli det siste. Kort tid senere drukner Magnus i et dramatisk forlis utenfor den ugjestmilde kysten av Tasmania.
Foruten Martha etterlater han seg en uekte datter og en arv på 112 kroner.
BRIAR HOLME: Slik så barken Briar Holme ut, liggende ved kai med alle seil nede. Foto: Tasmanian Seafarers’ Memorial (http://seafarersmemorial.org.au/)
Blant mine forfedre er det stor overvekt av husmenn og tjenestepiker. Derfor var overraskelsen stor da det plutselig dukket opp en vaskeekte sjømann og eventyrer blant de mange leilendingene i Iversen-slekta.
Magnus Gerhard Iversen het han. Eksakt samme navn som min bestefar som var født i 1908, og det var i forbindelse med et navnesøk på min bestefar at denne sjømannen dukket opp.
Trangbodd på Moan
Magnus Gerhard Iversen ble født i Hammerdal sogn i Jämtland i 1880, men når det nye århundret kommer er han bosatt i Hommelvik, nærmere bestemt på Moan under Hyggen (gnr 57/bnr10). Her bor Magnus sammen med sin far Iver Iversen (Wighougen) og mor Beret Jensdatter. Her bor også broren Karl Johan (født i Lid sogn i Jämtland i 1878) og fosterbroren Ole Andersen Ledeen (født i Åre i 1895). Min oldefar, Ole Edvard Iversen (f. 1872) og eldstebror Iver Iversen Lundberg (f. 1865/67) har på dette tidspunktet flyttet ut og etablert seg med egne familier i Hommelvik.
Slektsmessig er altså sjømannen Magnus broren til min oldefar og onkel til min bestefar.
I samme hus som den vesle Iversen-familien på Moan bodde dessuten Lars Larssen og hans kone Josefine Jensdatter – begge fra Beitstaden/Namdalseidet – med deres to barn, John Ludvik og Dina Marianne. En tredje familie, med Ole Jørgen Hansen og Anne Emilie Olsdatter med to barn, samt ekteparet Olaus Hanssen og Kristine Berntsen, bor også på samme adresse.
Fire ektepar og masse unger…at det var trangbodd på Moan, til tross for at eiendommen het Hyggen – hersker det liten tvil om.
Hyllemeter med dokumenter
Det var altså et personsøk etter Magnus Gerhard Iversen som førte meg til sjømannen Magnus. Blant søkeresultatene dukket det opp et såkalt proklama – en offentlig kunngjøring – fra Norsk Lysingsblad i 1906, der fordringshavere etter Magnus Gerhard Iversen ble anmodet om å melde seg for Strinda og Selbu skifterett.
Jeg stusset naturligvis over dette, ettersom min bestefar – med nøyaktig samme navn – ble født i 1908.
Det viste seg altså at familietreet ikke bare består av trauste og duknakkede husmenn. Her dukket det opp en sjømann! Ikke akkurat «lys levende», men likevel – en eventyrer! Han hadde jo tydeligvis forlist på den andre siden av jorden, til og med under dramatiske omstendigheter, utenfor kysten av Tasmania.
Neste stoppested ble da Statsarkivet i Trondheim. Bunkeren på Dora inneholder så mange hyllemeter med historiske dokumenter og offentlige arkiver at man nærmest mister pusten når glassheisen stopper ved skranken utenfor lesesalen i 4. etasje. Og blant dokumentene som er bevart er alle skiftesakene fra Strinda og Selbu skifterett. Også fra 1906. Og etter en times leting etter nåla i høystakken lå plutselig mappen på pulten foran meg.
I den tykke bunken lå masse dokumenter, noen på engelsk, mesteparten på norsk. Lensmann og prest var involvert, det norske generalkonsulatet i London, brev fra Iver Iversen (broren til Magnus) og fra Marta Brandslet og hennes far. Stiftsamtmannen og det norske handels-, sjøfart og industridepartementet var også med i korrespondansen. Men viktigst av alt; to brev ført i pennen av Magnus Gerhard. Først et brev til sin venn Jørgine Brandslet i Hommelvik, sendt fra den russiske kystbyen Onega, og så kjærlighetsbrevet til Marta, skrevet med utydelige bokstaver på enkelt papir, datert 11. februar i Melbourne, Australia.
Til sammen forteller mappen og korrespondansen historien om en ung hommelviking som forlater hjembygda og sin gravide kjæreste for å søke lykken på den andre siden av havet. Først i Canada, deretter i England. Det er historien om et tragisk forlis, en redningsaksjon med et ufattelig utfall og en alenemor og ei lita jente som ikke fikk hjem sin mann og pappa – og fordelingen av en arv på litt over en hundrelapp.
Magnus satte sjøbein i Trondheim
I emigrantprotokollen fra Trondheim politikammer fra perioden 1902-1904 finner vi Magnus Gerhard Iversen på side 51. Året er 1902 og båten Magnus går om bord i heter Salmo.
UTFART: Magnus Gerhard reiste fra Trondheim med SS Salmo (t.v.) og videre med SS Tunisian (t.h.). Foto:
Magnus er innrullert på Salmo med løpenummer 5477. Påfølgende nummer har Olaf Olaussen (22). Han er broren til Martha Brandslet, jenta som Magnus har barn med. Magnus og Olaf er altså svogere og legger ut på den store havoverfarten sammen. Først går Salmo til Hull i England. Derfra venter ny båttransport, denne gangen med SS Tunisian.
I et brev som Magnus skriver hjem til venninnen Jørgine Brandslet, fra den russiske havnebyen Onega 3/8-1903, forteller han at han mønstret på med en engelsk båt i Quebec og gikk til London. Der mønstret han av, «men bestilte ingenting», så han mønstret på igjen. Magnus forteller også at han har vært i norske farvann én gang siden han forlot Hommelvik og Trondheim. «Vi seilte fra London og over Nordsjøen. Jeg fikk da for første gang se Nordkapp. Det var meget kaldt da vi passerte Nordkapp, men solen var oppe hele døgnet.». Magnus er tydelig skuffet over at han ikke har fått svar på sine brev fra slekta i Hommelvik. Verken faren eller noen av brødrene har besvart brevene, forteller han, og det gjør at han ikke føler på særlig hjemlengsel. «I Norge har jeg ingenting at gjøre, da min moder er død. Jeg har da intet hjem mer. I Hommelvik dem svare mig ikke på mine brever en gang.»
Vi vet med sikkerhet at Magnus på denne tiden befinner seg om bord i den norskregistrerte barken Birtha af Sandefjord. Han skriver i brevet at han planlegger å mønstre på igjen, denne gangen for å seile til Australia.
Forliset av Briar Holme
På sin siste reise seilte den vakre skuta «Briar Holme» fra Hobart til London i september 1904 under kaptein John H. Rich. Kaptein Rich var en erfaren skipper og for veteran å regne da han mønstret på det som skulle være hans siste seilas. Etter denne turen skulle Rich pensjonere seg.
Briar Holme var en barkrigget jernbåt, malt grå med svarte porter og et bredt svart bånd. I sin tid bygget for Paris-utstillingen, og var rikt utstyrt med messingarbeid og mange flotte, kunstneriske detaljer.
Det vanlige var at båtene brukte 80-90 dager på denne ferden, men da båten var tre måneder forsinket og et nytt år sto for døren, ble Briar Holme meldt savnet hos Lloyds. Datoen var da 18. januar 1905.
Noen uker inne i det nye året fant fiskere på Tasmanias vestkyst diverse pakker, vrakrester og spor som indikerte et tragisk forlis.Regjeringen sendte ut SS Sea Bird med et stort letemannskap, og vrakrester ble funnet, men ingen overlevende ble oppdaget. Noen uker senere, nærmere bestemt 13. februar 1905, oppdaget fiskebåten Britannia, med kaptein Edward Noye, livstegn fra en holme i vrakområdet. Her ble Oscar Larsen funnet.
Han skulle vise seg å være den eneste overlevende fra forliset. Kaptein Noye fikk Larsen om bord og seilte deretter 150 miles tilbake til en overveldende mottakelse i Hobart.
F.v.: Redningsbåten SS Sea Bird (t.v.) ble sendt ut i forsøk på å finne overlevende. Oscar Larsen (i midten) var den eneste om bord i Briar Holme som overlevde forliset. Han ble berget av mannskapet på fiskebåten Britannia (til høyre). Foto: Centre for Tasmanian Historical Studies
Larsen kunne der fortelle om sine forsøk på å finne ly og bygge en flåte. Han rapporterte at Briar Holme hadde krasjet på klippene i dårlig vær. Tross sin store størrelse hadde båten blitt kastet mellom skjærene i den sterke vinden og frådende sjøen. Larsen hadde mirakuløst nok kommet seg helskinnet i sjøen og blitt skylt opp på en holme. Skamfert, blødende og forslått. Helt alene, men i live.
Enkelte kilder hevder at Oscar Larsen var dansk, mens andre kilder med sikkerhet slår fast at Larsen var nordmann. Uansett nasjonalitet var han den eneste overlevende etter forliset.
Brevduer
Ifølge nettstedet maritimemuseumsaustralia.com ble det for første gang opprettet kommunikasjon med brevduer om bord i redningsbåten SS Sea Bird under forsøket på å finne overlevende fra Briar Holme. Meldinger fra den fjerne og værharde kysten utenfor Port Davey ankom den tasmanske hovedstaden Hobart innen 31 timer, noe som på denne tiden ble regnet som hurtig, og som viste myndighetene at brevduer kunne være en verdifull ressurs i nødsituasjoner. Dette ble betraktet som en så stor suksess at det førte til utstrakt bruk av brevduer i senere kommunikasjon mellom fastlandet og de fjerne fyrhusene ytterst ute i havgapet på kysten av Tasmania.
Minneplate i London
Foto: www.stgitehistory.org.uk(St. George-in-the-East Church, London)
Ettersom Briar Holme hadde seilt i handelstrafikk ut fra London i nesten 30 år, ble det etter forliset bestemt at hennes og mannskapets minne skulle «leve for alltid». Derfor ble en minnetavle dedikert til forliset. Den ble avduket i «sjømannskirken» St. Paul’s Church (i Dock Street) i London den 26. oktober 1906. Kirken må ikke forveksles med den vesentlig større St. Pauls Cathedral. Den vesle kirken ble i 2002 ombygd til privat barnehage, og har ikke tjent som kirkebygg siden.
Blant de mange navnene på minnetavlen finnes det ingen Magnus G. Iversen. Den mest sannsynlige forklaringen på at Iversen-navnet mangler er at den unge hommelvikingen har mønstret på med et mer engelskvennlig navn enn sitt døpenavn. Antakelig skjuler Magnus Gerhard Iversen seg bak navnet «M. Friersen» i denne sammenhengen. Den oppmerksomme leser vil dessuten legge merke til at Magnus ikke var den eneste skandinav om bord. Victor Anderson og A. Rydberg er mest sannsynlig svenske navn. I tillegg var også den eneste overlevende, Oscar Larsen, enten norsk eller dansk.
Arven etter Magnus Gerhard
Etter at forliset og dødsfallet til Magnus Gerhard Iversen ble kjent og stadfestet av norske myndigheter, ble arven etter Magnus omsider tilkjent Martha.
Den første som meldte seg på kontoret hos lensmann Kristian Bjerkan, var imidlertid faren til Magnus, Iver Iversen. «Hans fader, Iver Iversen, har henvendt sig hertil og anmodet om bistand til (…) del af afdødes etterladte beløp. Han er enkemand og afdødes øvrige paarørende er hans søskende, skriver Bjerkan i et brev til Sjøfartskontoret i november 1906.
Men lensmannen visste allerede da at Magnus hadde fått barn sammen med en ung jente på stedet. «Forøvrigt tillader jeg mig at anmerke at afdøde efterlader sig et uækte barn her på stedet, og barnets mor vil (?) gjør sin ret til oppforstringsbidrag (…), skriver Bjerkan videre i brevet.
Og myndighetene bruker ikke lang tid på å avklare at det er Martha som har rettmessig krav på arven etter Magnus, og 18. desember 1906 kan Martha hente utbetalingsanvisningen. Den er på 112 kroner og 51 øre. Ingen svimlende sum, men trolig nok til at fremtiden så litt lysere ut for både pikebarnet Borghild Olise og mor.
Opprinnelig etterlot Magnus 139 kroner og 50 øre, men statskassen «stakk av» med 5 kroner i skatt. Skifteretten skulle ha 4 kroner og 24 øre for arbeidet med proklama. Malvik kommune krevde 17 kroner og 75 øre i tilgodehavende herredsskatt. Dermed ble restbeløpet på 112 kroner og 51 øre som ble utbetalt til Martha og Borghild. Beløpet tilsvarer 9 125 (2023-kroner) ifølge priskalkulatoren til Norges Bank.
Borghilds korte liv
Det eksisterer ikke mange spor eller kilder etter Borghild Olise Iversen, men vi finner henne i folketellingen fra 1910. Hun heter da Borghild Iversen, er sju år og bosatt i Skolesletten H sammen med sin mor Martha og stefar John Pedersen Bakken (født i Øre/Aure i 1887). Bakken er sannsynligvis ansatt ved Hommelvik Verft og Støperi som maskinarbeider. Martha og John har året før (1909) fått sitt første felles barn, Asbjørg Bergljot Bakken.
Neste spor etter Borghild finner vi i folketellingen fra 1920. Da bor familien i Strandveien i Trondheim. Borghild har nå etternavnet Bakken, noe som antakelig betyr at John har adoptert henne. Borghild er yrkesoppført som pakkerske, og nå er søskenflokken betydelig utvidet. Martha og Jon har fått fem felles barn og Borghild bor i leiligheten i Strandveien med sin mor, adoptivfar og fem halvsøsken.
Men snart skulle Borghild stifte hjem på egen hånd, for fem år senere – i 1925 – gifter Borghild Olise seg med Gunnar Gaustad (f. 1903). Ekteskapet inngås i Lademoen kirke 7. mars. Nøyaktig én måned senere – 7. april – kommer datteren Erna til verden. Borghild, Gunnar og lille Erna bor på dette tidspunktet i Rosenvinges gate 19 på Nedre Lademoen. Rosenvinges gate eksisterer ikke lenger, men var en gate som gikk parallelt med Strandveien og som endte som blindgate mot Aktiebryggeriet.
Erna Gaustad ble Borghild Olises første og eneste barn, for den 13. september 1929 dør Borghild, bare 26 år gammel, ved Trondhjems sykehus. Dødsårsaken oppgis å være «tub feber» – altså tuberkulose, og 21. september begraves Borghild Olise Gaustad fra Lademoen kirke.
Epilog:
Ernas far, Gunnar Gaustad, giftet seg på nytt i 1933. Denne gangen med Helene Elvira Laurense Iversen (født 1911) fra Trondheim.
Erna var 29 år gammel da hun og faren i 1949 utvandret fra Trøndelag til byen Kungsör i Västra Mälardalen, i den sørvestlige delen av Västmanlands län.
I Kungsör fant hun sin livsledsager Sven-Erik Arvid Johansson og 17. desember 1949 giftet de seg i Kung Karls församling i Kungsör. Her slo de seg til ro for resten av livet, og paret fikk to døtre.
Noen særlig kontakt med Trondheim og Norge virker det ikke som verken Erna eller andre i familien hadde, men Erna sørget for at dødsannonsen til både pappa Gunnar og stemor Helene kom på trykk i Adresseavisen i henholdsvis 1984 og 1997.
Sven-Erik dør 8. juli 2004, 81 år gammel. 11 år senere – nærmere bestemt 5. mars 2015, bare noen dager før sin 90-årsdag – dør også Erna. I hennes dødsannonse i Arboga tidning står følgende vers:
«Far har räckt ut handen, mor har fattat den. På den andra stranden, mötas de igen.»
Om Erna også møtte sin bestefar, den eventyrlystne sjømannen Magnus, på den stranden får vi dessverre aldri vite.
