Leif Halse intervjuer Petter Granaas

Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Leif Halse intervjuer Petter Granaas.

Transkribering utført av Odd Bjørkli av radiointervju, sendt på NRK den 5. april 1940.  Intervjuet ligger tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettside, nb.no.

Kart som visser hvor Petter Granaas bodde og arbeidet

Petter Granaas var født på Granåsen, småbruket vest for Bakken-grenda i 1858. Der døde han i 1944. I sine yngre dager hadde han tjeneste som dreng på Bortigar’n Gjervan Øvre ute ved Jonsvatnet. Der på gården tok de imot utenlandske turister som ønsket å jakt og fiske, og det var her Petter traff Kaptein Færan, en engelsk offiser, som kom flere ganger på 1880-tallet for jakte bjørn i traktene rundt Jervfjellet. Petter var med som kjentmann og assistent på flere av disse jaktturene.

Han ble kjent i hele bygda for sin evne til å fortelle historier på en levende og særpreget måte. Han bruke mange ord og uttrykk, som ellers var gått ut av bruk.

Granåsen, ca 1930 (Foto: Gustav Granaas)

Intervju

I den tanskriberte teksten har vi gjort det slik at tale fra intervjuer, Leif halse er satt i kursiv, mens Petter Granaas sine svar er i normal stil. Det er gjort forsøk på å få framstilt talemåter og dialekt på best mulig måte

Det va vel mer liv i skog og mark før i tida, einn det e no, Petter?

Det va vel mer liv i skog og mark da ja, – det va føggel og alt slags vilt, no e det itj’nå.

Va det my bjønn i traktan her omkring?

Ja det va my bjønn i traktom her da æ vaks opp uti Granåsa ja.

Kæm va det som helst dreiv jakt på bjønn?

Det va, – vi hadd ingen her som dreiv nå særlig jakt på ‘om, – ja, det va nå’n inni Vennagårlom som hoill på og tok nå’n i hi, ætti at ‘n hadd gått i hi om vinter’n, forstår du.

Ja, –

Men vi hadd ein som heitta Kaptein Færan her, de seinar åran, i 60-årom, – nei det va i fem- og seksogåtteti. Hainn skaut fire bjøynna uti Jervfjellet her.

Va du med hainn du?

Ja, æ va med hainn fleir gong æ.

La meg få høre ei historie om det.

Ja du ska få høre ei historie om da æ va med ‘om ein gong, – æ gikk med ‘om, – hainn va med ‘om  my sjølin uti Gjervom, – gammelkarn uti Gjervom, men så skoill æ vårrå med ‘om æ deinn gongen. Så gikk vi her, vi gikk oppi fjelli her uti Gjervom. Ja, hainn bodd på Bortigår’n Gjervom, – du har virri uti Gjervom du?

Kaptein Færan. (Bilde fra Malvik Bygdebok)

Jada.

Så gikk vi her sånn at vi kom oppå her medt for Fjellkleiven, opp mot Naustvoll’n, -det e ein voll der som heite Naustvoll’n oppå der, – som ha hørt Naust’om te uti Malvik. Da fikk vi sjå eit bjøyinnfar’, det va lite sporsne, – fikk vi sjø eit bjøynnfal’ som va kommi og gått inn i en ås der, som heitte Merrvikåsen. Æ va kjeint æ sju, – ja hainn va kjeint hain kaptein og. Jaha, så sei æ åt ‘om æ, – vi koinn snakk lite sammen, – æ forsto hainn lite, og hainn koinnn snakk lite norsk forstår du. Så sei æ: Vi går roinnt åsen, vi ska sjå ætti om hainn ha, – det va nyss fyrri hainn skoill te å legg sæ inn i hi det veit du. Jaha, det ska vi gjørrå, sa’n. Så gikk vi roint åsen. Fainn itj’nå utgangsfal. Så gikk vi tebakers og gikk mot såmmå trakten der vi begynt. Så fainn vi to fali, – ut tu åsa. Dem koinn antakele ha virri inni åsa der da veit du, det va in stor ås. Ja så skoill vi no sætt oss ned da sju. Så va det ein oberst, ein liten oberst som va med oss, som hainn ha med sæ hainn engelskmainn. Og så, – ja så bars det no i vei innover imot Mostadmarkjen, Bygnisbudal’n heite for oppi der, uta Bonaune oppi der, – utover der. Æ bar no refla og sekk å, – æ va no reidd hoinn skoill røkk laus, vi ha no ein hoinn berre. Ja, så sei’n det åt mæ at, – så såg’n at hoinn begynt å vart litt ready sju, jaaa hainn mått gjern te å ta hoinn sjøl no sa’n, og ta refla sjøl å, sa’n, – ja, æ hadd no sekken æ. Jaha, så går vi videre ætti falom, – det va lite snø, så som’stads såg vi falom, og som’ti itj, men hoinn tok no overver tå bjøyinn deinn da sju, Så fikk vi sjå ti eindin på ein bjøyinn over ein liten dal, det va itj lenger einn te borti bedehusi her, deinn litjl dal’n over. Så range ‘n obersten tå greie tå hoinna hainn.

Javel ja.

Så sætt’n ætti, – så bars det i vei veit’du. Dem va fløt de der hoinnan veit’du, dem jåggå åv, det va bainnhoinna veit’du, – sporhoinna. Så sprang ‘n da, sjølin da. Oberste reinn ætti hoinna hainn. Så sprang’n da beinast oppgjennom, – hainn hadd sjett dem kom oppgjennom dal’n. Så kom dem da oppgjennom dal’n, – to styjtta. Så vart æ no ståan som ein hånstaur der æ da sju, – dem sprang ifrå mæ begge to da sju. Ja obersten koinn æ no itj snakk nå med da, men dein ainnerin, ‘n Færan koinn æ no snakk med veit’du. Ja, så står å no der og spekulere og plystre. Best som æ står der, så kjæm det ein bjøyinn og reinne rett atta ryggen på mæ sjer’du, – ‘n galoppsere. Hainn hadd ti ein ainna retning hainn sju. Ja, så va no itj det nå meir da, æ såg no bjøynn æ, og så sto æ no der æ da. Så begyn’t æ å plyster, – nei hørt itj’nå. Jau, så gikk æ lenger nedover mot dala, – så plysta æ igjen, – va itj nå ainna å gjørrå med det der. Jau, så svårrå’n mæ, – kaptein. Så låg’n nedme ei stakksto – du veit høystakka som den stør opp borti marken, stakksto, – med ei stakkstong, – så låg ‘n der. Da hadd’n drivi overienn på ei sleip låg oppi der, og så ha’n fått begge gjeværhanan oppi sida, for hainn ha ei dobbelløpa reffel hainn sju. Så låg ‘n der og svor på obersten da, – at ‘n slæppt hoinn kainn du skjønn. Så sprang æ no nedåt ‘om da sju. Så sei æ: Men kålles? – «Ja dem fôr i øst, det var så tett, jeg fikk ikke til å skyte, det var så tett i skogen forstår du». Dem sprang i galopp bjøynnan veit’du, og hoinn ætti. Ja, «Jeg fikk ikke til å skyte» sa ‘n. Nei, nei, det e itj nå råd for det. Men så sei æ: Kålles ska vi få ti obersten?  «Han har jo kart og kompass» sa ‘n. Ja hainn har no kart og kompass ja, men hainn ha no aldri virri oppi traktom her før, så det ska no godt låggås. Jau, – så to‘n tu kulan tå to skut, og så skaut ‘n. Fikk itj’nå svar, – itj’nå svar frå obersten.  Så gikk vi, så begynt vi å gå, det begynt no å bli kveill da sju, hadd gått heile da’n , så gikk vi fram da, du veit, du har kanskje hørt snakk om deinn der Sætra oppi der, – ja du har kanskje virr der du å?

Ja.

Ja du veit det va følk som bodd der da, – det e jo Foss-karan som har ‘a no da veit’du. Så gikk vi fram der, og så skoill gå nedover te Værki da og så gå vei’n utover te Gjervan, det begynt å vart skomt om kveill’n sju.  Ja, – når vi kjem fram te Sætra, så gikk æ no først æ, – ja hainn va no kjeint der kaptein å sju, – og så kjem kona ut hu sju, og hu såg hu kjeint mæ hu sju. «Heill de på og kjæm no ja, – det e kommi ein toilling hit» sa ‘a. Snakka engelsk hainn sju, hu trudd det va ein toilling hu. Så gikk æ inn, javel, ja, så sa æ, – æ kjeint fyr’n æ veit’du, – så snart æ kom inn i stuggu æ så såg æ at det va nå’n mjølkbonka oppå ei hyll inni stua, – hain vil ha mjølk, – hainn va tøst sju. Så sa æ te kona æ: Kast ned ein mjølkbonke nepå bordet, og ein kopp, og lett ‘n drekk, deinn der kælven, sa æ åt kona æ. Det e mjølk hainn vil ha, sa æ. Hu trudd ‘n va toillåt hu, sa ‘a. Nei så kom ‘n inn sjøl og da sju, hain kom no inn storin sjøl da sju, nå, – det vart no fælt te prat da sju, – nei æ tenkt hainn smor te å ‘om sju, hainn bar opp hainna fleir gong sju storin, hainn va ein stor svær kar hainn kaptein Færan sju. Så tenkt æ at; du kainn no itj slå, – sle du no, – hainn va litin hainn der obersten sju, berre mersom ein liten jaski sju. Det va no ingen kar heiller sju. Så sle du no, så sle du no ihjel hain der, tenkt æ. Men så vart det nå slik da vi sto og planla ei stynd, men så sei hain at vi fikk gå ned te Verket, – te verket oppi der, det vart beinast det. Og så får vi ta skyss te Gjervan, – dem har to hesta på gårda der, – mainn har to hesta hainn, så vi kan ta skyss. Når vi kjem ned te Verket, – det begynt å vart mørkt, så sei ‘n at: «Nei, jeg kan ikke, – jeg kan ikke kjøre, jeg er så svett, jeg kan ikke kjøre, så vi får gå til Gjervan». Så gikk vi, – ja, så fikk vi gå fra Verket te Gjervan. Om da’n ætti skoill vi ta opp jakta.

Ja, –

Det va ein som heitte Hamron, – ein stor diger ein, som va’ med. Hain va på gård’n som ‘n Kresten Gjervan bor no, – hainn va itj på Bortigård’n hainn. Så skoill hainn vårrå med. Så va det obersten og kaptein og æ, – og så ein hoinn, – ja vi ha no me oss to hoinna med oss no da sju. Så gikk vi opp, – uta grinda der, så gikk vi oppover. Når vi kjæm opp’oinn Skørkleiva uta Trulsen uti her, – så har det kommi to bjøynna og gått opp Skørkleiva der. Det e lei oppover der,- sti der. Jaha, – når vi kjæm , – vi går nå ætti de der farl’om der, det va no lite sporsne, så hadd vi no go’e hoinna da, to hoinna. Når vi kjæm oppå, og kjæm innåt først Bjørnstadkjøinn, – da hadd det kommi tri bjøynna ætti såmmå, – kommi i lag der, – så da va det fem da,- det va fem da, forstår du. Så gikk vi no ætti innover. Det bar no innover her imot Stor-Drakstsjøa og Heimfjordan, og innover imot Vollaåsen der. –  Og vi gjekk, og vi gjekk og traska, – vi leidd hoinnan. Så komm vi innpoinn Vollaåsen, og så va det hainn Hamron der, – hainn va no så tjokk og feit hainn, – så kasta ‘n sæ ned, – hainn va så klar hainn da sjer’du. Så kasta’n sæ ned. «Det blir ingen bjørn i dag» sa ‘n. Så slutta vi opp. Da va bjøynnan oppi åsen der dem da sju. Fem styjtta i følgje.

Gjervan Øvre, Søndre (Bortigarn) (Maleri av J. Stendal)

Fikk de tak i dem sia da?

Nei, det vart vinter da sju, dem reist no dem da sju, – dem tok no itj nå’ meir den høsten da sju. Dem kom i frå Namdal’n, og hadd virri der og skytty elg, – store elgoksa før, og så kom dem her på jakt,  – hainn brukt det hainn  Færan, bestandig sju, kom her og skoill på bjøynnjakt.

Men va det itj brukelig å legg ut åte for bjønn og i gamle dager?

Jauda, – vi tok no ein svær slagbjøynn på selvskudd, – det veit du vel ka det e?

Ja, men dåkk hadde eit ainna navn på det?

• Gildring.

Gildring kailla de det ja.

Det e norsk det, – ja selvskudd e no norsk det å da.

Kolles gikk det til da?

«Så skoill no æ kjør ned nå’ tømmer åt vatni æ, bortme der vi sjer utover Jonsvatnet, om da’n. Da kom ‘n sjølin bortover og så sa ‘n: «Du må ta med Bron og kom å vårrå med heim. Hainn ha virri fram bjøynn no i natt, – det ha kommi fram ein sau åt såmmårfjøsi».

Jau det gikk te. Det va så’les, når æ tjent borti gård’n der, så va det, -ja, vi hadd gjetar på gård’a, men hainn skoill, – hainn va no konfirmert, og så skoill ‘n nå vårrå med å arbei’ inkvart med lettar arbei’, – vi lita no på ‘n derin.  Så va det ein mårrå, – det kom ned ein sau åt fjøsi, – deinn kom itj ned om kveldan, kom itj ned åt såmmårfjøsi, – deinn kom ned om mårrån. Kyr’n gjekk som dem villa dem veit’du. Så skoill no æ kjør ned nå’ tømmer åt vatni æ, bortme der vi sjer utover Jonsvatnet, om da’n. Så kom ‘n sjølin bortover og så sa ‘n: «Du må ta med Bron og kom å vårrå med heim. Hainn ha virri fram bjøynn no i natt, – det ha kommi fram ein sau åt såmmårfjøsi». Så gikk vi no oppover. Så hadd vi med oss deinn der hoinn hainn hadd sett att ‘n Kaptein Færan, så tok æ no deinn med æ. Så gikk vi no oss på ein bokk da, – ein stor bokk som hørt ‘om Anders te. Det va nå ein stasbokk det da veit’du.

Ja.

Deinn hadd ‘n no tuska da. Så gjekk vi no videre, – kom opp på ein stor ås, – Storåsen kailles det borti Bortigårdsmarkjen. Men som da hoinn står der, mot borti fjellsida der, – hainn hadd kjent vére tå ‘om hainn. Så gjekk vi nå ætti hoinna innover, – jau, når alt bar te alt, så hadd ‘n tuska ein stor gjeillvér der, – som ‘n låg og åt på. Nei, vi fekk no itj sjå ‘n, da,- vi hør smalet  tå ‘n da ‘n fola seg ivei. Det va berre æ og sjølin og hoinn, æ leidd hoinn æ. – Jaha, – så gjekk vi no videre, så kom vi no over ein kjøl der, jaha, så når vi kom over kjøl’n, nætt over kjøl’n, det va ein blaut kjøl ‘n ha søgd sauin over om natta. Dem ha sti borti myr’n der der sauin, og så hadd’n reint sæ borti dem, og så ha ‘n spredd dem ut og så ha ‘n ti bjellsau’n, og ti juret tå ‘om, – og så ha ‘n reist videre nedover, det bars mot gård’a da sju, og så ha ‘n virri heilt nedom åsen da, og ti bokkjen. Der ha ‘n ti seg ei bit frammi bringkolla tå, og gikk ‘n opp åt gjeillvéra da veit’du, og skoill ta seg eit godt mål da veit’du. Ja, -. Nei, – så va det no itj nå krøtter å finn, – bjellsau’n va no gåen deinn da, så det va no bærre å gå heim. Så sei ‘n no når vi går heim: «Vi ska legg ut gilder, vi skal legg ut selvskudd åt styggheiten» sa sjølin. Ja, det ska æ vårrå med på æ, sa æ. Men det va slik at vi skoill lys opp det på kjerkbakken,  – vi ha itj lov minders veit’du.

Jaha, det va slik ja,

Ja det va slik ordning sju, – men det brau’ vi oss itj’nå om vi, ska æ fortæl dæ. Det va på sjølhass mark, så vi ga kaill’n ti det vi. Ja, – så steilt vi te gildring og la ut, – og om åttdåggå så fikk vi ‘n. Vi fikk ein liten ein først, som hadd virri borti og itj fått te å løyst åv, ein liten tassi.

Javel ja.

Vi steillt det te slik, at vi la te ei nedluggu som gildertrå’n gikk, messingtrå’n gikk under, og så va det ein liten tverrgard bortmed åtet, så ‘n mått gå oppi der bjøynn for å — og da veit’du når ‘n kom te å røske på åtet, så gjekk det av skjønne du.

Jaha, jaha.

Så hadd vi fire pipa ti gildringen. Deriblant va det da åtte kula, to kula i kvar pipa, og to krutskott i kvar pipa, – men det gikk åv bærre tre piper, hainn fikk seks kula. Og det ein’ låret, høgerlåret vart åvskytti to gong. Men så va det nå’ òg nå’ treff lenger fram, -nå’ skut frammi maven veit’du. Så fainn vi ‘n – hainn va oppi og såg sjølin sju, så kom ‘n og sa at vi må te å vårrå med oppi. Vi vart fir – fem stakkailla som vart med oppi, som skoll prøv å leit ætt‘n da sju. Hainn hadd slept sæ utover åsen, det vistes det, men ‘n hadd no bærre tri føter å gå på da sju, det va åvskytti to gong lårbeinet. Så det gikk, og så hadd no deinn der hoinn æ da som du høre, som engelskmainn ha, – deinn villa no gå beinast deinn da veit’du, hainn vest no kor ‘n va hainn da veit’du, – men så mått vi no vårrå forsektig da sju, – hainn koinn no snart låvvå og. Nei, – så va det ein tå de her, – bror hass Sivert Krestngårda, –  ein som heitt  John, – hain e no død no da. Hain sa: Æ sjer ‘n æ no sa ‘n, hainn ligg poinni ei tell her no sa ‘n. Javel, – så sprang no æ bortover med hoinna æ, og så gjekk æ no bortråt ‘om æ. Nei, – så låg ‘n nå slik, låg på aille fire. Så kasta æ hoinn ti ein ainna kar æ, og tok og velta ‘n og drog ‘n fram oinna tella, – det va ei stor bugran det der. Så sa ‘n sjølin borti garda: «Hainn e no vel aldeles dau?» sa ‘n. Ja, dein e no aldeles dau tenkje æ, -, deinn e så dau som ei sild, sa æ. Det e itj nå mer å gjørrå med di.

Va det nå my varg i marka her før i tida Petter?

No ska du hør, vi skoill kjør ned deinn der kar’n. Vi skoill ned ætti hest da, og kjør ‘n ned. Vi skoill bårrå ‘n framåt veia da sju. Men så fikk vi no itj hesten oppåt ‘om da sju, så mått no æ te da, som va dreng da, mått te å prøv å få hesten oppåt. Så fikk æ no eindele, – æ fikk no hesten eit styjt oppover da, men så lura æ – vi ha ein trelagasla, så vi fikk ‘n no oppå da, og hengt  eit reip på bakpå. Så sa æ no at dåkk må hjølp mæ å styr, – det va oleint, dårle vei sju, – de må hjølp mæ å styr. Dem va fir kara dem som gikk ætti, så æ vart no – hesten og æ og bjøynn alein. Vi velta om, -komp om komp både æ og bjøynn, – og hesten hainn va no reidd, – hainn va reidd lokta hainn sju.

Ja.

Da æ kom ned og nedåt vatnet, og opp mot gård’n, så va hesten kvit ista’n for bron hainn. Hann va så skumlagt, forstår de. Sålles va det det gikk for sæ. Vi fikk ‘n no da.

Men så va det vargen da.

Vargen ja, –

Va det my varg i her i marka?

Det va myjtti varg i de tiom da ‘a mor og ‘n far va oppi her, men det vart slut med det, for hainn,- dem tok eit varghi oppi Bonaun-Stordala her, da hainn far, når ‘n  tjent i Kjønnåsa. Dem va ivei og tok det der, – det va, – det va tri onga, og så e det sånn at dem livvi parvis, vargen, livvi parvis hainn.

Men tok vargen nå’ krøtter?

Jau, hainn tok da krøtter hainn sju, – dem mått no gå og gjet da sju. Det mått no gjetas sju, villig vekk. Det va itj tale om å slæpp krøtter minders.

Så va det ein ting til æ villa spør dæ om; Dem snakk så my gammelt folk om småkaiilan.

Ja!

Ka det va for nå det?

Det e nå’ son itj æ kainn nå’ tå.

Har du aldri sett dem?

Nei, men ho mor, hu trudd på dem.

Så hun nå’n småkailla?

Ja, hu sa hu såg dem.

Kor hen?

Ja, både her uti Granåsa og før og – Men hainn far, hainn flira bærre åt det hainn, og det gjer æ og.

Javel

Æ snakka med ein prest eingong æ om de der småkaillan æ du. Det va uti Gjervom eingong, det va ein prest som holdt bibel-læsning der, og så va det sånn sammenkomst uti Gjervom, det va om høst’n, – det va ei stor bråttå forsamling sju. Det varmt inni stuggun, så sei’n presten hainn: «Er det nå’n som vil være med oppå det der berget», – ja, -du ha virri uti Gjervom du, -ova gård’n der?

Ja.

Nei, – så smaill det itjnå sju, – ti nå’n i forsamlingen sju. Så sei æ: Æ ska bli med presten oppå bergi æ, sa æ. Så vart vi settan oppå der alder så leng sju, og prata om både nytt og gammelt. Så prata vi om småkaillan og. Det va ikke tefeille, – æ spord hainn æ da sju: Trur du det finns nå’n underjordiske vesener? «Nei, det gjør ikke det nei,» sa’n, – «det gjør ikke det. Det e således med det, dem kan høre forskjellig, og så er dem nervøse, og så undersøker dem ikke hva det er for slag, og så kan dem tru det e nå’ sånt» sa ‘n. Ja det ha træft med mæ og det, – æ har hørt my, sa æ, men æ har undersøkt saken æ, sa æ åt presta. – Så flira ‘n presten. Det finns itj nå’ sånt nei.

Det skull være ein kar i gamle dager her i grenda som va uvanlig sterk. Ka va det hain heitte Petter?

(Petter flirer)

Hainn borti Folla?

Ja det va hainn.

Ka va navnet hans?

Ingebrigt Olsen.

Va hainn my større einn vanlige folk?

Åååå, – hain va myyy større.

Kor lang koinn ‘n være?

Hainn va, – hainn va no to og en halv meter omtreint, – ja, det va ‘n no vel itj akkorat da, æ kainn no vetl itj sei akkorat, hainn kraup no sammen når ‘n vart gammel da sju. Men hainn va så lang i armom.

Javel ja.

Det va så lange arma på ‘om, – at når ‘n sto, så gjekk tommelfengran nedom, godt nedom bokslomman her, når ‘n sto rett, – sørgele lang i arman.

Store arma?

Ja, store arma, – og grooope, – nei så forferdele gropt veit’du

Og hainn va sterk?

Frøktele sterk, – hainn va sterk som ein hest, – det kainn æ godt sei.

Kan du fortæle oss nå’n historier om styrken hans?

Ja æ kainn fortæl dåkk ei histori. Det va ein gong hainn kjørt her Jonsvassleia te by’n. Så skoill ‘n på, – med ei stor masteremn. Så kom ‘n på Dokka-vervet, det e nedom Bakklainnet der det kailles Dokka-vervet, det kailles no vel itj det no da, men det va Dokka-vervet da. Så kom ‘n dit, og skoill lever deinn-der-der. Og så, – hainn som va formainn der, – hainn kjeint æ no å æ, det va Hartmann, – nei Weidemann det hainn heitt hainn, og så sei ‘n at, – nei hainn va itj rættele likt deinn der, – hainn likt ‘n itj rættele. Nei, og så vart dem itj enig om prisen, – det va dalera da, – dalera og ærni da. Ja, – ja, så skoill no ha så og så my for ærna, gammelfollin, – storfollin. Deinn ainnerin villa no slå tå lite. Nei, så sa ‘n det hainn Weidemann at: «Nei du kan ikke få så mye for den der. Det er nokså mye vankant imot toppen». Så hadd ‘n no litlstøtting og sla, og hainn hadd kjørt innpå vervet da veit’du. «Det e såmmå kolles det e, ska du itj hå ’n, så ska æ kjør ‘n med mæ heim igjen æ, og så kjør ‘n te Hommelvikjen.»  Det va skipsverv i Hommelvikjen å da veit’du.

Ja.

Så ska du hør.  Så løyst ‘n tå reipa, og så tok ‘n og einnveindt bei‘n  på kneom, – tok ‘om på knean og eindveindt ‘n, – det va eitt hestlass veit’du. Men da så sa ‘n Weidemann at: «Nei du må hoill an no da Ingebrigt,- jeg må vel ta den lell da» sa ‘n  Det va no vel kanskje bærre spekulasjon tå ‘n Weidemann, – at hainn skoill sjå om hainn va nå’ sterk. Hainn hadd no gjern hørt snakk om ‘n og kjeint ’n da sju. (Petter flirer) Ja det gjor ‘n ja. Det va vaksi kar. Det va ein vaksi stakaill, – tok ‘n på knea og eindveindt ‘n, – skoill ha rota fram igjen når ‘n skoill kjør ‘n vekk, hainn tenkt ‘n skoill kjør ‘n te Hommelvikjen da veit’du, – innpå verva, – det va verv nedi der da sju.  

Det heindt da vel at hainn tok lasset tå hesten og?

Hainn tok lasset tå hesten hainn, – når at det va dårle speinntak åt hesta sju. Hainn krøkt langfengran inni skåkauga, – det va nok det, – så drog ‘n. Hainn va ovanle sterk ja. Hainn vart gammel og, – hainn vart nå firogåtteti,- ja, milla fir og femogåtteti. Hain dø i heimen borti Folla, ja.

Jaha, du får ha takk da Petter, for alt du har fortalt oss. Det va svært interessant og gilt å høre.

Ja, – og sjøl takk.