Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Krigsminner i Ytre Malvik

Vikhammer ungdomsskole og Malvik historielag har i år hatt et samarbeidsprosjekt, der formålet har vært å kartlegge og beskrive krigsminner i Ytre Malvik, fra grensa mot Trondheim til og med Midtsand. Det var stor tysk aktivitet i Malvik under krigen, kanskje særlig i Hommelvik. Men også i Ytre Malvik er det ennå en rekke minner tilbake om tysk virksomhet. Historielaget fant ut at hvis en skulle få folk som opplevde krigen til å bidra til kartlegging og beskrivelse av disse krigsminnene, så var det nå på tide å få gjort det.

I samråd med skolen ble det bestemt å konsentrere seg om fire krigsminner:

• Radiostasjonen ved Aunet.
• Et fly som styrtet på «baksiden» av Solemsvåttan, omlag rett opp for Granli, øverst i Svartdalen
• Vikhov
• Storsand, med de stillinger som er gravd ut og bygd der.

Arbeidet startet i begynnelsen av juni, med en rundtur med buss til de aktuelle stedene. Dernest fikk elevene, for­delt på de fire prosjektene, arbeidet med å hente inn infor­masjon fra ulike kilder. I dette arbeidet har prosjektet hatt stor nytte av samarbeidet med «hobbyhistoriker» Jørn Nicolaysen, Trondheim, som har imponerende mye detalj­kunnskaper om tyske anlegg i området, og om tysk aktivitet. Prosjektet er han stor takk skyldig.

Her presenteres resultatet av samarbeidet. Historielaget tak­ker alle som har deltatt. Både folk i lokalmiljøet og skolen har vist stor velvilje og positiv holdning til prosjektet. Det er godt gjort at skolen, med en hverdag som er både travel og stramt regulert, har fått plass til dette prosjektarbeidet. Takk også til Landslaget for lokalhistorie som har støttet prosjektet økonomisk

Radiostasjonen på Aunet

AV KRISTOFFER ENGDAL, IDA JOHANSEN OG KAMILLA NEERAAS

Klassen vår hadde om radiostasjonen på Aunet, som var i drift under 2. verdenskrig. Prosjektet varte i et par uker i slutten av 8. klasse, og vi fortsatte senere etter sommerferi­en. For å fullføre det, dro folk inn til folkebiblioteket og fant stoff og fakta og det ble intervjuet folk som hadde opplevd eller visste noe fra den tid.

Torbjørn Hønstad, Asbjørn Vikhammer, Oddleiv Lium og Peder Solem svarte på spørsmål, og fortalte oss det de visste og husket om radiostasjonen.

— kontrollere flytrafikken

Det var tyskerne som satte opp radiostasjonen, og også de som jobbet der. Tegninger av installasjoner og bygninger på stasjonen er datert 1943, så trolig ble stasjonen bygd da. Kanskje ble den heller ikke helt ferdig. Hovedhensikten med radiostasjonen var sannsynligvis å kontrollere flytrafikken rundt Trondheimsområdet. Soldatene som jobbet på radiosta­sjonen bodde på Sjølyst. Ifølge kilder fra 1993 bodde de i Adventistenes gamlehjem (Sakshus), der det nå er leiligheter. Båten som kom med den 70 meter høye radiomasta, ble tor­pedert på Trøndelagskysten, så de måtte bruke en midlertidig mast som «var høyere enn Tyholtmastene i Trondheim».

Tyskerne satte opp tre bommer på veien i området rundt radiostasjonen. Det var en bom på Aunebakkene, en på Fylkesveien mot gården Aunet, og en bom på veien mot Ålia. Mange av tyskerne som jobbet der var jordbruksarbei­dere. Området rundt var minelagt i ti meters omkrets, fordi de ikke ville at sivile skulle komme inn.

— Peder Solem

Veien fra Hundhammeren til Leistadmoen skole gikk opprinnelig gjennom stasjonsområdet. Peder Solem forteller at han og de andre skoleelevene brukte denne veien til og fra skolen. Det var korteste og greieste veien. Så da veien ble stengt med bom så sørget ungene for å varsle om at de ville gjennom, og som oftest kom vakta ut og hadde opp bommen så de slapp gjennom. Det er mulig at de da så litt gjennom fingrene og ikke fulgte reglementet helt. For det hendte enkelte ganger at vakta ikke kom og da måtte de gå en omkrok forbi stasjonen.

Tyskerne sprengte minene etter krigen, men grunnmu­rene står der fortsatt, og likeså en kraftig betongklump som er rester av et bardunfundament.

Dette prosjektet har vært svært lærerikt, og spennende. Det var veldig morsomt å lære om bygda vår, og ikke bare om alle andre steder.

Flyhavari ved Solemsvåttan

AV MARTRE S JOHNSEN, ODA S SETSAAS OG VEGARD HASSEL

Klassen vår fikk i oppgave å finne ut mer om et flyhavari på Solemsvåttan. Tre fra klassen har intervjuet vitner til flyha­variet, og fem elever besøkte ulike arkiv i Trondheim for å lete etter informasjon. Vi har også fått et foredrag av hobby­historikeren Jørn Nikolaysen, og lett etter verksnummer til flyet og navnet til piloten på internett.

Vi har funnet ut at det er mye usikkerhet og lite infor­masjon om flyhavariet. Forskerne og gårdbrukerne er uenige når det gjelder årstall; forskerne mener at flyet krasjet 11. november 1942, mens vitnene vi har snakket med mener det var i juli 1943.

Oddleiv Lium var vitne til flyhavariet. Sammen med Torbjørn Hønstad fulgte han oss opp til stedet der flyet kra­sjet. Lium fortalte hva han hadde sett. Begge kunne fortelle at det er mange som har tatt med seg deler av flyet og at det derfor ikke er så mange deler igjen på stedet. Motoren lå lenge et stykke nedenfor landingsstedet, men den er senere fraktet ned og befinner seg visst nå på flymuseet på Kjeller.

— flyhavariet skjedde i juli 1943

Ut i fra det vi vet så er tidspunktet fortsatt like usikkert. Vi har kommet til at det er mest sannsynlig at flyhavariet skjedde i juli 1943, ettersom vitnene mener det var i slåtton­na. Åpningen av Dora foregikk også i 1943, så det er mulig at flyet skulle avskjære allierte bombefly på vei til Dora. Ut i fra det vi har funnet ut, kom piloten fra nordøst (Værnes), i retning mot Trondheim

Det var ingen av de vi har snakket med som så flyet, men de så at piloten kom svevende i en fallskjerm og landet oppe i skogen. Han kom ned til gården (Kvegjerdet) Oddleiv Lium bodde på, med en rosa fallskjerm som det så ut som om han var svært redd for. Oddleiv Lium mener han selv sto på jordet og hesjet da piloten kom og signaliserte at han ville låne telefonen.

— Piloten snakket

Oddleiv hørte derfor ikke at piloten snakket, men moren hans hørte det. På grunn av at han ikke hørte at pilo­ten snakket, så er det en del usikkerhet rundt pilotens opp­rinnelse. Og ettersom at flynummeret ikke er funnet, er det ganske umulig å finne piloten. Det som er sikkert er at pilo­ten jobbet for tyskerne, fordi kort tid etter kom det tyske soldater og hentet ham. Vitner har fortalt oss at piloten var rundt 25 år og uskadd, men han hadde mistet en sko i for­bindelse med utskytingen og fallskjermflukten.

I dag er det bare små gjenstander igjen som viser hvor flyet gikk ned.
Foto: Prosjektgruppen ved Vikhammer ungdomsskole

Neste dag var det et annet fly som fløy over området. Vitnene mener det var tyskere som så etter synlige spor fra flystyrten.

Ut i fra restene og verksnummeret (14111) som er fun­net på Solemsvåttan, kan ekspertene fastslå at flyet var av typen Messerschmitt bf-109 G-1. Det tilhørte 10. Staffel i den fjerde gruppen av Jagdgeschwader 5.

Vikhov

AV SILJE VESTMO, JULIA HANDELAND OG SILJE UTSETH

Vikhov ble bygd av tyskerne i 1942. Det var opprinnelig et kasino for tyske offiserer. Vikhov ble brukt av tyskere med nerveproblemer, og de som trengte en pause fra krigen. Det var strenge restriksjoner på hvem som fikk komme inn på Vikhov under krigen, og ingen fra lokalbefolkningen hadde innpass. Derfor er det også smått med kunnskaper blant folk i Malvik om hva som foregikk der under krigen. Dermed ble det god grobunn for rykter, og ryktene gikk om at det tildels var mye festing der. Vi har imidlertid fått tak i noen bil­der som neppe har vært vist i Malvik før.

Etter krigen ble Vikhov omgjort til kafe, og noe seinere ble det arrangert dansefester der med lokal dansemusikk. Etter en tid ble bygningene tatt i bruk til døveskole. I dag er det et bolighus, med fire leiligheter.

Storsand under 2. verdenskrig

AV CECILIE AUSTVIK, MARTE EIRIN STENVAAG, RAGNHILD PETTERTEIG MO OG HANS-JØRGEN JØSSUND

Forholdene var ganske annerledes da enn det er i dag. Det var for eksempel mer åpent landskap og færre trær, for å få bedre sikt. Fjellanlegget er noen få, korte fjellganger inn i fjellet. Man tror fjellanlegget ble brukt som ammunisjonsla­ger eller tilfluktsrom. Det kan også tenkes at det ble brukt til stabsrom (rom for soldater eller befal), men man har ikke gjort noen spesielle funn. Hvis det har seg slik at grunneier­ne har ryddet ut murstein eller treverk, kan man undersøke dette mer.

Utenfor hovedåpningen til fjellanlegget sto det en olje­tank. Det var også en dyp skyttergrav utenfor, for å beskytte åpningen. Man la steiner eller sandsekker rundt kanten av skyttergraven, som man la maskingeværene oppå. Der toa­lettene og vaskerommet står i dag, sto det tre brakker med russiske, polske og noen norske fanger.

— Pioneravdeling

Under 2. verdenskrig holdt en pioneravdeling (ingeniør­tropp) til på Midtsand. Det er kanskje derfor det var et fjell­anlegg og en oljetank på Storsand. Pioneravdelingen hørte til under den 702. infanteridivisjon, og de var tyske.

På begge sidene av haugen var det en stor kanonstilling. De to kanonstillingene var 50 cm dype. Det sto en antitank-kanon i hver av dem. De skjøt bare på landmål og dekte veien, jernbanen og hver sin strand. Diameteren på skyteåp­ningen var 4,7 cm. Noe som er lite kjent, er en kampstilling mot stranda. Det er en ring som skrår nedover mot bakken, og i midten har det stått en lav søyle som det muligens har stått en liten bombekaster oppå, men det er litt usikkert.

Da krigen var over, var ikke tyskerne ennå ferdig med utbyggingen på stedet. Det er noen påbegynte huleganger, som aldri ble ferdige. Ved fylkesveien (gamle E6), ved siden av Storsand, står det et hvitt hus, som nå er en barnehage. Før krigen, og fram til det ble ny skole på Vikhammer, var dette Sandbakken skole. Under krigen overtok tyskerne skolen.

Tyskerne overtok mange skoler under krigen, skoler var av de største bygningene de kunne komme over, og de hadde som regel store rom som ble brukt til sovesaler for de mili­tære. De tok også vanlige norske hus. Mot Midtsand står det to eneboliger. Under krigen bodde det tyske offiserer der.

— løpegraven

Det ville være mulig å grave frem løpegravene, ammu­nisjonsrommene, skytestillingene og nisjene, og ta ned trær og busker slik at man får god utsikt og ser bedre, så man skjønner hvorfor tyskerne valgte akkurat denne haugen. Utenfor åpningen til fjellanlegget ligger et trappeanlegg som går opp på berget til flere skytestillinger.

Vi oppfordrer kommunen eller grunneierne til å lage en tur-/turiststi rundt om på området Vi foreslår at en sti kan begynne ved trappeanlegget og gå videre opp og rundt på haugen til de forskjellige løpegravene, ammunisjonsrom­mene, skytestillingene og kanonstillingene.