Krigsdeltaker i Malvik

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Den siste gjenlevende krigsdeltaker i Malvik?

AV LEIF FREDRIKSEN

En sjømann går i land

Den tyske okkupasjonen fra april 1940 til 7. mai 1945 er vår nære historie. Trond Trondsen på Vikhammer er kanskje den siste gjenlevende fra Malvik som kan fortelle om krigsdelta­kelse i de fem årene da tyskerne var her. Vi spør ham hvor­dan han opplevde 9. april 1940. «Ja, det er lett å svare på», sier han. «Jeg kom til Hommelvik 7. april ombord i en gam­mel steamer, DS.Bjørkefjell, rederi Olsen & Ugelstad. Båten hadde last til Meråker, det var skrapjern. Jeg skulle mønstre av da båten kom til Norge. Jeg hadde da vært ute i sju mån­eder. Det var min første tur til sjøs. Jeg tok toget hjem til Malvik. Vi bodde øverst på Vikhammeråsen, helt alene, «det var ingen som der hadde bygd» slik Ivar Aasen skriver det.

9. april om morgenen våknet jeg til en ny og uvant fly­dur. Det var tyske fly som gjorde en sving over Malvika og Hommelvika. På radioen hørte vi om tre tyske krigsskip som lå innenfor Munkholmen og store mengder tyskere i gatene. Ordfører Skjånes bad alle gå til sitt vanlige arbeid. Tyskerne var kommet som venner for å beskytte oss så lenge krigen varte, ble han tvunget til å si.

Vel, vel, tenkte jeg. Jeg har ikke noe arbeid å gå til og nå blir det ikke noen ny hyre. Nå går jeg ikke til sjøs. Så fikk jeg jobb som oppslager hos smed Austvik inne på Malvik. Når jeg fikk anledning, lå jeg på fjorden og fisket hyse og sild og av og til torsk. Jeg kjørte rundt i Malvikbygda med fisk i trillebår og solgte fersk fisk og bidrog slik til matauk for familien».

Trond Trondsen utenfor huset der han nå bor. Foto: Joralf Halgunset

Ny situasjon for alle

Vi spør ham hvordan han opplevde de første dagene etter den tyske innmarsjen: «Som kjent brøt det ut panikk i byen, den skulle bombes av britene og av franskmennene. Og folk flyk­tet ut av byen med tog, personbiler og busser og på sykkel. Det var fullt på alle gårdene av folk som bad om husly. Men det kom ingen bombefly og folk drog heim igjen», sier han. «Våren 1941 søkte jeg på Marienborg om å bli fyrbøter og ble antatt.

Jeg fyrte lok et par måneder. Men så var det jo snakk om «antakelse med fast ansettelse for øye», som det het. Da måtte jeg til øyenlege Lykke oppe i Steinberget og gjennomgå synstest. Fargeforståelsen var i orden, men jeg så for dårlig til å kunne bli lokfører, jeg så ikke likt på begge øyer, og dermed måtte den drømmen skrinlegges. Lokinspektør Andersen måtte avvise meg. Så var jeg arbeidsledig igjen. Jeg fortsatte med det gamle, litt fjordfis-king, rundt med trillebåra i nabolaget og salg av fisk til lat­terlig lave priser.

Inn i illegalt arbeid

På Trondheim stasjon jobbet Olaf Bye. Han deltok i illegalt arbeid, blant annet som los, og han dirigerte flyktninger til meg oppe i åsen og bad meg følge dem gjennom skogen til Amdal. Der tok andre over. Flyktningene skulle selvsagt til Sverige. Etter noen turer ble det stopp. Dette var i 1942. Olaf varslet meg om at jeg måtte komme meg vekk, de nye makthavere var ute etter en person i Malvik som gikk som los. Det kunne være meg, de visste at det fantes en flykt­ningerute. Nå hadde jeg ikke tenkt å dra over til Sverige.

Fra trygdekontoret i Hommelvik, fra han Torstein Grønberg, fikk jeg innkalling til arbeid på Nyhavna. Der møtte jeg opp og arbeidet ca en uke med grunnmurene til bunkersene. Men så fikk jeg innkalling til arbeidstjeneste i august 1942. Det hadde jeg liten lyst til, mange trodde at det var begyn­nelsen til krigsinnsats. Så kom det to kjenninger av meg og bad om hjelp. De visste at jeg hadde gått som flyktningelos. De ville over. Jeg svarte at hvis de kunne vente noen dager, så skulle jeg bli med dem. Da hadde jeg bestemt meg for å gå over selv.

Jeg våget ikke bruke min kjente rute til Amdal. Vi tok toget til Jørstad i Snåsa, gikk opp Imsdalen, over Imsdals­fjellet og kom ned til Grønningen På Holden gård var det tysk vakt, vi måtte gå i en bue forbi den. Vi kom inn i Sverige ved Bjørkeide. Dette var altså i august 1942, og mange rømte. På vegen mot Sverige hørte vi ulvehyl, og da vi kom til Bjørkeide traff jeg Gjevsjøgubben, som kunne fortelle om jakt på ulv».

Som flyktning i Sverige

«Vi ble tatt hand om av militæret og sendt til Kjesæter i Sør-Sverige. Vanlig rutine det.

Derfra søkte jeg og kom inn på Voxna tekniska skola. Der gikk jeg et halvår, men kom ikke inn i første klasse etter grunnkurset. Det var ikke plass, sa de. Så ble det noe gårdsar­beid. De fleste mannlige flyktninger ble satt til tømmerhogst en tre måneders tid, svenskene var i beit for tømmerhoggere.

Men så kom det innkalling til militærtjeneste på øreryd ved Jønkøping. Det må ha vært våren 1943. Der fikk jeg full militær utdannelse, og så ble jeg sendt til Berga gård, som tilhørte Harry Søderman, dosent ved Kriminaltekniska Høgskulan. Han hadde innrettet gården sin som en helseleir. Det var bare kamuflasje. Rundt om i Sverige fantes det 20 helseleirer, der unge, norske mannfolk i tjenestedyktig alder fikk vanlig militær opplæring.

Men vi ekserserte med trege­værer og skjøt med luftgevær på avsidesliggende steder. Svenskene ville ikke irritere tyskerne. Statsminister Per Albin Hansson ønsket å holde landet utenfor krigen. Jeg ble satt til å stelle med motorsykler etter eget ønske, jeg hadde jo gått et halvår på en teknisk skole, og ble med i MC-gjen­gen, feltbataljon 5. Det var ca 900 mann i denne bataljo­nen.Vi var 10 mann i MC-gjengen. Dette var tidlig på høs­ten 1944. Jeg hadde da mønstret på i Borås, hos militærle­gen der, og var funnet stridsdyktig».

Kamuflert militæropplæring i Sverige

Disse helseleirene var det legen Carl Semb som fikk i stand. Han tok fra første stund sikte på militær opplæring i tillegg til helsekontrollen. Selv fungerte han som lege i Norge, men var over til Sverige av og til inntil han måtte ta med seg familien og få noen til å ro seg over Iddefjorden ved Halden. Gestapo var på sporet. Nå ble han selv flyktning

Det var den norske stat, dvs. regjeringen Nygaardsvold, som betalte for helseleirene, men treningsleirene fikk store mengder våpen fra svenskene og store lån på i alt 150 milli­oner svenske kroner. Lånene ble ettergitt etter krigen. Hos myndighetene i London var det stor interesse for disse lei­rene. Ungdommen måtte aktiviseres het det i et brev fra statsminister Nygaardsvold.

Det tok tid før den svenske regjeringen under Per Albin Hansson var villig til å gå med på at Norge skulle få lære opp 1500 mann til polititjeneste og 8000 mann til reservetje­neste. Den 30. november i 1943 kom godkjennelsen. Dette var samme dag som Josef Terboven lot soldater omringe universitetet i Karl Johans gate og arrestere alle studenter de fikk tak i. Disse ble sendt til Tyskland for omskolering, het det. Ca 700 studenter kom seg unna og kom til Sverige. Her ble de fleste straks tatt opp blant polititroppene.

På årets siste dag i -43 vedtok regjeringen i London for­melt at det skulle opprettes polititropper i Sverige, som etter tillatelse fra den svenske regjering og den allierte overkom­mandoen, skulle settes inn til vakttjeneste i Norge i områder der tyskerne trakk seg ut eller om de kapitulerte totalt. En mer skjult hensikt var å demme opp for en eventuell militær inva­sjon av briter, polakker og andre fremmede soldater når kri­gen var over. En okkupasjon skulle ikke erstattes av en annen.

Treningen stutt – Innsats i Finnmark

Trond Trondsen ble sendt til Armanjarvi (Løvlia) og videre til Finland i januar 1945.

Hans bataljon kom inn i Finnmark via Isvegen til Karasjok.

— Da smalt det

«Det kom 48 mineeksperter til Finnmark for å hjelpe oss å finne miner og desarmere dem. Ca 40 mann av bataljonen var samlet for å se hvordan en av ekspertene fjer­net tennmekanismen Jeg hadde fått ordre om å kjøre og hente dyrlege og forfatter John Giever til Karasjok og fikk ikke være med på denne minedemonstrasjonen. Men andre fortalte at eksperten tok opp en av disse runde kulene i ven­stre hand og skrudde på tennsatsen med høyre.

«Look here and se how easy it goes», sa han.

Da smalt det. Mina eksploderte i handa hans og 8 soldater som stod rundt døde momentant. Andre fikk splinter i seg og måtte på lasarett. Så det år en rasande tur att du lever, min venn».

Fra visen «Så lenge skutan kan gå»).

«Men jeg skulle ikke dø i Karasjok», sier Trondsen.

På jobb i eget land

Da tyskerne så at russerne ikke kom etter gjennom Finnmark, fortsatte de kontrollen over det avsvidde område og sendte stadig inn patruljer på leit etter nordboere som hadde stukket seg unna. Norske polititropper måtte klarleg­ge hvor tyskerne var og hjelpe de av befolkningen som

holdt seg skjult. Da hadde man sammenstøt med tyske patruljer, men uten tap på norsk side.

«Jeg satt på motorsykkelen på veg sørover og fulgte etter tyskerne som trakk seg tilbake uten kamp», sier Trond. Men noen patruljer skjøt mot oss. Vi skjøt ikke på dem. En gang jeg satt på sykkelen så jeg noe komme mot meg gjennom snøen. Jeg rakk ikke å styre unna, og kjente en svi­ende smerte i lysken». «Datt du av sykkelen» spør vi. «Nei. Jeg snudde og kjørte til lasarettet. Der fikk jeg meget bra stell av en ung, vakker sykepleierske fra Trondheim. Da jeg ble utskrevet, tok jeg henne med på en motorsykkeltur og tok skikkelig farvel med henne. Jeg måtte jo tilbake til bataljonen og motorsykkelgjengen og så henne aldri mer».

— Det var vakthold

Tjenesten ble etter hvert mer og mer rutinepreget og hverdagslig, stadig mindre glamorøs og interessant. Det var vakthold, fangeovervåkning, minerydding, patruljering. I blant måtte politisoldater til og med rykke ut og beskytte tyske soldater, som de opprinnelig var blitt trent til å kjempe mot. For eksempel måtte en vaktstyrke på en flyplass stanse britiske soldater som ville sette fyr på tyske fly. Mest glemt ble de bataljonene fra reservepolitiet og kompanier fra riks­politiet som ble sendt til Finnmark den siste krigsvåren. De gjorde en oversett, men betydelig innsats gjennom å gjen­opprette norsk suverenitet i et «No Mans Land» mellom den Røde hær og den flyktende tyske lapplandsarmeen, som like før hadde slåss ved Finlands side mot Sovjetunionen.

Trond fortsetter: «Jeg ble i militæret til henimot jul, da ble jeg dimittert sammen med de fleste andre. Jeg var forøvrig med og tok over radiostasjonen i Tromsø dagen etter den tyske kapitulasjonen. Det gikk greit. Tyskerne slo sammen helene og var svært så vennlige, ingen motstand».

«Når det gjelder min sjef under opplæringen i Sverige, Harry Søderman, så jeg han aldri mer»,sier Trond. Han ble drept i 1953. Han var da narkoforsker i Tanger i Marokko.

Syn på Sveriges innsats

På Voksenåsen Kultur- og Konferansehotell er det satt opp en byste av Harry Søderman. Den ble avduket 8. mai 2006 til minne om «Den glemte arme», som langt på veg var hans verk. På Grini kalte han seg sjef for de norske polititroppene i Sverige. Men det var major Olaf Helset som var utnevnt som sjef av den norske regjering. Polititroppene måtte ha norsk leder. Den svenske sosialministeren, Møller, gikk i regjeringen helhjertet inn for polititroppene, uten hans hjelp ville det ikke nyttet. Statsministeren, Per Albin Hansson, var mer forsiktig, redd for hva tyskerne ville si.

I sin bok «Den glømda armeen» omtaler forfatteren Anders Johansson en del norske samfunnstoppers syn på Sverige og svenskenes innsats under krigen. I følge han tok Martin Tranmæl som var i eksil i Sverige, til orde for en debatt om en fornyelse av unionen med Sverige når krigen var over for derved å styrke forsvaret mot eventuelle fien­der. Statsminister Johan Nygaardsvold gav fra London sin kommentar til dette utspillet fra Tranmæl: «Sverige har ikke gjort annet gjennom lange, lange tider enn å føle seg oss overlegne i enhver henseende. Innerst inne forakter de Norge, nordmennene, alt hva norsk er. Og så skulle vi begynne å interessere oss for en samrøring med dem? NEI! Vi behøver ikke å gå rundt og snakke om full frihet og selv­stendighet for vårt land hvis vi skal tigge om å få et nytt hundebånd satt på oss». (side 509 i S. Sæters norske over­settelse).

Kilde: Anders Johansson: Den glemte arme. I skyggen av hjemmefronten. Cappelen Damm AS, 2008