Artikkel fra Årboka 2006 tilrettelagt for Web av HHV
Om hverdagslivet på Kongshaugan og Vikhammer Gartneri.
AV GURI VIKHAMMER KLÆBO
Det er gjennom mine barndoms øyne jeg vil fortelle denne historien fra mine oppveksts år på Kongshaugan og fars Vikhammer Gartneri, i enden av kirsebærallen, nedenfor Samvirkelaget.
På den tiden var det få møteplasser på Vikhammer. Dette bildet forsterkes av et utdrag fra Sør-Trøndelag fylkesleksikon om Det Norske Næringsliv fra 1949. Det står om stor tilvekst av villaer og sommerhus for trondheimsfolk omkring Vikhammer stasjon. Om næringslivet står det «i nærheten av Vikhammer stasjon er en snekkerifabrikk og et gartneri».
Dette forteller oss at gartneridriften på Kongshaugan var en av Vikhammers få arbeidsplasser og var dermed også et av få sosiale møtested. Det er disse stikkordene minnene mye dreier seg rundt og som blir rammen rundt min historie.
Postkort fra Vikhammer fra rundt 1950 Vikhammer samvirkelag midt på bildet. Foto: Aune
— Kongshaugan
Vi vokste opp på historisk grunn på Kongshaugan. Parsellen var tidligere husmannsplass under Vikhammer Øvre, Fars hjemgård. Far, gartner Haakon Vikhammer var født i 1897, min musikkinteresserte mor, Ambjørg Vikhammer, født Growen i 1907, Dagny Birgitte som var min eldre søster (f. 1930), og jeg, Guri som ble født hjemme i 1939 bodde og arbeidet sammen på Kongshaugan og i fars gartneri.
Etter å ha vært borte fra Vikhammer i flere år, kom far tilbake og startet egen bedrift på Kongshaugan, 28 år gammel. Til Vikhammer Gartneri tok han med seg det han hadde lært under sine reiser, sin utdanning til gartner ved Hylla Hagebruksskole og erfaringene han hadde samlet fra ansettelser som gartner. Først på Eidsvold, siden som gartner på Østmarka sykehus hvor han ble ansatt i 1920. -Der står det ennå store trær som far har plantet. Vikhammer Gartneri ble startet som frilandsgartneri i 1925 med hele 25 mål. I 1930 bygde far 300 m2 drivhus på eiendommen og satte opp 200 misbenkvinduer (drivbenker).
— mye arbeid
Det var mye arbeid og slit forbundet med en slik gesjeft. Det var høsting, tynning, luking, planting, og plukking av blomster som skulle buntes om kvelden for å være klare for levering til kunder neste morgen i Trondheim. Fra jeg var ganske liten har jeg minner om arbeid, om at jeg måtte hjelpe til. Jeg følte det vel som om jeg hjalp til hele tiden, og aldri hadde fri. Men slik var det nok ikke, det var en del av en hverdag hvor det var helt naturlig å «ta tak» sammen. —Og vi skar kål, plukket tomat og agurk. Salat ble vasket et og et hode, noe som var en kald fornøyelse for fingrene, husker jeg.
-Og så var det bæra da! Bringebærradene gikk fra riksveien og langt nedover jordet.
— kirsebæralleen
—Eller kirsebæralleen, det var ofte min jobb, en jobb for minstemann. Jeg klatret opp til toppen på en gammel, ustødig tretrapp, for å plukke de fineste bæra som alltid hang øverst. Og ikke å snakke om den gang far lot potetrennene gå fra riksveien og ned mot Bjørka. Disse radene var lengst i verden.
— levert til Gartnerhallen
Alle varene som vi dyrket ble levert til Gartnerhallen etter at de var lagt forsiktig ned, og pakket i trekasser. Planter og frilandsblomster var også en del av omsetningen som i hovedsak var engros til Trondheim. Mens gartneriutsalget var et selvsagt møtepunkt på Kongshaugan, var det i tillegg salg av varer på torget i Trondheim. I 1930 hadde far også stand på Fiskerimessa i Trondheim. Fra fars almanakk kommer det frem at han hadde 3 ansatte og en del ekstrahjelp til alle arbeidsoppgavene med gartneriet. Lønnen var i 1931 mellom 25 og 40 kroner per måned.
For å få god salgsplass på torget i Trondheim, måtte far starte allerede i fem- halvsekstiden siden han kjørte varene med hest til byen. Bakken fra Rønningsveien og opp mot Saksvik ved Odd Vikhammers gård (veien gikk der den gang) var tung og slitsom for hestene. Det var den også for de ytterst få bilene som var på veiene. Ofte kjørte de seg fast i denne bakken. En av disse bilene var fars T-Ford som han hadde kjøpt med åpen platt for varene.
— utvide driften
Da jordene på Vikhammer ble for små, måtte far utvide driften og leide eiendommen til Sivert og Karen Torp en tid for grønnsaksdyrking. Da var det jeg som måtte sykle inn til Torp med middagsmat til arbeidsfolket i melkespann på sykkelstyret. Det var også mange turer til Malvik kirke med kranser og blomsterdekorasjoner som min søster hadde bundet eller satt opp. Dagny hadde utdannet seg til blomsterdekoratør og innen kransebinderi i Stockholm. Jeg syklet også på oppdrag inn til fru Grytbakk på Malvik hvor vi kjøpte myrte som ble brukt til brudebuketter og brudekroner. Myrteplantene ble dyrket på fru Grytbakks glassveranda, og den søte myrtelukten fulgte meg helt tilbake til Vikhammer Gartneri hvor den fort ble avløst av luktene fra jorder og dyr og drivhus som jeg kjente så godt og som fortsatt minnes i sansene mine i dag. Men d& var hverdagsluktene.
Jeg ble ofte satt til å vanne tomatene som fylte hele det største drivhuset. Dette var en varm «fornøyelse» på soldager.
En lørdag hadde jeg avtale med venninnene mine Vi skulle treffes på fest på Vikhammerløkka.
— dårlig pris
—Men jeg visste at tomatene måtte vannes først. Jeg satte meg på huk i drivhuset og sprutet med vannslangen for å slippe å vanne alle plantene en for en. Planen var at det i alle fall skulle se ut som om det var vannet ordentlig. Vanntrykket var ganske kraftig, alt for mye trykk. Jeg sprutet så det kom vann på tomatklasene, og det medførte vannmerker på ALLE modne tomater. Det ble 3. sortering og dårlig pris. Da var far sint på Guri.
Den lørdagskvelden gikk jeg gråtende til møtet med venninnene mine som ikke kunne skjønne at det alltid var noe jeg måtte gjøre først.
— inn til Ambjørg for en kopp kaffe
Det var alltid noe å gjøre hos oss på Kongshaugan. For det var alltid folk hos oss, og alle skulle serveres. Kundene også, selvfølgelig, – alle skulle inn til Ambjørg for en kopp kaffe og litt koselig småprat. Noen kom kjørende med hest ned til oss i enden av Kongshaugveien hvor de satte fast hestene i jernringen på låveveggen. Andre kom med toget fra bl.a. Hommelvik og Ranheim. Noen av kundene kom i glede, mens andre i sorg, etter å ha mistet en av sine kjære. De skulle bestille kranser og blomster til begravelsen. Da gikk de voksne alvorstunge inn på «storstua» vår, og lukket døra etter seg. Mors ord til oss var i slike stunder at «det som sies her i huset, skal forbli her!»
— Søndagskundene
Søndagskundene slik jeg husker de, var Trondheimsfolk som var på landet for å slappe av og kose seg, som mor og far alltid tok gjestfritt i mot. For meg var dette ikke alltid like gøy siden Gurimor måtte løpe ut i åkeren for å skjære kål og høste tomater til de fine søndagsmiddager og plukke blomster som bordene skulle pyntes med. Noen av dem prutet til og med på prisen. Dette likte jeg ikke. Uansett lød den tålmodige beskjeden fra far at kundene alltid skulle hjelpes, og få noen ekstra planter over det antallet grønnsaksplanter de bestilte, og de fikk nok godmål på andre varer også.
— Ingebrigt Engen på fiolin
Samme hvor travelt mor hadde det, satte hun seg daglig til pianoet. Musikk var mye av livet for henne og det var alltid mye musikk i huset vårt. Mor lærte tidlig å spille fra sine barneår i Trondheim, senere tok hun spilletimer med Roberta Hornemann Øfsti. Mor snakket ofte om henne og måten hun underviste på, og ikke minst om hennes hender som kunne «ta bort» hodepine. Dette var en uforglemmelig opplevelse. Mor spilte til ulike tilstelninger i bygda på sitt eget piano som ble fraktet til festplassen av bl.a. Ola Lium med lastebil. Ofte spilte hun alene, men andre ganger sammen med musikeren, dikteren og kunstneren Ingebrigt Engen på fiolin. Ofte kom han hjem til oss med nyskrevne dikt som mor fikk lese, eller for en øvingsstund på stua før de skulle ut på spilleoppdrag.
— Vikhammer Vannverk
Slik var det mye glede og engasjement for lokalmiljøet rundt mor og far på Kongshaugan. Foruten fars gartneridrift, og mors musikk, var far aktiv i Malvik travlag og var også en av pionerene bak Vikhammer Vannverk som forsynte oss med vann, og i 1946 fikk vi på Kongshaugan innlagt vann. Før den tid bar vi vann fra Vikhammerelva til dyr og drivhus. Klesvasken måtte mor, på sommerstid, gjøre med vaskebrett i en kulp bak drivhusene. Fantastisk var det den dagen da vaskemaskinen av tre ble installert i «størhuset» (vaskekjelleren).
Dette er noen av mine minner fra en tid som var. En rik, god og svært lærerik tid med mye aktivitet og gjestfrihet rundt Vikhammer Gartneri. Jeg lærte å bli glad i mennesker, lærte å jobbe og bli sliten, og så godt det er med en hvil da…
Kjørende forbi Vikhammer i dag, dukker det også opp minner om en og annen liten tur for bading på «Finsanden» sammen med byfolket og spennende turer til Vikhammerløkka med venner på sommeren.
