Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
En æra er over i Forbordsgrenda
AV BJØRG HERNES
Etter 76 års sammenhengende drift ble det i fjor, høsten 2014, satt sluttstrek for drifta ved Kleiva Sag & kassefabrikk. Til tross for at sagbruket da var bygdas eneste, valgte Bjørn Stav å avslutte produksjonen ved sagbruket som hans far, Einar Stav, startet i 1938.
– Jeg ga meg mest på grunn av alder og helse, forteller Bjørn Stav. Etter 1993 var det han som drev farens sagbruk.
– Jeg sier som Åge Alexandersen; «no kainn æ levva livet», sier Bjørn, som nærmer seg 70 år.
Familiebedrift
Einar Stav startet Kleiva Sag & kassefabrikk allerede i 1938, og drev den til han ble pensjonist i 1985. Fra 1985 til 1993 var saga utleid til Bjørns fetter, Erling Stav. Bjørn Stav arbeidet som bussjåfør i NSB Bilruter og Nettbuss, noe han hadde gjort helt siden 1969. Etter Erling tok Bjørn over driften av saga.
– Etter at jeg overtok sagbruket, gikk nesten all min fritid med til dette. I tillegg til at jeg var pensjonist, jobbet jeg også som tilkallingshjelp i Nettbuss ved behov, sier Bjørn.
Gründer
– Tjueen år gammel var far da han, med to tomme hender, startet sagbruket like før krigen brøt ut. Han var nok en av datidens gründere, mener Bjørn. Einar Stav greide så vidt å holde sagbruket i gang under krigen. Etter krigen ble det mer oppsving.
– På femti-, seksti- og syttitallet, da det var størst aktivitet, ble det saget 2-3 000 kubikkmeter tømmer pr. år.
Leiesaging
Mye av tida gikk med til leiesaging for bygdas bønder. Malvik har en stor statsallmenning, og mange av Malviks bønder har hogstrett der. Det er imidlertid bare bønder mellom Aunbekken på Midtsand og bygrensa på Sjølyst som har allmenningsrett, det vil si lov til å hugge dersom de har fått tillatelse fra styret. For å få tillatelse må det søkes om ønsket kvantum, og bruken må begrunnes. Det er ikke tillatt å hugge tømmer for videresalg, men tømmer og materiale for vedlikehold og nybygg er greit.
Varierte oppdrag
– Arbeidet ved saga varierte med både tilgang på oppdrag og materiale. I tillegg til bøndene hadde vi en del faste kunder, som snekkere, byggmestre og hyttebyggere. Det var annet utstyr den gang, og vi drev en slags mobilsag. Dette ville si at vi dro omkring og saget for folk. En periode var gårdssagbruk svært utbredt, minnes Bjørn.
-Vi kjøpte tømmer på rot, blant annet ved Jonsvatnet. Tømmeret ble fraktet hit med traktor og bil, og ble videreforedlet og solgt.
Bjørn forteller at de laget mange benker og bord av halve stokker, til utendørs bruk både ved hytter, i private hager og på rasteplasser langs veiene.
– Far fikk også en avtale med møbelfabrikken Ekornes Fabrikker. Hver sommer kom det en fraktebåt fra Ekornes til Hommelvik, som vi lastet.
Kasseproduksjon
– Vi drev også med kasseproduksjon. Fra sytti- til nittitallet spikret vi kasser etter mål for Autronica, som leverte diverse utstyr til skipsindustrien. Dette ble sendt over hele verden, blant annet til Sør-Korea, som er stor på skipsbygging.
– Om vinteren drev vi med utstrakt produksjon av kasser for storsild. Vi leverte til grossister. Til Arne Bjørseth leverte vi storsildkasser i mange år. Også til Nicolai Dahl. Mye ble eksportert til Russland. Jeg husker at det kom russere til Arne Bjørseth for å sjekke kvaliteten på silda. Jeg husker også at vi fikk med oss storsild hjem. Mor laget sild’kak. Det var god mat, minnes Bjørn.
Gode hjelpere
– Far hadde en fast stab på sju karer. Det var stabil arbeidskraft. Arnfinn Bekken var formann og sagmester hos far i mange år. Han var en fargerik personlighet som kunne skremme vatnet av folk som ikke kjente ham. Han snakket med «store bokstaver», hevder Bjørn. I tillegg arbeidet hans onkel, Oskar Stav, Johan Melvold, Birger Jensen, Kåre Nordahl, Sigvard Mikalsen og Arne-Gunnar Engan ved saga. Disse var kjernen i arbeidskrafta i mange, mange år. I tillegg var mer eller mindre alle ungdommene i Forbordsgrenda innom saga i kortere perioder. Selv hadde Bjørn stødig hjelp i Ole Grøtte, tidligere maskinfører på Ranheim Papirfabrikk i 40 år.
– Ole hjalp meg ved å være tilkallingshjelp og «slave» de siste ti årene, hevder Bjørn.
Ingen fritidsproblemer
I to-tre år sendte Bjørn ut «røyksignaler» om at han planla å gi seg. Han sa nei takk til alle forespørsler han fikk i fjor, og satte utpå høsten sluttstrek for sagbruket.
– Hvorfor sluttet du?
– Det var en lang prosess som gikk over flere år. Markedet endret seg. Store butikkjeder tok over, og ingen av mine tre sønner var interessert i å drive sagbruket. Dessuten har jeg mer enn nok annet å holde på med, og har ingen fritidsproblemer. Jeg kjører fortsatt litt buss, og har hytte i Meråker, hvor jeg pusler med litt forskjellig, blant annet vedlikehold. Egentlig var det en befrielse å slutte med saga, spesielt siden jeg i tillegg kjørte buss i full stilling.
– Tror du malvikingene savner saga?
– Jeg håper da det, smiler Bjørn Stav og gjør seg klar til ei ny langhelg i Meråker.
