Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Kirketur for 150 år Siden
Av Iver Grindbak.
Artikkelen sto i «Menighetsblad for Malvik og Hommelvik» Februar 1964.
Folket i Mostadmark måtte til Malvik kirke, når de hadde kirkelige ærender, og det kunne noen ganger bli en strevsom tur.
Jeg var i 10-årsalderen da en mann fra Mostadmark fortalte denne hendingen. Han sa selv at det var hans bestefar som hadde fortalt ham den igjen. En kan derfor regne med at det må ha vært omtrent 100 år siden det hendte.
Barfrosten kom tidlig det året. I november alt lå det is på tjern og elver. Nesten hele bygden bestemte seg da for å ta en tur til Malvik kirke den høsten. Dagen ble fastsatt for reisen og alle lovte å møte fram. Men dagen og natten før avreisen falt det mye snø. Folk ville imidlertid ikke avlyse kirkereisen. Husdyrstellet ble unnagjort om morgenen, noen ble selvsagt igjen hjemme, både de som var for små og de som var for gamle.
Illustrasjponsbilde
Ruten gikk over Foldsjøen til Verket og derfra Verksvegen ned til Bakken. Da de kom dit, så de at det alt var kjørt opp til Bakktjønna, derfor tok de også vegen over skogen. Turen over skogen gikk fint og i god tid kom de til kirken og fikk satt inn og stelt hestene. De hadde tenkt å gå på besøk til kjente i Malvik etter kirkegangen. Imidlertid hørte folk alt mens de var i kirken at vinden begynte å dundre i veggene.
De ga seg god tid etter gudstjenesten, fordi de tenkte at været snart ville gi seg. Men været ble værre og ikke bedre, og etter en tid måtte de ta fatt på tilbakevegen. Tilbaketuren ble også lagt over skogen. Stormen tok ikke så mye der, men de hørte braket av nedblåste trær her og der. Da de kom fram til Bakktjønna var det helt mørkt, og samtidig begynte det å snø. Fra Bakken og til Verrketskleiva var de i ly for uværet.
— hadde mistet et hvert begrep om retningen
Noen mente da at de måtte kjøre over Verketshøgda og ned til Mila, men så ble det allikevel til at de skulle prøve sjøen, Og på sjøen fikk de stormen og snøværet med full tyngde rett imot seg. Det gikk ikke lang stund før de hadde mistet et hvert begrep om retningen. Med stort besvær fikk de bundet hestene til sleden foran så ingen skulle komme bort. På sjøen var snøen med sledespor blåst vekk, og de prøvde da og la hestene finne fram, men de ville bare snu unna været. Avvekslende fikk de nå vinden imot, fra siden og bakfra.
Da trodde de først at vinden snudde, men fant da ut at de kjørte i ring. De holdt da rett mot vinden. Ungene som var med ble svimle og syke av duren fra vinden. De var på nippet til å gi alt opp, sa min hjemmelsmann, -fortalte bestefar.
De mente så at de hadde sett et lys ikke så langt unna. De prøvde å kjøre i den retningen, men en av hestene ville ikke. De trodde at hesten hadde landkjenning og lot den gå først. Da tok det ikke så lang tid før de var i ly for været og fikk peiling på hvor de var. Hesten hadde gått rett mot Bonaunet. Så kom de i land og kjørte fram til gården Volden. Det var utpå morgensiden dagen etter at de nådde fram dit.
Folk og hester var helt utslitte. Hestene ble tatt inn og stelt med, ungene og kvinnfolkene måtte hjelpes innomhus. Og slik gikk det til at først på kvelden dagen etter nådde de hjem, untatt de som hørte til på Volden. Kirkebesøket hadde da tatt i alt 30 timer.
Jeg har hørt at det skulle ha vært 8 hester med følget, men er ikke sikker.
