Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Kirker i Mostadmark

Av Odd Bjørkli

Det er skralt med sikre kilder, men mye tyder på at den eldste kirka som fantes i Malvik var den som sto på gården Malvik (Stor-Malvik). Men også på gåden Volden i Mostadmark har det i middelalderen vært ei kirke. Den var i katolsk tid vigslet til St. Maria Magdalena, og kalt St. Mari’s Kirke. Etter reformasjonen ble den kalt Mostad Kirke.

Det er ikke lett å finne dokumentasjon omkring de eldste bygdekirkene i Norge, men man antar at mange av dem ble bygd på 1100-tallet. Hvorvidt det er tilfelle med kirka i Volden, vet vi ikke, men ganske sikkert ble den satt opp før Svartedauen (1349).

I førkristen tid ble religøse handlinger utført på såkalte hov, som gjerne var ei slette med ett eller flere hus. I Malvik kjenner vi til at det har vært et hov på Vik,- dvs på Saksvik. Om det har vært no slikt også i Mostadmarka, – på Volden har vi ikke annet enn muntlige overleveringer, skrevet ned av Lorentz O. Wold, som knytter den helbredene kilden vi kjenner til der, skal ha vært omtalt som en «Vassvette», et begrep som er omtalt i den norrønske mytologien.

En skisse av hvordan man mener et hov kan ha vært utforma

Denne kilden (dialekt: kjøilla eller kaldvelta) skal vise seg å få en sentral rolle i kirkehistorien i Mostadmark.

— kirke som sto på Bromset

I likhet med mange andre steder i Norge, finnes det også i Malvik sagn om troll som kaster stein etter kirker. Her er det trollet Truls som sitter oppe på toppen av Jervfjellet (Trulsen) og kaster stein etter kirker han så. Han skal ha truffet ei kirke som sto på Bromset, – steinen er fortsatt å finne der. Han skal også ha kastet en stein mot Mavik-kirka, men han kastet ikke langt nok, så steinen falt ned på Leistad, – også denne steinen skal fortsatt være å finne. Så spør vi oss om hvorfor han ikke snur seg og kaster stein etter kirka i Volden? Det er det i sagnet ikke noe svar på.

Sagnet om trollet Truls på Jervfjellet.

Hva kan vi finne av skriflige kilder som omtaler kirker i Malvik og Mostadmark i særdeleshet? Lister her opp noen vi kjenner.

Aslak Bolts Jordebok 1433

Aslak Bolt hadde hovedfokus på bondegårdene som fantes, mindre på kirker. Men der omtales en gård som Kirkie-Manuik, så vi er sikre på at det på Malvik-gården var ei kirke på midten av 1400-tallet. Her nevnes ikke noe om kirke i Mostadmark.

Reformatsen av 1589.

Gerhard Schøning : «Reiser gjennem en del av Norge», – utgitt i 1774.

Her skriver han: «Østen for benevnte Foll-siø ligger den lille bygd som egentlig kaldes Mostadmarken. Her har i fordums dage stået en kirke på den gård Volden, 1 1/2 fjærding omtrent fra det nuværende Mostad-Værk. Den har hedt St. Mari kirke, og hos den har været en hellig kilde kaldet St, Mari-kiælle, hos hvilken har ligget en stor mengde stave og krykker efter de syge, som har besøgt denne kilde (på Mariæ Magdalenæ dag, som bønderne kaldte Mari-Messe 8. dag før St.Olsdag). Den er tilgroet, dog ståer endnu på stedet en stang opreist.»

Lærer Lorentz Vold 1852 – 1934

Lorentz Jonsen Volden var født på gården Volden Øvre, av foreldre Jon Lorentzen og Gunhild Kristensdatter Bostad. Lorentz fikk lærerutdanning og giftet seg med Ingeborg Olsdatter fra Vikhammer Nedre. Han var lærer både i Skogn og Selbu, før han i 1876 ble tilsatt i Bjørnstad krets i Strinden/Malvik, og kjøpte gårdsbruket Vikhammer Vestre i 1883. Han skrev mye lokalhistorie, og om den gamle kirka på heimgården i Volden skrev han:

«Da eg var gutungen høyrte eg gamle koner seie: «Eg har ikkje såpass klede, at eg kan koma korkje i kors eller kjerk.» Dette skulle vel peike i den leid, at korsen var ein stad der dei samlast helgekledde. Som vi veit er det mange namn som har eitt eller anna med kors å gjera: Vi har Korsvika ute ved Lahamaren, Korsen attmed Saksvik og Korsstaden på høgda mellom Vika i Mostadmark og Fuglem i Selbu. I Vollen har vi Korstadmyra, Korsstadbekken, Korsstadbekkøyann og Korsstadhaugen.»

Om den hellige kjøilla i Volden forteller Lorentz Vold:

«Kjelda vall opp i dalen på nordsida av garden, No er ho overgrodd, men han far mintest ho åpen. Han sa: «Snøen rakk aldri å legge seg heilt over Mari-køylla om vintrane. Om det var fleire alner djup snø på marka elles, så var det alltid eit ope hol att nedpå vatnet i køylla!»  Snøflingrane bråna opp likså snart som dei kom ned i vatnet heile vinteren igjennom, sa han. Dei gamle hadde tru på denne oppkomma: Vart nokon sjuk og vaska seg i vatnet i Mari-køylla, og etterpå gjekk på Korstadvollen og rulla seg, så vart dei friske. Difor vart det vel at det vart sett opp hus, – ei badstugu over kjelda, Dalen heiter Badstudalen, og berget heiter Badstuberget den dag i dag. I gamle bøker har eg funne, at det særleg var om hausten, 11. november -Mortensdagen, at sjuke kom til Mari-køylla. Det sto att ei mengd krykker og stavar etter dei som vart friske der, visste dei gamle å fortelje.  Kjelda skulle misse krafta si som helsebrunn, da ein katt vart drepen i henne. Segna seier og, at det skulle ligge ei brudekrone i sølv nedsøkt i kjelda.»

Historien om St. Mari Kirke i Volden er hele tiden nær knyttet til Mari-kjøilla. Vi kan gjerne tenke oss at kjølla var bakgrunnen for at det ble bygd ei kirke her. Det var neppe fordi det var en masse mennesker som bodde i Mostadmark. Vi ser at i 1589, er det sagt at 5 bønder sognet til Mostad Kirke, som var navnet denne kirka fikk etter reformasjonen. Vi må anta at disse 5 bøndene bodde på gårdene Venn, Snustad, Sneisen, Viken og Volden.

Som det går fram av det Gerhard Schøning skriver, skal de ha vært årviss feiring av Mari-messe i Volden. Begrepet Mari-messe er tri-tydig. I den gamle kalenderen, den «Julianske» (oppkalt etter Romersk keiser Julius Cæsar) som er utgangspunktet for Prim-staven, hadde man tre Mari-messe i løpet av året. Mari-messe om våren, som var Jomfru Marias budskapsdag 25. mars så Mari-messe, også kalt «Mari stol», til ære for Maria Magdalena den 22.juli, og til slutt Mari-messe om høsten, – til minne om Jomfru Marias himmelfart den 25. august. Det var Mari-messe 22 juli man feiret i Volden. Dette passet bra når vi tenker på pilegrimer på vei til Nidaros for å feire Olsok. Da hadde de ei uke på seg, for resten av turen fram til målet, – den hellige Domkirken i Nidaros.

Dette sies om Mari stol i Norsk Leksikon:

«Mari stol, eller Magdalimesse, 22. juli, er en katolsk minnedag til ære for Maria Magdalena. Maria Magdalena er omtalt i Det nye testamentet. Hun var en jødisk kvinne som fulgte Jesus, som hadde fordrevet syv onde ånder fra henne. Hun var til stede ved Golgata da Jesus ble korsfestet, og en av kvinnene som fant graven tom, da hun kom for å salve den døde. Hun var den første Jesus viste seg for etter at han hadde stått opp fra de døde.

Jan O. Volden viser Leif Halse kulturminner ved tuftene etter Maria-Kirka da Halse samlet informasjon til Malvik Bygdebok på slutten av 1950-tallet.

En gutt i 7-årsalderen forsvant plutselig fra gården Volden. Gutten ble sist sett ved Sommerfjøsvollen. Leting ble satt igang, men ga intet resultat. Mistanken falt imidlertid på et taterfølge som hadde besøkt bygda på den tiden. Det ble ment at han ble kidnappet på Sommerfjøsvollen, ført vestom Bastuberget, på vestsida av Hytbakkan og videre opover Kjøndalen. Det var fortalt at folket i Kjønnåsen hadde hørt barnegråt i Kjøndalen den kvelden. Her slutter alle spor. Barnet ble borte.

Etter noen år kom det en dag et taterfølge til en av Hommelvikgårdene. De tok inn der. De hadde med seg en gutt i 14-årsalderen. På Hommelvik hadde de bakstekone på gården den dagen. Taterne kom og satte seg, og gutten spikket på en båt han hadde laget. Gutten ba da om noe han hadde bruk for til båten, men moren svarte at hun hadde ikke noe slikt.. Gutten ble da sint, og sa noe stygt til moren.

Bestemora sa da til gutten at slikt kunne han ikke si til moren sin. Gutten svarte da: » Hu er ikke mor mi, – mor mi er der en svart mann med med en hvit ring rundt halsen er, og at det henger en stor klokke utafor døren. » Bakstekona skjønte da at det måtte være en kirke, gutten snakket om, og at mannen måtte være en prest, og klokka kunne ikke være noe annet enn en kirkeklokke. Bakstekona snakket da med de øvrige av gårdsfolka, og de kom da til den slutning at det som gutten husket fra sin barndom, måtte være kirkestedet i Volla. De visste også at en gutt var forsvunnet derfra. De tok da gutten med seg oppover dit, og sagnet forteller at gutten kom heim igjen.

«Hva tid den her historien har foregått, blir nå bare gjetning»,

sier Jon O. Volden. «Men etter det som ble fortalt om presten, – med kvit krage, vet vi at det måtte være en protestantisk prest, altså etter reformasjonen i 1537.  Volla Kirke tilsies sitt endeligt i 1665. Så, hvis sagnet medfører riktighet, må det være for over 300 år siden at dette hadde foregått.

Det som i våre dager er synlige merker etter det middelalderske kirkestedet i Volden er føruten Mari-kjøilla, en hjørnestein som ligger igjen, samt en gravhaug, – «Bispegrava». Historien om denne grava synes kun å være muntlig overlevert, som ei sagnaktig historie. Vi antar dette skjedde før reformasjonen, så det var i såkalt katolsk tid, men er åpen for at det kan ha skjedd også etter midten av 1500-tallet. Biskopen i Nidaros skulle på bispevisitas, vi kan anta at han hadde gjort visitas ved Bratsberg Kirke, og reiste videre mot Mostadmark.

Veien gikk på sørsida av Jonsvatnet, forbi Gjervan og opp mot Jervfjellet lang stien som er blitt kalt «Skør-kleiva». Da biskopens skyss og følge var kommet oppunder det bratteste partiet av stien, ved ei lita tjønn der, ble biskopen alvorlig syk. Men i stedet for å snu, valgte man å fortsette over fjellet og ned til Volden, der han neste dag skulle holde visitasgustjeneste. Nærmere detaljer om dødsfallet er ikke kjent i dag, men biskopen døde, og ble gravlagt ved St.Mari Kirke, – evt Mostad Kirke i Volden. Minnet om denne grava er blitt beholdt, og haugen er fortsatt godt synlig, – og det er satt opp et kors der.

Ikke vet vi årstall for når den ble oppført, og ikke vet vi årstall for når den ikke lenger var i bruk. Noen har antydet bygging på 1300-tallet, og det må antas at gammelkirka var ute av bruk i 1665, da man startet bygging av ei ny kirke.

Mostadmarchen Kapel

Mostadmark Jernverk ble startet opp i 1653. Verket var prisgitt kongelige privilegier for å kunne nytte seg av både malm og kull. I slike tilfeller ble det gjerne også lagt inn klausuler om å sørge for både kirker, – og i neste omgang skoler, i de bygdene de fikk etablere seg. Verkene hadde mange oppgaver som i dag er ivaretatt av kommunene.

Biskop Erik Andersen Bredal (1607 – 1672)  i Trondhjem skriver den 17. juli 1654 et brev til lensherren over Trondhiems len.  Her utdrag av det vesentligste av innholdet:

Stiftsskriveren som her adresseres, er Mads Pedersøn, og han hadde på denne tid begynt å kjøpe opp jordeiendommer i Hommelvik  og Mostadmark, – og la dermed grunnlaget for det som seinere ble «Hommelvikens og Mostadmarkens Jordegods». Han var nok derfor lett å få med seg på tanken om å bygge kirke i Mostadmark.

Tomt for det nye kapellet ble gitt fra gården Sneisen. Der var på denne tiden, Erich Snesen oppsitter. Kirketomta som ble valgt, var der det også i dag kalles «Kjerkhaugen».

Korreksjon til Årbok 2023.
Kirka på Sneisen

I artikkelen «Kirker i Mostadmark» i årboka 2023 ble det feil angivelse av byggested for kirkebygget som ble påstartet i 1665. Kjerkhaugen ligger riktignok på gården Sneisens grunn, men ikke på Sneishaugan, slik det står i artikkelen. Kjerkhaugen ligger litt nordvest for gårdparten Sørli, slik som vist på kartutsnitt nedenfor. Vi fikk denne korreksjonen fra Ragnhild Venn, som er oppvokst på Sørli.

Lensherren svarte ja på biskopens begjæring, og den anerkjente kirkebyggeren Oluff Jonsen fra Hindrem i Leksvik ble engasjerte til å utføre tømmermannsarbeidet. Den 8. februar 1655 kvitterte han for å ha mottatt 30 riksdaler av Jens Friis for oppbyggelsen av «Mostadmarchens kapell», og termin for lovet ferdigstillelse, er beskrevet som: «det første Gud vil», det betyr vel omtrent: «så snart som mulig».

Vi vet i dag at dette kirkebygget aldri ble gjort ferdig, tradisjonen sier at taket ble aldri tekt. Det sies at også folket, – almuen, i Mostadmark skulle bidra til arbeidet med dette kapellet, men både uenigheter og uformuenhet er nevnt som årsaker til at kapellet på Kjerkhaugen sto i omtrent 10 år, – uferdig og muligens ikke i det hele tall brukt til gudstjeneste eller kirkelige handlinger. I 1685 blåste hele bygget overende, og Mostadmark ble for uten kirkebygg i 300 år.

Fra sist på 1800-tallet har vi en skriftlig kilde: Professor Oluf Rygh skrev sammen med andre bokverket: «Norske Gaardnavne». I bindet «Søndre Trondhjems Amt» er anført med Gerhard Schøning og Jens Kraft som kilder:

Døpefatet finnes det historikk om i fortellingen om Finn-Pål, – muntig overlevert fra Hans Valdemarsen  og nedskrevet av hans sønn Bjarne Warmdal.

Hvor messingstakene og skamlene som er nevnt av O.Rygh har tatt veien er ikke klarlagt.

Det er dokumentert at det ble holdt gudstjenester og andre kirkelige tjenester på gården Volden etter at kirka på Kjerkhaugen blåste ned, men dersom man kan regne med at middelalderkirka, Mostad Kirke var forfalt og tatt ut av bruk før 1685, så må vi anta at man også brukte stugulåna i Volden som kirkebygg i hele perioden fra at gammelkirka var ubrukelig og framover til slutten av 1700-tallet.

Her må vi ta med noen ord om Finn-Pål. Vi er igjen nødt til å forholde oss til ei sagnaktig historie, denne gang om en person med navnet Pål, som skulle være blitt lyst fredløs i Sverige etter et sjalusidrap, og hadde tatt flukten til Norge og arbeidet i gruver ved Røros, før han kom til Mostadmark som gruvearbeider for Mostadmark Jernverk på midten av 1700-tallet.

Finn-Pål med en sau han hadde stjålet, – tegning av Roger Aasback

Vi tar med et utdrag av fortellingen om Finn-Pål, som Hans Valdemarsen fikk Bjarne Warmdal til å skrive ned:

«Marta setertaus og Finn-Pål besøkte hverandre tidt og ofte, og i flere år var det bare Marta som visste om Finn-Pålstuggu. Kanskje ble bekjentskapet mellom de to litt for intimt? Marta setertaus fødte en liten pike oppe i potetåkeren, under åpen himmel, på Vollen gård en høstkveld – Mikkelmessedagen, og piken fikk navnet Beret.  Hvis en skal tro på historien som er blitt fortalt på folkemunne, er lille Beret Pålsdatter den siste som ble døpt i ST.Mariakirken i Volden i Mostadmarken.  Kirken var allerede råtnet ned, men det sto noen stoler og et bord nær dåpefatet, som hammersmeden – en svenske som bar navnet Jønson hadde hamret til av en kobberklyse på 1600 – tallet da det var drift i kobbergruva i Gruvdalen ved foten av Vennafiellet. Dette var en gave ST. Mariakirken fikk av Jønson en høstdag først på 1600 – tallet – Karimessedagen med barnedåp og stor høytid. Besteforeldrene i Vollen tok vare på en del av inventaret fra kirken da den forfalt, deribland også dåpfatet. Men dåpfatet fikk en tang og besværlig reise før det til slutt havnet på en gård i Selbu. Det var datterdatra, født uekte som fikk dåpsfatet av sin bestemor for å vaske og stelle sitt spedbarn. Siden fulgte fatet slekten i flere generasjoner som vaske- og stellefat for babyer. Det siste spedbarnet som ble stelt i dåpsfatet var Jørgine Olsdatter født 1879 på et småbruk ved sørsiden av Selbusjøen. Jørgine reiste senere til Amerika.

Lille Beret Pålsdatter fikk en minnerik dåp. Da presten var ferdig med selve dåpsritualet og skulle lese velsignelsen, sto plutselig Finn-Pål der. Han foldet sine hender over brystet og så leste han fadervåret på samisk. Finnfadervåret:»

Aehtjie mijjen guhte leah elmierijhkesne.
Baajh dov nommem aejliesstovvedh.
Baajh dov njhkem båetedh.
Baajh dov syjhtedem eatnamisnie sjidtedh
guktie elmierijhkesne
Vedtieh mijjese daan biejjien mijjen
ierhtenbeajjetje laejpiem.
Iuejhtieh mijjeste maam mijjieh meadteme
guktie mijjieh luejhtebe dejstie guhth mijjese
meadteme.
Aellieh luejhtieh mijjem giehttjelimmien sijse
valla vaarjelh mijjem bahheste.
Juktie rijhke lea dov, faamoe jih earoe, ihkuven
aajkan.

Aamen.

Lorentz Wold skriver:

«I 50 år – frå 1728 til 1778 – var det preike i Vollen berre ein gong for året. Oftast var det i tretten-helga, men det kunne og vera i kyndelsmesse-leitet eller i mars. Det var høgtid i Vollen desse helgane, ikkje berre for dem på garden, men for heile Mostadmarka. Presten heldt jamnast overhøring med ungdommen eine dagen, og så preike med dåp og altergonge den andre. Då var det visst at alle som rakk til, «frå ungdom til alder grå», gjekk til altars. Talet på altargjestene var frå 12 til 59.»

Den gamle stugulåna i Volden Øvre var bygget 1xxxx og sto til husa ble flyttet 200m lenger sør i 1932. Stua i sørenden av huset var det som ble brukt til kirkelige handlinger.

Gammelstuggu på Volden Øvre. Det var i den venstre delen av huset man hadde kirkelige
handlinger på 1700-tallet

Nå hadde man i omtrent i 300 år, vært foruten kirke i Mostadmark. Man hadde hatt enkelte gudstjenester og kirkelige handlinger i gammelstuggu på Volden, og folket hadde gått Kjerkstien til kirka på Malvik. Langs denne stien som gikk fra Bakken til Haset la man navn på flere detaljer. Disse kan vi se på Arnfinn Vikhammermo’s kart:

Kjerkstien. Tegning av Arnfinn Vikhammermo

Samfunnsutvikling i Mostadmark på 1900-tallet

Allerede i mellomkrigsåra begynte folket i Mostadmarka å snakke om å få satt i gang arbeid med få et kirkebygg i grenda. Historiene om St. Mari Kirke i Volden og det mislykkede prosjektet på Sneishaugan var kjente. Men så kom krigen, og man fikk andre ting å tenke på. På 1950-tallet valgte mostingene å ofre penger og dugnadsinnsats på å erstatte det gamle Ungdomshuset fra 1906 med et nytt samfunnshus. Dette sto ferdig i 1958.

Før spørsmålet om kirkebygg fikk et nytt kraftig løft, ble det også bygd en ny idrettsplass ved Sneisen. Denne sto ferdig i 1975

Mostadmark Kapell

I «Menighetsbladet» for nov. 1960 kan vi lese:

«MOSTADMARK KAPELL.

Komiteen som menighetsrådet har nedsatt for å arbeide for reisning av Mostadmark Kapell har på et styremøte besluttet å foreta en kronerulling (5 kr.) til inntekt for kapellet. Meningen er at de som her er utfordret hver betaler kr. 5, samtidig med at de utfordrer 3 andre igjen. Det siste er viktig. Pengene og opplysning om de som utfordres kan sendes til fru Mary Sneisen, Mostadmark, eller bakerm. Thoresen, Hommelvik eller til sognepresten.

Man måtte forsøke å svare på utfordringen straks, slik at neste nr. av menighetsbladet kunne bringe resultat. Følgende har betalt kr. 5 og utfordrer:  Sogneprest Stuve, utfordrer: Kristian Nygaardvold, Leif Øwre og Leif Muruvik.»

I de påfølgende nummer i 1960 til 1969 er det opplistinger av innbetalinger og utfordringer. Pengene ble satt inn på en konto i «Postsparebanken».

— gi gratis tømmer

Meraker BrugAS meldte seg med at de ville gi gratis tømmer, som kunne sages og bli til nødvendig trelast for bygginga. Dette bidraget ble verdsatt til kr. 15.000,- Arbeidet med saging hadde man en plan om å få gjort på lokalt sagbruk og med dugnadsarbeide.

I tillegg til kronerullingen, er det opplyst om større enkeltbeløp fra privatpersoner og bedrifter. Det bevilges år om annet beløp i størrelsesorden kr. 5.000 til 15.000, – fra kommunestyret. Det er to ganger også opplysninger om at det har vært basar Mostadmark med formål å finansiere kapellet, samt at det flere ganger i perioden framgår at ofringer i kirkene har gått til samme formål.

I januarutgaven 1965 av «Menightesbladet» finner vi en statusmelding, som sier at kontoen for kapell i Mostadmark beløper seg til kr. 43.631,-   inkludert av verdien av gratis tømmer.

Tilsvarende melding finnes i juniutgaven i 1966. Da er samlet beløp blitt:  kr. 48.897,-

I februar 1968 finnes følgende notis i «Menightesbladet:

«Formannskapet har oppnevnt flg. til medlemmer i Plankomite for Mostadmark Kapell: Sokneprest Stuve – klokker Per Kallset – Olaf O. Venn. Den vil snart tre sammen for å utarbeide en plan for finansiering av kapellet etc.»

Denne komiteen, som i mellomtiden er blitt utvidet med to nye medlemmer; Martin Vollan og Ola T. Wenn, overleverer til formannskapet en finansplan i november 1969. Planen forutsetter et låneopptak fra Malvik Kommune.  Under en slik forutsetning, så man for seg byggestart på høsten 1970. Kostnadsoverslaget er på ca. kr. 300.000,-

Det går så mer enn 10 år uten at det skjer noe særlig i saken. I slutten av 1982 er man kommet så langt at det er utarbeidet et forprosjekt. Dette blir behandlet av kommunestyret våren 1983. Kostnadsoverslag i dette forprosjektet var nå blitt kr. 2.900.0000,-.

Arkitekt Lien og Risans tegning. Malvik Bygdeblad des. 1984

Et nytt kommunestyre I Malvik var valgt høsten 1983.  Her ble det ganske tidlig at det fantes en stor gruppe representanter som mente det var på tide at Mostadmark fikk et kapell, – slik de var blitt lovet allerede på midten av 1600-tallet. Det var imidlertid oppstått en heftig diskusjon i media omkring det foreliggende planforslaget og forprosjektet som var vedtatt. Mange, – også folk i Mostadmarka, syntes forslaget var overdimensjonert, og hadde et kostnadsoverslag på opp imot 3 mill. kr. Dette syntes mange var for stort beløp å bruke på kapell i Mostadmark, – da man pekte på en rekke andre kommunale formål som trengte økte bevillinger.

En hurtigarbeidende tverrpolitisk gruppe, – stort sett bestående av kvinnelige kommunestyre-representanter, – og med Birgit Flataker (AP) i spissen satte i gang, og fikk gjort noen viktige og kostnadsreduserende endringer i foreliggende plan og tegninger. Med en ny anbudsrunde, viste det seg at kostnadene kunne reduseres med omtrent en million kroner. Nå gikk det fort, -allerede på våren i 1985 kom det i gang forberedende arbeider for oppføring av et kapell på tomta der den gamle skytebanen i Mostadmark hadde hatt standplass. Også denne tomta lå på gården Sneisen, og denne gang var det Roald Sneisen, som avga grunn til det kapellet som står der i dag (2023).

Grunnsteinsnedleggelse skjedde søndag 8. september, og det var biskop i Nidaros, Kristen Kyrre Bremer som foretok den høytidelige handlingen. Sokneprest Kjell Fosse og kallskappelan Hanne C. Hoff var også tilstede. Fra politisk hold i Malvik Kommune var ordfører Asbjørn Nøstmo, varaordfører Ola O. Venn og leder for Hovedutvalg for Kirke, Kultur og Fritid, Ellen Brox medvirkende. Sistnevnte hadde med seg en liten stein, som var ei flik av hjørnesteinen fra den gamle St. Mari-kirka som har stått i Volden. Denne steinbiten ble lagt ned i grunnsteinsskrinet for det nye bygget. I dette kopperskrinet var også en bibel, ei salmebok og et par ferske lokale aviser.

Også under byggeperioden ble det på forskjellig vis samlet inn penger til utstyr og utsmykning av det nye kapellet. Man fikk inn over 300.000 kroner i denne perioden.

Innvielse og vigsling skjedde 15. juni 1986. Det er gått mindre enn ett år siden grunnsteinsnedleggelsen, og byggeregnskapet viste at man med god margin klarte å bygge for de kostnadene man hadde budsjettert med. Det møtte så mange til denne høytideligheten, at man måtte rigge til storskjerm utenfor kapellet, slik at flere enn de ca. 130 som det var plass til inne kunne følge med på denne gudstjenesten, – den første i Mostadmark på veldig lang tid. Det var også nå biskop Kristen Kyrre Bremer som var fremste geistlige representant.

Men minnet om St. Mari Kirke og Mari-kjøilla i Volden var ikke glemt.

Først på 1990-tallet fikk pilegrimstradisjonene sin renessanse i hele Skandinavia. Katolske tradisjoner med pilegrimsreiser og helgendyrkelse ble løst fra den bannlysningen dette hadde fått på midten av 1500-tallet. Nidaros og domkirka der, var hele Nord-Europas viktigste  pilegrimsmål i katolsk tid. Man satte i gang med å få merket opp vandringsrutene som man kjente til var brukt i middelalderen. Ei rute starter ved Sundsvall i Sverige. Den har fått navnet St.Olavs-leden. Ei anna rute starter sør i Sverge, – ved Rombo nord for Mälaren. Den har fått navnet Rombo-leden Ei tredje rute man merket opp starter i Oslo, og blir kalt Gudbrandsdals-leden.

Alle ender i Trondheim. De to førstnevnte møtes ved gården Bakken mellom Hommelvik og Mostadmark, og har felles trasé derfra til Nidarosdomen. Rombo-leden krysser grensa mellom Sverige og Norge i Skardøra i Tydalen, og følger Neadalsføret ned til Selbu. Her følger denne leden øst og nord for Selbusjøen fram til Fuglem på Selbustranda, og følger fylkesvegen fram til Viken og Volden i Mostadmark. 

I 1994 ble det startet et prosjekt for gjenoppretting av de gamle forbindelsesveiene mellom Norge og Sverige. Dette prosjektet engasjerte mange kommuner, fylker. menigheter og kulturinstitusjoner på begge sider av kjølen. I den forbindelse ble arkert med et enkelt minnealter bygd i samme teknikk som de første stavkirkebyggene her til lands.

Minnealteret er tegnet av arkitekt Frida Tove Meland. Konstruksjon og byggearbeider er utført av Sivert Buaas.

Det er snekret fem til seks benkerekker på grasvollen framfor kapellet. Dette kalles Mariakapellet. Dette kukturminne-området ble åpnet og vigslet til bruk for kirkelige handlinger i 1994

Mariaalteret til minne om St.Mari Kirke i Volden

Kapellet er reist akkurat der den gjenværende hjørnesteinen fra den gamle St. Maria-kirka ligger.

Grunneierne av Volden Øvre, – Kåre og Oddrun Nybrodahl, ga i 2013 hele området, som gave til Hommelvik menighetsråd.