Artikkel fra Årboka 2006 tilrettelagt for Web av HHV
Juleslakting og julestrev på Leistad Vestre da vi var barn
Av Gunnbjørg Hove og Jorid Arrstad
Den første forberedelsen før slaktingen var å se i almanakken og finne ut når det var vaksan må’n. Det var veldig viktig at grisen ble slaktet i denne perioden, for da ble kjøttet og flesket mye drygere. Når slakteren var bestilt og datoen bestemt, ble slakteveden omhyggelig hugget i riktig størrelse, og den måtte være tørr, for det å få rette temperaturen på vatnet var viktig. Det ble sagt at busta var lettest å skolle av når vatnet var på kokepunktet, det måtte ikke koke.
Dagen burde helst være siste halvdel av november eller først på desember, dette bl.a for at vi skulle lage smult som skulle brukes til smultbakelsen. Men dette måtte selvfølgelig stemme med månen. Den dagen da slaktingen skulle foregå, måtte vi stå opp i sekstiden. Det måtte tappes vatn i storgryta i mastua og tennes opp så vatnet kunne varmes. Fjøset fikk sitt stell og frokosten ble spist. Dagslyset måtte jo utnyttes mest mulig.
— satte seg nok litt til motverge
Grisen satte seg nok litt til motverge når den skulle ut av sin lune binge. Det ble både hyling og gnelling før den datt på slaktebenken når skuddet falt. Det første som ble gjort var å stikke grisen, og det måtte gjøres riktig, så det ikke ble noe blodtrest i kjøttet. Blodet måtte det røres i lenge nok så det ikke levret seg, et godt råd var å ha i litt kaldt vann eller ren snø, da ble resultatet bra. Nå var det skollingen som sto for tur. Slakteren hadde tatt fram skollhånnet, vatnet ble bært ut i en stor kobberkaffekjele som ble slått over grisen mens slakteren jobbet fort og intenst for å få av busta. Det måtte helst ikke være noe igjen.
Blank og fm ble grisen heist opp mellom to firetoms boks som var støttet opp mot uthusveggen. Da ble grisen åpnet, innvollene tatt ut og lagt i kaldt vatn. Så ble den delt i to og parteringen kunne begynne. Bit for bit ble tatt ut og lagt på renvaskede bord i bua, der fikk det ligge og kvile. Da var det tid for middag, Kan huske at praten gikk livlig rundt bordet om tradisjoner i jula og om ting som har hendt i bygda.
Arne Leistad
Før slakteren dro heim, var mor i bua og hentet en slaktebetta som han fikk med. Etter 1951 var det Arne Leistad som slaktet her, før den tid, gjorde far det selv. Kan også huske at Ulrik Herjuaunet var med noen ganger. Dagen etter var det å ta Sjøvollbussen til byen, gå til slaktehuset med trikinprøve. Det syntes jeg var spennende, men den var heldigvis alltid negativ.
Det første vi spiste av grisen var blodpannekaker med kvit saus, mmm— så godt! Utfordringen var stor for husmora som skulle ta vare på og tilberede alt av grisen, det var bare rumpa og ørene vi ikke brukte. Vi jentene måtte være med og hjelpe til, samtidig fikk vi lære hvordan dette måtte gjøres, det kom godt med senere i livet. Det ble laget smult, blodpølse, innmatpølse, sylte, leverpostei, vi renset tarmene og laget morspølse, kjøttdeig, syltelabber. Før fryseren kom, ble ribbe og koteletter hermetisert og lagt på toliters Norgesglass. Skinker, bøger og mellomflesket fikk plass i saltkaret. Alt dette tok sin tid, tror vi brukte over en uke men du verden så mye god mat vi hadde.
Etterpå sto bakingen for tur med smultbakelse, kjekser i forskjellige varianter, formkaker og ikke minst flatbrød og storbrød. Rundvask av huset hørte også med. Et par malingstrøk på kjøkkengulvet måtte til. Når vi hadde hengt opp rene nystrøkne gardiner, skiftet på sengene, alle hadde badet og fått en del nye klær, fatt juletreet på plass, og det luktet surkål og ribbe, dyrene hadde fatt sitt stell, de måtte ha litt ekstra den kvelden, og maten kom på bordet,
DA VAR DET JUL!
