Jordfres fra Solheim gartneri

Gjengitt fra Årboka 2013 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Jordfres fra Solheim gartneri

AV JORALF HALGUNSET

Seinhøstes i fjor fikk Malvik historielag spørsmål fra Bjarne Forbord om de var interessert i å ta imot en jordfres som i et par mannsaldrer hadde blitt brukt i Solheim gartneri på Saksvik. Bjarne hadde tatt vare på den fra gartnerivirksomheten ble innstilt og fram til nå, men han hadde ikke plass til å beholde den lenger, så alternativet var å levere den til en bromhandel. Historielaget takket med glede ja til tilbudet. Laget har nettopp bygd et nytt magasin, slik at en nå kan åpne opp for ta i mot flere museumsgjen­stander. Samtidig ønsket laget å vite litt mer om bakgrunnen for denne gaven, og inviterte Bjarne til en prat om virksom­heten ved Solheim gartneri der dette «vidunder» av en jord­fres hadde virket.

På en regnvåt sommerdag i juli i år ble vi orientert om gartneriet av Bjarne, supplert av søster Ruth og kone Inger Grethe. De kunne fortelle at denne fresen hadde jevnlig vært brukt i familiens gartneri på Saksvik. De hadde mer å for­telle om denne familiebedriften på Saksvik, som var i drift fra slutten av trettiåra og til siste halvdel av 1980-tallet.

Starten på Solheim gartneri

Historien om gartneriet startet egentlig ved at det faderlige opphav, Oskar Forbord fra Skatval, fulgte sin interesse og gikk hagebruksskolen på Staup på Levanger først på tretti­tallet. Etter endt skolegang var han så heldig (og dyktig) at han fikk arbeid som gartner hos familien Bachke på Ringve, i park- og hageanlegget der. Der møtte han en kvinnelig kol­lega Karen Tangen fra Skogn, og de fant ut at de skulle dele mer enn den faglige interessen. De giftet seg og fikk i første halvdel av førtiåra tre barn: Ruth, Roar og Bjarne. Alle tre bosatt i Malvik.

De nygifte begynte å se seg om etter noe de kunne drive for seg selv. Slik kom de til Saksvik, der de kjøpte eiendom­men Solheim med hus og heim av Jan Dybå fra Stjørdal. Solheim var skilt ut fra Saksvik Nedre og hadde g.nr. 2, b.nr. 69. De vurderte eiendommen som var på 6 mål, til å være høvelig til gartneri, og valgte den. Kort tid etterpå fikk de tilbud om å kjøpe en annen eiendom på Hundhammeren.

Den var større, men de valgte da å slå seg til ro på Solheim og heller bruke pengene de hadde til rådighet på en ny jord­fres. Dermed var loddet kastet. Den nye, store og solide jordfresen ble kjøpt inn, sannsynligvis i 1938, og straks tatt i bruk. Fresen var tung å håndtere, og å svinge den under fart krevde et eget håndlag som bare Bjarne mestret fullt ut, etter noen års fartstid. Fresen var kraftig og suveren i arbeidet med å opparbeide jorda. Den durte og bråket noe forferdelig. Det var ikke snakk om lydpotte, så nabolaget hørte godt når Oskar med familie drev med jordbearbeiding i gartneriet.

— navnet på bedriften

Solheim gartneri, som ble navnet på bedriften, kom så smått i gang før krigen. De startet med avling av grønnsaker, og en del frukttrær ble plantet. Oskar hadde lært seg flere tek­nikker på skolen, blant annet poding, og han podet et epletre i nabolaget med pære, slik at eplene som treet bar så ut som eple men hadde en frisk pæresmak, til stor forundring for dem som ikke var innforstått med teknikken Oskar for også rundt til folk som leide han til å beskjære frukt- og bærtrær.

Ved gartneriet – som ved mange andre gartneri – hadde de en dampkjel, slik at de kunne behandle jorda med damp for å få den sterilisert. Dermed kunne de unngå ugras det første året. De hadde også en innretning som presset gjennomfuktet jord i potteform, som de så kunne plante ut i og sette i kasser.

Blomster ble hovedproduktet

Etter hvert ble det blomster som ble gartneriets spesiali­tet. De produserte mye blomster som de leverte til flere torvhandlere i Trondheim. Oskar hadde ikke sertifikat, og før ungene vokste til, hadde de heller ikke bil. Problemet med transport inn til byen med blomster løste de ved å hyre inn Oddvar P Bueng (1908 – 1972). Han hadde lastebil, og denne bilen ble lastet med avskårne blomster to dager i uka, og kjørt til byen. Bueng var stødig transportør helt til guttene fikk sertifikat. Da overtok de transporten selv. I til­legg til å levere blomster til byens torvhandlere, hadde de i alle år blomsterbutikk i kjelleren. Mange lesere vil nok huske butikken der. En stor del av blomsterløkene kjøpte de inn fra Nederland. Det var alltid en viss risiko med denne importen. Det hendte at det ved kontroll i tollen ble oppda­get bakterier, da måtte hele partiet destrueres.

Seinere gikk de mer over til å dyrke fram stauder. Solheim var det eneste gartneriet her omkring som dyrket stauder på friland. De hadde for øvrig samarbeid og utvekslet planter med andre gartneri i distriktet.

Episoder under krigen

Under krigen hadde de ofte nær-kontakt til okkupasjons­makten. Tyskerne annekterte nabohuset der familien Isachsen bodde da krigen kom. De var av jødisk opphav og hadde flyttet dit fra Trondheim, kanskje trodde de i starten at de var tryggere der. Det viste seg jo, som vi vet, ikke å være trygt noe sted. Isachsen selv ble tatt og drept av tys­kerne, men resten av familien berget seg over til Sverige. Tyskerne som huserte i Isachsen-huset hadde danske fanger som sjåfører. Disse sjåførene hadde det relativt fritt. De stjal kjøttpålegg og diverse andre godsaker fra tyskerne og kom til gartneriet for å bytte dem mot grønnsaker, til glede for begge parter.

En søndag Forbord-familien hadde vært på besøk hos kjenninger på Ranheim, ble det gjort sabotasje på jern­banen på Være. Det resulterte i razzia i hele Hundhamar­Saksvikområdet. De kom også til gartneriet, og Oskar måtte gå foran ned i kjelleren og i de andre bygningene. Vanligvis var det aldri låst noe sted, så Oskar var livredd for at noen hadde stukket seg bort der. Heldigvis var ingen der, men det var ikke godt å vite på forhånd.

Utfordringen var jevn aktivitet over året

For å få til brukbar lønnsomhet i et gartneri er det avgjø­rende at en har noenlunde jevn aktivitet gjennom hele året. Høysesongen er selvsagt om våren og forsommeren med omsetning av stauder og andre blomster og planter og trær. Vi er mange som kjenner at det kribler litt, og blir ivrige for å få plantet ut blomster i blomsterkasser og bed straks det blir et par solvarme dager i begynnelsen av mai. Folkene på Solheim gartneri, med Oskar i spissen, hadde imidlertid som policy at de ikke solgte blomster for utplanting før 17. mai. All erfaring tilsa at det kunne komme &I frostnatt eller to før den tid, og de ønsket ikke at folk skulle bruke penger på planter som med stor sannsynlighet ville bli ødelagt.

For å ha flere bein å stå på, drev de også relativt stort med kranser. Årlig laget de haugevis med kranser til Alle hel­gens dag og som juledekorasjoner. Etter at guttene Roar og Bjarne, fikk sertifikat dro de til Sørvika ved Brekken og til Femundsmarka og sanket inn mose og reinlav til kransebin‑ ding. Julestjerner drev de også fram, men det ble bare i liten målestokk; der kjøpte de inn fra andre, slik at de kunne tilby dem i butikken. De tok også på seg å lage blomsterdekora­sjoner til ulike familiebegivenheter, og sto også for pynting i kirka i slike sammenhenger. Levering av kranser til begra­velse og pynting av kista var også oppdrag de utførte.

— selv fikk tilgang på bil

Forretningsdriften var ellers på mange måter mye mer tungvint enn i dag, men en var ikke så redd for tidsbruk og å gjøre en umak, som det kan tyde på at folk er i dag. Etter at de selv fikk tilgang på bil, ble det en tradisjon at de brakte blomster ut etter oppdrag. Da hadde de et relativt stort omland. Ikke sjelden kjørte de og blomster ut til deler av Trondheim. I den mørke årstida, med dårlig merking av gater og mangel på husnummer, kunne slike turer by på store problemer, selv med en orienteringsmester som Roar på laget!

For å få oppgjør var det vanlig å kjøre ut med en regnings-bunke. Men det var jo ikke alltid at folk var heime, eller at de hadde penger når en kom på døra. Men da var det bare å ta en ny tur neste dag!

Fresen en grunnpilar i gartneriet

I gartnerivirksomhet er en avhengig av at det vokser og gror det en sår og planter. At en lykkes med avlingene, er avhen­gig av flere faktorer. Kvaliteten på jorda har svært mye å si. Derfor tok nok Oskar og Karen en fornuftig avgjørelse da de la så mye penger i en jordfres. Ellers ligger eiendom­men Solheim lunt til i le for vestaværet, det har og vært en fordel. Eiendommen som beklageligvis ikke står nevnt i bygdabøkene, ble delt i fire da gartnerivirksomheten opp­hørte. Alle fire er nå bebygd av etterkommerne av Karen og Oskar. Gartnerivirksomheten er slutt, men den har fått et lokalt minnesmerke, ved at den lille stikkveien mellom Saxe Viks vei og Las svebergveien har fått navnet Florabakken.

Fresen ble naturlig nok slitt etter mange års bruk, og det førte til behov for reservedeler. Det var ikke så enkelt, for det var uråd å få kjøpt deler til den. Den eneste løsningen var å få laget nye. Bjarne ble en nøkkelperson i den sam­menheng. Han hadde både opplæring og arbeidsplass som gjorde at han hadde muligheter for å framskaffe nye deler. Dermed kunne fresen få forlenget liv og kunne nyttiggjøres i alle år gartneriet var i drift.

Nå er fresen pensjonert, og etter en anonym tilværelse i garasjen til Bjarne i en tjueårs tid, vil folk nå kunne betrak­te den i magasinet til Malvik historielag.