Johan Arnt Østmo

Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Johan Arnt Østmo – mobil fiskehandler i Malvik

AV JORALF HALGUNSET

(Artikkelen er laget på grunnlag av samtaler med barnebarnet Svein Fred Buseth og hans familie som også har skaffet til veie bildemateriale.)

Er du glad i fisk og fiskemat, så er ikke Malvik rette stedet i dag. Ønsker du et måltid fersk fisk, må du enten til Stjørdal eller til Trondheim for å få tak i det. Her i Malvik er det visst ikke særlig lukrativt å ha en ferskfiskdisk i dag.

Men dersom en går et halvt hundreår og enda lenger tilbake i tid, var situasjonen en annen. Da kunne beboere i Malvik, i alle fall de som bodde i nærheten av riksvegen, få tilgang til fisk i ulike varianter hver dag. Folk i Malvik som husker tilbake til denne tida, vil huske fiskehandler Johan Arnt Østmo. Østmo som var født i 1891 i Stjørdal, var et fast innslag i bygdebildet i mange år. Johan Arnt drev egen fiskehandel, og kjørte fiskerute i nær 38 år. Han startete fiskeruta i 1923, og holdt på til han ble pensjonist. Fiskeruta omfattet hele Værnesregionen, der Malvik og Stjørdal var kjerneområdet, men der han også kjørte til Meråker og Selbu og til og med til Tydal.

— sesongarbeid

Johan Arnt var født som såkalt «lausunge» i Stjørdal, der han vokste opp sammen med mora, Berntine, f. 1863, hos besteforeldrene. Johan Arnt ble unnfanget sommeren 1890 da Berntine var på slåttonnarbeid i Duved. Jernbanen til Sverige over Storlien var kommet, og det var ikke uvanlig at ungdommer fra Stjørdalsdalføret for over til Jämtland for å ta seg sesongarbeid. Da slåttonna var ferdig, og Berntine var kommet heim att, viste det seg at hun var blitt gravid.

Berntine med oldebarnet Svein Fred på armen.
Bildet tatt i 1947. (Foto Privat)

— navn til Holmgren

 I dag vet ikke familien hvor mye barnefaren, Johan Magnus Johansson, (seinere skiftet han navn til Holmgren), f. 1971, kjente til den situasjonen Berntine var havnet i, men de vet at familien på svensk side var helt ukjent med at de hadde slekt i Norge. Berntines familie derimot visste om barnefaren, og Johan Arnt ble døpt Johan som faren og gitt farens etternavn som den gang var Johansson. Og da faren skiftet etternavn til Holmgren, fikk også Johan Arnt samme etternavn. Seinere tok han moras etternavn, Østmo.

Johan Magnus Johansson Holmgren i jernbaneuniform, på jobb i Duved.
Foto: Privat).

Etter noen tidlige ungdomsår som arbeider ved gruvene i Kopperå der han var vitne til et noe vidløftig festmiljø med mye alkohol, ble Johan Arnt alt som 19-åring organisert avholdsmann. Om han holdt seg borte fra sterke drikkevarer, tok han sitt monn igjen ved å være storforbruker av snus.

Brudeparet. (Foto: Privat).

Johan Arnt Østmo var tidlig interessert i bil, og skaffet seg sertifikat for bil alt i bilens barndom. I den tida, rundt 1916, da han ble gift med Olga Antonie, født Bjørnstad, bosatte familien seg i nærheten av konas familie på Reppe, og noen år seinere greide han å få kjøpt egen bil. Ikke lenge etter, i 1923, startet han med fiskebilruta si. Hvordan det hadde seg at han begynte å selge fisk fra egen fiskebil, er det ingen som kan si noe sikkert om i dag. Men han hadde anskaffet seg egen bil, likte å kjøre, og derfra var det kanskje ikke så langt til å komme på at han skulle utnytte dette til å skaffe seg et levebrød med bilen som et viktig hjelpemiddel.

— fiskerne i Ravnkloa

Han skaffet seg gode leverandører blant fiskerne i Ravnkloa, og hver morgen i femtida, hele uka gjennom, svingte han inn til Ravnkloa og lesset opp dagen forsyning av fisk. Så startet han turen innover. Han solgte fisk i heile Malvik til folk langs riksvegen. Han hadde sine mer eller mindre faste steder dit han kom til faste tider. Da ga han også signal, slik at folk i nærheten kunne vite at nå var fiskebilen der.

Fiskebilruta viste seg å bli populær. Johan Arnt hadde mange faste kunder som med hans bistand kunne spe på kostholdet med fisk av god kvalitet. Kundegrunnlaget gjorde at han en tid også hadde to biler, med svogeren Ferdinand Bjørnstad som sjåfør på den andre. Ferdinand var godt kjent blant idrettsinteresserte i lokalmiljøet som en meget habil skiløper, aktiv innen AIF-idretten på Ranheim.

I 1937 ble familien malvikinger. Da kjøpte de Saksvik Østre og bosatte seg der. Der bodde også Ferdinand Bjørnstad en tid, (K. Forbord: Malvik bygdebok 1A, s 210).

Familien ble malvikinger i 1937. Fra v. Olga, Odd, Bjørg og Johan (Foto: Privat).

— forretningsvirksomheten

En viktig grunn til at Johan Arnt lyktes så godt i forretningsvirksomheten var at han var en ypperlig selger. Han kunne overbevise selv den mest skeptiske husmora om at hans varer kunne hun trygt kjøpe. Han likte å snakke med folk, og han kunne framføre sitt budskap på en klar og overbevisende måte. Noe trening i så måte hadde han også fra sin aktivitet som revyskuespiller i Arbeiderforeningen. Karrieren som revyartist startet han i 1912 og han spilte sammen med en rekke av de mest kjente revyskuespillerne i Trondheim på den tida.

Ekteparet i godt voksen alder. (Foto Privat)

Olga deltok ikke aktivt i selve handelsvirksomheten. Hun hadde sitt ansvarsområde på kjøkkenet som var et ukjent område for Johan Arnt, slik det nok var for de fleste  ektemenn på den tida. Det vitner følgende historie om: En gang fikk Olga vondt i halsen, såpass alvorlig at doktor ble tilkalt. Han ville undersøke halsen hennes og ba Johan Arnt hente en skje. Johan Arnt strente ut på kjøkkenet, men etter litt romstering ropte han inn til Olga for høre hvor skjeene lå!.

Papirarbeid var kanskje ikke Johan Arnts sterkeste side. Da han fikk svigersønn, var det han, Hans Buseth, som sto for bedriftens regnskap. Johan Arnt var aktiv i den nordiske bransjeorganisasjonen. En gang han var i København i forbindelse med et nordisk møte i Fiskeforhandlerforbundet, var han litt ille ute. Olga hadde ordnet med reisesjekker, men hun hadde skrevet dem ut på sitt navn. Da Johan Arnt skulle innløse dem, ble det ikke umiddelbart godtatt. Men med sine talegaver klarte han å komme seg ut av situasjonen.

— pølser på menyen

Tidvis supplerte han også vareutvalget med å ha pølser på menyen. Fiskehandelen var såpass innbringende at han fikk råd til å skaffe seg hytte ved Follsjøen. Den ble anskaffet i 1943. Han kjøpte også enda en bil. Det var en Plymouth. Denne benyttet han til privatkjøring, og delvis som drosje. Modellen hadde dører som svingte bakover når de ble åpnet. Ekteparet var ikke skvetne av seg, for en gang kjørte de tur retur Kristiansand på til dels skrale grusveier. De kom heim igjen uten uhell, men da sjåføren skulle kjøre bilen inn i garasjen, glemte han at bakdørene var åpne, så han flekte av begge to. Så avslutningen på turen ble ikke vellykket!

Hytta ved Follsjøen som ble bygd i 1943. (Foto: Privat).

En kan trygt si at Johan Arnt kom seg opp og fram i livet. Dette til tross for at starten kanskje var heller traurig. Johan Arnt vokste opp uten kontakt med sin biologiske far, og han hadde trolig heller ikke særlig behov for å vite så mye om opphavet. Men han visste at faren i sin tid var stasjonsmester i Duved. Derimot har etterkommerne kjent behov for å finne ut mer om slekta på svensk side, og etter aktiv slektsforskning har de nå sporet opp den svenske delen av familien. Familiene både på norsk og svensk side har opplevd den nye kunnskapen som en berikelse, og de har nettopp hatt et slektstevne sammen. De har også funnet ut at flere av etterkommerne etter Johan Magnus Holmgren er kjente personer i svensk offentlighet, blant annet en velkjent programleder i svensk TV.

De tre som sto i bresjen for slektstevnet: Fra v: Torsten Åhlander, Pål Buseth og Svein Fred Buseth. (Foto: Privat).