Ingebrigt Engen

Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Ingebrigt Engen, mangfoldig kulturutøver i to mannsaldrer

AV JORALF HALGUNSET

To trykksaker foreller

Jeg har fått i hende to klenodier av noen trykksaker av Torolf Engen. Han er barnebarn av Ole, en eldre bror til Ingebrigt Engen, og Torolf har hjulpet meg med bilder og annet materiale om sin gamle slektning. Alle bildene er det Torolf Engen som har levert. Vi er Torolf stor takk skyldig for hans hjelp under arbeidet med denne artikkelen.

De to trykksakene som er omtalt. (Foto JH)

De to trykksakene er i svart kvitt og uten fiksfakserier og staffasje av noe slag. De sier dermed noe om den tida da de ble laget, en tid som ikke er så veldig lenge siden.

Trykksakene er laget i samband med to ulike lokale arrangementer i Ytre Malvik. Den eldste er fra 27. september 1958 som det står på forsida og er laget til innvielsesfesten for den nye Vikhamar skole. Denne er egentlig et lite sanghefte. Her er samlet 16 sanger som de har tenkt å benytte på festen, i alle fall et utvalg av dem. Her er det kjente, oppbyggelige sanger som de har ment burde passe for anledningen.

— Malvik-kveld

Den andre trykksaken er en innbydelse til «Malvik-kveld» i et sangertelt på Vikhamar, søndag 15. mai 1960. Samfunnshus var ennå ikke bygd på Vikhammer, og Lidskjalv var vel kanskje for lite? Det er Malvik Vel som står som arrangør, og innbydelsen inneholder opplysninger om programmet for kvelden. Det går fram av innbydelsen at utflyttede malvikinger er spesielt invitert, og de har fått kaffeservering på et eget bord før selve festen.

Ja, interessant nok, men hvorfor blir disse sakene nevnt her?
Jo, det som går igjen på begge disse tilstelningene, og som programmene viser er: Ingebrigt Engen står oppført som første post i begge programmene!

Sangheftet i forbindelse med innvielsen av Vikhamar skole åpner med et dikt, skrevet for anledningen av Ingebrigt:

«Et åndens tempel her er reist
til gagn for bygdens unge.
La troens banner nå bli heist
og sangens toner runge.

Her formes skal de unge sinn
til fart på livets bølge
og derfor alt må settes inn
så lykken kan dem følge.

Elevene skal føres frem
bli gode menn og kvinner
som selv kan starte sine hjem
med fagre barndomsminner.

Da blir det store målet nådd
som jo er skolens tanke,
at der hvor fedrene har sådd
skal etterslekten sanke.

Et ansvarsfullt, men hellig kall
har de som her har yrke,
men har de tro, det lykkes skal,
for troen gir dem styrke».

Videre utover i heftet finnes sanger som, Alltid freidig når du går…, Blandt alle lande…, Brøyte seg rydning… og Kunnskap skal styre rike og land …, for å nevne noen. Tilstelningen ble ledet av Olaf Vasseljen.

— med en prolog

I programmet Malvik Vel har laget for «Malvikkvelden» i 1960, starter festen med en prolog av, ja, nettopp, Ingebrigt Engen. Neste post på programmet er Malvik Mannskor, der den første av de tre sangene de framfører er Malviksangen. Denne sangen er skrevet av Ingebrigt og tonesatt av en annen malviking, Per Fjølstad. Sangen er også trykt i selve programmet, så det er nok meningen at forsamlingen skal synge med. Inngangsbilletten på festen er forresten kr 2.50.

Malviksangen, er kommet med i boka «De gode gamle trøndervisan… og 15 nye» som ble utgitt av Adresseavisens forlag i 1996. Vi har inntrykk av at denne sangen nærmest var glemt en periode. Men i de seinere åra er den blitt reaktivert i Ytre Malvik, særlig takket være de ansvarlige for 17.mai-feiringen der. Vi mener at den fortjener å bli brukt. Den lyder slik:

«Når fjorden ligger og perleblinker
i disig, flimrende måneskinn,
da kan jeg kjenne at Malvik vinker
og skaper hildringer i mitt sinn.

Min kjære hjembygd er undervakker
den er det herligste syn jeg så,
med stolte skoger og grønne bakker
mot himlens dype og rene blå

Her er vel skjønt i en aftentime
når solen viker bak åsen av,
og lyset ligger igjen i strime,
og skyen stråler i gull og rav.

I Malvik ønsker mitt liv jeg leve,
for deri ligger det lykke gjemt.
Her kan seg sjelen i skjønnhet heve
som det av skaperen er bestemt.»

Begge programmene vitner om at Ingebrigt Engen var en sentral person i kulturlivet i Ytre Malvik. 1960 hadde han i lang tid vært aktiv på flere felter i kulturlivet, både som forfatter av dikt og prologer, som musiker og som aktiv dirigent av sangkor. Folk i Malvik var kjent med Ingebrigt, han var fast underholder på ulike fester og tilstelninger. Dette til tross for at han egentlig var en stille og beskjeden kar.

Ellen Z Buaas har en artikkel om Ingebrigt i Malvik Bygdeblad nr. 13, 1991. Her blir det også pekt på hvor ofte Ingebrigt ble benyttet, for eksempel til å lage prologer til festlige anledninger for folk i Malvik. Buaas nevner også at en komite har vært i virksomhet for å få samlet inn det meste av den mengde dikt som Ingebrigt etterlot seg. Her går det fram at da Ingebrigt flyttet inn til Malvik sykehjem i 1969, leverte han om lag 200 dikt til sin brorsønn Thor. Gudrun Kvam fra Mostadmark var en av dem som ivret for å få gitt ut diktene hans i bokform.

Hun ga ofte uttrykk for at diktene ga henne mye, og hun framførte dikt av han ved forskjellige anledninger. Vi har undersøkt denne saken litt og har kommet til at tanken om å gi ut diktene i bokform nok bare ble med tanken. Ingebrigt skrev de fleste av sine dikt for hånd, og brorsønnen Thor tok arbeidet med å maskinskrive de handskrevne dikta, og han gjorde og en innsasts med å samle dikt, og denne samlingen er nå oppbevart hos Torolf.

Vikhammertrøa

I 1883, det året Ingebrigt ble født, fikk faren, Peder, bygslet en jordteig under Vikhammer Øvre, like ved jernbanelinja. Peder var født i Folldal, og mora, Ingeborg, i Ålen. Peder arbeidet på jernbanen og de kom flyttende til Malvik via en kort periode i Meråker. De bygde seg hus på denne plassen, Vikhammertrøa. Mye av materialene til husa hadde de med fra Meråker, og de ble transportert med jernbanen.

Her vokste Ingebrigt opp sammen med foreldre, to brødre og en søster. Ingebrigt, Olaf og søsteren Inga Kristine, forble ugifte, mens Ole ble gift og fikk en datter, Ingrid, og to sønner, Per og Thor.

Familien markerte seg tidlig i kulturlivet i Malvik. Brødrene Ole og Ingebrigt spilte fiolin, mens begge sønnene til Ole spilte fløyte. De var alle med i Malvik Orkester som eksisterte i mellomkrigstida. Det var Johan Dreier fra Trondheim som dirigerte orkesteret, men Ingebrigt måtte tre inn som vikar en periode. Ingebrigt dirigerte også Malvik mannskor i en tid. Ingebrigt var vel den i familien som tok spillingen mest alvorlig. Han gikk noen timer i lære i fiolinspilling hos Willy Burmeister som var kapellmester ved Trøndelag teater, og han holdt også egne konserter både i Trondheim og i bygdene rundt byen.

Broren, Olaf, var flink til å tegne og kunne ha utviklet sitt talent videre som bildekunstner, men han døde dessverre ung.

Ingebrigt hadde mange interesser

Ingebrigt hadde middelskole, men ikke noen skolegang utover det med unntak av noen kortere kurs. Han hadde et vidt interessefelt, og han hadde på egen hånd tilegnet seg betydelige kunnskaper. Av mange sambygdinger ble han betraktet som en intellektuell og lærd person. Han var mer enn alminnelig interessert i litteratur, både lyrikk og romaner, og han hadde selv en lyrisk åre. I ungdomslaget Vidar fikk han fra tidlige ungdomsår utfoldet seg, både på ungdomslagsmøter og som underholder. Her deltok han med liv og lyst både med musikkinnslag og med dikt av ulike slag. Han kunne også opptre som oppleser av stoff fra andre forfattere.

Dessuten var han opptatt av naturvitenskap og realfag generelt. Han hadde en rikholdig litteratur innen matematikk og hadde bl.a. anskaffet seg Meyers tyske konversasjonsleksikon på 24 tjukke bind. Særlig var han interessert i astronomi og hadde kjøpt seg en relativt kraftig stjernekikkert med 80 mm objektiv og flere okularer som kunne gi ulike forstørrelser.

Denne kikkerten donerte han på sine eldre dager til Vikhamar skole, for han ønsket at barn og ungdom skulle skaffe seg kunnskaper, og at de derfor trengte utstyr til bruk i undervisningen. Men kikkerten forsvant fra skolen, og hvor den ble av, er fremdeles et uoppklart mysterium.

Han utviklet også en slags «sjøsykkel» som han fikk til å fungere såpass at han tok små turer på fjorden. Sykkelen var laget med to pongtonger under en ramme av tre, og et skovlhjul montert til en sykkelramme slik at det ble drevet rundt med pedaler fra sykkelen. Konstruksjonen var nok skapt mest for moro skyld.

Fra bygsling av jord til selveiere

Eiendommen Vikhammertrøa var bygslet i starten, de fikk skjøte på eiendommen i 1938. Plassen var ikke stor og ga ikke noe levebrød til dem som bodde der. Av husdyr hadde de sauer og noen høner. Søsteren Inga Kristine tok seg nok av det meste av arbeidet som måtte gjøres på hjemmeplan.  Et unntak var gårdsveden. Det gikk med mye ved, for husa var kalde og trekkfulle. De saumfor derfor langs stranda for å hanke tak i brennbart materiale som dreiv i land, og det var Ingebrigt som gjorde det meste av dette arbeidet.

Kjøkkendøra i bakgrunnen har en spesiell historie. Den hadde før vært hoveddør i den kirka som ble revet da nykirka ble bygd, Døra hadde vært grønmalt og dekorert med et slags kors, og med en brei dørklinke. Torolf Engen forteller også at da de reiv stua og tok opp gulvborda, fant de malte dekorasjoner på undersida av borda de tok opp. Det viste seg da at disse gulvborda hadde vært panel i kirka som ble revet. Hvor de hadde fått tak i disse materialene, kjenner en ikke til, men folk innen kommunen og kirka ble visst kontaktet for å høre om det var interesse for å ta vare på disse materialene. Hva som ble utfallet av denne kontakten, vet ikke Torolf.

Yrkeskarrieren

Ingebrigt, i likhet med broren og hans familie, måtte skaffe seg utkomme utenom det plassen greide å framskaffe. Ingebrigt prøvde seg i flere yrker. En tid jobbet han ved Folldal gruver. Så arbeidet han som kasserer og bokholder i et firma i Trondheim. En tid prøvde han seg med egen forretning i Trondheim, innen trikotasje. Men det gikk dårlig, så han avviklet butikken. Deretter bygde han opp et eget snekkeri i Vikhammertrøa, der han satset på arbeid innen finsnekkring. I 1930 heter det at han var leketøysprodusent, seinere leverte han radiokabinett og -kasser til radiofabrikker.
Han laget også et par fioliner, en av dem har Torolf Engen i dag. Fra ungdomslaget fikk han som gave en kasse til den fiolinen.

Ingebrigt strødde rundt seg med leilighetsdikt. En familie fra byen hadde hytte ved strandkanten i nærheten av Vikhammertrøa, og de to familiene ble godt kjent med hverandre. En jente, Sylvia, i denne familien (nå gift Nøsen) var godt likt av Ingebrigt og følelsene var nok gjensidige.

Handskrevet dikt til Sylvia med den rettskrivingen som Ingebrigt brukte

Både Ingebrigt og resten av familien var nøysomme og greide seg med lite. Ole arbeidet i en framtredende stilling i et elektrisk familiefirma i Trondheim. Men da neste skudd på familietreet vokste til, ble det klart at vedkommende var tiltenkt den jobben, og Ole måtte slutte. Familien flyttet da tilbake til Vikhammertrøa, og de bodde der i en storfamilie til han døde i 1960. Ingebrigt, og søsteren Inga, bodde i Vikhammertrøa så lenge de maktet det. Han og søstera flyttet inn til aldersheimen i Hommelvik i 1969, der Ingebrigt døde den 28.1.1972.

Ingebrigt var aktiv til høg alder, noe de programmene som først ble presentert også viser. I 1969, da han var 86 år, i forbindelse med ungdomslaget Vidars 70- årsjubileum, hadde han kanskje sin siste opptreden i Vidarhall hos ungdomslaget som hadde betydd så mye for han og hans utvikling i ulike faser i livet. Der framførte han diktet som vi avslutter med.

Vi vil hevde at hvis kulturprisen hadde vært etablert på denne tida, hadde Ingebrigt vært en sterk kandidat til den.