Hyttekommunen Malvik

Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Hyttekommunen Malvik

Av Joralf Halgunset

Fra 1930 og fram til om lag 1960 var det mange som bygde seg hytte i Malvik. De fleste av disse kom fra Trondheim, og byfolk begynte tidlig å rette interessen for hyttetomt til bygdene nær byen. Malvik ble nok av mange sett på som et attraktivt sted for hytteliv.

Folk får ferie – det er noe nytt

Det var særlig fra midten av 1930-åra at hytteinteressen ble merkbar. Etter noen harde år, med arbeidsledighet og økonomisk krisetid, begynte det utover på trettitallet å lysne litt. Arbeidsledigheten gikk ned. folk fikk seg jobb og familieøkonomien ble bedre og sikrere. Det ble lovfestet rett til ferie, først 9, så 12 dagers ferie fra 1937, og ved ferieloven av 1947 fikk industriarbeidere og store funksjonærgrupper tre ukers ferie med lønn. Med sommerferie og litt mer fritid i helgene, fikk folk behov for å gjøre en forskjell på arbeid og fritid. Mange av dem som hadde reist inn til byene fra bygdene rundt, dro til heimplassen og hjalp til heime i onnearbeid mot å få gratis opphold. Andre byfolk, som kanskje ikke hadde foreldre, søsken eller andre nære slektninger å dra til, hadde også sterkt ønske om å få komme bort fra bylivet noen sommeruker når ungene hadde skoleferie.

Så kom krigen, og den gjorde hyttebygging både mindre aktuell og vanskelig. Under krigen, og i de første åra etterpå, var det en rekke restriksjoner med varemangel og rasjonering. Ikke minst var det rasjonering på alle slags byggevarer. Likevel begynte flere å jobbe med hytteprosjekter særlig i tida etter at krigen var over.

Malvik blir hyttekommune

I perioden fra midten av 1930-åra og fram til 1960 er det dekning for å si at Malvik ble en hyttekommune. Det ble utskilt mang ei hyttetomt og på tomtene kom det opp hytter. Nøyaktig hvor mange hytter som ble bygd fram til begynnelsen av 1960-åra, er det trolig ingen som har full oversikt over. Men det var mange. Hytter fantes over alt, og flere står fremdeles, men mange av dem som ennå finnes, er ikke lenger i bruk. Selv om hyttebyggingen var spredt over hele kommunen, og uten noen overordnet plan for bebyggelsen så vidt vi veit, så var hyttene likevel konsentrert på enkelte områder.

Vi har i denne omgang i hovedsak konsentrert oss om Ytre Malvik. Kanskje det største hyttefeltet var på Saksvik. På de to Saksvik-gårdene, Nedre og Øvre, ble det i denne perioden skilt ut mange tomter. Mange hyttesøkere var glade for at eierne av disse gårdene ga dem muligheter for å få en liten jordflekk, stor nok til hyttetomt. I 1957 var det allerede parsellert ut 200 bruksenheter fra Saksvik Nedre. Langt fra alle disse var hyttetomter, men en stor del var nok det.

— Hestsjøen og i Bromsetåsen

Et annet sted med stor hyttebygging var oppe ved Hestsjøen og i Bromsetåsen. Her ble det et populært hytteområde, og det ble også bygd mange hytter ved de andre vatna i området, Hønstadvatnet, Tufttjønna, Damtjønna og Oppsjøen. I dette området ble det etter hvert så mange hytteboere at Vikhammer samvirkelag fant det formålstjenlig å etablere en filial ved Hestsjøen. Denne var åpen i sommermånedene, for uten annet transportmiddel enn sykkel, var det tungt å dra ned i bygda og handle. I denne tida gikk ei privat bussrute fra byen og opp til Sjøvold, og den var en viktig årsak til at dette området ble så populært for folk, særlig fra østsida av Trondheim. Ruta ble drevet av Enok Eide fra Lademoen At så mange fra byen hadde hytte her, var og en medvirkende grunn til at for eksempel National valgte å ha klubbmesterskap i hopp i Bakkajalet i flere år.

Det ble og bygd mange hytter både langs fjorden og et stykke opp fra sjøen helt innover til Stjørdal, ikke minst ble Muruvik-området populært. Flere av disse hyttene er fremdeles intakt og i bruk.

— i Saksvikmarka

Hyttene på Saksvik ble bygd både mellom riksvegen (Riksveg 50 som den het den gangen) og sjøen og på oversida av riksvegen, i Saksvikmarka. Her finnes fremdeles hytter og spor av hytter fra denne perioden. Men i dag er så godt som alle enten revet eller påbygd til permanente boliger.

Hyttene som ble bygd i denne perioden var, det som vi fram til de siste tjue åra har forbundet med hytte, nemlig små og enkle hus. Oftest var de på én eller halvannen etasje, med ei grunnflate på mellom 20 og 30 kvadratmeter. I tillegg ble det også ført opp et lite uthus, med plass til utedo og litt ved og det mest nødtørftige av verktøy og redskaper. Vann var viktig, og på mange hyttetomter, eller like i nærheten, ble det gravd brønn for egen vannforsyning. Andre inngikk avtale med tidligere grunneier, eller andre om å få vann fra deres lokale vannkilde.  

Hvorfor ble disse områdene i Malvik så populære

En må huske på at aksjonsradiusen for de fleste var sterkt begrenset på denne tida. Bil, og også motorsykkel var luksus, slett ikke allemannseie slik som nå. Og selv om folk hadde fått ferie, og arbeidstida i løpet av uka ble kuttet ned til 45 timer, så var helgefritida fremdeles sterkt begrenset. Når en så i tillegg ikke rådde over noe transportmiddel ut over en trampsykkel, var en bundet til å benytte offentlige transportmidler – tog eller buss. Dette var situasjonen, og da er det lett å skjønne at Malvik på flere måter ble et attraktivt område for byfolk på jakt etter hyttetomt. Jernbanen gikk gjennom bygda, og det ble opprettet bussruter, slik som den nevnte ruta fra byen til Sjøvold, som fikk stor betydning for dem som bygde seg hytte der.

Jernbanen ble transportløsningen for de fleste. Det fantes noen få med lastebil og bevilling for varetransport. Men i de første åra etter krigen var det langt mellom dem. Området i rimelig gangavstand fra stoppestedene og stasjonene på jernbanen ble viktig nedslagsfelt for hyttebygging.

Hvordan få tak i tomt?

En nøkkelfaktor for å kunne få seg hytte i Malvik (som også andre steder) var å få tak i tomt. Da var det ofte avgjørende å ha slekt eller kjente i bygda. Ulike strategier ble benyttet, og vi kjenner flere angrepsveier.

Tove Nordtvedt Isachsen har i en artikkel i årboka 2006 skrevet om hvordan hennes familie fikk bygd seg hytte i Malvik. De startet med å bo flere somre i telt ved Hyllvatnet og andre steder i Markabygda og på Vikhammerløkka på femtitallet, og gjennom perioden med teltliv ble de etter hvert kjent med folk og forhold i området der de kamperte. Med den lokalkunnskapen de dermed ervervet seg, og pågangsmotet de hadde, fikk de tak på ei tomt, der det ble hyttebygging i 1958.

— skulle få bygsle

Forfatter Kim Småges familie fikk bygd seg hytte ved Hestsjøen. Hun beskriver i boka «Koksbiter og trollsplint», en oppvekstroman fra 1999 med klare selvbiografiske trekk, hvordan de fikk tak på sin tomt. Hun skriver om det første møtet med tomta slik: – «Dette var tomta de skulle få bygsle, sette opp ei hytte på og få litt avveksling fra smelteverk og koksbiter. Noen kjente som, rettere sagt, to av mødrene i syforeninga til Mor Linn hadde hytter i området. Under den samme bonden som hadde kuvollen. De hadde snakket godt for syforeningsvenninna uten hytte til bonden. Og derfor fikk Lydia, Mor Linn, Faren og storebroren en høytidelig kontrakt på ni-og-nitti år». Småge gir også en livaktig beskrivelse av deres strev med selve hyttebyggingen der en sykkel var det viktigste transportmiddelet de rådde over.

Per Jørgen Lorvik, nå pensjonert polis fra Saksvik, bodde sine første barneår i Trondheim. Familien bodde på Reina i området som i dag er best kjent som «Svartla’mo’n». Faren jobbet ved Jernbanen på Marienborg. Og han hadde en onkel som hadde et snekkeri på Saksvik. Gjennom denne onkelen fikk familien kjøpt en tomt av Saksvik Nedre. Dette var straks etter krigen, og de begynte ganske umiddelbart å bygge. Tove Nordtvedt forteller at familien hennes fikk tak i treemballasje som importerte biler kom transportert i, og som ble viktig tremateriale til hytta deres. Far til Per Jørgen fikk kjøpt ei tyskerbrakke som sto på Reina på betingelse av at den ble revet og fjernet innen en forholdsvis knapp tidsfrist. Det ble gjort, og disse materialene dannet hoveddelen i deres hytte. Også teglsteinen i grunnmuren ble brukt opp igjen. Gjenbruk var en ikke ukjent med på den tid heller.

— mangel på nesten alt

Faren fikk en kamerat som hadde lastebil til å kjøre materialene innover til Saksvik. Dette var i 1947 og ennå var det mangel på nesten alt av byggevarer. Per Jørgen tjente seg noen ører hos faren ved å banke mursteinen rein for sement. Jernbanen var ellers en viktig forutsetning for deres hytteprosjekt, for via den kunne de dra og arbeide på hytta på kveldstid. Per Jørgen forteller at faren etter endt arbeidsdag på Marienborg tok toget innover. Da hendte det titt og ofte at åtteårige Per Jørgen møtte opp på Lademoen stasjon med et spann med middagsmat til faren, og ble med til Saksvik for å bidra i byggevirksomheten.

Så skjedde det som også skjedde med flere andre med hytte i bygda, at de trivdes så godt at de ble fastboende. Familien Lorvik fikk utvidet tomta og bygde et nytt bolighus ved siden av hytta, og hytta ble deretter leid ut. Nordtvedt sin familie hadde en tilsvarende utvikling, de bygde på hytta og ble også fastboende i Malvik.

På nabotomta til  Lorvik ble det også satt i gang arbeid med hytte. Men der kom de ikke i mål, og det er vel og en del av hyttebygger-sagaen at ikke alle prosjekter ble realisert.

Sommerbolig for de «kondisjonerte»

Vi bør også nevne at en del forretningsfolk bygde seg det som ble kalt sommerboliger i Malvik. Den mest kjente er nok Adolf Øien som kom til Midtsandan allerede i 1891. Da fikk han hånd om Midtsand gård og bodde der hvert år i sommermånedene, (se årbok 2011).  Men også andre steder, for eksempel i området Hundhammeren, kom flere markerte forretningsfolk fra Trondheim. De kjøpte rommelige tomter og bygde seg sommerboliger. Flere av disse, og ikke minst etterkommere av dem, er blitt boende permanent i kommunen.

Forholdet mellom feriefolk og fastboende

Når det gjelder forholdet mellom hyttefolket og de fastboende, synes det å ha vært stort sett problemfritt. Særlig synes rapporter fra feriefolket å tyde på at de fant seg godt til rette. Ungene kom sammen med stedets unger og de lekte, badet og trivdes godt i lag. Liv Swendgaard forteller om dette i en artikkel i årbok 2009, der hun skildrer sin barndoms hytteliv fra tida før og under krigen. Enkelte hytteboere hadde nok også en slags muntlig avtale om å stille opp og hjelpe til litt slåttonna. Et slikt løfte kunne kanskje lette tilgangen til tomt.

Det er likevel rimelig å anta at de fastboende hadde et mer nyansert syn på byfolket. Ikke alle var udelt positive til dem som invaderte både badestrender og fiskeplasser. Først i de seinere år har noe ugreie kommet opp til overflata i forbindelse med noen hytter i strandsonen på Saksvik, der hytteeiere er blitt kritisert for å hindre allemannsretten til fri ferdsel. Men alt i alt må en si det har vært en fredelig sameksistens mellom gruppene.

Hyttebygging i Malvik tok slutt

Rasjonering av personbiler ble avviklet høsten 1960. Utover 1960-tallet økte antall privatbiler sterkt, og bilismen kom for fullt. Også folk med vanlig inntekt fikk nå råd til egen bil. Folkevogna og andre biler ble vanlig på veiene, og om somrene så vi dem ofte med telt på taket. Nå ble det tid for å utvide perspektivet. Det ble ikke lenger sånn stas å bare dra en mils vei ut av byen for å dra på hytta.

Fremdeles ble hyttene benyttet, men nå ble det spørsmål og ønske om å få seg hytte på fjellet eller langs kysten, og lenger unna heimplassen. Malvik som hyttekommune tapte i den kampen, og det ble så godt som slutt med å bygge hytte her. Nå kom det tid for å få boligtomt i kommunen i stedet. Og flere hytter ble som nevnt gjort om til helårsbolig. Med egen bil var det greit å pendle fra Malvik til byen på arbeid. Malvik gkk fra å være en hyttekommune til en sovekommune!