Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Hytta på Vikhammer
AV SANDRA SWENDGAARD HALVORSEN Fortalt av bestemor Liv Swendgaard
Min mor (mor til Liv Swendgaard), som var enke, og hennes søster fikk skjøte på hytte på Vikhammer i 1938, to år før krigen. Det var en hytte med navn Modal. Hytta var på en og en halv etasje, i alt 40 m2. Dette ble mitt himmelrike på jord.
Tomta på 1000 m2 var inngjerdet med grind ut mot «Johanmarka» (Johan Saksvik) hvor kyr og hester var på beite. Johanmarka bestod av høye grantrær, og dessuten vokste det tyttebær der.
Hytta vår grenset til familien Korssjøen sin hytte. De hadde to døtre, Ester og Jorun. Familiene Krogstad og Rædergård hadde også hytter i nærheten. Hytta hadde ikke elektrisitet de første årene, så vi hadde parafinlamper om kveldene. Elektrisitet fikk vi først i 1942.
Vi bodde på hytta to måneder hver sommer, og vi var der hver eneste helg resten av året, sommer som vinter. Det alle hyttebarna var mest begeistret for, var at så mange av oss hadde fødselsdag på sommeren. Derfor ble det mange fødselsdagselskaper. Jeg hadde fødselsdag fjerde august og alle nabobarna ble budne.
Da krigen kom til Norge i 1940, var jeg åtte år. Vi evakuerte til hytta på Vikhammer niende april og bodde der til høsten samme året. Denne sommeren ble det folksomt på Vikhammer. I vår hytte bodde jeg, mor, tante Gagga, onkel, tante Boja, mormor, morfar og fetter Øivind.
Godt naboskap
Flere av naboene hadde også evakuert til sine hytter på Vikhammer, derfor var det nok av venner å ferdes sammen med om dagene. Vi var to jenter som var jevngamle, jeg og Ingrid (Vikhammer) på Ålia. Vi dro ofte på oppdagelsesferd og da fulgte vår lille maskot med. Vår maskot var naboens datter på fire år som kalte seg selv for Lullu Korssjøen Nuppe Tupp. Jorun Korssjøen som var hennes ordentlige navn, følgte etter oss uansett hvor vi gikk.
Det hendte at Jorun ble sint på Ester, sin åtte år eldre storesøster, og brukte sin oppfinnsomhet til å vise hvor sint hun var. Jorun tok en gang katten til Ester, bar den med seg opp til lilleloftet og kastet katten ut fra vinduet. Da visste hun at Ester ville bli lei seg.
— Paulmarka
Når vi skulle besøke venninna vår, Ingrid, som bodde på gård, måtte vi passere «Paulmarka» (Paul Vikhammer) som var en liten skog. For å komme til den marka, måtte vi gå gjennom grinda fra eiendommen til Korssjøen. På ferden gjennom skogen var det ikke uvanlig å møte på Pene. Pene var en enøyd bukk som ikke var så villig til å dele skogen sin med en gjeng små barn. Det ga han klar beskjed om de gangene vi var så uheldig å møte på han. Jeg kan si det slik at vi var glade da vi fant grinda i andre enden av marka. Pene viste hva han var kapabel til da han en gang stanget seg gjennom grinda til Korssjøen og sprang ned barnevogna til noen besøkende. Heldigvis befant ikke barnet seg i vogna i det øyeblikket bukken bestemte seg for å vise sitt temperament.
Foto: privat
Da vi hadde kommet frem til Ingrid på Ålia, passet jeg bestandig på at jeg visste hvor Erlandsen befant seg. Jeg var redd Erlandsen. Han var pasient fra Rotvoll og bortsatt på Ålia. Det var vanlig å plassere ut ufarlige pasienter den gang, og mange gårder hadde en eller to pasienter boende hos seg. Asbjørn, broren til Ingrid, hadde mange arbeidsoppgaver på gården. En av oppgavene var å kjøre inn høyet på låven. Når dette var gjort, kom vi springende til for å hoppe og leke i høyet. Vi var ivrige tunnelbyggere. Dette var som et eldorado for oss barna.
Fjorden ga mulgheter
Jeg og min mor var veldig glad i å sykle. Vi pleide å sykle til Solemsfjæra om somrene når det var pent vær. Da syklet vi innom bua til Hansen som eide Saksvik Landhandel. Hansen hadde ei lita bu ved siden av landhandelen. Om søndagene pleide han å ha denne åpen for å selge drikke. Jeg kan fortsatt kjenne smaken av Hansens sitronbrus.
Foto: privat
Min fetter Øivind var som gutter flest, glad i fly og action. Han ville oppleve flyene som kom inn over fjorden og skuddvekslinga mellom tyskerne og de allierte. For å få med seg alt som skjedde når flyalarmen gikk, bandt Øivind et tau til pipa som han klatret opp med så snart han hørte alarmen gå. Derfra fikk han tribuneplass til krigens mange sammenstøt.
Krigen kom nær innpå også her på landet
Sommeren hadde gått og høstens mørke hadde kommet. Det var kveld og ute var det mørkt som i en svart sekk. Blendingsgardinene var godt trukket for. Det var forbudt å slippe ut et eneste lysglimt. Jeg hadde besøk av Ester, mens mor stod og banket fisk. Det var da hun skulle ut og tømme sølevannet at hun fikk se noe skummelt. Der ute i høstmørket stod det en tysker med gevær, og han var kledd i kamuflasjeuniform. Min mor kom seg inn i en stor fart og låste døra. Det var blitt sent på kveld, og Ester torde ikke å gå hjem.
Vi gløttet ut gjennom blendingsgardinene og så flere tyskere med lommelykt luske rundt på eiendommene. Dagen etter så vi at de hadde satt opp et peileapparat på naboens hagebord. Det hadde seg slik at noen hadde kuttet over den tyske telefonlinjen mellom Trondheim og Værnes som gikk tvers over våre eiendommer. Dette kunne Ennie Krogstad fortelle. Hun kunne tysk og hadde snakket med soldatene som hadde fortalt om sabotasjen.
— hyttebeboerne på Vikhammer.
Det var flere episoder mellom tyske soldater og hyttebeboerne på Vikhammer. Da familien Lian en dag ankom sin hytte, fant de først en kasserolle med suppe på komfyren. Da de gikk opp på loftet, fant de en tysk hjelm i loftstrappa. Inne på et soverom oppdaget de en soldat i en seng. Han var kledd i tysk uniform og hadde skutt seg selv. Han hadde lagt igjen et brev skrevet på tysk hvor det stod at han heller ville dø her i Norge enn å bli beordret til østfronten. De fikk aldri vite hvor soldaten kom fra eller hvor han hadde vært stasjonert i Norge. Soldaten var en meget ung mann.
Høsten var over og jeg og mor måtte dra hjem til Trondheim. Men vi tok toget innover til Vikhammer hver søndag. Ofte ble vi invitert inn i stua til familien Korssjøen på nystekte vafler. Det var varmt og trivelig hjemme i deres stue. Familien Korssjøen ble boende fast på Vikhammer etter okkupasjonen.
