Husmannsplasser under Saksvikgårdene

Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Husmannsplasser under Saksvikgårdene

Av Joralf Halgunset

Husmannsplasser i Malvik og levevilkår for dem som bodde der har vært tema i mange artikler i årboka. Alt i den første årgangen som kom i år 2000, hadde Leif Fredriksen en artikkel om Fjølstadtrøa som i alle år har vært sentral i Malvik historielags virksomhet. Han skriver både litt generelt om husmannsvesenet og om Fjølstadtrøa spesielt. I nesten hvert eneste nummer siden har det vært stoff om husmannsplasser, og liv som der ble levd. Særlig i de første årgangene er det mange interessante fortellinger fra personer som selv hadde vokst opp på en husmannsplass, eller der forfatteren har hatt mulighet til å få beretning fra dem som har kjent husmannsfolk.

Berit Vikhammer forteller i årgang 2003 om folk på husmannsplassen Auntrøa, under gården Aunet. Hennes artikkel bygger i stor grad på hva folk hun har kjent og snakket med, har fortalt om livet på denne plassen. Chr. Nevermo i 2001, Martin Bakmark i årgang 2006, og Olaf Svingen i 2008, forteller om egen oppvekst på en husmannsplass. De gir godt innblikk i forholdene, men det er ikke lett å virkelig ta inn over seg den nød og fattigdom som preget livet på slike plasser.

Berit og Marianne Aarstrand orienterer også kort og generelt om husmannsvesenet i en artikkel i 2009. De gir og en beskrivelse av husmannsplassene Vikhammerløkka i 2009 og Fjølstadås(en) i 2011. Anders Gjervan si framstilling av husmannsplassene under gården Stokdal i samme årgang (2011), bør også nevnes. Dette var husmannsplasser i Malvik, som ved endring av kommunegrensa i 1953, ble overført til Strinda – som seinere ble slått sammen med Trondheim.

Dette som her er nevnt, er bare et utvalg. Men selv om jeg gjerne reklamerer for årbøkene, må det likevel understrekes at de viktigste og mest omfattende kilder for informasjon om husmannsvesenet i Malvik er de bygdebøkene vi har, både bygdebok II, 1957, av Leif Halse og spesielt IA og IB av Kåre Forbord, 2003. Artikkelen her bygger i stor grad på disse bygdebøkene.

Selv om det meste av stoffet er tilgjengelig i bygdebøkene, kan det være grunn til å fortsette med å beskrive husmannsplasser mer i detalj i årboka. For det første er det nok slik at ikke alle har bygdebøkene lett tilgjengelig, og dessuten ved å gå mer i detalj om den enkelte husmannsfamilien, kan en finne tak i stoff som også vil være nytt for ivrige bygdeboklesere.

I arbeidet vårt har vi fått anledning til å benytte et upublisert arbeid av Karl Petter Buhaug. Han har i forbindelse med en studentoppgave laget ei liste over samtlige husmannsplasser i Malvik, fra grensa til Trondheim i øst og til og med Midtsand. Han har kommet fram til 143 plass-navn. Hans formål har vært å analysere navna på plassene, gruppere dem etter navnetype og samtidig gjøre sitt til at ikke navna blir glemt. Et poeng hos han er at navnet også kan si en hel del om plassen, for eksempel ved kulturnavn som Trøa og Rommet, eller naturnavn som Berget eller Bakken. Arbeidet hans gir en interessant vinkling, men vårt mål er å gå nærmere inn på den enkelte plassen og fortelle om folkene som bodde der og litt om deres slekt og livsløp.

Husmannsplasser under Saksvikgårdene

I denne omgang tar vi for oss Saksvikgårdene. I følge Buhaug har følgende husmannsplasser hørt til disse gårdene:

Under Saksvik øvre:

• Saksvikhaug eller Lavarommet som den og er kalt
• Saksviktrøa som synes å ha gått over i Saksvikmark
• Markabakken
• Sjølyst
• Hundhammer
• Under Saksvik nedre:
• Saksvikkorsen eller bare Korsen
• Øvre Saksvikberget
• Nedre Saksvikberget
• Saksvikrønningen
• Vi tar også med Saksvikli som ikke er nevnt hos Buhaug

Plassene under Saksvik øvre

Saksvikhaug – Lavarommet

Bygdebøkene, heretter forkortet bb, gir sparsomme opplysninger om denne plassen. Det fortelles at plassen lå like vest for, og like nord for gården. Kanskje i området nedafor der Saksvik legekontor ligger nå. I folketellinga i 1865 bodde Nils Olsen Kvegjerdet der sammen med kona Olava Johansdatter Kolbotten, og en sønn Johan Petter, f 1848. Da fødde plassen 3 sauer, og de satte 1 tønne poteter. Det forteller at plassen var relativt liten.

Vi har funnet at Nils Olsen døde i 1867, og at sønnen Johan Petter døde som tjueåring i 1869 av «hjernebetennelse» som det står. Folketellinga i 1875 har ingen opplysninger om plassen. Det tyder på at den allerede da var blitt nedlagt og jorda lagt til gården. Opphavet til navnet Lavarommet kjenner vi ikke, men det tyder på at her bodde ei kvinne med det navnet. Det er trolig at Olava, etter at hun ble enke, bodde der noen år, trolig aleine, og at navnet hennes ble forenklet til Lava. Da hun døde i 1876, 70 år gammel, (født i 1805) blir hun kalt Lava i kirkeboka. Høyst sannsynlig var det slutten på denne husmannsplassen, og at jorda da falt tilbake til gården.

Plasser i Sjølystområdet

Bygdebøkene nevner at det var tre husmannsplasser i området vi nå kjenner som Sjølyst. Den eldste var trolig Saksviktrøa. Det er gitt få opplysninger om denne plassen i bb. Litt meir veit vi om Saksvikmark. Ting tyder på at disse to plassene lå tett ved hverandre, og at Saksviktrøa ble en del av Saksvikmark en gang etter 1750, bb Forbord IA, s 132. Den tredje plassen som bb nevner er Sjølyst. Men denne plassen ble trolig aldri bygd opp som egen husmannsplass. I folketellinga i 1875 står det nemlig om Sjølyst: «Her er hverken Bosted eller Mennesker, da Bruget bestaar kun af Udmark”. Vi veit at området ble kjøpt av en kjøpmann fra Trondheim, Oluf Martin Olsen, i 1874.

Etter den tid var det han som rådde over området som fikk eget bruksnummer, og det var han som ga det navnet Sjølyst. Det ser ut til at de som foretok folketelling i 1875 har oppfattet det slik at det var planer om en husmannsplass her, men vi våger å påstå at Sjølyst aldri ble en husmannsplass. I folketellinga i 1891 er det en familie Nøstum fra Frosta som bor der, og Eleseus Sivertsen Nøstum tituleres som gårdsbestyrer.

I følge Buhaugs liste har det vært enda en husmannsplass i Sjølystområdet, Den kan ha blitt innlemmet i eiendommen Sjølyst. Den hadde navnet Markabakken. Det at det ble anlagt så mange husmannsplasser her, kan tyde på at her var god jord. I tillegg var det kort veg til sjøen, slik at området ble sett på som verdifull av folk som ønsket å sette seg ned som husmann.

Forbord skriver i IA, s 195, om en husmannsplass under Saksvik nedre: «I 1801 bodde Per Jonsen, født 1735, kona Barbro Olsdatter, født 1739, og deres datter, Olava Pedersdatter, født 1769 og hennes datter Guru Torchelsdatter, født 1795, samt deres fosterbarn Beret Pettersdatter, født 1790, på en liten husmannsplass under gården Saksvik nedre». Kan det tenkes at denne navnløse plassen var den som ble kalt Markabakken, som Buhaug nevner.

Saksvikmark, med beboere som bryter da-tidas seksualmoral!

Husmannsplassen Saksvikmark har bb flere opplysninger om, og vår framstilling her bygger i stor grad på disse bøkene, Halse II og Forbord IA:

I 1750-åra bodde følgende her: Ingebrigt Jenssen, gift med Marit Jacobsdatter. De hadde 3 døtre:

• 1 Maren f. 1749
• 2 Beret f. 1752
• 3 Anne f. 1759

Ingebrigt Jenssen døde i 1761. Enka Marit Jacobsdatter ble boende på plassen. Enker på husmannsplasser var attraktive på ekteskapsmarkedet, og i 1792 ble hun gift med Tore Andersen som tok navnet Saxvigmarken. Ved folketellinga 1 1801 var Marit på ny enke og bodde da på plassen med en tjenestepike, Ragnhild Andersdatter, f. 1786. Hun fikk overta plassen og ble gift i 1810 i Lade kirke med ungkar og dragon Ole Thoresen Werrestrøen. (De var kanskje oppvokst i nærheten av hverandre, på Sjølyst og i Værestrøa). Han bygslet plassen i 1827. I bygdebøkene er først nevnt ett barn: Anders Olsen f.1815, som ble neste bruker av plassen.

Til slutt i avsnittet om Saksvikmark nevner Forbord bb, IA s 133, at Anders Olssen har en søster, Marith, f.1826, og at hun også bor på plassen sammen med sin datter Oline Christiansdatter, f. 1865. Noe meir står ikke om dem. Vi har litt flere opplysninger om mor og datter som vi skal komme tilbake til.

• Ole Thoresen døde i desember 1860 og Ragnhild Andersdatter i 1875.
• Anders Olsen Saksvikmarken blir gift med Martha Pedersdatter Roten, f. 1812. Hun dør i 1878. De har barna:
• Martha Oline, f. 1844, død 1851.
• Martha, f. 1855. Ved folketellinga i 1875 er hun ugift og bor hjemme. Folketellinga kan og fortelle at de har tre fosterbarn:
• 1 Odin Carlsen Dahl, f. 1855
• 2 Oline Christiansdatter, f. 1865
• 3 Agnete Marie Olsdatter, f. 1873.

Vi kan nå gi noen flere opplysninger om denne familien. Fosterdatter Oline Christiansdatter er nemlig tvilling, den andre tvillingen er også ei jente. Hun får navnet Regine. Mor til tvillingene er Marith Olsdatter Saksvikmark, søster til husmann Anders i Saksvikmark. Hun er ugift, og faren er Christian Johnsen Vikhammermo, Det litt spesielle er at Marith er ikke heime under fødselen. Å få barn utenfor ekteskap er sterkt skambelagt. Vi har derfor en mistanke om at Marith har måttet forlate heimen for å fø. Hun får husrom på Saksvikkorsen, og føder sine døtre der. Etter fødselen blir så tvillingene skilt. Oline får komme til Saksvikmark, nå som fosterdatter til onkelen Anders. Regine tas hånd om av faren, Christian, i alle fall i første omgang. Seinere er Marith tilbake i Saksvikmark, der hun bor sammen med dattera. Hvem Christian Vikhammermo er, og hvor han, og dattera Regine, holder til, vet vi ikke.

Når det gjelder den andre fosterdattera, Agnete Marie, så er mor hennes Gurine Andersdatter Saksvikmark, f. 1848. Far til Agnete er ungkar Ole Olsen Øie fra Trondheim. En av fadderne er Lornts Olsen Krogstad fra plassen Hundhammer. Denne Gurine er ikke nevnt hos bygdebokforfatterne, men alt tyder på at hun er ei eldre datter av Anders Olsen og Martha Pedersdatter. Skjebnen til både Marith Olsdatter Saksvikmark og Gurine Andersdatter er at de «forsvinner» ut av historia. Det å få barn utenfor ekteskap er så fylt av skam at de blir nærmest usynliggjort.

Anders Olsen Saksvikmark blir enkemann i 1878, og sitter nå som husmann og fisker med jord. Dattera, Martha Andersdatter, f. 1855, er arbeiderske og hjelper til ved plassbruket som husholderske.

Ved folketellinga i 1875 før plassen 7 sauer, de sår ¼ t bygg og setter 1.5 t poteter. I folketellinga i 1891 er fremdeles Anders Olsen registrert som husmann med jord. Martha Andersdatter Saksvikmark bor der sammen med sønnen Johan Alfred Hansen, f.1885. Noen flere opplysninger om dem står ikke i bb. I kirkeboka finner vi at Johan Alfred blir født den 12. januar 1885, i Saksvikmark, og foreldre er «Pige Martha Andersdatter Saksvigmark og ungkar og smed? Hans Christian Andreassen Smevik, fra Borge i Nordland”. Hans bopel ”vides ikke”. (Håndskrifta er spesielt vanskelig å lese her). Som alt nevnt: Minst mulig  skal nevnes om kvinner som før «uekte» barn, og også om barna.

Hundhammeren

Hundhammeren var en husmannsplass som lå like opp for et stoppested på jernbanen som og fikk navnet Hundhammeren (Hundhamaren). Det gjorde nok sitt til at hele området ble kalt Hundhammeren. Med den byggeaktiviteten som har vært i områdene vi her skriver om, er det nesten uråd å finne spor etter plassene, for eksempel hustufter. Men når det gjelder plassen Hundhammeren, så blir det hevdet at garasjen på eiendommen 1/35 ligger der bygninger på plassen sto.

Forbord IA s 135 ff. beskriver også denne plassen på en utførlig måte, og vi gjengir det meste av det som står hos Forbord. Ifølge folketellinger, dreiv Rasmus Olsen Hundhammer denne plassen sammen med kona Marit Johansdatter på midten av 1700-tallet. De hadde et barn, ei datter: Marit Rasmusdatter f. 1768. Først på 1800-tallet bodde husmann Torsten Andersen Hammeren her med kone Dorthea Pedersdatter. De var barnløse, og på den tid var de gamle.

De neste som bygslet denne plassen var Ole Olsen Bostad med kone Ingeborg Kristensdatter. De tok etternavnet Hundhammer. De hadde barna:

• 1 Ole, f. 1814, gift med Ellen Andersdatter Rabben. De bodde på Tesli
• 2 Marit, f. 1826

Ole Olsen Hundhammer, f. 1814, var husmann her til 1848. I 1849 står enke Ingeborg Kristensdatter oppført som bruker.  

Lorentz Olsen Krogstad f. 1826, i Trondheim, med kone Serine Olsdatter, f.1825, på Lade, tok over plassen i 1862. (Navnet Lorentz skrives i flere varianter). De har følgende barn:

• 1 Martin Olaus, f. 1854
• 2 Oluf f. 1858. Om han veit vi at han gikk på Klæbu seminar og ble lærer, og virket som lærer ved døveskolen i Trondheim.
• 3 Lauritz, f. 1862, han dør i 1870.

I 1876 blir et jentebarn født på denne plassen. Hun får navnet Sofia. Foreldrene er begge svensk. Faren er børstebinder, omstreifer Johan Lindblom, mora er Karoline Johansdatter. Lorents Krogstad er blant fadderne til Sofia.

I tillegg hadde de som fosterbarn søskena

1. Anna Bergitte Edvardsdatter Veie, f. 1878
2. Alfhild Dagny Edvardsdatter Veie, f: 1886.

Ved folketellinga i 1865 bodde tjenestepike Kirsten Arntsdatter Eggen, født i Selbu i 1848, der, og dagarbeiderske Karen Olsdatter Hundhammer f. 1826 på Lade. Hun er trolig søster til kona Serine.

Ved folketellinga i 1875 er det bare sønnen Oluf, f. 1858, som er heime og hjelper til. Da har de 2 kyr, 2 sauer og setter 4 t. poteter. Trolig dreiv de og litt fiske på fjorden som de andre husmennene i området. I så fall var nok dette en av de beste og største husmannsplassene på Saksvik. Lorns sammen med kona og de to fosterbarna bor der også ved folketellinga i 1891.

Siste bruker på plassen var Per Mentsen, f. 1875, og kona Ragna, f.1884. I folketellinga i 1900 står han oppført som jordeier. De hadde 2 barn:

• 1 Harald, f. 1887 og
• 2 Eldbjørg f. 1910.

Plassen gikk inn i «Hundhammers Vel» ved salg i 1910/12

Husmannsplasser under Saksvik nedre, gnr 2 bnr 1

Saksvikrønningen

Dette er kanskje den eldste plassen under Saksvik nedre. Da den ble skilt ut på 1700-tallet, ble den trolig i første omgang brukt som kårjord, det vil si at brukeren på gården overlot gården til andre, men tok unna litt jord til egen livberging på sine eldre dager. Hvem som fikk skilt ut denne plassen, er ikke klarlagt, men kanskje skjedde det da ny eier tok over i 1719. I perioden før den ble eget bruk, blir den også benevnt som husmannsplass. Saksvikrønningen ble kjøpt til selveie i 1848. Fra da av figurerer plassen som eget bruk, med eget bruksnummer.

Det merkes at det er blitt andre tider de siste 20 – 30 åra av 1800-tallet. Da bygges jernbane innover Malvik-landet, og jernbanearbeidere losjerer på flere plasser, for eksempel i Saksvikrønningen. I 1878 blir det født et guttebarn i Saksvikrønningen. Det får navnet Gustav Emil. Foreldre er jernbanearbeider Erik Martiniussen som er smed på anleggsarbeidet, og kona Anna Gurine Gulliksdatter, f. 1841. Tidligere er det en annen familie som bor der en tid. Det er innerst Ole Johnsen Leistad og kona Maren Kjerstine Larsdatter. De får en gutt i 1868 som får navnet Ludvig. Seinere får de en gutt til, Lars, men han dør et halvt år gammel. Dette ekteparet er trolig de som måtte gå fra gården Leistad mellom som kom på auksjon i 1866. Ifølge bb IB, s 29, hadde de da tre døtre.

Hva som skjedde med døtrene og de andre i familien, veit vi ikke. Men Forbord IB skriver at familien flyttet til Trondheim. De leide rom i Saksvikrønningen før de dro til byen.

Saksvikkorsen med omsorgsfulle beboere på 1800-tallet

Saksvikkorsen, eller bare Korsen, har nok navnet fra at det var satt opp et andaktskors ved ferdselsvegen til Nidaros i middelalderen. Det er sagt at pilgrimer på veg til Nidaros fikk satt opp et kors her på toppen av høydedraget. Der kunne de for første gang se utover til byen og kirka som var målet for pilgrimsferden, og der hadde de behov for å takke og be. Andre vegfarende benyttet nok også korset til en andaktstund.

Her en tegning av Saksvikkorsen slik Arnfinn Vikhammermo har tenkt seg at den så ut etter opplysninger han har samlet. Han har også plassert inn et andaktskors.

Også her gjengir vi store deler av det som Forbord skriver i bb IA om plassen.

De første en veit som bygsla denne plassen var Ole Olsen, f.1652, og kona Ingeborg Mortensdatter. En veit at de bodde her i 1701. Ingeborg døde i 1723. De hadde barna:

• 1 Ole, f. 1691
• 2 Jon, f. 1696
• 3 Gunder, f. 1700

I bb IA er Jon oppført som neste bruker. Jon er gift to ganger. Første ekteskap er med Gurru Jonsdatter. De har barna:

• 1 Ole, f. 1730
• 2 Jon, f. 1733
• 3 Peder f. 1736. Han tok over plassen etter foreldra
• 4 Erik, f. 1739

Gurru dør i 1740 ved gården Devle i Strinda. Forbord bb IA forteller at i skiftet etter henne er nevnt 1 liten stue med kammers, 1 lite fjøs og 1 låve. Dette virker litt underlig, men Forbord har ikke flere kommentarer til historia. Kan hende har hun arvet disse eiendommene, mer sannsynlig det enn at ekteskapet i realiteten var oppløst!

Enkemann Jon gifter seg andre gang med Maren Nilsdatter. De får ingen barn sammen. Hun døde i 1759, og da ble det holdt skifte mellom enkemann Jon og arvingene hennes – «hvilke enkemannen sagde han ei kunde give nogen tilforladelig underretning om hvem eller hvor de var», som Halse, bb II, forteller.

Peder f. 1736 tok over plassen etter foreldra. Han er gift med Barbro Olsdatter, f. 1739, fra plassen Flatholmen i Muruvika. De var søskenbarn og måtte ha kongelig bevilling for å gifte seg. De hadde følgende barn:

• 1 Gurru, f. 1764, død 1765
• 2 Gurru, f. 1766
• 3 Olava, f. 1768
• 4 Jon, f. 1773, neste bruker
• 5 Marit, f. 1775
• 6 Elen, f. 1778
• 7 Ole, f. 1782.

Jon Pedersen Korsen, f. 1773, gift med Marit Christophersen Holmen er de neste brukerne av plassen. De har en sønn, Peder, f. 1798.

Hvor det ble av Peder sier ikke bb noe om, men ved folketellinga i 1865 er det Jens Christoffersen, f. 1799, som sitter som enkemann og husmann her. Han har bygsel på plassen og driver den sammen med svigersønnen fisker Johan Olsen, f.1833, gift med Elen Kristine Jensdatter, f.1834. De har følgende barn:

• 1 Karoline Serine Johansdatter, f. 1834, død 1878
• 2 Ole Johannes Johansen, f. 1858
• 3 Hilma Margrethe Johansdatter, f. 1862, død 1880.

Som nevnt under Saksvikmark blir det født tvillinger her i juli 1865. Det er såkalt uekte barn, for foreldrene er ikke gift. Mora er Marith Olsdatter Saksvikmark og faren Christian Johnsen Vikhammermo. I 1872 kommer det enda ett barn til verden på Korsen av ugifte foreldre, og som ikke hører til på plassen.

At de får komme til Saksvikkorsen, kan tyde på at folket på plassen har en sterk sosial samvittighet og gir rom til dem som er i akutt nød. At de har økonomisk vinning av å ta imot trengende, kan og være et motiv, slik at de ikke er kun altruistisk. Plassen ligger ved ferdselsvegen og er slik sentralt plassert.

På plassen bor både fattiglem Johan Haldorsen Nørbæk som dør i 1867, og førsørgelseslem, enke, Olava Nielsdatter Presthus, 1795 – 1874. Plassen, som er av de eldste i området, før 2 kyr, 4 sauer og de sår litt bygg, havre og blandakorn, og setter 2 t poteter. Dette er med andre ord en av de større husmannsplassene.

I folketellinga i 1875 har plassfolket fått to barn til.

• 4 Regine Lovise Johansdatter, f. 1866
• 5 Ingeborganna Johansdatter, f. 1871.
• I 1878 får de enda et barn:
• 6 Karl Sigvard Johansen, Han dør like etter fødselen.

Etter at arbeid på jernbanen tar til, er det som alt nevnt, flere jernbanearbeider som får losji på plasser i Malvik. Slik er det og på Saksvikkorsen. Der bor et ektepar, der mannen Hans Petter Kristoffersen Raaen er jernbanearbeider. Han og kona Elen Martha Larsdatter får en gutt, Johan i 1878.

Kona Elen Kristine dør i 1881. Fra 1882 er enkemann Johan Olsen benevnt som innerst, og han dør i mai 1888. Om sønnen Ole Johansen har vi ingen opplysninger.

Opplysninger tyder på at plassen ble innlemmet i gården på den tid husmann Johan Olsen dør. Plassen er ikke nevnt i folketellinga i 1891. I 1905 ble den igjen skilt ut og sammen med noe mer jord, blant annet Saksviklia, (se seinere i artikkelen) dannet den gårdsbruket Saksvik vestre som selveierbruk, med gårds- og bruksnummer 2/3.

Øvre Saksvikberget som rekrutterer settlere i Canada og gullgravere i Alaska

Denne husmannsplassen lå nedafor gården, og den hadde ikke så mye jord, for brukerne her fikk mye av det de levde av fra sjøen. Brukeren ble beskrevet som fisker og husmann, og fiskeryrket ble framhevet som det viktigste yrket i folketellinga. Forbord siterer fra Halse bb II s 21, beskrivelsen i folketellinga i 1865 , «- 3 mæling der er opp-pløyet, og omtrent 3 mæling som ikke lader seg pløye ved sjøen i hjemmemarken».

Anna Toresdatter var enke her først på 1860-tallet. Hun ble gift med Knud Larsen, f. 1811, fra Odalen. Anne Toresdatter døde i 1863, 68 år gammel. Ved folketellinga i 1865 står Knud Larsen oppført som gift med Johanna Nielsdatter, f.1817. I 1865 fødde plassen 1 ku, 3 sauer og de satte 110 kg poteter. Dette forteller at plassen ikke var av de største, fisking var en viktig attåtnæring.

Ole Andreas Olausen Lie, f.1838, på Lade, er neste bruker. Han ble gift I med Anne Jonsdatter Halland som var tjenestepike hos Meincke på Devle gård der også Ole Andreas arbeidde. Han bodde den tid på husmannsplassen Devlemarken. De fikk sitt første barn, Odin i 1858, vel å merke før de var gift. Giftermålet var i 1859. De fikk barn nummer to, Adolf, i 1862. Adolf flyttet i ung alder til Nordland, mens Odin ble med over til Canada.  Anna døde i 1864, 39 år gammel.

Gift II med Jørgine Olsdatter Hagen, f. 1842. Hennes aner var fra Malvik. Farfaren hennes var Ole Svendsen Moen. De dreiv plassen fra 1868, ifølge bb IA Forbord. Dette var en barnerik familie. Ifølge Forbord, IA s 196, fikk de 10 barn, men de hadde 11 barn i tallet.

Da de kom flyttende fra Lade til Øvre Saksvikberget, hadde de med seg fire barn, de to fra første ekteskap og to fra ekteskap nummer to. Barna de hadde sammen var:

• 1 Axel Bernhard, 1866 – 1929
• 2 Ole Andreas, 1867 – 1947
• 3 Martha Marie, 1869 – 1946
• 4 Hilmar, 1871 – 1951
• 5 Jørgine, 1873 – 1951
• 6 Ovedie, f. 1875 – 1952
• 7 Karl, (Charlie) Gustave Hugo Berkhart 1877 – 1956
• 8 Olaus, 1879 – 1952
• 9 Oluf Rekart 1880 – 1970
• 10 Svend, f. 1882, død 1883
• 11 datter, f. 1885, død like etter fødselen

I folketellinga i 1891 bodde bare de fem yngste barna sammen med foreldrene på husmannsplassen. Men folketellinga forteller bare deler av sannheten. For hele familien utvandra til Canada.

Det forteller Jostein Molde litt om i si bok om trøndersk utvandring: «Det blir itj nå tå før trønderan kjæm!» Embla forlag 2020. Molde opplyser om at

Ole Andreas utvandret med to av sine sønner, Axel (21 år) og Ole jr (19 år) til Victoria i British Columbia i Canada i 1887.  Etter direkte kontakt til Linda Mattis, fotograf av bildet av ekteparet, har vi fått tilgang til mer informasjon om familien. Linda er barnebarns barn av Ole Andreas sr., og hun har skrevet ned historien om familiens liv i Canada og Alaska.

Etter først et par mislykkede forsøk på å etablere seg, slo de seg ned i Whonnock, i nærheten av den store elva Fraser River, på vestkysten av Canada. De startet med fisking nesten med en gang, og de gjorde det brukbart. Det var rikt laksefiske i Fraser River og i sjøen fisket de de ulike fiskearter som finnes her i området. I 1891 dro Ole heim og var heime i 1891-92 (under folketellinga i 91). Han kom heim tidsnok til å delta i bryllupet til sin datter Martha Marie som giftet seg med Ole Nilsen Aas. Han var enkemann og hadde ei datter, Anna Oline fra et tidligere ekteskap.

Det nygifte paret emigrerte samme året med sin tre måneder gammel sønn, mens stedattera, Anna Oline, ble med da resten av familien emigrerte i september 1892. Mens faren var i Norge, bygde sønnene Axel og Ole jr bolighus som hele familien kunne flytte inn i, 17 i tallet, da de kom over. Et nytt større hus ble bygd i 1912.  I 1901 er de bosatt i Dewdney, part of Maple Rudge & Mission.

I Linda Mattis’ familiesaga er en stor del viet brødrenes gullgraverinnsats ikke minst i Alaska. Disse Lee-sønnene ble berømte både som gullgravere og som transportører. (De forandret etternavnet til Lee fordi læreren ikke greide å uttale Lie-navnet riktig!)

Jørgine døde i 1907, og Ole Andreas i 1923. De er gravlagt i New Westminster, British Columbia.

• Etter at familien Lie utvandret fikk selbyggen Paul Amdahl, f. 1844, bygsel på plassen sammen med sine to døtre:
  1 Kristin, f. 1882
• 2 Ragnhild f. 1884

Årstallet når plassen ble lagt inn i gården igjen har vi ikke, men det var etter år 1900.

Nedre Saksvikberget med driftige rekrutter til Ranheim lokalsamfunn

Denne plassen lå like ved Øvre Saksvikberget, litt lenger nord for gården. I 1865 var det ekteparet Jon Monsen, f. 1830, i Melhus, og Pedrikke Jonsdatter Sortesrønningen, f. 1833, i Lånke, som hadde bygsel på plassen. Plassen fødde da 4 geiter, og de satte 110 kg poteter.

Barn:

• 1 Johan, f. 1862, han flyttet til Hommelvik
• 2 Severin, f. 1863,
• 3 Anna Serine f. 1867, død 1869.

Severin ble gift med Ingeborg Estensdatter Storsandtrø, f. 1866. De flyttet til Ranheim og fikk en stor barneflokk, ti barn i tallet. Severin ble en kjent størrelse på Ranheim, og han har også fått en veg oppkalt etter seg der. Det kan og nevnes at flere av sønnesønnene ble kjente idrettsmenn. Hans og Johan framhevet seg på fotballbanen og Øystein ble flere ganger norgesmester som langdistanseløper både på bane (5 og 10000 m) og i terrengløp, 3 og 8 km, pluss skogsløp.

Severin var en av de første som begynte i fabrikken, og ble den første fagforeningsformann. Fabrikkarbeider ble han ennå mens han bodde heime i Saksvikberget. Ifølge Karl Ove Bjørnstad, (og bekreftet av bl a sønnedatter Kirsten Beate Saksvik som har skrevet om Severin og familien i årbok 2007 for Ranheim Bydels Museums Historielag) gikk han fra Saksvik til jobben på Ranheim. Det var i og for seg ikke så oppsiktsvekkende, for det var jo den måten de kom seg fram på. Men Severin gikk langs jernbanelinja, for det var korteste vegen, og da oppsynsmannen kom på dressinen sin fikk Severin påpakning.

Det var forbudt å ferdes på linja. «Kæm e det som eig linja da» spurte Severin. «Det e staten det», fikk han til svar. «Ja»,sa Severin,«staten de e æ det, så det betyr at æ  eig linja!»

Severin var skallet, og det var kanskje grunnen til at han som oftest gikk med hatt. Og at han er avbildet med hatt blant fotosamlingen av fagforeningsledere ved fabrikken. Severin dreiv også som skomaker og hadde plassen Ranheimsli under Ranheim østre. Flere av etterkommerne har fått tomt og bygd seg hus på denne eiendommen.

Jon Monsen dør i 1867, bare 38 år gammel

I folketellinga i 1875 er Pedrikke fremdeles enke og da nevnes bare en sønn. Det er Johan, men da er fødselsåret oppgitt til 1861. I tillegg har de en tilreisende, Severin Johansen Berg, f. 1868 i Trondheim.

I 1891 er Pedrikke gift på ny. Ny ektemann er Johan Johansen Berg, f. 1827 i Stjørdal. Ifølge folketellinga i 1891 var Johan «kjedelflikker» og husmann uten jord, og Pedrikke dreiv med «ligkrandsbinding.».

I 1900 er Pedrikke blitt enke for andre gang. Hun bor fremdeles på plassen

Nedre Saksvikberget. Det blir fortalt at hun hadde line og fisket laks, og at hun hadde med geitene sine i allmenningen under Jervfjellet, så hun var nok en driftig dame. Hun kaller seg nå for Rekka. Rikkas veg på Saksvik har fått navn etter henne. En av beboerne innerst i Rikkas vei forteller at da han grov tomt for garasjen, så traff han på noen påler. Kanskje var det rester fra husa på Nedre Saksvikberget? Hun dør i 1908 i Strinda, kanskje bor hun da hos familien på Ranheim.

Rikkas veg er nede ved undergangen under jernbanen på Saksvik. Foto JH

Saksvikli med landhandel

Den siste husmannsplassen under Saksvik nedre er Saksvikli. Da Ole Olsen Saksvik, f. 1809, og hans andre kone Ingeborganna Jacobsdatter Tesli, f. 1821, solgte gården i 1869, tok de unna kårjord i Saksviklia. På den tid var ikke plassen å regne som husmannsplass. Men i folketellinga i 1875 står det at Ole Olsen Saxvig er husmann med jord. (Kanskje skyldes denne statusbeskrivelsen litt gjetning fra han som dreiv med folketellingen?). Da ekteparet flytter til Saksviklia, blir Ingeborgannas to søstre, Margrethe, f. 1823 og Helene, f. 1825 også med dit. Begge søstrene er ugifte.

På denne tida har de 2 kyr, 5 sauer og 1 gris og de sår 40 kg bygg og 80 kg havre og setter ca 330 kg poteter

Etter at Ole dør sitter Ingeborganna på plassen som føderådsenke. Margrethe livnærer seg med håndarbeid som spinning og veving. Helene har en landhandel i Saksviklia. I tillegg har også Ingeborganna tatt inn losjerende. I 1878 blir det født en gutt, Jakob Rudolf, og foreldre er jernbanearbeider Jakob Johansen Værnes, f. 1850 og kone Regine Marie Petersdatter, f.1859, på Lade. En annen familie som også losjerer der ei tid er Kristen Olausen, f.1862, som er snekker og jernbanemann, hans kone Magdalene Eriksdatter, f. 1862 og tre barn. I folketellinga er barna følgende:

• 1 Oluf Andreas Olsen, f. 1885. Trolig har Magdalene Oluf før hun gifter seg
• 2 Tora Mathilde Kristensdatter, f. 1888
• 3 Ingeborg Kristensdatter, f. 1890.

Plassen blir lagt inn i gården Saksvik vestre, 2/3, rundt 1905.

Kilder og referanser:

• Karl Petter Buhaug: Husmannsplasser i Malvik. Upublisert studentoppgave i mellomfag i nordisk, NTNU, udatert.
• Leif Halse: Malvik bygdebok, bind II. Globus forlaget AS, 1957.
• Kåre Forbord: Malvik bygdebok, bind IA og IB. Malvik kommune 2003.
• Digitalverket Arkivverket
• Diverse årganger av historielagenes årbok i Malvik, årgang ,bl. a.: 2000, 2002, 3003, 2007, 2009, 2010, 2011.
• Jostein Molde: «Det blir itj nå tå før trønderan kjem». Utvandringen fra Trøndelag 1837 – 1930. Embla forlag, 2021.
• Linda Mattis: The Migration of the Lees, 76 s. sept 2022.
• Ranheim Bydels Museums Historielags årbok 2007, med artikler av Kirsten Beate Saksvik og Lars Nygård
• Tips og kommentarer fra Anders Gjervan, Arnfinn Vikhammermo, Kirsten Beate Saksvik og Linda Mattis